12. juni 2003

Halvor Langseth
er leder i Tromsø bygningsarbeiderforening og med i AKP

Markedet gjør boligene dyrere

Første mai bar ungdom i Tromsø parolen Vi gjør Norge dyrere, hilsen eiendomsmeklerne gjennom gatene i protest mot den rådende boligpolitikken. Det er helt forståelig at blakke boligkjøpere skjeller ut eiendomsmeklere som skryter av hvem som er flinkest til å presse opp prisene. Dessuten har ungdommen rett, det frie boligmarkedet har gjort boligene dyrere.

Fra behov til marked

Fram til midt på 80-tallet var det folks behov for bolig som stod i sentrum. I stortingsmeldingen Om boligpolitikk fra 1982 gjentas målsettingen som hadde preget hele etterkrigstiden: "Hovedmålet må være å sørge for at enhver familie og enhver enslig skal kunne disponere en høvelig bolig innenfor en utgiftsramme som står i rimelig forhold til inntektene." (St.meld nr 12, 1981-82, side 6.)

Noen år seinere dukker begrepet marked for første gang opp i den boligpolitiske hovedmålsettingen: "Det blir derfor en boligpolitisk hovedutfordring i 90-årene å sikre en rimelig balanse mellom tilbud og etterspørsel på boligmarkedet. (...) Boligpolitikken må i 90-årene bygge på at boutgiftene bestemmes ut fra relativt fri prisdannelse både i boligmarked og kredittmarked." (St.meld nr 34, 1988-89, side 58.)

I dag er ikke politikerne en gang helt overbevist om at de trenger å bry seg om problemene folk har med å skaffe seg et sted å bo: "Drøftingene (...) viser at det finnes en rekke argumenter som begrunner en offentlig boligpolitikk. Boligpolitikk kan tenkes å bidra til at markedene fungerer mer effektivt ... (NOU 2002:2, side 60.)

Omleggingen av boligpolitikken var en del av det store markedsliberalistiske framstøtet vi fortsatt er midt oppe i. Argumentene var og er at økt konkurranse i et fritt marked ville gi billigere og bedre boliger fordi ressursene da ville bli kanalisert dit det var størst etterspørsel (byene, pressområdene), og utbyggerne ville tilby de løsningene kjøperne ville ha. Etter 15 år med boligmarkedet kan vi oppsummere at slik gikk det ikke. De fleste har fått økte boutgifter, og for ungdom og andre med liten kredittverdighet, er det blitt mye vanskeligere å skaffe seg en høvelig bolig til akseptabel pris.

Konkurranse koster

Hele sannheten om hvorfor boligprisene øker, er dårlig analysert og sikkert komplekse, men noen grunner er åpenbare. Overgangen fra tildeling av bolig etter metoden med ventelister og loddtrekning til kjøp og salg i boligmarkedet, har ført til minst en tidobling av antall ansatte i salgsleddet (inkl. eiendomsmeklerne). I tillegg er reklameutgiftene enorme med blant annet 2-3 ukentlige annonseaviser. På samme måten har endringene i boligfinansieringen, fra retten til billige husbanklån og over til shopping i kredittmarkedet, medført mer bankreklame og flere kunderådgivere. Kostnadene til dette arbeidet, som ikke skaper noen bruksverdi, må sjølsagt boligkjøperne betale.

Mange boligprosjekter som blir forsøkt realisert, blir aldri bygd, fordi for få vil eller har råd til å kjøpe boligene. Eiendomsutviklerne (boligbyggelag og private utbyggere) må derfor ta høyde for langvarige finanskostnader og utgiftene til prosjekteringen av dem som ikke ble realisert, må hentes inn fra dem som blir solgt.

Boliger henger fast i bakken og de mest attraktive tomtene nært arbeidsplassene i pressområdene er en begrenset ressurs. De som har eiendommer å selge her, kan forlange overpris og markedet kan aldri pøse på med flere for å presse prisene ned til de faktiske byggekostnadene. I tillegg benytter presskommunene anledningen til å spare utgifter ved å pålegge utbyggerne, altså boligkjøperne, kostnader til offentlige fellesoppgaver som veier, vann og avløp, lekeplasser m.m.

Markedet kan aldri løse boligproblemet

For arbeiderbevegelsen har retten til en anstendig bolig alltid vært et sentralt krav. Først ble kravet rettet mot arbeidsgiverne. Arbeiderboliger eid av bedriftene var vanlig før andre verdenskrig. I oppbyggingen av velferdsstaten ble boligspørsmålet gjort til et samfunnsansvar. Bolig, på lik linje med skolevesen, helsestell, sykelønn og alderspensjon, var for viktig til at det kunne overlates til om du hadde en grei og stabil arbeidsgiver. Jeg kjenner ikke til noe sted i verden hvor markedet har løst boligbehovet til vanlige folk. Slum og forfalne gråbeinsgårder er dessverre mer typisk. Overalt kreves en sosial boligpolitikk, offentlig og planmessig utbygging og sosial utjevning av kostnadene (betale etter evne).

Markedet skulle gi folk større valgfrihet og boliger tilpasset livssituasjon og personlige ønsker. Rigide statlige krav og normer skulle forsvinne. Det er ikke vanskelig å være enig i at 70-tallets husbankregler og boligbyggelagenes stereotype drabantbyer ikke akkurat oppfordret til estetikk og individuell tilpasning. Markedet har gitt noen av oss muligheter til å realisere boligdrømmen, for eksempel de som kunne selge sine nedbetalte husbankhus i pressområdene med store gevinster. Men den neste generasjonen, dagens unge familier, kan kun velge mellom en trerommer til den årlige kostnaden av 3/4 årslønn eller et gammelt husbankhus til samme kostnad. Ikke rart de gamle parolene leites fram igjen. De trengs, men i ny form. Hovedkravet i dag må være attraktive, billige og ikke-kommersielle utleieboliger der boligpresset er størst. Bare slik vil ungdommen få et reelt alternativ til et overpriset boligmarked.

Forrige mening | Flere meninger | AKP si heimeside

Til AKP si hjemmeside