I "Søkelys" 5. august i år kommenterer sjefsredaktør Hans Kr. Amundsen oppslaget i Dagbladet dagen før om min medvirkning til å hjelpe mennesker i nød å få en trygg tilværelse i Europa. Merethe Ekanger følger opp 12. august. Beklager denne sene respons, men jeg har den siste tiden vært i et av de land der nøden herjer. De siste 40 årene har det blitt begått et politisk mord hvert 20. minutt i snitt og fattigdommen har drept langt flere. Jeg har der diskutert konfliktene, årsakene og Europas manglende vilje til å hjelpe med politikere, geriljasoldater, akademikere, menneskerettighetsaktivister, bønder, offiserer, urbefolkning og kvinnebevegelsens aktivister. Debattnivået blir i slike sammenhenger langt mer saklig og direkte koplet til den virkelighet folk i nød befinner seg i.
Amundsen og Nordlys ser ut til å prioritere debatt om min person høyere enn saksdebatten om flyktninger og innvandrere. Det er jo en sjefsredaktørs frihet og ansvar å gjøre slike avveininger.
I "Søkelys" 12. august slippes Merethe Ekanger til med å knytte meg opp mot den debatt om AKP som har pågått i norske medier i sommer. Min personlige partipolitiske tilknytning kjenner ikke Ekanger og er heller ikke relevant for den debatt jeg forsøker å drive. Verken hun eller Amundsen har spesielt mye på føttene når de karakteriserer meg, mine aktiviteter og mine motiver. Referanser til noen få avisartikler er relativt dårlig kildemateriale for å henge ut personer på den måte de har gjort. Med deres yrkesbakgrunn kunne man kanskje vente seg mer når de benytter pennen i det offentlige rom.
Mellom skjellsordene og usaklighetene går det å skimte meninger om midler i politisk arbeid. Det er en viktig debatt som jeg gjerne deltar i dersom den kan føres på en sivilisert måte. Dagsaviser er ikke alltid et egnet forum for slikt, men umulig er det ikke. Jeg har selv vært medforfatter til en bok om utenomparlamentariske arbeidsformer i norsk historie. Den nødvendige ulydigheten fokuserer på bruken av sivil ulydighet i kampen for norsk demokrati fra middelalderen og fremover. På 250 sider diskuteres teori og praksis og det presenteres en oversikt over de mange bevegelser og individer som har benyttet seg av disse midler i kampen for religionsfrihet, ytringsfrihet, streikerett, organisasjonsfrihet, bedre miljø, retten til siviltjeneste og andre demokratiske fri- og rettigheter i det norske samfunn. Med et håp om at en slik debatt kan settes i gang har jeg i dag postet et eksemplar av boken til hver av Amundsen og Ekanger.