27. januar 2003

Johan Petter Andresen
er medlem i AKP

Vil moderasjonslinja redde norsk økonomi?



22. januar 2003 skrev toppene i LO, YS, UHO og A under en uttalelse sammen med de største arbeidskjøperorganisasjonene og regjeringen. I uttalelsen går de inn for å begrense sine medlemmers lønnsvekst ved mellomoppgjøret nå i vår. De forutsetter at kapitalistene og staten vil holde tilbake veksten i lederlønningene (man kan jo alltid håpe. Men jeg tror nå ikke at NHO vil ekskludere ulydige medlemmer på dette punktet ...). Men i uttalelsen står det ikke et kløyva ord om hva den økte profitten som tilfaller bedriftseierne som resultat av denne moderasjonen skal brukes til.

For hvis det går ut mindre i lønn, så blir det vel mer profitt til eierne? De penga som de ansatte ikke får, forsvinner vel ikke i løse lufta? Men la oss anta at kapitalistene som får økt sin profitt, bruker sin økte inntjening til annet enn å kjøpe seg 60 roms hytter med 13 wc-er på fjellet eller leiligheter på cruiseskip til 50 millioner kr og annet sløseri. La oss anta at de putter penga i bedriften. Da vil vel alle de ansatte nyte godt av dette? Dessverre, her er det et lite problem.

Det er allerede overkapasitet. Det produseres allerede for mye av så å si alt av varer og tjenester. Ikke i forhold til folks behov, men i forhold til hva de har råd til å kjøpe med lønna si. Dette er bakgrunnen for den økende arbeidsløsheten. Kapasitetsutnyttelsen i norsk industri har ikke vært så lav på lenge (og i Norge går det atskillig bedre enn i resten av verden). Så hvis kapitalisten putter sine penger inn i bedriften må han satse på at en annen bedrift går konk eller at den andre bedriften mister markedsandeler fordi totalmarkedet enten vokser ekstremt sakte, eller til og med krymper.

Årsaken til at konkurranseutsatt industri har problemer skyldes altså ikke at norske arbeidere tjener for mye. Problemene skyldes at det kjøpekraftige markedet ikke øker i takt med produksjonskapasiteten. Hva skjer når norske arbeidere senker sine lønnskrav for å hjelpe "sine" kapitalister til å styrke sin konkurranseevne? Jo, da må de svenske, tyske, nordamerikanske, italienske, russiske osv. arbeiderne gjøre det samme. Men hva blir resultatet av at arbeiderne senker sine lønnskrav? Jo, da sakker jo etterspørselen i enda større grad etter produksjonsevnen. Lønnsmoderasjon er en oppskrift for at den internasjonale overproduksjonskrisa vi opplever i dag skal forsterkes. I følge Aftenposten 25. januar 2003 var det 180 millioner arbeidsløse i verden fjor. Dette er ny rekord. "Verdens sysselsettingssituasjon forverres dramatisk," sier ILO-direktør Juan Somavia.

Lønnsmoderasjon er altså en oppskrift på større klasseskiller, mer arbeidsløshet, mer fattigdom og en svekka fagbevegelse.

Vil høye lønnskrav hjelpe? Det vil de. Det blir mer å rutte med for vanlige folk. Arbeidsløsheten vil ikke utvikle seg så sterkt og fagbevegelsen vil styrkes. Det er altså mange gode grunner til å stille høye lønnskrav. Men vil vi unngå en depresjon? Dessverre. Kapitalen har så mange redskaper den kan bruke for å sikre profitten sin at overproduksjon er umulig å unngå. Tenk bare på den omfordeling som skjer til fordel for kapitalen gjennom skatte- og avgiftssystemet. Siste nytt her er at den ekstremt gunstige kapitalskatten på 28 %, som er atskillig lavere enn skatt på lønnsinntekter, ikke skal økes.

Viktigere er at den enkelte bedrift øker sin produktivitet og produksjonsevne helt uten å forholde seg til en samfunnsbestemt plan. Går det dårlig med avsetningen på grunn av overproduksjon, investerer den enkelte produsent mer for å styrke sin konkurranseposisjon, dermed skjerpes overproduksjonskrisa inntil det punkt at de kapitalistiske samfunna først får et finansielt krakk med tilhørende børskrakk og deretter inntrer depresjonen når den ene bedriften etter den andre må stenges eller kjøres ned på sparebluss. Arbeidsløsheten øker og fattigdommen øker, ikke fordi man produserer for lite, men fordi man produserer for mye! Slik er kapitalismen.

Skal vi slippe både de sykliske konjunkturene og internasjonale økonomiske depresjoner må vi gjøre annet enn å kjempe om størrelsen på lønna. Da må vi ta makta over samfunnet fra kapitalen, og lage et samfunn der folks behov er utgangspunktet og målet for den økonomiske aktiviteten.

Forrige mening | Flere meninger | AKP si heimeside

Til AKP si hjemmeside