Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Thorvald Steen, Darwin
og den politiske litteraturen

av Kjersti Røhme og Birger Thurn-Paulsen

Røde Fane nr 1-2, 1993


- Virkeligheten i dag er preget av et sterkt press for å formidle forenklinger og svart-hvitt bilder. Vi trenger ikke en litteratur som framstiller en forenkla virkelighet, sier forfatteren Thorvald Steen i dette intervjuet.

Vi har snakket med Thorvald Steen, et politisk aktivt menneske, forfatter og nåværende leder av Den norske Forfatterforening.

- Hvis vi tar et grovt sveip over 1970- og 1980-tallet, har vi da gått fra blomstring til tørketid når det gjelder den politiske kunsten?

- Å se det slik er etter min mening en stor forenkling, svarer han. Mange, ikke minst fra min egen generasjon, er opptatt av å markere at alt på 70-tallet var galt. At kunsten var preget av paroler og forenklinger, og at interessen ble fjernet fra det som er skjønnlitteraturens varemerke - språket. Dette er ikke et korrekt bilde. Også på dette området er statistikken tatt i bruk, og den viser at forfatterne på 70-tallet ikke skrev så annerledes enn før. Poenget er at en del toneangivende folk var bevisste og skrev deretter. Sett under ett er ikke svingningene så store. En positiv side ved 70-åra var at samfunnsengasjementet ga organisatoriske utslag. Vi hadde "Kunstneraksjonen". "Forfattersentrum" ble etablert, og det ble kjempet gjennom ordninger for kunstnerne. Og kvinneperspektivet fikk gjennomslag. Visst fantes det overslag, plakatkunst, men 80- og 90-tallet vil vise store overslag den andre veien. Enhver periode har behov for ekstreme kunstneriske uttrykk, men jeg tror det er for enkelt med store skott mellom periodene. Og si at 70-tallet er lik samfunn og 80-tallet er lik språk, for eksempel.

Det er en tett forbindelse mellom disse to sidene. Språk og samfunn må inkorporeres, vi må være samfunnsbevisste med et reflektert språk. Folk jeg setter høyt, som eksempler på hva jeg mener, er Inger Elisabeth Hansen, Paal Helge Haugen og Lars Amund Vaage. Dette er spennende politiske diktere.

Skjønnlitteraturen prøver å si noe om det som ikke er sagt. Den ligger i forkant av teorien. Dostojevski og Ibsen sa mye om psykologi før Freud, og Balzac sa mye om klassekamp før Marx.

- Du gir forfatterne et stort samfunnsmessig ansvar når du sier det på den måten?

- Ja, det gjør jeg. Det er forfatterens jobb - min jobb - å leite opp ting som ikke er sett før. Den oppgaven betyr at jeg er avhengig av kollektivet rundt meg, et støtteapparat, men det å fullføre jobben er som å sykle i et brudd. Selve skaperakten er en individuell handling.

Jeg kan ta boka mi Ilden som eksempel. Jeg har min egen erfaring med løsemidler. Samtidig er det et stort samfunnsmessig problem som ikke tas særlig alvorlig. Det er 200.000 mennesker som er ødelagt av løsemidler i Norge, samtidig som Danmark for n-te gang har tapt kampen innafor EF om retten til å merke maling og liknende produkter. Jeg ville sette ord på dette. Mitt utgangspunkt var et samfunnsengasjement, men jeg ville uttrykke det med et språk som gikk utover faglitteraturens. Jeg mente det manglet et vitnesbyrd fra en som har opplevd det, uttrykt gjennom personlige tanker og følelser. Det er fysiske opplevelser og kroppen er på mange måter et barometer på hvordan vi har det. I tråd med dette er det mange kvinnelige forfattere som er utrolig spennende nettopp fordi de lar språket registreres gjennom kroppen. Alt dette handler om å forfølge modernismens opprinnelige prosjekt.

- Hvordan vil du karakterisere modernismen?

- Etter mitt syn prøver den å beskrive virkeligheten, samtidig som den bærer i seg kimer til forandring. Den er også et uttrykk for at vi tror på utopiene. Vi kan se på den siste boka mi, Don Carlos. Den er et forsøk på å gi en diagnose på vår egen tid, gjennom å si noe om en annen tid. Mitt "prosjekt" er å finne ut hvorfor vi har det som vi har det i hodene våre. Jeg følte meg etterhvert sikker på at den moderne tenkningen, både den kapitalistiske og den sosialistiske har et felles opphav, nemlig opplysningstida. Det som preget den var trua på verdien av opplysning hvis folk ble opplyst nok ville de også ta til vettet.

Charles Darwin var selve gromgutten, det store barnet av opplysningstida, hyllet i alle leire. Han er også mye lik oss, med vår tru på rasjonalitet og fornuft. Den andre viktige personen i boka er en melankoliker som snakker om alt det Darwin ikke er opptatt av, alt det fornuften ikke griper. Personene er stilt opp mot en bakgrunn av borgerkrig i landet. Don Carlos er i mitt hode en politisk bok. Jeg har bevisst valgt min arena og prøver å beskrive det komplekse ved det moderne europeiske menneske.

- Hvor står vi nå når del gjelder tendensene og betingelsene for den litteraturen?

- Som nevnt er beskrivelsene av 1970- og 1980-åra altfor enkle. Det lages mye spennende litteratur. Lyrikken blomstrer, ungdommen leser mye, og debatten er der, selv om den føres andre steder enn før. Den siste boka til Jan Erik Vold, Ikke, er engasjert og konkret forskning i vår tid. Vi trenger mer slik litteratur. Virkeligheten i dag er preget av et sterkt press for å formidle forenklinger og svart-hvitt bilder. Kanalene, distribusjonen og media er til de grader såpeglatte. Vi skal være ganske lykkelige for bli omtalt i det hele tatt, og en konkret hindring er at bøker er altfor dyre. Vilkårene er ikke så gode for skjønnlitteratur som sier noe om det som ikke alt er sagt. Samtidig leses det mye, og mange som av nevnte grunner ikke er særlig kjent, blir lånt i filler på bibliotekene. Det er ikke folk som er redd for det uvante Problemet er å slippe gjennom.

Mitt forfatterideal er å være politisk bevisst. Vi trenger ikke en litteratur som framstiller en forenkla virkelighet. Personlig må jeg "gå i brudd" og forske i det jeg er i stand til. Jeg må lete etter ting som bare jeg er i stand til å finne. Hvis ikke må jeg kutte ut, avslutter Thorvald Steen.