Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Arbeiderklasseperspektiv
på rusgiftspørsmålet

(del 2)

av Forfatterkollektivet

Røde Fane nr 3, 2002

Forfatterkollektivet er et utvalg personer fra miljøet rundt Forbundet Mot Rusgift
og Utekontakten i Bergen som på et tidspunkt satte seg fore å gjennomføre
en klasseanalyse av rusgiftspørsmålet i Norge. Dette ble gjort, men det manglet litt.
Arbeidet ble derfor ikke presentert. Artikkelen er oppdatert, men problemstillingene består,
og vi trykker den derfor her som et diskusjonsinnlegg. Første del finner du her.


Det gjelder for borgerskapet å bryte ned så mange motforestillinger mot alkohol i arbeiderklassen som mulig. I det perspektivet at vi nå står foran/midt inne i en gigantisk omfordelingsprosess i Norge, til fordel for borgerskapet, blir det gjort mye for å gjøre alkohol tilgjengelig og selvfølgelig. Den alkoholliberale utvikling i Norge de siste årene må sees som ledd i en slik prosess. I siste instans skal vi jo inn i EU, og tilpasse oss det indre marked, hvor mange av de norske bestemmelsene ikke vil være mulige å beholde.

Det har i begge de to hovedklassene vært ført kamp mot alkoholskadene. Borgerskapet startet med spare- og måteholdsforeninger først på 1800-tallet, og Den Norske Forening mot Brennevinsdrikk rundt 1830-40 var også i hovedsak borgerlig preget, men med stor oppslutning av intellektuelle utover landet, og med mye bønder, håndverkere og husmenn. Det er klart at borgerskapets stat, også utenom disse organisasjonene, hadde grunn til å regulere alkoholtilgjengeligheten og alkoholforbruket. Et for stort alkoholforbruk gjør arbeidskrafta uproduktiv. Med frigivelsen av brennevinsbrenning til husbruk som ble vedtatt i 1816 samtidig som potet som råstoff ble utbredt over hele landet, steg alkoholforbruket så voldsomt at det førte til omfattende skader og uorden. Et ledd i disiplinering av arbeidskraft var derfor å få slutt på hjemmebrenning på slutten av 1830-tallet. Etter hvert som industrialismen vokste fram, ble denne reformen etterfulgt av nye reguleringer, som i og for seg hadde lite med avholdsbevegelsens arbeid å gjøre. Alkoholen har også alltid vært et skatteobjekt for staten. Dette må også sees som noe av bakgrunnen for pris- og avgiftsreguleringene.

Den nye totalavholdsbevegelsen som vokste fram i siste halvdel av 1800-tallet hadde også sin største oppslutning blant småkårsfolket, ikke minst kvinnene, og nå hadde borgerskapets klasserepresentanter for det meste falt ut av rekkene. Småborgerlige intellektuelle var imidlertid igjen i rikt monn. Bevegelsen var preget av kristen filosofi, og vokste fram parallelt med framveksten av lekmannskristendommen i forskjellige frikirkeorganisasjoner. En stor grad av redningsfilosofi lå bak, men bevegelsen satset også nokså snart på forebyggende arbeid gjennom politiske tiltak, som for eksempel gradvis tørrlegging av landet. Sett på bakgrunn av de frenetiske angrep som avholdsbevegelsen er blitt møtt med opp gjennom tidene, ikke bare fra bryggeri- og brennerikapital, men også fra høykirkelige kretser, står det klart at avholdsbevegelsen i sine målsettinger objektivt har stått i motsetningsforhold til i alle fall de mest ekspansive delene av borgerskapet når det gjelder alkohol, og vel må sies å ha hatt en objektivt antikapitalistisk profil. Dette ble også innsett etter hvert som arbeiderbevegelsen vokste fram, og arbeiderne sluttet seg i stort monn til avholdsbevegelsen. Sjøl om det også ble gjort forsøk på å starte noen egne arbeideravholdsorganisasjoner, står det likevel klart at det store flertallet av avholdsarbeidere i Norge var organisert gjennom den tradisjonelle avholdsbevegelsen. Dette gjaldt også etter at Arbeidernes Avholdslandslag (nå AEF), Arbeiderpartiets avholdsorganisasjon, ble stiftet i 1932.

Det er vel likevel riktig at det alltid har hersket en borgerlig og en proletær linje også innen avholdsbevegelsen. De to har kanskje ikke vært like lette å skille fra hverandre, men i den grad borgerlig tenkning og innflytelse satte en grense for hva organisasjonene kunne begrunne sin avholdspolitikk med, og i den grad det borgerlige samfunns rammer var med på å definere hva aktivitetene kunne gå ut på og hvilke krav som kunne stilles, måtte deltakelsen i avholdsorganisasjonene være av mindre interesse for revolusjonære arbeidere. Det vil vel derfor være riktig å si at avholdsbevegelsen etter hvert fikk og fortsatt har et sterkt mellomlagspreg.

Borgerlig totalavhold

Kort kunne en karakterisere borgerlige totalavholdstenkning med følgende beskrivelse:

  1. Det gjaldt å bli stuerein hos makthaverne ved å peke på samfunnsnytten av avholdsbevegelsens arbeid.
  2. Avhold ble sett på som et mål i seg sjøl, fordi det ga det enkelte menneske et bedre liv, eventuelt et mindre syndig liv. Avhold var den beste forsikring mot alkoholskader.
  3. Av nestekjærlighet ville en også gi andre sjanse til et bedre liv: Derfor ble det drevet redningsarbeid, og derfor ble det også drevet arbeid for å redusere alkoholtilgjengeligheten.
  4. Staten ble sett på som en alliert i kampen mot alkoholen. Det gjaldt bare å få den til å innse sitt "eget beste".

I kontrast til dette har det stått linjer som har sett kampen mot alkoholen og for avholdssaken, som et ledd i kampen for et annet og bedre samfunn.

  1. En edru arbeider er et bedre redskap for arbeiderklassen enn en drikkende/drikkfeldig arbeider. Altså er avhold det beste.
  2. Alkoholkulturen er en del av borgerskapets kultur og virker undertrykkende på arbeiderklassens egen kulturutvikling og bevisstgjøring.
  3. Arbeidere som skal gjøre opprør mot borgerskapet, må også gjøre det på alkoholområdet.
  4. Alkoholproblemer i arbeiderklassen fikk svære ringvirkninger, fordi det den gang ikke eksisterte noen velferdsstat eller noe sosialt sikkerhetsnett. Dersom ektemannen drakk opp ukelønna på lørdag, måtte hele familien sulte den påfølgende uka.
  5. Alkoholens sløvende, passiviserende og dermed undertrykkende virkning på arbeiderklassens årvåkenhet, kampevne og -vilje er den viktigste årsaken til å bekjempe alkoholen.
  6. "Et samfunnsonde innskrenker man ikke - det avskaffer man", sa Kyrre Grepp på Arbeiderpartiets landsmøte i 1911. Følgeriktig var det arbeideravholdsorganisasjonene og det den gang radikale Arbeiderpartiet som mest konsekvent reiste totalforbudskravet. Merk at dette skjedde 5 år før forbudet trådte i kraft, og kravet fikk ingen negative følger for Arbeiderpartiets stemmeoppslutning. Landsforbud ble også vedtatt ved folkeavstemning i 1919, og varte til 1927. At det ikke lyktes å opprettholde forbudet, som helt klart var i folkets interesse, skyldtes blant annet borgerskapets klasseherredømme, hvor de hadde mulighet til på mange vis å sabotere forbudet og snu stemningen. Blant annet hadde de makta over staten, pressen og ulike næringsvirksomheter, hvor alkohol ble ansett som en nødvendighet. (Situasjonen var ikke ulik det vi nå opplever i forhold til vedtaket om å stå utenfor EU, mens statsmakta presser på for å få oss inn.)
  7. Statsmakta er en motstander i forhold til den folkelige rusgiftmotstanden, blant annet fordi den har profittinteresser i alkoholomsetninga.

I og med at det siste settet av synspunkter, som vi kan kalle arbeiderklasseperspektivet, ikke fikk særlig grobunn innenfor de tradisjonelle avholdsorganisasjonene, ble alkohol og klassebevisste arbeidere på 1930-tallet henvist til å gå inn i Arbeidernes Avholdslandslag, AAL, og dermed kom de fullstendig under sosialdemokratisk innflytelse, med Tranmæl og Gerhardsen i spissen. De to ønsket nok å drive rusgiftmotstand, men det kom etter hvert i motsetning til ønsket om bred oppslutning om Arbeiderpartiet. Så, for å skaffe seg armslag og holde på de avholdsinteresserte arbeiderne, startet de AAL, det som idag er kjent som Arbeidernes Edruskapsforbund, med blant annet medlemskap i DNA som medlemskrav. Dermed oppnådde en også å holde alkoholmotstanderne innen kommunistpartiet utenfor.

Rusgifter en klassesak

Innenfor arbeiderbevegelsen sjøl har det også vært to linjer i kampen mot/for alkoholen. Den ene linja har gått inn for å gjøre spørsmålet om folks alkoholpraksis til en privatsak, som partiet ikke skulle ta stilling til. Beslektet med dette synet har det også vært gjort forsøk på å forklare alkoholproblemene som en mekanisk følge av samfunnsforholdene, ikke som et produkt av alkoholproduksjonen og spredningen av den, og av den herskende alkoholideologien. Denne mekaniske oppfatninga av alkoholproduksjonen, den såkalte "symptomteorien", var sterkt framherskende i diskusjonen i DNA ved forrige århundreskifte. Og den er fortsatt ikke borte.

Etter hvert som arbeiderbevegelsen er blitt mer og mer borgerliggjort, også fagbevegelsen, har alkoholen sivet inn i partimøter og -samlinger, faglige møter og kurs og i selskapeligheter i arbeiderklassen i sin alminnelighet.

Den andre linja i arbeiderbevegelsen har gått ut på å gjøre spørsmålet om alkohol og andre rusgifter til en klassesak, en som en ikke kan unngå å ta stilling til både som parti og bevegelse. Dette gjaldt ikke bare spørsmål som forbud/restriksjoner og spørsmålet om en egen, rusgiftfri arbeiderklassekultur. Det gjaldt også situasjonsbestemte krav som totalavhold under streiker og forhandlinger, faglige og politiske møter. Og det gjaldt anerkjennelse, støtte og bifall til enkeltmedlemmer av klassen som for sin egen del valgte å bli totalavholdende.

Det gjelder for borgerskapet å bryte ned så mange motforestillinger mot alkohol i arbeiderklassen som mulig. I det perspektivet at vi nå står foran/midt inne i en gigantisk omfordelingsprosess i Norge, til fordel for borgerskapet, blir det gjort mye for å gjøre alkohol tilgjengelig og selvfølgelig. Den alkoholliberale utvikling i Norge de siste årene må sees som ledd i en slik prosess. I siste instans skal vi jo inn i EU, og tilpasse oss det indre marked, hvor mange av de norske bestemmelsene ikke vil være mulige å beholde. Rusbrusen i butikkene og de reduserte alkoholavgiftene er bare en forsmak. Avholdsbevegelsen er i dag sterkt svekket. Det foregår ingen mobilisering mot alkohol i arbeiderbevegelsen. Arbeiderklassen er mer eller mindre forsvarsløs ideologisk og organisatorisk mot det som skjer. Det er derfor brennende viktig, også i forhold til en rekke andre spørsmål at de sosialistiske partiene får en uttrykt politikk på dette området. Rusgifter må bekjempes på linje med andre miljøgifter. Solidaritet med den 3. verden må også omfatte ønske om å bekjempe den omseggripende alkoholspredninga i disse landa som vestlig alkoholkapital står bak, og en konsekvent kamp mot samme kapital her hjemme. For eksempel markedsfører bryggeriindustrien øl som et helseprodukt i tredjeverdenlandene. Nybakte mødre i Malaysia møtes med plakater av mor, barn og ølflaske tett sammen, og med budskapet "Good for you". I de vestlige land er det forbud mot reklame som framstiller alkohol som en helsefordel, men i den tredje verden eksisterer ikke slike regler. Bare i Kina er ølforbruket tidoblet i løpet av 90-årene, og Kina er nå verdens nest største ølprodusent. I Afrika har ølforbruket de siste 30 årene økt med 75 prosent, og økningen kommer spesielt innen vestlige ølsorter.

Alkoholskjenking for å overleve, økonomisk

Investeringer i bryggeriindustri, hotell, restaurant- og handelsnæring betyr også mange arbeidsplasser. Svært mange av disse arbeidsplassene er i dag basert på turistomsetning og et kunstig høyt avansenivå for alkohol. Det har foregått en overetablering i hotell- og restaurantbransjen som ikke tilsvarer noe reelt behov, og som samtidig holdes gående kun på alkoholpenger. Alle alkoholfrie serveringssteder må derfor stort sett innstille eller gå over til alkoholskjenking for å klare seg i bransjen. Arbeiderne i disse bransjene vil stort sett forsvare sine arbeidsplasser. Her er til dels betydelige arbeidergrupper involvert. Disse vil kunne komme til å løpe kapitalkreftenes ærend, med mindre arbeiderklassens organisasjoner tar klare tiltak. Oslo Bryggeriarbeiderforening, med kjente ml-ere i spissen, aksjonerte for eksempel da Oslo bystyre for en del år siden hadde vedtatt å fjerne sterkølet fra butikkene, og oppnådde å stoppe vedtaket. Hvordan vil de nå stille seg, dersom det av hensyn til rusbrusvedtaket i Efta-domstolen nylig blir aktuelt å omsette pils på polet, for å hindre rusbrus i dagligvarehandelen?

Kommunene er en del av det offentlige apparatet. De skal bestyre bevillingspolitikken. I kommunenes behandling av bevillingsspørsmål får kapitalinteressene som regel fullt gjennomslag, mens det forebyggende arbeidet de fleste steder ligger nede. Men gjennom diskusjonen om den kommunale rusgiftpolitikken går det ut forskjellige ideologiske impulser og signaler, som er med på å tilsløre årsaks- og maktforhold også på rusgiftområdet, og som dermed er med på å hindre enhet innad i arbeiderklassen på rusgiftområdet. For eksempel er hensynet til like konkurransevilkår avgjørende for om nyopprettede spisesteder skal få skjenkebevilling, i stedet for vurderinger om man trenger enda flere skjenkesteder i kommunen. Dette gjelder også partier på venstresida. I Vestby stemte for eksempel RV for skjenkebevilling i den bittelille plassen, Son, hvor det var 3 skjenkesteder fra før, og et fjerde fikk. Nå er det blitt fem skjenkesteder.

I stedet for skikkelige planer for forebygging av rusgiftproblemer, hvor alkoholkontrollpolitikk er en viktig del, får man diskusjoner om hvilke tiltak som kan hjelpe de mest langtkomne stoffbrukerne. At rusgiftene faktisk er årsak til rusgiftproblemene, og at alkoholen er den som forårsaker størst problemer, forsvinner i medias vinspalter, glorifisering av vinlandenes alkoholkultur og understreking av at alkohol hører med i de fleste sammenhenger. Det blir nærmest umulig med de premissene som alkoholdebatten foregår på i dag, å hevde restriktive synspunkter. Dette ser man også i den nasjonale alkoholpolitikken, hvor EØS-tilknytningen og dominoeffekten i prispolitikken også "tvinger" norske styresmakter til å redusere avgiftsnivået, for å begrense "handelslekkasje" til Sverige og Danmark. En reduksjon av avgiftsnivået til svensk nivå vil ifølge vårt nasjonale rusgiftforskningsinstitutt, SIRUS, føre til en økning i totalt alkoholforbruk på ca. 1,6 liter ren alkohol. Instituttet har også beregnet at 1 liter økning i alkoholforbruk medfører en økning i alkoholrelatert dødelighet på ca. 320, og en økning i tilfeller straffbar voldskriminalitet på ca. 200. En endring til svensk alkoholprisnivå vil altså medføre en større økning i alkoholrelatert dødelighet enn det samlede antallet narkotikadødsfall i 2001. Og denne utviklingen skjer uten at noen debatterer det en gang!

Alkohol og møter

Hva vil være en arbeiderklassetilnærming i dag? Vanskelig å si. På narkotikasida har man konsentrert seg om å få opprettet behandlingstiltak og individuelle helserettede tiltak, inklusive sprøyterom. Det narkotikafrie samfunn er visst et forlatt ståsted. De fleste på venstresida kvier seg også for å innta et totalavholdsstandpunkt til alkohol for sin egen del, og et restriktivt standpunkt til alkohol i ulike organisasjonssammenhenger. Ofte blir det argumentert med at alkoholfrie arrangementer trekker ikke folk. Et motspørsmål kunne være: Dersom folk ikke kommer til et alkoholfritt arrangement - hvorfor kommer de da til et arrangement med alkohol? Og, med bakgrunn i erfaring fra ulike arrangementer: Hvorfor kommer de ikke da, heller? Vi burde kanskje stille oss spørsmålet: Kunne vi selv vært interessert i å gå på et møte med et interessant program dersom det ikke var alkohol der. Dersom svaret innerst inne er nei - da har vi et problem.

Denne artikkelen er ment som en stimulans til ny debatt. Ytterligere stimulans til en slik debatt vil man kunne finne i artikkelen:

"Alkohol og undertrykking" - en innledning på FMRs sommerleir i 1988 av Tor Olav Nygjelten (www.fmr.no/alkohol.og.undertrykking.html) eller artikkelen "Kampen mot rusgiftene - del av den politiske kampen" av Glanton Dowdell i tidsskriftet Mot Rusgift nr 1, 1972 (www.fmr.no/mr/56/3.html) som gjengir noe av stemingen fra diskusjonen om rusgifter på 80-tallet og 70-tallet. Er det noe vi kan bruke av dette i dag?