Til heimesida til Rødt!
Temaregister | Forfattarregister | Blad for blad | Heimesida til AKP

Sosialismen i Kina - hvor blei den av?

Endringene i Kina - virkninger ute

Rødt! nr 2a, 2005

Dette er kapittel 4 i Rødt!s norske utgave av
Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett: Sosialismen i Kina - hvor blei den av?


Regionale motsetninger skapt av endringene i Kina ||| Nasjonale erfaringer ||| Sørøst-Asia ||| Sør-Korea ||| Japan ||| Nord-Amerika ||| Reformenes fallitt ||| Konklusjon


Kina er blitt en ledende regional og global økonomisk makt. Ikke bare har landet opplevd tosifra vekst i bruttonajonalproduktet (til faste priser) gjennom det meste av perioden 1985-95, men det klarte også å opprettholde veksten på over sju prosent under og etter Øst-Asia-krisa i 1997-98. I følge Stephen Roach, sjeføkonom i Morgan Stanley, er "Kinas vekstrate nå sterk nok til at den [i 2002] stod for 17,5 prosent av veksten i verdens samla bruttonasjonalprodukt - bare overgått av USA". (1) I 2002 stod Kina for 17 prosent av Asias BNP og 20 prosent av eksporten. (2) Enkelte anslag over kjøpekraft tilsier at Kina står for halvparten av Asias BNP. (3)

Trollbundet av Kinas hurtige eksportbaserte vekst, har mange progressive forskere og aktivister slått fast at landet er en økonomisk suksess. Og viktigere: de har kjørt fram Kina som et utviklingsforbilde som kan og bør etterliknes av andre land. Vi har, med utgangspunkt i en analyse av utviklinga i Kinas hjemlige økonomi, argumentert for at dette er en alvorlig tabbe, og at den gjenspeiler ei mistolkning av de erfaringene Kina har gjort. I dette kapittelet styrker vi argumentasjonen ved å vise hvordan det å lovprise "Kina som forbilde" også viser en dårlig forståelse av det internasjonale kapitalistiske systemets motsetningsfylte logikk.

Som vi skal se, kan ikke innholdet i og følgene av Kinas hurtige økonomiske endringer forstås isolert fra den generelle utviklinga i den globale kapitalismen, særlig når det gjelder ujamn utvikling og overproduksjon. Analysen vår understreker hvordan Kinas økonomiske vekst både har sitt opphav i og forsterker motsetningene i kapitalismen ellers. Med andre ord både gjenspeiler og bidrar denne veksten til at kapitalismen får begrensa utviklingsmuligheter i verden. I stedet for å være et utviklingsforbilde som fortjener vår støtte, styrker denne vekststrategien konkurransepresset i regionen, noe som er til skade for arbeiderne, både individuelt og som gruppe.

Regionale motsetninger skapt av endringene i Kina

Som tidligere påpekt har Kinas voksende økonomiske dominans i regionen i stor grad sammenheng med at landet har lyktes i å trekke til seg utenlandske direkteinvesteringer. Som tabell 10 viser gjør nettoinvesteringene i Kina i 1997-2002 nabolanda til dverger på dette feltet. Med unntak for Kina og Hong Kong, og ei midlertidig økning i "gribbinvesteringer" i kjølvannet av krisa i Thailand og Sør-Korea, opplevde faktisk de viktigste østasiatiske økonomiene enten stagnasjon eller negativ utvikling i åra etter krisa i 1997-98. Følgen av dette er at Kina, om vi ser bort fra Japan, har blitt regionens viktigste eksportsenter.

Tabell 11 viser at Kina er det eneste landet, bortsett fra Indonesia (en betydelig oljeeksportør), som ikke opplevde fall i eksporten i 2001 i kjølvannet av nedgangen i de utenlandske kjernemarkeda, særlig USA. Legg også merke til at den totale eks-porten fra de store østasiatiske økonomiene har vokst mye tregere etter 1995 enn før, da tendensen var ei dobling hvert femte år. Kort sagt tilegner Kina seg en økende andel av en stadig mer stagnerende eksport fra regionen.

Ikke bare vil Kina dominere denne eksporten. Landet endrer også hurtig sin egen eksport. I 1985 var for eksempel 49 prosent av eksporten råvarer og produkter fra råvarebearbeidende industri. I 2000 hadde disse produkta bare omtrent 12 prosent av eksporten, mens produkter fra annen industri utgjorde omtrent 88 prosent. Høyteknologiens andel økte fra 3 til 22 prosent i samme periode. (4)

At Kina raskt har vokst til å bli en stor elektronikkeksportør ser vi i en undersøkelse utført av Det japanske forbundet for elektronikk- og informasjonsteknologibedrifter (JEITA). I følge denne vil Kina være verdens største elektronikkeksportør i 2003. Landet vil markedsmessig være størst i åtte av tolv eksportkategorier, nemlig mobiltelefoner, fjernsynsapparater, bærbare datamaskiner, stasjonære datamaskiner, PDAer (håndholdte datamaskiner), DVD-spillere, DVD-draiver og bilstereoer. Dette innebærer en jamn vekst for Kina. I 2000 var landet på topp i bare to av kategoriene, i 2001 i tre og i 2002 i fem. "I de fire kategoriene Kina ikke vil dominere, antas Japan å bli størst innen digitalkameraer og bilnavigasjonsutstyr, Indonesia i videoopptakere og Singapore i harddisker. Det er imidlertid sannsynlig at Kina tar igjen Indonesia og Singapore i løpet av to år, ettersom produksjonen av videokameraer og disker vokser hurtig." (5)

Som Stephen Roach påpeker, har endringene i eksporten naturligvis blitt drevet fram av utenlandske selskap:

I mer enn et tiår har kraften i Kinas eksportvekst langt mer skyldtes bevisste utskillingsstrategier hos vestlige multinasjonale selskaper, heller enn den raske veksten til de kinesiske selskapa. Fra 1994 til medio 2003 blei Kinas eksport tredobla fra 121 til 365 milliarder dollar. Det viser seg at "foretak med utenlandske investeringer" - altså datterselskap i Kina av globale multinasjonale selskap og joint ventures med selskap i industrilanda - står for heile 65 prosent av den totale økninga i Kinas eksport i denne perioden. (6)

Utenlandsselskapas dominans innen Kinas høyteknologieksport er betegnende. I 1996 stod firma med tilknytning til utenlandske selskap for 59 prosent av denne eksporten. Tallet var 74 prosent i 1998 og 81 prosent i 2000. (7)

På grunn av disse endringene i eksporten utgjør Kina en svært alvorlig trussel for de andre eksportbaserte økonomiene i regionen. For eksempel skriver den filippinske økonomen Rene Ofreneo:

I dag opplever til og med de mer utvikla asiatiske økonomiene, som Singapore, konkurransetrusselen fra en lys våken kinesisk drage, etter som denne langsomt lykkes i å utvikle industristrukturen, både i dybde og i kvalitet. I tillegg til arbeidsintensive lavprisprodukt, som barneklær, produserer Kina nå mer og mer middels avanserte teknologiske lavprisprodukt, for eksempel elektriske apparater som fjernsyn, vaskemaskiner og kopimaskiner og elektronikkprodukter som pc-er og tilbehør til disse. For så å si alle de sørasiatiske økonomiene er Kina i dag som en konkurrent å regne. (8)

Bank for International Settlements sier noe av det samme:

Kina er allerede storprodusent av arbeidsintensive produkter. Og som følge av landets inntreden i WTO forventes det å erobre en stor andel av det liberaliserte verdensmarkedet innen tekstil og bekledning, når WTO-avtalen om tekstiler og klær går ut i 2005. Kina er altså en kraftig utfordrer for dagens produsenter av tekstiler og andre arbeidsintensive produkter i det sørøstlige Asia. I tillegg har landet klatra jamt oppover i verdiskapingskjeden (med sine mer bearbeidde varer), og eksporten av maskiner og høyteknologiske produkt har vokst hurtig. Kinas andel av Asias totale elektronikkeksport har blitt mer enn dobla de siste fem åra, til 30 % i 2002. Motsatt har Malaysias og Singapores andeler falt hurtig. Det ryktes også at produksjonsanlegg i høyteknologi-sektorene skal flyttes til Kina, både fra Øst-Asia og fra Japan. (9)

Den viktigste forklaringa på Kinas regionale dominans er at landet har blitt det mest attraktive utgangspunktet for den østasiatiske eksportens angrep på det US-amerikanske markedet. Utenlandske selskap som opererer i Kina, "har handelsoverskudd først og fremst i forhold til USA og underskudd i forhold til økonomiene i Øst- og Sørøst-Asia. Dette tyder på at investorer i Øst-Asia investerer i Kina for videre eksport til vestlige markeder, og at de henter nødvendige innsatsvarer til disse operasjonene fra hjemlandet." (10)

Tabell 12 viser denne utviklinga tydelig. Vi ser Kinas økende andel av regionens eksport til USA. Igjen er tendensen at Kina tilegner seg en stadig større andel av en regional eksport som vokser saktere. Tabell 13 viser at mens det er blitt en stadig større del av Kinas eksport som er retta mot USA, så setter de fleste andre større østasiatiske økonomiene noe mindre lit til USA. Tabell 14 viser de samme endringene i et større perspektiv. Generelt sett: Andelen av Kinas eksport som går til Asia, minker sammenlikna med eksporten til viktige markeder utafor regionen. Utviklinga i andre østasiatiske land er et speilbilde av dette.

Mens progressive som støtter Kina, har tendert til å unngå å si noe om hvorvidt Kinas vekst representerer en trussel mot økonomien til andre land i regionen, har nyliberale analytikere vært mer rett på sak. De fleste har hevda at Kinas vekst, på tross av det vi har sagt her om investerings- og eksporttendensene, i virkeligheten representerer en mulighet for andre land i regionen, snarere enn en trussel. Tross alt, sier de, er ikke dette den første betydelige omstruktureringa av produksjonsforholda i regionen. Tidligere omstruktureringer har munna ut i de legendariske vekstmirakla i Japan, i de fire "små tigrene" (Sør-Korea, Taiwan, Singapore og Hong Kong) og sist i de eksportbaserte vekstmirakla i det såkalte Asean-3 (Association of Southeast Asian Nations) - Malaysia, Indonesia og Thailand.

Ja, det hevdes at den store absolutte størrelsen på den kinesiske økonomien og det faktum at Kinas eksport er avhengig av import, gjør landets vekst til et stadig kraftigere lokomotiv for økonomien i regionen. For å realisere dette potensialet kreves det bare av de østasiatiske landa at de møter de nye mulighetene med å omstrukturere sin egen produksjonsaktivitet på en passende måte. Dette innebærer å fjerne alle hindringer for fri flyt av penger, varer og produktiv kapital mellom landa i regionen (og deregulere hvert enkelt lands indre økonomi tilsvarende), slik at transnasjonal kapital kan etablere ei mer "effektiv", dvs. profittmaksimerende, regional arbeidsdeling. Bare dersom de ulike landa unnlater å gjøre dette, vil Kina framstå som en trussel og ikke en mulighet.

I tråd med dette avviser Ramkishen Rajan den "økende frykten for at Sørøst-Asia skal bli 'hengende etter' i den intense kampen mot Kina om å få tak i utenlandske investeringer". Han mener også at "eksportpessimismen, slik denne blir uttrykt av regionale observatører og politikere", bygger på "feilslutninger i tankerekkene":

Med de store forbedringene som er gjort innen transport, samordning og kommunikasjonsteknologi, medfører globaliseringa økte muligheter til å splitte opp varer og tjenester, som før var heilheter, i sine grunnleggende produksjonselement. Disse kan i sin tur fordeles geografisk på grunnlag av komparative fortrinn. Det viktige med slik "produksjonsdeling" er at det indikerer at åpenhet vil tjene alle involverte parter ved at mulighetene for internasjonal spesialisering og handel øker ... Sett gjennom produksjonsdelings-briller bør kostnadseffektiviteten i Folkerepublikken kunne gavne alle landa som er med i produksjonsnettverket." (11)

David Roland-Holst, økonom i Den asiatiske utviklingsbanken hevder på samme vis at Kinas "framvekst ... like mye byr på muligheter som risiko når politiske beslutninger skal fattes i Øst-Asia". Han spår at Kinas "langsiktige utviklingsbane vil gjøre landet til en framtredende importør i Øst-Asia", i tillegg til å være en formidabel eksportkonkurrent. (12) For "den enkelte østasiatiske økonomi" medfører Kinas voksende regionale og globale økonomiske nærvær "et behov for å tilpasse seg en mer åpen multilateralisme, ved regionalt eller globalt å gå sammen om å redusere handelshindringer. Bare slik kan de unngå å bli pressa ut av sine etablerte eksportmarkeder, og heller gripe de nye eksportmulighetene fullt ut. ... Disse er representert hovedsakelig av Folkerepublikken, direkte ved landets blomstrende etterspørsel innenriks, indirekte ved behovet for halvfabrikata for å dekke eksportetterspørselen fra resten av verden." (13)

Kombinasjonen av Kinas framvekst og regional integrasjon kan skape utviklingssynergier, noe som er grunnlaget for en nyliberal optimisme knytta til at Kina ventes å bli med i AFTA (frihandelsområdet til Asean) innen 2010. Ei prinsipperklæring om dette blei utarbeidd under Asean-møtene i november 2002. Resultatet av dette vil bli Asean-China Free Trade Area (ACFTA), som i følge den thailandske økonomen Suthipand Chirathivat vil "senke kostnadene, øke handelen innen regionene og øke den økonomiske effektiviteten", noe som i sin tur vil "styrke realinntekta i begge regionene, ettersom ressursene vil tilflyte sektorer der de kan brukes mer effektivt og produktivt". (14) En annen thailandsk økonom, som er ansatt i Asean-sekretariatet, bruker "det velkjente bildet av flygende gjess på kollektiv utvikling". Han hevder at ACFTA vil skape "kommersielle gevinster som vil føre til økte inntekter, strukturelle endringer og modernisering, fattigdomslindring og sosiale framskritt i heile regionen":

Denne prosessen forutsetter og lettes av, for det første, gjensidig liberalisering av handel og investeringer og tilhørende standardisering og forenkling av prosedyrer og forordninger, ... for det andre, at sektorer, bransjer og foretak som berøres, gjennomgår gjensidige endringer, øker i mangfold og fornyer seg; for det tredje, at en oppretter og utvikler ulike felles- og partnerskap mellom selskap på tvers av grensene, og til sist at en utvikler et felles ståsted i handelsdiplomatiet og i forhandlingsforum både i og utafor regionen. (15)

Av flere grunner er imidlertid slike nyliberale "vinn-vinn"-scenarier alt for rosenrøde. Som oftest overser de klassedimensjonen i den kapitalistiske utviklinga, og også den innebygde ujamne og ulike utviklinga innen global arbeidsdeling, så lenge denne formes av behova til konkurrerende transnasjonale kapitaler. Følgelig ser en i nyliberale framstillinger bort fra at tidligere vekstmirakler og økonomiske omstruktureringer i Øst-Asia (heilt fra Japan på 1950-tallet) i seg sjøl var prega av ustabilitet og kriser. Og utviklinga var knapt nok slik at sluttresultatet blei reint positivt, om en ser regionens eller verdens økonomi som et heile. I tillegg kommer at kostnadene for arbeidsfolk var ekstremt høye, til og med i "mirakellanda". (16)

En kan også si at de nyliberale unnlater å komme inn på sammenhengen mellom de blindvegene innen utvikling som landa i det østlige og sørøstlige Asia har prøvd, og landas fortsatte avhengighet av utenlandske investeringer og eksport (som jo er årsaken til at Kina framstår som slik en trussel mot dem). Faktisk innebærer jo den foreslåtte tilpasninga til Kinas nye rolle i transnasjonal kapitalistisk produksjon at økonomiene i regionen må bli enda mer retta mot utenlandske investeringer og eksport. Gitt at den regionale krisa i 1997-98 i stor grad skyldtes regional overproduksjon av eksportvarer og reduserte investeringer fra utlandet (og en påfølgende finansspekulasjonsspiral), vil ei slik utvikling bare bidra til å sette økonomiene i regionen ytterligere ut av balanse. (17)

I denne sammenhengen legger ikke nyliberalerne tilstrekkelig vekt på farene ved at regionen blir stadig mer avhengig av ytre markeder. Denne faren understrekes av størrelsen på USAs handelsunderskudd, av den økende ubalansen i USAs økonomi og av stagnasjonen vi nå ser i Europa. Like problematisk er det at i det nyliberale scenariet blir regionens vekstmuligheter knytta sterkere til hvor sunt og stabilt et system basert på Kinas eksport til USA er. Imidlertid trues sunnheten og stabiliteten i den kinesiske økonomien av stadig større budsjettunderskudd og finansiell ubalanse, deflasjon og økende sosiale kostnader og motstand. (18)

Videre er det implisitt i det nyliberale "vinn-vinn"-scenariet at alle landa i regionen kan omstrukturere næringslivet sitt i tråd med den transnasjonale kapitalens diktat. Viss ikke fører en de landa som ikke vil eller kan endre politikken sin i henhold til dette diktatet, over på lista over "utviklingsfiaskoer", i motsetning til den stadig skiftende (og, ser det ut til, stadig kortere) lista over nyliberale fyrtårn. Scenariet ser også bort fra (eller tar for gitt at "det ikke finnes noe alternativ") at forsøk på å tiltrekke seg utenlandske investeringer i konkurranse med Kina bare kan bety nye statlige bestrebelser på å intensivere utbyttinga av arbeidere og miljø.

Nasjonale erfaringer

I det følgende skal vi se på sannsynlige effekter Kinas nye rolle vil kunne ha på enkelte av de store østasiatiske økonomiene. Vi skal se at den utenlandsk-drevne framveksten av Kina som ei eksportmakt bare vil forsterke de økonomiske spenningene og motsetningene i regionen på bekostning av arbeidsfolk i samtlige land. Denne virkelighetsbeskrivelsen gir ytterligere gode bevis for hvorfor Kina ikke bør sees på som et utviklingsforbilde som fortjener vår støtte. For å si det på en annen måte: Kinas vekst kan ikke forstås atskilt fra de negative virkningene den har på andre land i regionen og ellers i verden. Å framheve Kina, å se landets strategi som et forbilde, er derfor å gjøre seg blind for den ujamne og sammensatte utviklingsprosessen som kjennetegner kapitalismen som verdenssystem.

Sørøst-Asia

Kinas vekst er trolig mest truende for Asean-4 - Indonesia, Thailand, Malaysia og Singapore. Kinas eksportvekst trekker til seg innsatsvarer fra hele regionen, også disse fire landa. Men det er lite sannsynlig at dette vil gi dem ny og stabil vekst. Det er to hovedårsaker til dette: for det første er eksporten deres til Kina konsentrert om noen få produkttyper, som i mange tilfeller ikke vil kunne bidra til noe omfattende industrialiseringsprogram. For det andre vil eventuelle gevinster være langt mindre enn tapa ved at Kina overtar deres nåværende eksportmarkeder. (19) Følgelig vil den påtvungne omstruktureringa sannsynligvis føre til at industrien blir mer ensidig og oppsplitta, noe som vil ha kraftige negative følger for dem som arbeider der.

Analytikere flest er enige om at Kinas endra eksportprofil utgjør en alvorlig trussel mot den framtidige konkurranseevnen til eksportnæringene i de fleste sørøstasiatiske landa. I følge Chia Siow Yue, seniorforsker ved Singapore Institute of International Affairs, er overlappinga mellom Kinas og Indonesias eksport på 83 prosent, mellom Kina og Singapore er den 38 prosent. (20) Verdensbanken sier omtrent det samme: "Eksportkorrelasjonen, selv på femsifra (SITC) nivå, mellom Kina og mellominntektsland som Indonesia og Thailand er signifikant og har økt." (21) Denne trusselen mot indonesisk og thailandsk eksport

bekreftes av analyser basert på markedsvise og produktvise sammenlikninger for utvalgte land. I denne analysen identifiserer vi hvilke eksportområder retta inn mot US-amerikanske og japanske markeder som er "i faresonen", ut fra betydninga disse har for eksportørlandet og ut fra hvor mye de konkurrerer med tilsvarende produkter fra Kina. Eksport innen produktkategorier som karakteriseres både av en høy andel av kinesisk import (minst 5 prosent) og stykkpris nær den kinesiske, er nødvendigvis i størst fare. For Thailand og Indonesia viser resultata at 15-25 prosent av eksporten til USA og Japan er i fare grunna økt konkurranse fra Kina. (22)

Kles- og tekstilindustrien er særlig utsatt. Malaysia, Thailand, Indonesia og Filippinene antas alle å ville tape markedsandeler i USA og Vest-Europa, når kvotene på eksport av kinesiske tekstiler og klær oppheves. Et anslag går ut på at Kinas eksport av klær vil vokse med 330 prosent over en tiårsperiode, nå når landet er blitt medlem av WTO. Kinas andel av verdenseksporten vil da være over 44 prosent. (23)

Kinas vekst trekker til seg import fra disse landa, men denne importen kan egentlig ikke kompensere for tapet av eksportmarkeder. I tilfellet Indonesia, for eksempel, er eksporten til Kina i stor grad konsentrert rundt råvarer som olje, gummi, palmeolje og tømmer. Verdensbanken hevder i sin sedvanlige optimistiske tone at Indonesia, dersom økonomien liberaliseres, kan trekke fordeler av nye muligheter som skapes av de pågående endringene i Kinas økonomi, og slik sikre videre utvikling i egen industrisektor. For eksempel:

Muligheten er til stede for at Indonesia kan delta i globale produksjonsnettverk - kosmetikk, maskineri og audiovisuelt utstyr, for eksempel - der utenlandske investeringer kan øke i Kina og Indonesia samtidig. Og, som andre middelinntektsland i Asean, har Indonesia potensiale til å utvikle rollen som deleleverandør til bilproduksjon, gitt den omorganiseringa av industrien som nå finner sted i regionen ... Indonesia må skreddersy en egen strategi for å gripe mulighetene for mer handel og økte investeringer, dersom den forventa nedgangen i eksport til USA, Japan og EU skal kompenseres for. Viktige faktorer vil være tiltak for å gjenopprette investorenes tillit og å øke konkurranseevnen. Indonesia må unngå å ha overdrevne beskyttelsestiltak for sine egne nasjonale produsenter, og i stedet legge til rette for ei tilpasning innen produksjonssektoren, slik at mulighetene blir som på det kinesiske markedet. Tiltak som de nylig iverksatte midlertidige tiltaka mot import av klær, for eksempel, vil bare forlenge tilpasningsfasen Indonesia må gjennom for å bli i stand til å realisere sine regionale komparative fortrinn. (24)

Med bakgrunn i nåværende tendenser virker det imidlertid tvilsomt om Indonesia vil kunne tiltrekke seg de utenlandske investeringene som trengs for å kunne gjennomføre den anbefalte produktspesialiseringa. "Avtalte investeringer de første ni månedene dette året [2003] var samla sett på bare 6,1 milliarder dollar, ei økning på 3,7 prosent i forhold til samme periode i 2002, men langt unna nivået på midten av 1990-tallet, før krisa." (25) Ja, ettersom "deler av den arbeidsintensive produksjonssektoren ... flytter til lavkostkonkurrenter som Vietnam og Kina", har netto (inngang av) utenlandske investeringer blitt stadig mer negativ (se tabell 10). (26)

I store trekk er Thailands økonomiske situasjon lik Indonesias. Landets handelsmuligheter overfor Kina er i all hovedsak landbruksprodukter som planteoljer, sukker, trevarer og bomull. Og etter hvert som industrien skvises og mister markeder i tredjeland, vil Thailand måtte tilpasse industristrukturen, om målet er å opprettholde produksjonen i industrisektoren. Verdensbankens anbefaling er derfor som følger:

Om Thailand kommer til å forlate samlebåndsproduksjonen eller oppgradere sitt potensial, avhenger i stor grad av politikken som føres - de kan enten satse på konkurranseevne og produktivitetsgevinster bevirka av handel eller la seg forlede til kortsiktige proteksjonistiske tiltak: Produsenter klager allerede over import av billige elektriske apparater og motorsykler fra Kina. Det er også viktig med tilbudsfaktorer, blant annet lokal tilgang til ingeniør- og driftskompetanse. Det samme gjelder at myndighetene gir insitamenter for å fornye teknologien. (27)

Igjen går Verdensbanken inn for økt deregulering og avnasjonalisering av økonomien, i den tro at nye utenlandske initiativ kan skape den omstruktureringa en ønsker. Denne strategien ville sjølsagt binde Thailand enda sterkere til en utenlandskdominert eksportbasert vekststrategi med Kina som senter.

Den malaysiske økonomien er mer utvikla enn den indonesiske og thailandske, men også denne står foran store utfordringer. Malaysias eksportprofil har allerede skifta fra tekstiler og klær til elektrisk utstyr, så Kinas forventa vekst innen tekstil vil ikke være så ødeleggende. Elektriske maskiner utgjorde i 1980 9,9 prosent av Malaysias eksport. Dette økte til 26,6 prosent i 1990 og 33,6 prosent i 1996. For Kinas del blei eksporten av elektriske maskiner nesten dobla (til 12,3 prosent) i perioden 1990-96, og den har vokst kraftig etter det. (28)

Dermed truer de stadige endringene i Kinas eksport nå en av Malaysias viktigste eksportsektorer. Enda om det at 16.000 jobber i landets elektronikkindustrielle sentrum i Penang forsvant i 2001, delvis skyldtes nedgangen i USA, er det et faktum at "det har blitt mindre av nye investeringer etter hvert som bedrifter velger å utvide i Kina i stedet." (29) Far Eastern Economic Review viser til et fall i Malaysias elektronikkeksport på 39 prosent (justert for tid på året) i tredje kvartal 2003 (etter et fall på 14,5 prosent kvartalet før), og bemerker: "Talla bekrefter et ubehagelig faktum: Det at elektronikkselskaper som lager personlige datamaskiner, mobiltelefoner og rutere, flytter fra Malaysia til mer konkurransedyktige produksjonssentre, særlig Kina, begynner å merkes." (30)

Særlig viktig er her det mulige tapet av japanske investeringer innen elektronikksektoren. Disse har vært avgjørende for utviklinga av Malaysias eksportevne. En regional analytiker oppsummerer:

Innen datautstyrs- og elektronikksektoren, som utgjør Malaysias viktigste industrieksport, vil også den arbeidsintensive delen påvirkes negativt. På den andre sida er den malaysiske høyteknologieksporten som benytter seg av faglært arbeidskraft, heilt avhengig av utenlandske investeringer ... I 1998 utgjorde japanske direkteinvesteringer i produksjonsselskaper i den elektriske og elektroniske sektoren 4.408 millioner RM (malaysiske ringgit), det vil si 57 prosent av de samla japanske investeringene i landet. Til sammenlikning utgjorde US-amerikanske investeringer i denne sektoren samme år bare 770 millioner RM, noe som var 35 prosent av de samla US-amerikanske investeringene i landet. Japanske investeringer utgjorde 56 prosent av de totale utenlandske investeringene innen elektrisk og elektronisk sektor i 1998, mens USA er den tredje største investoren med en andel på 9,8 prosent. Følgelig er høyteknologieksportens framtid avhengig av framtidige japanske investeringer i denne sektoren. (31)

Generelt kan en si at det var japansk styrte regionale utenlandsinvesteringer som bidro til å fremme rask vekst og industrialisering, ikke bare i Malaysia, men også i Thailand og Indonesia. I dag ser det ut til at japanske firmaer har bestemt seg for å flytte sin regionale produksjonsbase til Kina. Denne endringa innebærer at grunnlaget for de sørøstasiatiske vekststrategiene har blitt kraftig svekka, om ikke knust. Enda om nyliberalerne hevder at Asean-landa kan motvirke dette problemet ved å oppgradere produksjonen sin teknologisk i retning produkter med høyere verdiandel, er Kina sjøl "i gang med å selge mer sofistikerte varer til US-amerikanske forbrukere, som datamaskiner og DVD-spillere." (32)

Den intensiverte konkurransen fra Kina merkes også i det teknologisk sofistikerte Singapore. Faktisk er Singapore det Asean-landet som er hardest ramma av at Kina har blitt et kraftsenter for eksport. I en rapport fra J P Morgan heter det at elektronikkindustrien er den sektoren der Singapore har tapt mest, på tross av at landets industri har større bearbeidingsgrad enn Kinas. "Etter som elektronikkselskaper har flytta til Kina og etablert produksjonsområder i Nord-Asia," heter det, "har Singapores regionale status i elektronikkkjeden blitt underminert." Med andre ord er det ingen garanti at en har mer en sofistikert produksjon. Fra 1997 til 2002 økte Kinas andel av elektronikkeksporten fra Asia (unntatt Japan) fra 14,3 til 30,1 prosent. Mens de fleste landa, herunder Thailand og Malaysia, opplevde nokså små fall, gikk Singapores andel merkbart ned fra 19,3 til 9,8 prosent. (33)

Dersom en ikke ser noe alternativ til utvikling enn å delta i transnasjonale kapitalistiske produksjonskjeder, er det ikke vanskelig å forstå at Asean-landa blir stadig mer desperate i sine anstrengelser for å få til en rask økonomisk integrasjon med formål å tiltrekke seg utenlandske investeringer som trengs for igjen å kunne styrke eksport og vekst. Derfor var det i tida før Asean-møtene i oktober 2003 utelukkende snakk om hvordan en skulle "møte konkurransen fra Kina ... Asean er nødt til å innse at en har mislykkes i å realisere et gammelt mål: integrasjon i ett felles marked som er attraktivt for utenlandske investorer". (34) At det plutselig hasta slik å akseptere Kinas tilbud om å opprette et Asean-kinesisk frihandelsområde, bør sees i lys av dette. Mens Rajan hevder at "en umiddelbar bieffekt av ACFTA-forslaget er at det ser ut til å ha oppmuntra de sørøstasiatiske landa til å få fart på integrasjonen innen Asean", er det motsatte utvilsomt også riktig. (35)

I motsetning til de nyliberale omstruktureringsteoretikernes optimistiske oppfatninger, mener enkelte analytikere at Asean-landa ganske enkelt burde akseptere Kinas industrielle dominans og fokusere sin utviklingsinnsats på naturressurser og turisme. ""Det er, om du spør meg, mer realistisk enn å fortsette å si at vi skal konkurrere med Kinas industri hva gjelder avanserte produkter, for Kina er også i rask utvikling på dette feltet," sa Toh Kin Woon, minister for økonomisk planlegging i delstaten Penang." (36) Og etter å ha studert konkurransetrusselen fra Kina på de områda som dreiv fram "vekstmirakla" i Asean, kommer to økonomer fra National University of Singapore fram til at:

Kinas framvekst som et globalt industrisenter har tilsynelatende ført til at de fleste Asean-økonomiene opplever ei drastisk uthuling av industrien sin ... Dette understreker behovet for at Asean-landa må foreta strukturelle nasjonale reformer, og det vil tvinge Asean-økonomiene til å basere framtidig økonomisk vekst på de komparative fortrinna de virkelig har. For å møte utfordringene fra Kina må Asean-landa spesialisere produksjonen sin og utvikle styrke og kjernekompetanse innen jordbruk, naturressurser og tjenester som turisme. (37)

Det begrensa utviklingspotensialet som ligger i en strategi basert på naturressurser og turisme, er imidlertid smertelig klart. For eksempel:

Daniel Lian, økonom hos Morgan Stanley i Singapore, har sine tvil. I 2002 utgjorde industrieksport fra Malaysia, Singapore, Thailand, Indonesia og Filippinene 54 prosent av de fem landas samla bruttonasjonalprodukt på 566 milliarder dollar ... Lian anslår at omtrent 90 milliarder av denne eksporten, eller 30 prosent av totaleksporten, vil forsvinne til Kina i løpet av ti år, mens det neppe er realistisk å anta at årlige inntekter fra økt turisme, i stor grad fra Kina, vil bli på mer enn 20-25 milliarder dollar ... "Turisme kan ikke erstatte industri," uttalte han i en rapport. (38)

Alt i alt er det vanskelig å se hvordan Kinas nye rolle i den regionale økonomien skal kunne støtte opp om en positiv økonomisk utviklingsprosess i de sørøstasiatiske landa. Veksten vil fortsette å være eksportretta og avhengig av utlandet. Og den vil i enda sterkere grad bli forma av regionale og internasjonale krefter, som står enda fjernere fra arbeidsfolk i disse landa og som sannsynligvis ikke vil gi dem noen varige fordeler. Så desperate etter fortsatte utenlandske investeringer som regjeringene i disse landa ser ut til å være, må en faktisk anta at de vil fortsette å ofre sine arbeideres leve- og arbeidsforhold på konkurranseevnens alter.

Sør-Korea

Sør-Korea har en langt sterkere etablert og mer nasjonalt orientert industriell basis enn Asean-landa vi nå har undersøkt. Og analytikere flest mener at Sør-Korea nyter store fordeler av Kinas nye vekststrategi. Ja, det er riktig at Sør-Korea har gjort seg kraftig gjeldende i det kinesiske markedet. "I følge en rapport fra Korea Trade-Investment Promotion Agency, der en undersøkte Koreas, Taiwans og Japans forhold til det kinesiske markedet, økte Koreas eksport de siste ti åra [fra 1992 til 2002] med 530 prosent, sammenlikna med 290 prosent for Taiwan og 230 prosent for Japan." (39) Dermed økte Sør-Korea sin andel av Kinas totale import fra 5,16 prosent til 9,68 prosent. (40)

I 2002 blei Kina Sør-Koreas største handelspartner i Asia, en posisjon Japan hadde tidligere. Kina er nær ved å erstatte USA som Sør-Koreas fremste eksportmarked. Videre har Sør-Korea hatt handelsoverskudd med Kina hvert år sia 1992. Kina har også blitt den fremste mottakeren av sørkoreanske utenlandsinvesteringer (40 prosent i første kvartal i 2003, mens 28 prosent gikk til USA). (41)

Det økende samkvemmet med Kina har imidlertid en alvorlig ulempe for den langsiktige tilstanden til Sør-Koreas økonomi, som i virkeligheten sliter. En viktig årsak er at direkteinvesteringene som stilte nødvendig utenlandsk valuta til disposisjon etter krisa i 1997-98, i stor grad har forsvunnet. Utenlandske investeringer i Sør-Korea falt fra 15,2 milliarder dollar i 2000 til 9,1 milliarder i 2002 og videre til 2,7 milliarder i første halvdel av 2003. (42) I stor grad er dette et resultat av to faktorer. For det første benytta utenlandske investorer seg av mulighetene etter krisa til å kjøpe opp sørkoreansk eiendom, noe de nå i stor grad er ferdig med. For det andre er Kina et mer attraktivt sted for nye investeringer enn Sør-Korea.

I sin desperasjon etter å snu denne tendensen foreslår den sørkoreanske regjeringa særlige insitamenter for å tiltrekke seg utenlandske investeringer, noe som ikke bare vil føre til videre oppsplitting og økt utenlandsk dominans innen den sørkoreanske økonomien, men også til svekkelse av arbeidsfolks rettigheter. For eksempel har regjeringa bedt nasjonalforsamlinga om å godkjenne at det opprettes ei rekke særskilte økonomiske soner for å gjøre Sør-Korea til "navet i Øst-Asias forretningsliv". Utenlandske selskap med virksomhet i disse sonene skal kunne nyte godt av lavere skatter og unntak fra diverse miljø- og arbeidslivsreguleringer. Utenlandske selskap vil også få enerett til å anlegge og drive utdannings- og helseinstitusjoner. Disse skal ikke bare betjene utenlandske statsborgere i sonene, men også sørkoreanere. I tillegg er regjeringa innstilt på å tilby utenlandske høyteknologiinvestorer et støttebeløp tilsvarende 20 prosent av totalverdien på investeringene de gjør. (43)

Et medlem av presidentens planleggingskommisjon nevnte at "Storbritannia, Irland og Kina, for eksempel, tilbyr store støttebeløp til utenlandske investorer, der størrelsen bestemmes ut fra en detaljert analyse av den enkelte investeringsplanen." Derfor, la han til, "planlegger også den koreanske regjeringa å innføre liknende insentivsystemer for utenlandske investorer, særlig innafor raffinert teknologi." (44)

Men Sør-Korea taper ikke bare kampen for å tiltrekke seg utenlandske investeringer. Det er også stor kapitalflukt fra sørkoreanske selskap. Korea Herald forteller:

Koreansk industri flytter ut fortere enn bedrifter i andre utvikla økonomier, og den såkalte industrielle uthulinga vil sannsynligvis bli et alvorlig problem innen 2007, hevda Koreas ledende næringslivsorganisasjon i går. ... I følge en rapport fra Federation of Korean Industries, ei lobbygruppe for landets forretningskonglomerater, eller chaebolene, utgjorde Koreas direkte utenlandsinvesteringer [netto] 5,8 prosent av bruttonasjonalproduktet i løpende priser ved utgangen av 2000. Det er nesten på nivå med Japan, der bruttonasjonalinntekten per innbygger var fire ganger så høyt som i Korea ... Dersom tendensen med rask industriutflytting fortsetter, vil forholdstallet øke til 9,7 i 2007. Samtidig vil industriens andel av bruttonasjonalproduktet synke kraftig, noe som i følge organisasjonen gir grunn til alvorlig bekymring for at industrien skal uthules ... Industriflukten, som tidligere fant sted først og fremst innen lettindustrier som sko- og klesproduksjon, sprer seg raskt til andre sektorer, inkludert elektronikk, telekommunikasjon, metall- og maskinindustri, blei det sagt. (45)

Sørkoreanske bedriftsledere sier at de blir drevet til å forlate landet av de høye kostnadene og kampviljen hos sørkoreanske arbeidere. De krever at regjeringa skal ta initiativ for å svekke fagforeningene og bidra til dårligere lønninger og arbeidsvilkår. (46) Og de sier at de vil fortsette med å flytte produksjonen sin "over Gulehavet til Kina, der lønningene er lavere og arbeidernes krav sjelden fører til hodepine for arbeidsgiverne", dersom ikke regjeringa imøtekommer krava deres. (47)

Dette er ingen tom trussel. For eksempel lager allerede Samsung Electronics, LG Electronics og Daewoo Electronics halvparten av varige forbruksgoder sine i fabrikker utafor Korea, mange av dem i Kina. (48) Samsung Electronics meldte i september 2003 at de nå ville flytte alt av pc-produksjon til Kina. (49)

Denne overføringa av produksjon til Kina kan godt føre til styrka lønnsomhet for sørkoreanske multinasjonale selskaper. Det er imidlertid usannsynlig at dette vil bedre den sørkoreanske økonomien. Det vil i hvert fall gjøre det vanskeligere for sørkoreanske arbeidere å sikre retten til et arbeid og ei lønn en kan leve med og av.

Kinas nye økonomiske strategi er en trussel mot den sørkoreanske økonomien også på en annen måte. Den har lenge vært sterkt avhengig av eksport, og tendensen har økt etter krisa i 1997-98. Hittil har Sør-Korea lykkes i å opprettholde handelsoverskudd med Kina. Enkelte hevder at dette handelsoverskuddet vil bli enda større, etter hvert som sørkoreanske investeringer i Kina tilskynder ny eksport internt i selskapa. I virkeligheten må en imidlertid anta at slike gevinster snart vil bli oppveid av eksporttap som følge av at Kina produserer og eksporterer varer som Sør-Korea i dag leverer til Kina og tredjeland.

Mens Kina og Sør-Korea opprinnelig hadde et komplementært handelsforhold, handler de to landa nå med varer mye godt innafor de samme områda, blant anna stål- og petrokjemiprodukter. Et poeng i denne sammenhengen:

I 1992 utgjorde eksport av tungindustriprodukter til Korea 1 prosent av Kinas samla eksport; i dag er tallet 47 prosent. Kina er Koreas nest største kilde for stålimport, men det er også det største markedet for stål- og petrokjemiprodukter. Korea opprettholder sin styrke innen informasjonsteknologien - 16 prosent av all koreansk eksport til Kina - men ser ut til å tape grunn når det gjelder tekstiler. I følge Korea International Trade Association er Kina Koreas fremste kilde for tekstilimport. (50)

I følge Korea Economic Institute, et forskningsinstitutt i USA som støttes av den sørkoreanske regjeringa, "antas det at kinesiske selskap vil utkonkurrere koreanske produsenter av enklere elektroniske produkter hjemme og utenlands i løpet av de neste ti åra. Forskningsinstitusjoner og næringslivsorganisasjoner melder allerede om redusert salg av koreanske husholdningsprodukter på hjemmemarkedet." (51) Studier utført av private og statlige forskningsinstitusjoner i Korea kommer med den samme advarselen, at "Kinas konkurranseevne innen eksport i noen tilfeller var bedre enn Koreas innen sektorer som maskineri, elektronikk og husholdningsapparater, tekstiler og en del informasjonsprodukter. Studiene viste også hva Kinas inntreden i WTO vil bety for Korea, og forutså - ikke overraskende - at Kina ville trekke utenlandske investeringer vekk fra Korea og øke sin konkurranseevne og andel av det globale markedet innen jordbruk og husholdningsutstyr." (52)

Kinas innsats for å beskytte utenlandske firma som har produksjon der, er en annen trussel mot sørkoreansk eksport. For eksempel:

Kina har i de seinere åra begynt å legge antidumpingtoll på koreansk import for å forhindre dumping og økt konkurranse fra koreanske selskaper. I løpet av 2002, i sitt første år som medlem av WTO, iverksatte Kina et betydelig antall dumpingundersøkelser mot koreanske produkter. Kina har begrensa eller trua med å begrense ei rekke av Koreas viktigste eksportvarer - råpolyester, bestrøket papir og stål. Departementet for handel, industri og energi skriver (i en rapport om koreansk eksports konkurransemuligheter i Kina) at det er en sammenheng mellom det økende antallet av slike dumpingundersøkelser mot koreansk import og bedra konkurranseevne på de samme produkta hos utenlandske produsenter i Kina. (53)

Alt i alt utgjør endringene i Kina en alvorlig trussel mot Sør-Koreas økonomi. Kina trekker i økende grad til seg sørkoreanske investeringer, og landet produserer varer som sannsynligvis vil konkurrere tungt med sørkoreansk eksport hjemme og i tredjeland. Økonomer flest mener at Sør-Korea kan unngå at dette fører til tidlig uthuling av økonomien ved å stole på at markedskreftene oppmuntrer til teknologisk fornyelse, slik at en kan produsere og eksportere mer bearbeidde varer. Dette betyr naturligvis at Sør-Korea må tiltrekke seg betydelige nye utenlandske investeringer, noe landet ikke har lykkes med på tross av forsøk fra regjeringa på å svekke fagbevegelsen.

Det mest sannsynlige resultatet av dagens regionale og internasjonale utvikling er at den sørkoreanske økonomien vil bli enda mer eksportorientert og bundet til Kinas økonomiske framtid. Dette vil motvirke stabilitet og likevekt, og økonomien vil i langt mindre grad være i stand til å bidra til vesentlige forbedringer i leve- og arbeidsvilkåra for det store flertallet av sørkoreanske arbeidere.

Japan

I følge Verdensbanken burde Japan være blant de landa i Asia som tjener mest på Kinas eksportvekst og medlemskap i WTO. (54) Kinesisk-japansk handel vokser hurtig, og nådde for første gang 100 milliarder amerikanske dollar i 2002. Japans eksport til Kina økte med 28,2 prosent til 39,9 milliarder dollar i 2002. Kina er nå, nest etter USA, det største markedet for japansk eksport. Og Kina har tatt over etter USA som den største eksportøren til Japan. Dette skjedde i 2002, da eksportverdien nådde 61,7 milliarder dollar. (55) Analyser tilsier at handelen mellom de to landa vil fortsette å vokse hurtig de neste par åra.

Kinas vekst skaper akkurat nå muligheter for den japanske økonomien på to måter. For det første er den kinesiske og japanske økonomien "for øyeblikket grovt sett komplementære. Kina spesialiserer seg på arbeidsintensive produkter, mens Japan utmerker seg innafor høyteknologiske varer som krever kapital og utviklingsekspertise." (56) Følgelig "er områda der de konkurrerer mot hverandre, fortsatt relativt få - omtrent 16 prosent. I 2002 stod Kina for bare 17,8 prosent av Japans totale import, eller omtrent 1,3 prosent av Japans BNP." (57)

For det andre "er Japan en mektig eksportør av kapitalvarer, og det er for tida et kraftig oppsving i salg av slike varer i Kina." (58) "Bestillinger fra Kina utgjør en stor del av den økte etterspørselen etter deler, kapitalutstyr og [høykvalitets] forbrukerelektronikk, som Japan fortsatt produserer bedre enn noen andre." (59) Disse bestillingene har bidratt til det (noe nølende) oppsvinget i den japanske økonomien etter lavkonjunkturen i 2001.

Dessverre sørger dagens utvikling i handel og investeringer for at det bare er de dominerende japanske selskapa som faktisk vil tjene på den arbeidsdelinga som er på gang mellom Kina og Japan, og ikke flertallet av japanske arbeidsfolk. De produktområda (og sysselsettingsmulighetene) der Japan har et komparativt fortrinn framfor Kina, blir raskt færre. "I Kina dreier det seg ikke lenger bare om store mengder billig arbeidskraft; det handler i stadig større grad om en kombinasjon av dette og faglært humankapital." (60) Enda viktigere er det at en økende andel av de produkta som eksporteres fra Kina til Japan, er lagd av japanske komponenter og/eller av japanske selskaper i Kina. Japansk kapital har faktisk et betydelig industrielt nærvær i Kina, og dette nærværet vokser hurtig. Allerede i 2000 hadde Japan 772 produksjonsanlegg i Kina, sammenlikna med bare 692 i USA. (61) "Per 2001 hadde Japan investert 32,3 milliarder dollar i Kina, ikke medregna Hong Kong og Macao, og var dermed blitt den nest største investoren i fastlands-Kina, etter USA." (62)

Denne utenlandske investeringsbølgen styrker altså for tida japansk eksport av kapitalvarer og komponenter til Kina. Denne stigninga er imidlertid i stor grad en midlertidig "oppstartseffekt", og den vil sett fra den japanske økonomiens, ikke kapitalens, ståsted, på sikt mer enn oppveies av tapte eksportmarkeder og intensivert importkonkurranse. Den japanske økonomien har hatt to liknende kortvarige oppganger etter stagnasjoner. Først etter valutakrisa i 1985 og igjen i åra før den østasiatiske krisa i 1997-98. Begge oppgangene var drevet av eksport av kapitalvarer og komponenter til andre land i Sørøst-Asia, som produserte videre for eksport (pluss til USA, der særlig japanske bilfirmaer etablerte nye produksjonsanlegg). (63) Som i de to tidligere tilfella er det sannsynlig at når Kina nå blir den nye produsenten av eksportvarer for japansk kapital, så vil det gi den japanske økonomien færre sektorer innen vareproduksjon der landet er konkurransedyktig nok internasjonalt til å kunne skape anstendige jobbmuligheter.

Flyttinga av produksjon til Kina og andre naboland var faktisk en avgjørende faktor bak det at japansk industrisysselsetting falt fra 15,7 millioner i 1992 til 14,6 millioner i 1995 og 13 millioner i 2001. (64) Både tendensen med færre jobber og Kinas sentrale rolle i dette ventes å fortsette, i følge New York Times:

[Våren 2001] slutta Toshiba Corp å lage fjernsynsapparater i Japan, for så å la fabrikkene sine i Kina fornye hjemmemarkedet. Kort tid etter erklærte Minolta Co at de ville fase ut kameraproduksjonen sin i Japan og importere fra Shanghai i stedet ... Så seint som sist måned, som fallende dominobrikker, la ei rekke andre japanske firma fram planer om å importere sykler, motorsykler, busser og mobiltelefoner fra sine kinesiske fabrikker ... "Vi ser på Kina som det viktigste vekstmarkedet," sa Yukio Shotoku, utenlandsdirektør for Matsushita Electric Works Ltd. Selskapet hans stenger 11 fabrikker og sender 8.000 arbeidere ut i førtidspensjon i Japan. Han beskreiv arbeidsutgiftene der som "den største hodepina" ... Det siste tiåret har japanske investeringer i Kina blitt dobla, slik at mer enn halvparten av handelen mellom Kina og Japan foregår mellom japanske selskap. (65)

Og etter hvert som Kinas økonomiske omstrukturering fortsetter, vil trulig flere sektorer av den japanske økonomien bli regionalisert. For eksempel antas Japans bilindustri å gjennomgå omfattende endringer etter hvert som japanske produsenter inkluderer Kina i produksjonssystemet sitt. "Når WTO-reglene får virkning, vil Kinas toll på biler kuttes med 25 prosent i 2006, og importrestriksjonene vil bli avvikla. Av denne grunn flytter japansk bilindustri i stort monn til Kina. Der sikter de seg inn mot det framtidige kinesiske bilmarkedet. I tillegg kan de spare 10 til 20 prosent av produksjonskostnadene på det som skal eksporteres." (66) Verdensbanken forutser som et resultat av denne utviklinga at det vil bli omfattende kutt i bilproduksjonen i Japan. (67)

Japanske arbeidere kan åpenbart ikke konkurrere mot kinesisk produksjon, når "en kinesisk fabrikkarbeider, bare ei kort båtreise unna ... er villig til å arbeide i to dager for det samme som enkelte japanske arbeidere tjener på en time". (68) Videre regionalisering av japansk produksjon kan antas å gjøre økonomien enda mer eksportretta og i ubalanse, i tillegg til at dagens sysselsettings- og lønnsproblemer vil intensiveres. (69)

Akkurat som ved tidligere tilfeller av omstrukturering på 1970-, 80- og 90-tallet vil heller ikke flyttinga av japansk industrikapital til Kina redusere Japans avhengighet av markeder utafor regionen - særlig USA. Tvert imot, når Kinas eksport i stadig økende grad blir avhengig av det US-amerikanske markedet, vil Japans eksportgrunnlag, i den grad det er retta mot Kina, vokse eller minske i tråd med USAs behov for import. Slik var det også da Japan retta seg mot de fire "små tigrene" og mot Asean-3 før det. Japans vekst vil dermed fortsatt være følsomt for de sykliske bevegelsene i den US-amerikanske økonomien og for langsiktige problem (inkludert proteksjonistisk press) med utgangspunkt i USAs enorme og uholdbare handelsunderskudd.

Nord-Amerika

Vi har fokusert på regional utvikling, ettersom de analytikerne som er positive til den kinesiske modellen, hevder at Kina kan fungere som et lokomotiv som kan gi ny kraft til østasiatisk vekst. For å tilbakevise denne påstanden kan vi enkelt utvide analysen vår. Vi skal se at når Kina vokser fram som en mellomstasjon der transnasjonal kapital produserer for eksport, så fører det til mer spente forhold for arbeidere verden over, også i Nord-Amerika.

For eksempel har Kinas markedsandel i USA økt markant på bekostning av Mexico. I følge Business Week:

I dag er Mexico den nest største eksportøren til USA, etter Canada. Men, om vi utelukker et større tilbakeslag på grunn av SARS-epidemien, vil Kina fravriste Mexico denne posisjonen en gang i løpet av året [2003] ... Dette er et ødeleggende tilbakeslag for et land som de siste ti åra har nytt privilegert adgang til verdens største marked under frihandelsavtalen Nafta (North American Free Trade Agreement). "Vi er i vansker. Kina vokser så fort. De har billig arbeidskraft, og de gir selskaper mange insentiver for å investere hos seg," sier Oscar Garcia, sjef for Melco Display Devices' fabrikk i Mexicali. Fabrikken, som er eid av japanske Mitsubishi Corp og lager bilderør til dataskjermer, stenger i slutten av juli. Det skjer fordi den ikke lenger kan konkurrere med billigere kinesisk produksjon. (70)

Sysselsettinga i maquiladora-industrien hadde i 2003 falt med nesten 20 prosent sia toppen på 1,4 millioner i 2000. (71) Dette fallet skyldtes bare delvis lavkonjunkturen i USA - for mens meksikansk eksport til USA stod så å si stille i 2002, vokste Kinas med 20 prosent. (72) Ei like viktig, kanskje viktigere, forklaring er at et økende antall maquiladora-produsenter flytter produksjonen sin til Kina. Blant anna er de ute etter enda lavere lønninger: "En samlebåndsarbeider i Guadalajara tjener mellom 2,5 og 3,5 amerikanske dollar i timen; det tilsvarende i Guangdong er 50 til 80 cent." (73)

"Mexico har nesten tapt kampen om ufaglært arbeidsintensiv industriproduksjon, ettersom landet rett og slett ikke kan konkurrere med kinesiske arbeidskostnader. Sannsynligvis vil de fortsette å miste markedsandeler," sier Merrill Lynch. (74) Den meksikanske regjeringa forsøker i dag å stoppe denne utviklinga ved å skape enda mer lønnsomme forhold for utenlandsk produksjon, i stor grad på arbeidernes bekostning. (75) I det store og heile befinner Mexicos vekststrategi med utenlandsk eid produksjon for eksport seg nå i krise, i stor grad fordi utviklinga i Kina har skapt forhold som er enda mer attraktive for utenlandsk kapital.

Også arbeidsfolk i USA kjemper for å forsvare seg mot konkurransepress skapt av den kinesiske vekststrategien. USAs handelsunderskudd med Kina nådde 103 milliarder dollar i 2002, med en US-amerikansk eksport på bare 22 milliarder dollar mot Kinas 125 milliarder. "Talla er oppsiktsvekkende. Kinesisk eksport økte med 22 prosent [i 2002]. Og det er ikke bare billige håndklær. Eksporten av data- og telekomutstyr vokser med 60 prosent i året." (76)

Veksten i utenlandske industriinvesteringer i Kina har, som vi har sett, endra den kinesiske eksporten. Til USA er den i økende grad av et slag som også truer høyere betalte arbeidere. (77) "Mens bare 30 prosent av importen fra Kina konkurrerte med varer produsert i høytlønnsindustrier på det US-amerikanske markedet i 1989, hadde andelen økt til 50 prosent i 1999." (78) Et resultat er at "industriselskaper fra elektronikk til møbler og fiskeagn stenger eller flytter produksjonen til Kina." (79)

En hovedgrunn til at Kina i dag har det største handelsoverskuddet noe land har med USA, er at mange asiatiske produsenter som tidligere eksporterte til USA fra andre land i Asia, nå produserer i og eksporterer fra Kina. Sjølsagt benytter også US-amerikanske selskap seg av mulighetene i Kina og øker investeringene sine der. Som Financial Times påpeker: "Mens mange små selskap og tekstilprodusenter lider under konkurransen med Kina, blomstrer store amerikanske selskap som GM, GE, DuPont og Yum Brands, som KFC er en del av, i fastlands-Kina." (80) I mange tilfeller bidrar disse investeringene direkte til det voksende US-amerikanske handelsunderskuddet med Kina. "I løpet av få år har amerikanske multinasjonale selskap som opererer i Kina, gått fra å være nettoeksportører til Kina til å bli nettoeksportører til USA, noe som bare vil øke med økte utenlandsinvesteringer i Kina og som dermed vil bidra til å øke USAs handelsunderskudd ytterligere." (81) Dette kan være med på å forklare hvorfor det US-amerikanske handelsunderskuddet overfor Kina har fortsatt å vokse, trass i at kinesisk økonomi vokser raskere enn den amerikanske. (82)

Enda om det er lønnsomt for enkelte av de største US-amerikanske selskapa, er de økonomiske endringene i Kina og landets eksportsuksess langt fra gunstig for amerikanske arbeidsfolk og for økonomisk trygghet og stabilitet i USA. Dette har bidratt til å ødelegge US-amerikansk industriproduksjon og arbeidsplasser, til forfall i amerikanske leve- og arbeidsvilkår og til større økonomisk ubalanse og ustabilitet i den amerikanske økonomien og i verdensøkonomien.

Reformenes fallitt

Kapitalismen mangler evne til å finne alternativer til konkurranseøkonomiens kappløp mot bunnen, slik dette genereres av eksportbasert vekst. Dette ses tydelig av de strategiske forslaga som reises av de få økonomene som erkjenner at Kinas eksportsuksess har skapt internasjonale motsetninger. Se for eksempel på Pierre Goad, spaltist i Business Week, når han forklarer "hvorfor Kina ikke har noe annet valg enn å benytte seg av en forbruksbasert modell":

Landet er rett og slett for stort til å kopiere naboenes eksportbaserte modell. Sør-Koreas 47 millioner innbyggere eksporterte for en verdi av 31,2 milliarder amerikanske dollar til USA i fjor [1999]. Dersom kinesisk eksport per arbeider skulle nå et koreansk nivå, måtte Kina eksportere verdier tilsvarende 837 milliarder dollar til USA i fjor - eller 83 prosent av verdens samla eksport dit. Det kommer ikke til å skje. (83)

Goads observasjon er riktig, men når han antyder en ny "forbruksbasert" vekststrategi, står det i motsetning til Kinas økende avhengighet av eksport. Og Goad forklarer heller ikke hvordan masseforbruk kan kompensere for tapet som vil oppstå ved ei reversering av eksporttendensene. Dette gitt den stadig mer ulike inntektsfordelinga som skapes ved Kinas endring i kapitalistisk retning, og som hindrer arbeiderklassens inntog på forbrukermarkedet.

Inntektsulikhetene i landet er nå større enn i India og Indonesia, og er på høyde med Brasil og Sør-Afrika. Dette har sitt grunnlag i stagnerende kjøpekraft blant flertallet av folk på landsbygda og intensivert utbytting og undertrykking av industriarbeiderne, samtidig som den nye kapitalistklassen og deres allierte i Kinas kommunistiske parti raner til seg fra statskassa. (84) New York Times melder: "Enkelte næringslivsledere er fortsatt skeptiske til om forbruket av mobiltelefoner og andre forbrukerprodukter vil kunne vokse særlig mye mer i en økonomi der industriarbeiderne fortsatt regnes som heldige om de tjener over 200 dollar i måneden. 'Så lenge lønningene er så lave, vil det være vanskelig å øke forbruket,' sier Hans-Jorg Bullinger, president i det store tyske kontraktforskningsselskapet Fraunhofer-Gesellschaft." (85)

Et mer grunnleggende problem med forslaga om en mer forbruksbasert kapitalistisk vekst er at de baserer seg på at problema knytta til overproduksjon og eksportavhengighet bare gjenspeiler feil politikk eller dårlige beregninger hos selskapa, og ikke den kapitalistiske konkurranseakkumulasjonens grunnleggende lover. Analytikere flest reflekterer ikke engang over det at overproduksjonen (reflektert i deflasjon og voksende overskuddskapasitet, særlig innen varige forbruksvarer) og den voksende eksportandelen av Kinas vekst opptrer samtidig. Kunne kanskje dette være et symptom på et dypereliggende problem, særlig ettersom økninga av forskjellene skjer på de samme felta? I virkeligheten er overproduksjon og eksportavhengighet, som eksempelet Kina viser så godt, to sider av samme kapitalistiske tendens til å utvikle produktivkreftene bare gjennom å utbytte arbeidet og dets naturlige og samfunnsmessige forutsetninger, en prosess som begrenser massemarkedets vekst i forhold til produksjonskapasiteten.

Ut fra dette perspektivet er det sannsynlige resultatet av en "forbruksbasert" strategi for Kinas kapitalistiske omforming ikke en balansert og bærekraftig vekst, men heller en forbruksvareproduksjon for kapitalistiske og småborgerlige eliter som kamuflerer at veksten fortsatt er heilt grunnleggende avhengig av utenlandske investeringer og eksport som motor. Dette mønsteret vil bety fortsatt press for dårligere leve- og arbeidsvilkår for flertallet både i Kina og i konkurrerende land. Den kinesiske regjeringa kan sikkert forsøke å motvirke overproduksjonstendensen ved å øke sitt eget forbruk og innta ei avslappa holdning til økte kreditter (mens den fortsetter med de kapitalistiske reformene som støtter opp under sjøve overproduksjonen). Men slik statlig støtta driving av etterspørselen, i mangel av et levedyktig arbeiderklassemarked, har sine begrensninger, noe som var tydelig allerede høsten 2003. En kunne da se en stadig økende overkapasitet. I tillegg blei det som var av positive etterspørselsimpulser, absorbert av en landsomfattende spekulativ vekst i eiendomssektoren - med bygging av alt for mange mer eller mindre luksuriøse boliger, i tillegg til forretningsbygg. (86)

Konklusjon

Hensikten med å understreke de ødeleggende konsekvensene av endringene i Kinas økonomi, er ikke å påstå at kinesiske arbeidere nå er den viktigste årsaka til de økonomiske og sosiale problema som rammer arbeidsfolk i Øst-Asia og andre steder. Som vi har sett, har Kinas raske eksportvekst kosta også kinesiske arbeidere dyrt, i tillegg til at den ikke har ført til flere produksjonsjobber innenlands. Når en ser på kinesiske offisielle data, er det klart at Kina ikke "stjeler jobber" fra andre lands arbeidere. Statistikken viser at landets totale industrisysselsetting, etter å ha vokst fra 83,5 millioner i 1985 til 109,6 millioner i 1995, falt til bare 83,1 millioner i 2002. (87)

Virkeligheten er at i Kina og heile den kapitalistiske verden har den sterke konkurransen etter profitt en innebygd tendens til å redusere antallet jobber. Dette skjer ved at arbeidet mekaniseres og intensiveres og ved overproduksjon og påfølgende lavkonjunktur og sparepolitikk. I Kina skjer dette gjennom omstrukturering, privatisering og stenging av statlige bedrifter. I USA har samtidig mye av de siste års fall i industrisysselsettinga å gjøre med lavkonjunkturen i 2000-01, og med landets "hurtig voksende produktivitet, som gjør det mulig å tvinge ut flere varer ved hjelp av færre folk". Men også industriell kapitalflukt og importtrykk har vært viktige faktorer. (88) Som Karl Marx en gang påpekte:

"Den industrielle krigen kapitalister imellom ... har den særegenheten at slaga i mindre grad vinnes ved nyverving til enn ved avskjedigelse fra arbeiderhæren. Generalene (kapitalistene) konkurrerer med hverandre om hvem som kan avskjedige det største antallet industriarbeidere." (89)

Kort fortalt er ikke hensikten vår å baktale Kina, men å vise at landets kapitalistiske vekststrategi skaper regionale og globale motsetninger, i tillegg til nasjonale. I den grad Kina knytter hele den østasiatiske regionen nærmere an til en eksportbasert vekststrategi, øker omforminga av landet faren for overproduksjon og ustabilitet. Eksportbasert vekst presser det regionale lønnsnivået ned, undergraver forbruket innenlands og skaper en ødeleggende regional konkurranse om utenlandske investeringer og eksportproduksjon. Den øker også avhengigheten av USAs evne til å forbruke stadig større mengder av importerte varer. Nye kriser blir stadig mer sannsynlig under disse forholda. Faren er sjølsagt at arbeidere i ulike land vil se på hverandre som fiender, i stedet for på det kapitalistiske systemet som former forholda dem imellom og setter dem opp mot hverandre i en ødeleggende konkurranse.


Noter:

1. Stephen Roach: "China's Economy - It's the Real Thing", South China Morning Post 26. februar 2003, side 19. [Tilbake]

2. Bank for International Settlements: 73rd Annual Report (Basel, Sveits: Bank for International Settlements, 2003), side 44. [Tilbake]

3. Elena Ianchovichina, Sethaput Suthiwart-Narueput og Min Zhao: "Regional Impact of China's WTO Accession", i East Asia Integrates: A Trade Policy Agenda for Shared Growth, red: Kathie Krumm og Homi Kharas (Washington DC: Verdensbanken, 2003), side 57. [Tilbake]

4. Unctad: World Investment Report 2002: Transnational Corporations and Export Competitiveness (New York: Forente nasjoner, 2002), side 161. [Tilbake]

5. Mi-Kyung Jung: "China, Emerging Giant in Electronics Market", Dong-A Ilbo 4. mai 2003. [Tilbake]

6. Stephen Roach: "The Hypocrisy of Bashing China", Financial Times 7. august 2003. [Tilbake]

7. Unctad: World Investment Report 2001: Promoting Linkages (New York: Forente nasjoner, 2001), side 26. [Tilbake]

8. Rene Ofreneo: "Changing Labour Markets in a Globalising Asia: Challenges for Trade Unions", Asian Labour Update nr 45 (oktober - desember 2002). [Tilbake]

9. Bank for International Settlements: 73rd Annual Report, side 44-45. [Tilbake]

10. Unctad: Trade and Development Report 2002: Developing Countries in World Trade (New York: Forente nasjoner, 2002), side 156. [Tilbake]

11. Ramkishen Rajan: "Emergence of China as an Economic Power: What Does It Imply for South East Asia?", Economic and Political Weekly 28. juni 2003, side 2639-2640. [Tilbake]

12. David Roland-Holst: "An Overview of PRC's Emergence and East Asian Trade Patterns to 2020", Research Paper nr 44, Asian Development Bank Institute (oktober 2002), side 6. [Tilbake]

13. Ibid, side 8. [Tilbake]

14. Suthiphand Chirathivat: "Asean-China Free Trade Area: Background, Implications and Future Development", Journal of Asian Economics 13, nr 5 (september- oktober 2002), side 674. [Tilbake]

15. Thitapha Wattanapruttipaisan: "Asean-China Free Trade Area: Advantages, Challenges, and Implications for the Newer Asean Member Countries", Asean Economic Bulletin 20, nr 1 (april 2003), side 45. [Tilbake]

16. Martin Hart-Landsberg: The Rush to Development: Economic Growth and Political Struggle in South Korea (New York: Monthly Review Press, 1993); Paul Burkett og Martin Hart-Landsberg: "Contradictions of Capitalist Industrialization in East Asia: A Critique of 'Flying Geese' Theories of Development", Economic Geography 74, nr 2 (april 1998); Paul Burkett og Martin Hart-Landsberg: Development, Crisis and Class Struggle: Learning from Japan and East Asia (New York: St. Martin's Press, 2000); Paul Burkett og Martin Hart-Landsberg: "A Critique of 'Catch-Up' Theories of Development", Journal of Contemporary Asia 33, nr 2 (2003); Paul Burkett og Martin Hart-Landsberg: "The Economic Crisis in Japan: Mainstream Perspectives and an Alternative View", Critical Asian Studies 35, nr 3 (september 2003). [Tilbake]

17. Paul Burkett og Martin Hart-Landsberg: "Crisis and Recovery in East Asia: The Limits of Capitalist Development", Historical Materialism nr 8 (sommeren 2001). [Tilbake]

18. Eva Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", Links nr 11 (januar - april 1999); Raymond Lau: "Economic Determination in the Last Instance: China's Political-Economic Development Under the Impact of the Asian Financial Crisis", Historical Materialism nr 8 (sommeren 2001); Liu Yufan: "A Preliminary Report on China's Capitalist Restoration", Links nr 21 (mai - august 2002). [Tilbake]

19. Fred Herschede: "Competition Among Asean, China, and the East Asian NICs: A Shift-Share Analysis", Asean Economic Bulletin 7, nr 3 (mars 1991); Jan P Voon og Ren Yue: "China-Asean Export Rivalry in the U.S. Market: The Importance of the HK-China Production Synergy and the Asian Financial Crisis", Journal of the Asia Pacific Economy 8, nr 2 (2003); Nicholas R Lardy: "The Economic Rise of China: Threat or Opportunity?", Economic Commentary, Federal Reserve Bank of Cleveland, 1. august 2003, side 3. [Tilbake]

20. Japan Times: "China Seen as 'Second Engine' of Growth for Asean Nations", 25. april 2003. [Tilbake]

21. Ianchovichina m.fl.: "Regional Impact of China's WTO Accession", side 66. [Tilbake]

22. Ibid, side 67. [Tilbake]

23. Tham Siew-Yean: "Can Malaysian Manufacturing Compete with China in the WTO?", Asia-Pacific Development Journal 8, nr 2 (desember 2001), side 11. [Tilbake]

24. Ianchovichina m.fl.: "Regional Impact of China's WTO Accession", side 69-70. [Tilbake]

25. John McBeth: "Warning Signs", Far Eastern Economic Review 4. desember 2003. [Tilbake]

26. Ibid. [Tilbake]

27. Ianchovichina m.fl.: "Regional Impact of China's WTO Accession", side 72-73. [Tilbake]

28. Tham: "Can Malaysian Manufacturing Compete", side 5. [Tilbake]

29. Erik Eckholm og Joseph Kahn: "Asia Worries About Growth of China's Economic Power", New York Times 24. november 2002, side 6. [Tilbake]

30. Leslie Lopez: "Hidden Weakness", Far Eastern Economic Review 20. november 2003. [Tilbake]

31. Tham: "Can Malaysian Manufacturing Compete", side 12. [Tilbake]

32. Karby Leggett og Peter Wonacott: "Burying the Competition", Far Eastern Economic Review 17. oktober 2002. [Tilbake]

33. Elgin Toh: "China Hits Singapore Hardest in Asean", Business Times (Singapore) 11. februar 2003. [Tilbake]

34. Barry Wain: "Identity Crisis", Far Eastern Economic Review 4. september 2003, side 19. [Tilbake]

35. Rajan: "Emergence of China as an Economic Power", side 26-43. [Tilbake]

36. Alan Wheatley: "Asia Seeks Answer to China's Ascent", Reuters News Service 9. mars 2003. [Tilbake]

37. John Wong og Sarah Chan: "China's Emergence as a Global Manufacturing Centre: Implications for Asean", Asia Pacific Business Review 9, nr 1 (høsten 2002), side 91. [Tilbake]

38. Wheatley: "Asia Seeks Answer". [Tilbake]

39. Kim Mi-hui: "Korea Outpaces Japan, Taiwan in China", Korea Herald 4. juni 2003. [Tilbake]

40. Ibid. [Tilbake]

41. William Pesek jr: "South Korea's Roh Looks to China, Not Japan", Bloomberg.com 20. mai 2003. [Tilbake]

42. Andrew Ward: "South Korea Feels the Chill in China's Shadow", Financial Times 25. september 2003. [Tilbake]

43. Vi drøfter restruktureringene i Sør-Korea etter krisa nærmere i Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett: "Economic Crisis and Restructuring in South Korea: Beyond the Free Market-Statist Debate", Critical Asian Studies 33, nr. 3 (september 2001). [Tilbake]

44. Yoo Cheong-mo: "Seoul Hopes Cash Will Lure Foreign Firms", Korea Herald 6. juni 2003. [Tilbake]

45. Kim Hyun-chul: "Chaebol Lobby Warns of Exodus", Korea Herald 27. juni 2003. [Tilbake]

46. Moon Ihlwan: "South Korea: Can Roh Handle a Summer of Strikes?", Business Week 7. juli 2003, side 46. [Tilbake]

47. Don Kirk: "Contract at Hyundai Raises Sights of Korean Workers", New York Times 19. august 2003, sideW1 og W7. [Tilbake]

48. Lee Joo-hee: "More Home Electronics Plants Move Overseas", Korea Herald 9. januar 2003. [Tilbake]

49. Ward: "South Korea Feels the Chill". [Tilbake]

50. Caroline G Cooper: "China and Korea: Partners or Competitors?", Korea Insight 4 nr 9 (september 2000), side 1. [Tilbake]

51. Caroline G Cooper: "Trade Winds Blow from West to East", i Korea's Economy 2003, red: Korea Economic Institute (Washington DC: Korea Economic Institute 2003), side 54. [Tilbake]

52. Caroline Cooper: "Does China Pose an Economic Threat to Korea?", Korea Insight 4 nr 1 (januar 2002), side 1. [Tilbake]

53. Cooper: "Trade Winds Blow from West to East", side 55-56. [Tilbake]

54. Ianchovichina m.fl.: "Regional Impact of China's WTO Accession", side 63. [Tilbake]

55. Anthony Rowley: "China Beats U.S. to Emerge as Top Exporter to Japan", Business Times 19. februar 2003. [Tilbake]

56. James Brooke: "Japan's Recovering Economy is Relying Heavily on China", New York Times 21. november 2003. [Tilbake]

57. Ronald Morse: "Long March Back to China", Japan Times 17. mai 2003. [Tilbake]

58. Brooke: "Japan's Recovering Economy is Relying Heavily on China". [Tilbake]

59. Henry Sender: "A Rude Awakening", Far Eastern Economic Review 13. november 2003. [Tilbake]

60. Ibid. [Tilbake]

61. Morse: "Long March Back to China". [Tilbake]

62. Suvendrini Kakuchi: "Japan Strives to Adapt to a Strong China", Asia Times (Taiwan), 2. april 2003. [Tilbake]

63. Burkett og Hart-Landsberg: "Contradictions of Capitalist Industrialization in East Asia", side 92-97; Burkett og Hart-Landsberg: Development, Crisis and Class Struggle, side 116-120. [Tilbake]

64. Burkett og Hart-Landsberg: "The Economic Crisis in Japan", side 351. [Tilbake]

65. James Brooke: "Hot Growth in China Brings Chill to Japan", New York Times 22. november 2001. [Tilbake]

66. Morse: "Long March Back to China". [Tilbake]

67. Ianchovichina m.fl.: "Regional Impact of China's WTO Accession", side 64. [Tilbake]

68. James Brooke: "Accelerating Decline in Japan Evokes Rust Belt Comparisons", New York Times 31. august 2001. [Tilbake]

69. Overraskende nok ser enkelte ikke-nyliberale økonomer på flyttinga av japansk produksjon til Kina som nok et steg i retning av vellykka regionalisering av den japanske utviklingsmodellen. Se for eksempel Edith Terry: "Crisis? What Crisis?", Working Paper nr 50, Japan Policy Research Institute, oktober 1998; og Edith Terry: "The World Bank and Japan", Working Paper nr 70, Japan Policy Research Institute, august 2000. Vi har tatt for oss dette synet tidligere i Burkett og Hart-Landsberg: "Contradictions of Capitalist Industrialization in East Asia"; og i Burkett og Hart-Landsberg: "The Economic Crisis in Japan". [Tilbake]

70. Geri Smith: "Mexico, Wasting Away", Business Week 2. juni 2003, side 42. [Tilbake]

71. Ibid, side 44. [Tilbake]

72. Juan Forero: "As China Gallops, Mexico Sees Factory Jobs Slip Away", New York Times 3. september 2003. [Tilbake]

73. Smith: "Mexico, Wasting Away", side 44. [Tilbake]

74. Forero: "As China Gallops, Mexico Sees Factory Jobs Slip Away", side A3. [Tilbake]

75. Martin Hart-Landsberg: "Challenging Neoliberal Myths: A Critical Look at the Mexican Experience", Monthly Review 54, nr 7 (desember 2002). [Tilbake]

76. Ron Scherer: "Booming China Trade Rankles U.S.", Christian Science Monitor 5. august 2003. [Tilbake]

77. Leggett og Wonacott: "Burying the Competition". [Tilbake]

78. James Burke: "U.S. Investment in China Worsens Trade Deficit", Briefing Paper, Economic Policy Institute, 2001, side 2. [Tilbake]

79. Scherer: "Booming China Trade Rankles U.S". [Tilbake]

80. Richard McGregor: "Thriving U.S. Companies Ignore China Trade Surplus Issue", Financial Times 7. august 2003. [Tilbake]

81. Burke: "U.S. Investment in China Worsens Trade Deficit", side 4. [Tilbake]

82. Anwar M Shaikh, Gennaro Zezza og Claudio H Dos Santos: "Is International Growth the Way Out of U.S. Current Account Deficits? A Note of Caution", Policy Note 2003/6, Jerome Levy Economics Institute, 2003. [Tilbake]

83. G Pierre Goad: "Economies: Turning Point", Far Eastern Economic Review 31. august 2000. [Tilbake]

84. Gene H Chang: "The Cause and Cure of China's Widening Income Disparity", China Economic Review 13, nr 4 (2002), side 337; Yufan: "A Preliminary Report on China's Capitalist Restoration", side 55. [Tilbake]

85. Keith Bradsher: "Consumerism Grows in China, With Beijing's Blessing", New York Times 1. desember 2003. [Tilbake]

86. Thomas Crampton: "China's Bounding Economy Fuels Both Hope and Concern", New York Times 11. november 2003; Ben Dolven: "The Danger of Blowing Bubbles", Far Eastern Economic Review 25. september 2003. [Tilbake]

87. Den asiatiske utviklingsbanken: Key Indicators 2002, side 124-125; Den asiatiske utviklingbanken Key Indicators 2003, side 157. [Tilbake]

88. Edmund L Andrews: "Imports Don't Deserve All That Blame", New York Times 7. desember 2003, side 4. [Tilbake]

89. Karl Marx: Wage-Labor and Capital (New York: International Publishers, 1976), side 45. [Utgitt på norsk som "Lønnsarbeid og kapital", Forlaget Ny Dag 1951.] [Tilbake]