Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Om NSU og Studentparlamentet i Oslo

Hvorfor hyller de Giske og hans reformer?

av Tore Sivertsen

Røde Fane nr 2b, 2003 - Forsvar høgskoler og universitet

Tore Sivertsen er leder av AKP ved Universitetet i Oslo og ansatt ved Norges veterinærhøgskole


Oppbygging og sammensetning

NSU (Norsk studentunion) definerer seg som interesseorganisasjonen til studentene ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene. Etter eget utsagn representerer NSU nesten 65.000 studenter. Den tilsvarende organisasjonen for studentene ved de øvrige høgskolene (regionale høgskoler etc) heter StL (Studentenes landsforbund). StL er i følge egen hjemmeside landets største studentorganisasjon og representerer 75.000 studenter. NSU og StL er formelt bygd opp på omtrent samme måte.

NSU er organisert med et årlig landsting (med i alt 75 delegater, fordelt etter studenttallet ved hvert lærested), et mindre landsstyre som møtes minst fem ganger i året, og et arbeidsutvalg (AU) på fire personer. AU er valgt for et studieår om gangen. De er heltids studentpolitikere og styrer i praksis organisasjonen. Lederen i NSU 2002-2003 heter Kamil Azhar.

Ved hvert lærested som er medlem i NSU er det etter statuttene "det høyeste studentorgan ved lærestedet" som er "lokallag" i NSU. I praksis er disse "lokallagene" organisert litt forskjellig ved de ulike lærestedene. Ved Universitetet i Oslo (UiO) er det Studentparlamentet som er "lokallag". Ved Universitetet i Bergen er det et eget unionsmøte, ved Universitetet i Tromsø er det Studentstyret. NTNU i Trondheim er for tida ikke medlem i NSU, men er kanskje på vei inn igjen. Både medlemmene i landsstyret og alle delegatene til landstinget skal etter NSUs statutter være medlemmer av "lokallaget". For å forstå hvordan NSU fungerer er det derfor nødvendig å se nøyere på disse organene. Jeg har valgt å se spesielt på Studentparlamentet i Oslo (SPiO). Det er det største og mest dominerende "lokallaget", og etter mitt syn ganske illustrerende for hele systemet.

SPiO presenterer seg sjøl som "det øverste demokratisk valgte organ for studentene ved Universitetet i Oslo og de fem høgskolene som er tilknyttet Samskipnaden i Oslo: Arkitekthøgskolen, Musikkhøgskolen, Veterinærhøgskolen, Norges Idrettshøgskole og Menighetsfakultetet". Det er egentlig bare den delen av SPiO som er valgt fra UiO som er "lokallag" i NSU-sammenheng. Høgskolene har et eget lokallag, men deltar i SpiO i andre saker.

Offisielt har SPiO 65 medlemmer. I praksis har de 62, fordi Arkitekt- og Musikkhøgskolen ikke sender representanter. De andre vitenskapelige høgskolene sender to representanter hver. Av de resterende 56 er 8 representanter for studentutvalgene ved de enkelte fakultetene, mens 48 er valgt ved et eget studentparlamentsvalg. Dette er et urnevalg, med lister, og foregår i oktober. Valgdeltakelsen er meget lav: I 2001 var den på 7,9 %, i 2002 ca 10 %.

SPiO hadde i 2002 følgende sammensetning: Sosialdemokratisk studentforbund (SSF)15, De radikale 9, Moderat gruppe 9, "Upolitiske" fakultetslister (Realistlista , HF-lista, Karl Johanslista, Odontologilista) 14, en tulleliste med navnet "Fyllefis" 1. I tillegg kommer altså 8 SU-representanter og 6 høgskolerepresentanter. Ved valget i oktober 2002 gikk De radikale og fakultetslistene begge tilbake med 3, Moderat gruppe gikk fram med 5, og SSF holdt stillingen.

Parlamentet har ca seks møter i året. Disse møtene er veldig "parlamentarisk" organisert, med mye administrative vedtak, særlig om deler av samskipnadens virksomhet.

Parlamentet har også fire underkomiteer, som driver saksbehandling på hvert sitt felt. Som i NSU er det et AU som er ansatt på heltid og i praksis styrer organisasjonen. AU har seks medlemmer, og velges av SPiO i desember. AU i 2002 hadde to fra SSF, en fra De radikale, en fra Moderat gruppe, en fra HF-lista og en fra Realistlista. I følge pålitelige kilder foregår innstillingen til AU-valgene ved at gruppene fordeler vervene mellom seg i minnelighet, og det var i praksis svært lite uenigheter i AU i 2002. AU 2003 har to fra HF-lista inkludert lederen Ingrid Stranger-Thorsen, to fra SSF og to fra Moderat gruppe.

Politiske standpunkter

Universitetspolitikk

I følge NSUs egenpresentasjon kjemper organisasjonen for at "alle skal ha lik rett til utdannelse" og for at "unge som ønsker det skal få en best mulig utdannelse". I arbeidsprogrammet står det at NSU "ønsker bedrede rammevilkår og økonomi ved norske læresteder", organisasjonen er for at "institusjonene tar i bruk nye undervisningsformer der studenten er deltaker og ikke tilskuer", og den "ønsker utdanningsinstitusjoner som er deltakende i samfunnet".

I praksis hyller lederne både i NSU og i SpiO Giske-reformen ("kvalitetsreformen") uten forbehold, og arbeider for at den gjennomføres så fort og fullstendig som mulig. Den blir betegnet som "studentenes egen reform" og det blir gitt uttrykk for at den nærmest er skapt i Villa Eika (Studentparlamentets bygning på Blindern). Det virker som Giske personlig har en høy stjerne i disse studentorganene, blant annet fordi han rådførte seg med lederne i NSU og SPiO i arbeidet med stortingsmelding etc. Noen av formuleringene i NSUs arbeidsprogram er også i tråd med punkter i Giske-reformen og gir dermed lederne en viss ryggdekning for hyllesten.

I argumentasjonen for gjennomføring av Giske-reformen framstiller både NSU og ledelsen i SpiO i ganske stor grad deler av de universitetsansatte som studentenes viktigste motstandere ("dårlige og uengasjerte undervisere"; "de som sitter på gjerdet" i forhold til reformen, de som "ikke tenker nytt" etc).

Som grunnlag for krav om økte midler til universitetene (800 millioner ekstra i budsjettet 2002) argumenterte NSU med at en slik økning var nødvendig for å gjennomføre "kvalitetsreformen" skikkelig.

Studentøkonomi

Når det gjelder studentøkonomi presenterer NSU seg med den noe beskjedne målsettingen "Bedre studiefinansiering: Studielånet skal ikke skremme noen fra å ta høyere utdanning". I arbeidsprogrammet presenterer NSU som hovedmål bl.a "økning av kostnadsnormen, heving av stipendandelen, bevare hovedfagsavskrivingen, fjerning av rentepåslaget på studielånet i tilbakebetalingsfasen". Organisasjonen arbeider for at "kostnadsnormen blir knyttet opp til grunnbeløpet i folketrygden og til et nivå som tilsvarer de reelle levekostnader". Våren 2002 i Universitas konkretiserte daværende nestleder Mats Larsen dette til at en student må ha 110.000 for å leve, og bare får 80.000 fra Lånekassa.

Politisk innretting og arbeidsmåte

NSU legger etter eget utsagn vekt på lobbyarbeid og "stille mobilisering" av de politiske partiene. På den elektroniske hjemmesida siterer organisasjonen med stolthet Lars Sponheim: "NSU er kåret til beste lobbyist på Stortinget etter Rederiforbundet." NSU har sammen med elevorganisasjonene ved de høyere lærestedene gjennomført noen store demonstrasjoner. Forøvrig gjør NSU og SPiO nesten ingen ting for å mobilisere studentene i kampen for bedre levekår.

Generelt framtrer både NSU og SpiO som ganske sosialdemokratisk dominert, selv om det er en viss dreining mot det åpne høyre i 2003. NSU viste litt mer kritisk holdning til Clemet da hun overtok enn til Giske. Kamil Azhar gikk blant annet ganske sterkt ut mot Clemets forslag om å privatisere det "banktekniske" arbeidet og kundekontakten i Lånekassa.

Tilsynelatende har det vært lite reell uenighet om politikken, både i NSU og i SPiO. De radikale har ikke markert seg særlig som opposisjon, verken i Universitas, i løpesedler eller på andre måter. I SpiO har det vært uenighet om flere studier ved UiO skulle lukkes. En anbefaling av lukning "dersom det ikke er kapasitet til å følge opp studentene" ble fremmet av Moderat gruppe og vedtatt med knapt flertall i februar 2003, etter å ha blitt nedstemt i 2002. Det har også vært noe uenighet om hvorvidt en skal slå sammen NSU og StL. Flertallet i begge organisasjoner har gått inn for dette, men Moderat gruppe og noen til har vært skeptiske. På NSUs landsting i 2002 fikk samlingsforslaget 2/3 flertall, men vedtektene krevde 4/5. Så det ble ikke noe av i den omgangen.

Hvordan NSU og SpiO vil stille seg til det nye angrepet fra Clemet; å gjøre universitetene til særlovsselskaper, er ennå ikke helt klart. Foreløpig har de stort sett støttet Giskes linje også i dette spørsmålet, men den nye ledelsen i SPiO er noe mer ulne.

Både SPiO og NSU er for øvrig så "ansvarlige" at de i februar 2003 presterte å ikke ta stilling til en uttalelse mot krig i Irak, "fordi de er valgt for å representere alle studenter, og det kan være at noen har andre synspunkter" (!)

Hvorfor er de så systemlojale?

Både universitetene og studentene er i dag utsatt for hardere angrep fra staten og borgerskapet enn på flere tiår. Kravet om effektivisering, konkurranse, markedstilpasning og "mer vekttall for pengene" går som en rød tråd gjennom Giske-reformen. Nå følges dette opp med ytterligere press i privatiseringsretning, både fra regjeringa ved Clemet og utenfra gjennom Gats. Økonomisk er studentene hardt presset av høye boligpriser og andre levekostnader, og arbeider mer og mer ved siden av studiene.

I denne situasjonen er det nedslående at "studentenes interesseorganisasjoner" er så tannløse og utpreget systemlojale. Det virker også overraskende at de er så sterkt sosialdemokratisk preget, i en periode da DNA allment sliter med oppslutningen.

Jeg tror ikke det nytter å søke forklaringene på denne situasjonen i noen konspiratorisk teori. Det er også for enkelt å bare si at disse studentpolitikerne er pamper som er kjøpt og betalt, og at den lave valgdeltakelsen viser at de ikke representerer studentene. Siden alle studenter faktisk har anledning til og oppfordres til å stemme, et det grunn til å tro at disse organene har større legitimitet blant studentene enn stemmetallene tilsier. Mange kan godt godta dem som studentenes representanter sjøl om de ikke har giddet å stemme på dem.

Jeg tror en del av forklaringen er det generelt lave nivået på politisk diskusjon og politisk bevissthet blant studentene. Dette kan paradoksalt nok delvis komme av at studentene har det verre enn for 30 år siden. Flere må jobbe for å få økonomien til å henge sammen, og har mindre tid og overskudd til å tenke politikk. Men vi ser en viss politisk oppvåkning blant studentene i andre spørsmål, illustrert blant annet i oppslutninga om Attac på Blindern og det store engasjementet mot Irak-krigen. Jeg tror også en del av problemet er at de herskende tanker omkring Universitetet og studentenes situasjon har blitt utfordret så lite fra venstresida. Dette dreier seg naturligvis om venstresidas allmenne svakhet, men det dreier seg også om manglende prioritering av disse spørsmålene.

En annen årsaksfaktor kan være den veldig parlamentariske og byråkratiske karakteren disse "studentorganene" har. De er ikke som fagforeninger interesseorganisasjoner med direkte medlemsskap. SPiO driver med mye administrering av universitetet og samskipnaden, og med mange veldig formelle greier på møtene. Denne typen virksomhet tiltrekker seg folk som synes det er morsomt å drive med sånt. Parlamentene blir en slags studentutvalg i n-te potens. Det er i så måte typisk at en tredjedel av medlemmene i SPiO på en eller annen måte er valgt som "upolitiske" representanter. En slik rekruttering fremmer nesten automatisk systemlojalitet, fordi det ikke faller naturlig for studenter som går inn på dette grunnlaget å stille spørsmål til rammene de møter. Jeg har en mistanke om at rekrutteringa faktisk fremmer en bevissthet som er snevrere enn tradisjonell fagforeningsbevissthet. Man kan kanskje kalle den "elevrådsbevissthet". Typisk for denne er at den først og fremst ser de umiddelbare motsetningene til regler, administratorer og undervisningspersonale som de er lite fornøyd med, i stedet for å rette blikket mot de egentlige fiendene i statsapparatet og profittsulten internasjonal kapital.

Hvordan skal vi ta opp kampen om studentorganiseringen?

Det har undertegnete ikke noe greit svar på.

Et åpenbart startpunkt er å reise debatt blant studentene om den politikken som føres, og utforme paroler som utfordrer NSU og studentparlamentene politisk.

Et annet spørsmål er om en skal prøve å organisere arbeid for studentenes interesser ved siden av og i tillegg til disse organene. Det var det som ble gjort med Faglig studentfront i 1970-årene. Det skjedde i en helt annen politisk situasjon. Men jeg mener likevel det er grunn til å reise diskusjonen. Det kan være behov for en særskilt organisering som er innrettet på å samle fakta, utforme argumenter og reise kamp for studentenes interesser, mot statens nyliberale utdanningspolitikk.