31. mai 2003

Erik Ness
er RVs ordførerkandidat i Larvik og redaktør av Røde Fane

Hva med oss andre?

I Larvik mistet et menneske med psykisk utviklingshemming jobben i september i fjor for å ha stjålet 200 kroner, pluss et annet liknende tilfelle. Den vernete arbeidsplassen, Lavek A/S, er stevnet for retten for usaklig oppsigelse. Se mer om dette på www.op.no.

Nesten alle mener at å stjele 200 kroner fra en vernet arbeidsplass ikke er grunn til oppsigelse. Men hva med oss andre? Bør vi få sparken hvis vi stjeler et brød i bakeriet, en brusflaske på bryggeriet eller er planke på høvleriet?

I Norge har vi en lang tradisjon, bygd opp i det forrige århundret, der fagbevegelsen sloss for et vern om arbeidstakerne. Det resulterte i et lovverk hvis høydepunkt er arbeidsmiljøloven i 1977, og der arbeidstakerne er beskyttet mot usaklige oppsigelser. Vi fikk kollektive rettigheter for arbeidstakerne som ga arbeidere rett til å være fagorganisert hvis viktigste konsekvens var retten til å bli forvart og tatt vare på i krisesituasjoner.

Ved å organisere seg var man ikke overlatt helt til seg selv når en kom i en knipe.

Regelverk, rettigheter og juss var resultatet av en måte å tenke på. Den gang snakket man om arbeiderkollektivene som måtte stå sammen i klassekampen. Noen, som jeg, snakker om det fortsatt. Andre bruker i dag begrepet "det inkluderende arbeidsliv" og uttrykker med dette noe av den sosiale innstillinga som vi ønsker skal prege forholdet mellom mennesker, også i arbeidslivet.

Ett eksempel: Alle vet at de gamle industribedriftene i Larvik tok inn ungdom rett fra skolebenken, noen gang før folkeskolen var avsluttet. Mange var veldig skoleleie. Det ble mange konflikter. Skofting og forseintkomming. Klubbene tok imot nykomlingene med en blanding av omsorg og streng justis. Fagarbeiderne sydde ikke puter armene på "valpene", men det hendte de syklet hjem og dro han opp av senga. Kom deg på jobb!

Et annet eksempel: Alle vet at noen drikker for mye, også på arbeidsplassen. Akan er et resultat av årelange strabaser med arbeidsgiverne for også gi alkoholiserte en sjanse for å komme på beina. Akan er en samarbeidsavtale mellom fagbevegelsen og arbeidsgiverne, der en med alkoholproblemer gis en sjanse hvis han/hun godtar å bli fulgt opp av Akan-kontakten på arbeidsplassen. Meldinga er klar: Vi hjelper deg hvis du tar ansvar sjøl. Plassen din er på jobben, ikke rennesteinen.

Selvsagt er det sånn at arbeidsgiver til syvende og sist tjener på en sånn innstilling til folk med problemer: Kollektivet hjelper til å skape en arbeidsstokk også arbeidsgiver kan stole på at gjør jobben sin. Det gir økonomisk gevinst for kapitaleierne, for det er arbeidskrafta som er grunnlaget for deres rikdom. Men: Det var fagbevegelsen som tok ansvar for sine egne og viste at arbeidsfolk skal stå sammen, ta vare på hverandre ­ de skulle ikke bare drive lønnskamp og streike mot nedlegging av arbeidsplasser.

I dag er mange av disse store industriarbeidsplassene forsvunnet. Skipsverftene i Vestfold ­ der jeg jobba i femten år og har mye erfaring med den type problematikk som dette innlegget handler om ­ er forsvunnet. Agnes. Smelteverket. Rockwool ...

Arbeidsmiljøloven utsettes nå for angrep fra høyrekreftene i et flertall av partiene. Det er et uttrykk for et skifte i styrkeforholdet mellom arbeid og kapital. Ledighetstrygda er kraftig forverret siden jeg første gang jeg ble permittert på Kaldnes på tidlig 80-tallet. Kraftig forverret.

Denne forskyvinga i styrkeforholdet mellom arbeidere og arbeidsgivere, kan få enkelte arbeidsgivere til å bli overmodige. Er det for eksempel helt uproblematisk hvis en arbeider en dag mister jobben for å ha tatt med seg ett av de to tusen brødene han baker hver dag? Bør en arbeider på et bryggeri få sparken hvis han blir tatt for å smugle ut en brusflaske ut porten? Skal den eneste dimensjonen når vi vurderer tyverier i lovens forstand, være å forholde oss til lovparagrafene? Øye for øye, tann for tann.

Det er grunn for å minne om dobbeltmoralen: Når var sist vi leste om disponenten som spanderte middag på venner og kjente og skrev regninga på representasjon? Hvorfor ble administrerende direktør Anker Nilssen på Kaldnes aldri anmeldt for at rørleggere og elektrikere valfartet til huset hans i arbeidstida og vedlikeholdt det kostnadsfritt for han, men ikke for bedriften? Er det noen som ikke kjenner til liknende lokale historier?

Jeg har ikke tenkt å prosedere den usaklige oppsagtes sak her. Men jeg tror det kan være grunn til å tenke sånn: Vedkommende er et menneske med psykisk utviklingshemming, og det at hun hadde jobb på en vernet arbeidsplass er EN grunn til å få jobben tilbake. Den andre grunnen er at tradisjonen med å forsvare arbeidere også skal gjelde vedkommende.

"Vi andre" må ikke akseptere at jussen er den eneste dimensjonen å vurdere forholdet mellom mennesker på, for vår egen del, for oss andre. Vi som er sosialarbeidere bruker et begrep som heter "uønsket adferd". Vi vet at fengsel og arbeidsløshet ikke er metoden for sosial forandring. Det har vi i hvert fall lært det siste hundre året.

Forrige mening | Flere meninger | AKP si heimeside

Til AKP si hjemmeside