Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Norsk Nato-deltakelse i Afghanistan
- kan det være bra?

av Terje Skaufjord

Røde Fane nr 5, 2003


I løpet av våren og høsten trakk heldigvis Norge de aktivt stridende styrkene ut av Afghanistan, F16-styrken på 6 fly og spesialstyrkene. Innen 10. desember sender Norge etter all sannsynlighet nye styrker, 180 soldater fra Telemarksbataljonen, til Afghanistan. Er vi så like langt? Skal norske soldater nå igjen delta i USAs krig mot afghanere?

Jeg kan med en gang røpe at jeg ser ganske annerledes på norsk militær deltakelse i de Nato-ledete ISAF-styrkene i forhold til å delta med bombefly og spesialstyrker i USAs Enduring Freedom-krigføring. Kanskje det høres drøyt ut? Er det ikke et faktum at USA rett og slett har "overtalt" FN og Nato til å ta seg av sikkerheten i hovedstaden Kabul, hvor den afghanske regjering og alskens ulike utenlandske organisasjoner og diplomater holder til? På den måten kan USA helt og holdent konsentrere seg om sin skitne krig hvor afghanske sivile og afghansk håp om en fredelig løsning er de største taperne?

Kan en i det hele tatt tenke seg Nato i en nøytral eller positiv rolle? Jeg mente jeg hadde opparbeidet et prinsipielt standpunkt mot at norske soldater skal sendes til noen som helst form for "out of area"-operasjoner i Natos regi. Så hva er eventuelt særegent med situasjonen i Afghanistan?

Det som turde være udiskutabelt er at USAs hovedoperasjon Enduring Freedom som ble innledet 7. oktober 2001 fra første stund har vært et utilslørt angrep på det afghanske folk. Allerede etter få uker var tallet på drepte sivile afghanere høyere enn tapstallene fra 11. september i USA. Drøye to år etter at USAs Varig frihet-kampanje ble lansert, har de amerikanske styrkene havnet mer og mer i et uføre i sine forsøk på å tvinge pashtunere i sør og sørøst til lydighet. Ikke bare blir folk utsatt for feilbombinger, vilkårlige arrestasjoner og overgrep. Den amerikanske støtten til gamle forhatte krigsherrer og kommandanter har gitt Taliban en gylden sjanse til å gjenoppstå med fornyet kraft. Mange afghanere har tålt USAs krigføring fordi de har regnet med at det ville komme mye penger til gjenoppbygging, nye jobber og forbedret infrastruktur.

Men disse pengene har ikke kommet. Slett ikke fra USA, men heller ikke fra FN. USAs samlede humanitære innsats i Afghanistan for kommende år utgjør 4 % av tilsvarende satsing på Irak! FN er milelangt unna å oppfylle sin forpliktelse om 5,4 milliarder.

Så mye om USA. Det er likevel et faktum at etter at USA gikk til krig mot Afghanistan, etter at Taliban ble jaget ut, etter at USA plukket ut en regjeringssjef Hamid Karzai, som seinere ble valgt til president for overgangsregjeringen, så har afghanere flest ønsket å se framover, og ikke dvele med den amerikanske invasjonen og ødeleggelsene.

Krigstrøttheten og - tross alt - fraværet av krig i store deler av landet, gav håp om at nå endelig kan vi komme i gang med noe etter 25 års uroligheter, okkupasjon, borgerkrig og intervensjonskrig. Afghanere som vil ha USA ut og vekk fra landet sitt fortere enn svint, er ikke vanskelig å treffe på. Det er sannsynligvis flertallet. Mange er sterkt misfornøyd med regjeringen Karzai, de alle fleste frykter forsvarsminister general Fahim og hans militære overlegenhet. Men bortimot alle afghanere synes å ønske at den internasjonale sikkerhetsstyrken ISAF skal forbli i Kabul. Og det virker å være et nokså unisont krav at denne styrken må utvides kraftig til andre byer og områder. At ISAF (International Security Assistance Forces) fra 11. august formelt ble underlagt Natos ledelse, har ikke forandret stort på dette sett med afghanske øyne. Selv om ISAF-styrken på i alt cirka 5.500 soldater nå er under Nato-kommando, er de fortsatt i Afghanistan som et ledd i FNs operasjoner, og det er fortsatt formelt en fredsstyrke. Det deltar 33 land i ISAF-styrkene, med andre ord mange land som ikke er Nato-medlemmer.

Med tanke på alternativene er en slik pragmatisk holdning riktig. ISAF må bli en tid framover.

USA gjør uansett sitt beste for å ødelegge for en mulig positiv utvikling i det sønderskutte og ødelagte landet. Norge deltok i disse krigshandlingene inntil nylig. I januar og mars bombet blant annet norske F16-fly områder i sør, og folk ble drept. Det burde skrives en avhandling om den mildt sagt tvilsomme etterretningen og omstendighetene rundt disse krigshandlingene som kostet afghanske liv! Hva de norske spesialstyrkene utrettet, er vanskeligere å finne ut, men noen av dem deltok i hvert fall aktivt med å stille inn bombemål for amerikanerne i Tora Bora-fjellene i 2001/2002.

Norge er under konstant press fra USA og Nato for å bidra til ulike operasjoner hvor USA med eller uten allierte har gått til aksjon. Å delta med militære styrker i en fredsbevarende operasjon som er ønsket av de fleste afghanere, er et utrolig bra alternativ til å bombe og krige for USA. Alternativet, å ikke sende noen norske styrker til Afghanistan, er ikke politisk aktuelt for de norske styresmaktene for tiden. Er det noe Kristin Krohn Devold vil, så er det å sende norske tropper dit hvor USA opererer. I dette tilfelle kan det gjøres uten nevneverdig skade.

De to viktigste kravene til afghanerne nå er avvæpning av gamle krigsherrer og deres leiehærer og få fart på gjenoppbyggingen med jobber, infrastruktur m.m. Få afghanere tror at Fahim og co vil la seg avvæpne uten militære muskler fra utlandet. Få afghanere stoler foreløpig på at den nye afghanske hæren som bygges langsomt opp av USA, kan brukes til noe. I sin oppgitthet over afghanske krigsherrers fortsatte trusler mot utviklingen av et reelt sivilt samfunn, ser de på ISAF som det eneste realistiske alternativet.

USA har, og dermed Nato og FN, vært mot å utvide ISAF-styrkene og etablere seg utenfor Kabul. Nå har USA snudd. En tysk ISAF-enhet er nå på vei til den strategisk viktige byen Kunduz i nord. Snart kan det bli flere. Den norske ISAF-kontingenten skal i første omgang vokte Loja Jirga (afghansk storråd) - forsamlingen som fra 10. desember skal diskutere og vedta en ny afghansk grunnlov.

I 2002 brukte Norge 220 millioner til bistand og 1,2 milliarder til krigføring (noe av det til minerydding) i Afghanistan. Det er dystre tall. Om utgiftene til militær innsats til fordel for USA vil være 5-6 ganger så stor som den humanitære innsatsen i landet for 2003 er ikke kjent. Men det er lov å håpe at hjemsendelsen av F16 og spesialstyrken har redusert utgiftene kraftig. Kanskje redselen for å bruke for lite penger var grunnen til at Forsvaret i august sendte en kirurgisk enhet på 40 personer med containersykehus til Kabul flyplass. Kirurgteamets plassering langt fra den afghanske sivilbefolkning er bevisst valgt. Legene har ordre om å holde seg i forlegningen. Skjer det lite på krigsfronten blir det lite å gjøre. Her er det ikke snakk om å sende ut legeteam til å bistå afghanere som ofte lever uten medisinske tilbud i nærheten. Hvor mange millioner har dette kostet? Hvor mange afghanske leger og sykepleiere kunne vært finansiert med de pengene? Her gjelder parolen "Send dem hjem".

Men jeg vil ikke rette den parolen mot den norske ISAF-styrken. Men den må fortsatt med styrke reises mot operasjon Enduring Freedom, amerikanske, danske og andre lands angrepsstyrker.