7. mai 2003

Terje Valen
er med i sentralstyret i AKP

Fra reform over deform til revolusjon

Den moderne industrikapitalismen ble født med dampmaskinen og den maskinelle spinnemaskinen og vevstolen i England rundt 1780. I Norge begynte det å ta av på 1840-tallet. I dag er altså denne typen kapitalisme rundt 220 år gammel i verden og 160 år gammel i Norge.

Kapitalismen har fremstått på litt forskjellige måter i denne perioden. I den første tiden var den såkalte klassiske liberalismen fremherskende. Den sentrale ideen bak liberalismen er at bare vi slipper kapitalismen løs slik at den får fungere etter sine egne utviklingstendenser, så vil alt gå "så meget bedre". Det betyr fritt marked og frihet til kapitaloppsamling. Den klassiske liberalismen fungerte i en tid der mange kapitalistiske bedrifter ble dannet og da de konkurrerte friskt med hverandre.

Da denne klassiske liberalismen begynte å true selve grunnlaget for den kapitalistiske oppsamlingen av kapital - akkumulasjonen, overtok den sosiale liberalismen eller sosialliberalismen. Det ble innført sosiale ordninger for arbeiderne, for at de ikke skulle bli utryddet eller for svake til å stå i produksjon og tjenesteyting slik at kapitalakkumulasjonen kunne fortsette. Noen sier at det var den tyske halvdespoten Bismarck som først utviklet sosialliberalismen, og med den sosialstaten, for å ta vinden av seilene fra den revolusjonære arbeiderbevegelsen i landet. Samtidig med utviklingen av sosialliberalismen i Tyskland ble også de mannlige arbeiderne gitt allmenn stemmerett, og statens volds- og etterretningsapparat ble styrket for å slå ned på de som fortsatt sto for en revolusjonær retning.

Også i England ble sosialliberalismen sterk. Det var en merkelig blanding av gamle godseiere og det opplyste borgerskapet som var den viktigste politiske kraften bak sosialliberalismen, men de utviklet en allianse med deler av arbeiderklassen og dens organisasjoner som mente at arbeiderne kunne få forbedret situasjonen sin gjennom samarbeid med en sterk borgerlig stat, som Lasalle i Tyskland. Med sosialliberalismen ble reformismen som politisk retning i innført de utviklete kapitalistiske samfunnene, men ennå bare som et nødvendig supplement til liberalismen.

Ettersom kapitalismen utviklet seg til monopolkapitalisme og arbeiderne stadig ble flere og organiserte seg bedre og etter hvert tilkjempet seg og ble gitt allmenn stemmerett, var det bare de reformvennlige arbeiderpartiene som kunne videreføre sosialliberalismen. Den ble da omformet til sosialdemokratisk reformisme eller sosialdemokratisme. Dermed var reformismen blitt den ledende politiske retning i utviklete kapitalistiske samfunnene. Sosialdemokratismen sin økonomiske teori var keynesianismen som er oppkalt etter den engelske økonomen John Manyard Keynes som midt på 1930-tallet utformet teorien om at den liberale, frie kapitalismen ikke kunne annet enn å havne i stadig større kriser. Derfor måtte den reguleres gjennom statlige inngrep. Det viktigste var å øke kjøpekraften gjennom bruk av penger fra staten til investeringer når konjunkturene svinget ned, og omvendt når konjunkturene svinget for fort opp.

Den sosialdemokratiske reformismen bygget på denne økonomiske teorien pluss et borgerlig demokrati der kapitalismen sto i sentrum og borgerskapets statsmakt aldri ble rokket. Men det var samtidig et system der individene i arbeiderklassen hadde en rekke borgerlige rettigheter som allmenn stemmerett, ytringsfrihet, organisasjonsfrihet osv. Denne sosialdemokratiske reformismen ble dominerende i tiden 1945-1975. Det som kjennetegner den, er at det gjennom politiske bestemmelser ble innført økonomiske endringer som var til fordel for breie deler av det arbeidende folket.

Men det var en annen reformretning som konkurrerte med sosialdemokratismen og som vant frem flere steder i konkurranse med den og kommunistiske strømninger. Det var fascismen. Fascismens mest kjente skikkelse er nazismen. Fascismen bruker den keynesianske teorien på det økonomiske område, men den erstatter det borgerlige demokratiet med et borgerlig despoti. Det vi si et despoti som gjelder både arbeiderklassen og borgerskapet sjøl, men som i all hovedsak tjener borgerskapet. Den første fasen av dette despotiet førte også mange sosiale fordeler med seg for både arbeiderklassen og småborgerskapet. Arbeidsløsheten ble avskaffet gjennom igangsetting av offentlig virksomhet og innrullering i de væpnete styrker, og den yngre ungdommen ble tatt hånd om gjennom foreninger for gutter og jenter som drev med positive fritidsaktiviteter som alle til syvende og sist var innrettet på å gjøre den viktigste fascistiske staten i Europa, Tyskland, i stand til å erobre verden.

Målet med despotiet var altså verdensherredømme for det tyske borgerskapet. Dette var kamuflert i teorien om at den såkalte ariske rasen skulle herske i verden. En viktig faktor for å bygge opp det fascistiske despotiet var å finne en felles fiende som folks frustrasjoner og raseri kunne rettes mot. Denne fienden ble i Tyskland funnet i jødene og jødedommen. Til jødene og jødedommen knyttet nazistene både kommunistene inne i Tyskland som splittet nasjonen, demokratene inne i nasjonen som tillot denne splittelsen og ikke evnet å få slutt på den, den jødiske delen av kapitalen inne i Tyskland og den internasjonale finanskapitalen som konkurrerte med Tyskland og som hadde hisset opp England og Frankrike til å kreve så store krigsskadeserstatninger fra Tyskland etter første verdenskrig, at landet ikke kunne klare å komme seg på fote økonomisk igjen. Dessuten kommunistene utenfor Tyskland som ville erobre hele verden for sitt system og dermed ble en viktig fiende for Tyskland.

Den despotiske kapitalistiske reformismen ble nedkjempet av en allianse mellom de borgerlige demokratier og det sosialistiske despotiet i Sovjet.

Her skal vi ikke gå nærmere inn på denne politiske retningen, men noen kommentarer kan være på sin plass. Det sosialistiske eller kommunistiske despotiet i Sovjet var den store utfordrer til begge de to reformretningene innen den høyt utviklete kapitalismen i tidsrommet 1917 til omtrent 1950, dvs. både den despotiske og den sosialdemokratiske reformismen.

Den sosialistiske retningen i Sovjet hadde fratatt de gamle jordeierne statsmakten og hindret det svake borgerskapet i å ta den. Isteden opprettet et mindretall på noen ganske få prosent av befolkningen, nemlig arbeiderklassen, sin statsmakt i Sovjet i samarbeid med store deler av bøndene og andre små selvstendige næringsdrivende.

For å klare å holde på statsmakten sin og raskt nok sette i gang tiltak som skulle gi staten et økonomisk grunnlag for å eksistere som en selvstendig stat i en fiendtlig verden, og for å kunne utvikle sosial velferd for det store flertall av befolkningen ble arbeiderklassen i Sovjet tvunget til å underlegge seg et sosialistisk despoti som i hovedsak var rettet mot de rikeste bøndene og de deler av det statlige, militære og økonomiske byråkratiet som motsatte seg Stalins politiske hovedlinje, men som altså også omfattet arbeiderklassen selv. Utviklingen av dette despotiet undergravet så litt etter litt muligheten til å nå det målet det var opprettet for å komme frem til. Dette er en hovedtendens i den politiske utvikling i alle stater som har prøvd å bryte ut av den imperialistiske kapitalismens grep i det 20. århundret. Med en litterær metafor kan vi derfor kalle dette århundret for tragediens århundre der den onde kapitalistiske skjebnen innhentet alle gode krefter som prøvde å bryte ut av dens grep.

Den politiske hovedårsaken til at sosialismen ikke kunne seire i det 20. århundret var fremveksten av den sterke sosialdemokratiske reformismen i de høyt utviklete kapitalistiske land. Hovedgrunnen under dette var den midlertidige styrken i det kapitalistisk systemet etter 2. verdenskrig.

Denne styrken kulminerte på 1960-tallet og ebbet ut på 1980 da en ny økonomisk-politisk retning fikk dominans - det som er blitt kalt nyliberalismen. Denne liberalismen opptrer i en periode med høyt utviklet monopolkapital og fører stadig til større monopolisering. Den skjerper til alle slags motsetninger i det kapitalistisk-imperialistiske systemet og undergraver derfor kapitalens evne til å overleve. Som vi har sett er denne evnen knyttet tett til de reformretningene som dominerte det 20. århundret, og spesielt til sosialdemokratismen.

Den økonomiske grunnen under nyliberalismen er en dyp profittkrise i det kapitalistiske systemet som nådde en foreløpig bunn rundt 1982. Da tenderte avkastningen på investert kapital (en avspeiling av profittraten) i OECD-landene i retning 0. Hadde utviklingen fra 1960 til 1982 fortsatt ville denne situasjonen ha oppstått midt på 1990-tallet. Derfor ble det helt nødvendig å ta tiltak for å få opp avkastningen på investert kapital igjen. Alle de tiltak vi kjenner under betegnelsene nyliberalisme og globalisering sprang ut av dette. Derfor har nyliberalismen/globaliseringen noen trekk som går igjen over alt.

For det første presses utgiftene til arbeidskraft og andre produksjonsfaktorer ned i den grad det er mulig. Dette skaper varig vekst i profittraten. Men det skaper et nytt problem, nemlig problemet med å få avsatt alle varer og tjenester som blir skapt. For det andre aksellereres den teknologiske utviklingen slik at en kan produsere mer varer og tjenester per brukt arbeidstime. Dette øker til å begynne med profittraten i de sektorene med mest teknologisk utvikling, men det skaper på sikt det samme problemet i større målestokk. Det blir stadig mer investeringer som går til maskiner og anlegg og mindre til lønner. Dermed minsker den delen av kapitalen som skaper merverdi, det levende arbeidet, i forhold til investeringer i de tingene som brukes i produksjonen.

For det tredje blir konkurransekampen mellom kapitalistiske foretak og stater stadig hardere - overleve eller gå under - er realiteten. Enkeltmonopoler og enkeltstater slåss som besatt for å vinne investeringsområder og markeder fra hverandre. Dette fører på sikt til at deres felles front mot arbeiderklassen og de undertrykte folkene vil tendere til å sprekke mer og mer opp. For det fjerde slår stadig flere bedrifter seg sammen i stadig større monopoler, noe som på sikt undergraver selve liberalismens kjerne, den frie konkurranse mellom kapitaler.

For det femte legger de største statene stadig flere av de mindre inn under seg eller sine forbund for å bli bedre i stand til kjempe om det verdensherredømme som skal sikre deres overlevelse på bekostning av de andre, og her er Europaunionen en veldig sentral aktør. I tillegg drives stadig flere mennesker fra områder i utkanten av kapitalisme der de kunne klare seg på rester av den gamle sjølvforsyningsøkonomien, og inn i retning kapitalens høyborger, byene. Forskjellen på de rike og de fattige øker og øker, og med det faren for at stabiliteten i systemet tar slutt for alvor. Jeg slutter denne oppregning her, men det finnes en rekke momenter til som kan nevnes. Alle har de den egenskap at styrker kapitalismen på kort sikt og at de skaper nye og større problemer på lengre sikt.

Denne situasjonen har skapt en ny bølge av reformisme. Det er mange som har sett at det var reformismen som reddet kapitalismen i det 20. århundret samtidig som det skaffet mange arbeidere forbedrete levekår. Dette setter de nå opp igjen mot den nye monopolliberalismen. Men den demokratiske reformismen vi nå ser, skiller seg skarpt fra den vi så fra 1945 til 1975. Da var det snakk om en reformisme som førte til reelle forbedringer for folk. Nå er det snakk om en reformisme som kjemper for det minst ille av en mengde alternativer som stort sett alle er dårligere enn det som har vært. Dette er ikke en reformisme i den positive meningen av orden, men i en negativ betydning. Derfor er det ikke skikkelig reformisme, det er reformismens overgang til deformisme.

Vi har derfor beveget oss fra reformismens og utsettingens århundre til deformismens århundre der en grunnleggende endring av det økonomisk-politiske verdenssystemet etter hvert blir et livsvilkår ikke bare for de fattige nasjoner og folk, men også for hele den høyt utviklete kapitalistiske verden.

På den krisebefengte politiske veien vi nå går er det to farer. Den ene er at den despotiske kapitalistiske reformismen igjen blir drevet frem med en slags nødvendighet av den nye monopolliberalismen, at vi altså går inn i en periode med svekking og etter hvert utradering av det borgerlige demokratiet og oppretting av despotier i de høyt utviklete kapitalistiske landene. De største statene USA, Kina og statssammenslutningene, EU, vil sannsynligvis gå i spissen her. Denne faren kan blir virkelighet. Det som kan hindre det er den samme alliansen som hindret det forrige gang, men i ny frakk. Nemlig en samling av nysosialliberalister, nyreformister og revolusjonære og kommunister i en front mot nyliberalisme/globalisering og despotisk reformisme.

Når nyreformismens politiske linje mer og mer avslører seg selv ved at den ikke fører til reform, men til samme deform og ødeleggelse som nyliberalismen, men på andre måter og kanskje i saktere tempo, da vil behovet for fjerning av hele det kapitalistiske system bli veldig stort. Da vil behovet for revolusjon stadig vokse. Og da blir det viktig å sette opp et alternativt system der det mulig for menneskene å styre den økonomiske utviklingen på en bevisst måte, gjennom demokrati og omforente løsninger, dvs. en form for ikke-despotisk sosialisme eller kommunisme. Dette vil ikke kunne skape noe himmerike på jord, men det kan ta oss ut både av det verdslige helvete og den jordiske skjærsilden som kapitalismen nå utvikler seg til og gi oss mulighet til å skape et menneskelig samfunn.

Forrige mening | Flere meninger | AKP si heimeside

Til AKP si hjemmeside