29. august 2002

Erik Ness
er redaktør for Røde Fane og med i Larvik AKP

Utopia Larvik



Vi er noen som mener at markedsliberalisme og spekulasjonsøkonomi ikke er bra for folk flest - og at andre økonomiske systemer er tenkbare. Hvis det er mulig å tenke seg det helt annerledes, hva kan det bety for oss som bor i en liten kommune i et av verdens rikeste land, for velferd kultur og folks sjølrespekt - i Utopia Larvik.

La oss tenke oss at de som i dag har den virkelige makta i Norge, blir fratatt den - og folkeflertallet tar over. Det skal ikke være sånn at de rike bli rikere og de fattige fattigere. Kall det gjerne sosialisme, og kall dem som mest ihuga vil ha forandring, for kommunister.

USA/Nato angriper ikke som i Jugoslavia, står ikke bak kupp som Pinochets i Chile, bygger ikke en økonomisk boikottmur rundt landet som den rundt Cuba. Det er vi som bor i dette landet og i denne byen som bestemmer hva slags industri vi skal ha, og hvor mye av verdiskapinga vi skal bruke til skoler, sykehjem eller grøntanlegg.

Det må være mulig å tenke seg et Larvik organisert uten "resultatenheter", og at kommuneøkonomien ikke er avhengig av børs og internasjonale oljepriser. At elevene har reell innflytelse over egen læring, at sponsing ikke er måten å sikre økonomien til fritidstilbud til barn og unge. Eller er det sånn at et hvert forsøk på at folk i kommuner og land gjør opprør, tar makta, til slutt må ende i Gulag, fengsling av opposisjonelle og rasjoneringskøer? Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke vår samtid er nødvendig, jeg tror at den kan erstattes av noe bedre.

Jeg tenker meg et Larvik der folket ikke bare bestemmer ved å velge politikere annethvert år. At når det er viktige avgjørelser som skal tas, innkalles det, det diskuteres og det stemmes. Politikk og politikere er nå skjellsord fordi de knyttes til privilegier og maktesløshet. Men i vår teknologiske verden er det mulig både å ta folk med på råd og å la folk bestemme - og da ikke bare når de skal bestille farge på setetrekket i bilen og om frontruta skal være sota, som i dag.

I Utopia Larvik har politikerne, som har kontakt med folkets behov fordi de virkelig er representative, tatt el-krafta tilbake fra det private kraftselskapet, og prisen er justert i forhold til hvor mye det koster å produsere strømmen. Borte er den tida da gevinsten fra salget på kraftverket settes inn i spekulasjonsøkonomien sånn at det blir umulig å planlegge hva kommunen har av inntekter. Borte er den tida da kraftselskapene flår innbyggerne. Krafta produseres for å brukes, ikke for at de rike skal bli rikere.

I Utopia Larvik har vi bedriftsledere, men ikke private bedriftseiere. Treschow-konsernet er enten statlig eller kommunalt, og Mille Marie Treschow jobber kanskje som guide på Fritzøe-hus og bor i rekkehus i Gårdsbakken. Kommunestyret har en omfattende debatt om hva skal man gjøre med restene av industrivirksomheten på Langestrand etter Treschows rasering av arbeidsplassene. De stiller spørsmålet: Hvilke behov har samfunnet for industriprodukter? Er det behov for hotell? Er det luksusleiligheter vi trenger? Trengs det treforedlingsindustri? Og så gjør de det de blir enige om, ut fra de ressursene som finnes her.

Hva med Rockwool? Et danskeid selskap. Vi trenger isolering av husene i Norge. Kanskje må vi inngå et kompromiss med Rockwool-eierne. Kanskje er det å produsere steinull best å gjøre i samarbeid med danskene selv om det er et privateid foretak? Inngå et kompromiss fordi det viktigste å sikre er at folk får varme hus? Sosialisme betyr ikke stengte grenser og proteksjonisme, men likeverdig handel.

I et samfunn basert på fornuft og omtanke for menneskene, i et internasjonalt perspektiv, vil moralen som styrer politikken - også i Larvik - være: Først og fremst må folk ha mat. Dyrkbar mark må brukes til matproduksjon i en verden som sulter. Inspirert av den sosialdemokratiske planøkonomien for landbruket på 50- og 60-tallet der målet var x antall egg og x antall tonn korn osv, blir golfbaner pløyd opp og kuer spiser gress fordi melk trengs i et sunt kosthold. Parola "Golfballer kan ikke spises!" tas på alvor i Utopia Larvik.

Men Larvik - og verden - lever ikke av mat alene. Det trengs nogå attåt, som Rivieraen langs Torstrand. Kommunestyret i Utopia Larvik har derfor bestemt at arbeiderne i teknisk etat skal rydde opp etter storm og uvær og knuste flasker. Og indre havnebasseng er blitt en fredet plett med leketilbud til ungene, kunst og kulturutstillinger for alle aldre, restauranter og kafeer som folk har råd til å gå på, og ikke en rad med puber for voksne som i Tønsberg.

Color Line som eies av den norske staten, dvs. det norske folket, har en praktisk oppgave: å frakte folk mellom Larvik og Fredrikshavn. Maktarroganse er byttet ut med sunn fornuft og ferja ligger på Revet.

Og enda bedre: Aviskioskene er ikke fulle av pornoblader med utbrettjenter, Vatikanet i Storgata har ikke skjenkebevilling og mannfolka i Larvik tenker at når de ikke vil at datteren deres skal kaste trusa bak blå neonlys, er det ikke bra at andres døtre gjør det. Kundegrunnlaget for mafiaens pusjing av narkotika minker i takt med at porno og prostitusjon blir utryddet. Behøver vi å vente i årevis for å oppleve det?

Utopia Larvik har mange oppgaver å løse: Det trengs skoler og barnehager, folk ønsker flere idrettsbaner, kulturhus og ungdomsklubber. Noe av dette har vi råd til fordi staten ikke bruker milliarder på åttefelts motorveier, men prioriterer kollektive transportmidler som buss og tog. Noe har vi ikke råd til, fordi det finnes økonomiske grenser i ethvert samfunn.

Å legge fram tanker som bryter så diametralt med herskende tanker, er naturligvis å legge hodet på blokka og forlange å bli utropt som lokal klovn og eventyrer - i beste fall drømmer. Særlig fordi de herskende tanker ofte er de herskendes tanker. På den annen side: Framtida skapes ikke ved bare å skue tilbake eller se rett ned, i nuet.

Det sies at politikk er det muliges kunst. Det er særlig riktig hvis mannen og kvinnen i gata - og ikke profitten - faktisk bestemmer. Det "umulige" kan bli mulig. Utopia Larvik er en mulighet.

Forrige mening | Flere meninger | AKP si heimeside

Til AKP si hjemmeside