16. mars 2003

Turid Kjernlie
er kvinnepolitisk leder i AKP

Inkluderende sukkerpiller

I intensjonsavtalen mellom NHO, fagbevegelsen og regjeringen om et inkluderende arbeidsliv er det satt opp tre mål:

  • Minst 20 % redusert sykefravær i perioden 2001-2005.
  • Flere funksjonshemmede i arbeid (dvs tilsetting av flere med redusert funksjonsevne).
  • Flere eldre i arbeid (dvs økt avgangsalder fra arbeidslivet).

Et arbeidsliv som er slik at folk både har helse og ork til å fortsette i jobben så lenge de har lyst, og at det skal være plass også for de som av en eller annen grunn ikke er 100 % funksjonsdyktige er jeg helt med på. Men å slå dette sammen med krav om å redusere sykefraværet med 20 % henger ikke på greip.

Flere eldre i arbeid, og få flere som i dag mer eller mindre frivillig blir presset ut i uføretrygd i arbeid, vil etter vanlig sunn fornuft føre til at sykefraværet øker. Jeg tror ikke rekkefølgen av disse kravene er tilfeldig valgt.

I den grad dette kommer ut på den enkelte arbeidsplass som tema, eller blir diskutert i media er det med bakgrunn i den vedtatte "sannheten" om at sykefraværet i Norge er altfor høyt. Det eneste av disse kravene som har et "ris bak speilet" er kravet om redusering av sykefraværet. Går ikke sykefraværet ned må dagens sykelønnsordning forandres. Innføring av karensdager, dvs at den enkelte arbeidstaker skal betale for én eller flere dager av fraværet, har vært tonen både fra politikere og arbeidsgivere de siste åra.

For meg virker det som de to siste punktene bare er hengt på som sukkerpiller for å få fagbevegelsen til å bli med på det som er "jobb nummer en" - å redusere sykefraværet.

Et nytt ord har jeg lært meg i denne debatten - sykenærvær. Ikke at det er noe nytt fenomen for en som jobber i omsorgssektoren å gå på jobb når en egentlig burde være i senga, men det er greit å få et navn på det. Her er en historie fra min virkelighet som jeg tror mange vil gjenkjenne.

Våkner fredag morgen, nyser, hoster og litt mer sår i halsen enn i går. Feber? Ikke mye. Være hjemme? Ønskelig, men ikke mulig. Skal på tur til Zoologisk museum. To voksne med atten barn på T–banen til byen, spise matpakke på kafe og gå på museum er ikke forsvarlig. Vikar? Heller ikke mulig! I tillegg til vanlig stramt budsjett sliter barnehagen med fjorårets underskudd, og vikar settes bare inn på korttidsfravær hvis vi ellers må stenge. Kommer ikke jeg, blir turen avlyst. Går på jobb, holder senga hele helga, og stiller noenlunde frisk og rask på jobb på mandag.

Når vi år etter år ikke lytter til kroppens signaler, men går på jobb med vonde nakker, litt feber, vond rygg er det kanskje ikke så rart at mange av oss ender opp med uføretrygd eller førtidspensjonering. Å få ned sykenærværet med 20 % hadde vært et mer passende og realistisk mål hvis det er ønsket om å inkludere flere i arbeidslivet som er målet.

Forrige mening | Flere meninger | AKP si heimeside

Til AKP si hjemmeside