26. februar 2002

Johan Petter Andresen
er faglig sekretær i AKP

På vei mot bedre tider

Som abonnent på Aftenposten og Dagens Næringsliv får jeg daglige doser fra økonomi-synserne. De siste månedene har artiklene om den generelle økonomiske utviklinga handla om når oppgangen kommer. Noen mener at vi nå har nådd bånn og at oppgangen er rett rundt hjørnet. Noen mener at vi når bånn før sommeren og atter noen mener at vi når bånn til høsten. Felles for alle spådommene er troen på at oppgangen kommer.

Når jeg leser disse artiklene tenker jeg på noen sklier i fornøyelsesparken Luna Park i Sydney i min etter hvert fjerne barndom. Skliene var veeeeeldig lange - sett med et barns øyne. For en voksen var de kanskje 50 meter. Vi betalte og gikk opp på toppen. Der fikk vi utdelt en stråmatte som vi satte oss på. Så bar det utfor. Det fine med sklia var at den ikke var rett, men bølgete. Det kilte skikkelig i magan når vi letta fra toppene og så sank magan ned i knea i bånn av dalene.

Slik er også den moderne internasjonale økonomien i tida fra krigen og fram til nå. Oppgang avløser nedgang på et stadig lavere nivå, akkurat som på den lange sklia. Denne overordna tendensen, at vi stadig nærmer oss bånn skriver man ikke om i Dagens Næringsliv, Aftenposten eller i noen andre borgerlige tidsskrifter eller aviser. Det er en umulig tanke at kapitalismen MÅ skape økonomisk stagnasjon.

For å billedliggjøre denne tendensen kan vi se på følgende tabell for OECD-landa:

BNP-vekst i OECD
År Gjennomsnittlig årlig vekst
1960-73 4,9%
1973-79 2,8%
1979-89 2,6%
1989-95 1,8%
Source: Historical Statistics, OECD, 1997

Veksten avtar tiår for tiår.

Økonomene har kanskje rett. Kanskje vil vi oppleve en ny kortvarig oppgang. Men det vi kan være sikre på er at den vil være lavere enn forrige oppgang og at neste nedgang vil være lavere enn forrige nedgang.

Og like sikkert som at sklia tok slutt og vi deisa ut på gulvet, så vil den internasjonale økonomien nødvendigvis måtte gå over fra vekst til depresjon. Og et internasjonalt finansielt sammenbrudd kan komme før nullpunktet. En framtidig depresjon er uunngåelig under monopolkapitalismen.

Kanskje vil historikerne når de skriver om den tida vi nå lever i beskrive Asia-krisa i 1997, de påfølgende krisene i Russland og Brasil og den nåværende krisa i Argentina som innledninga til den andre store depresjonen under den epoken vi lever i: imperialismens og de sosialistiske revolusjonenes epoke?

Jeg spår dårligere tider for kapitalismen. Det betyr bedre tider for kommunistene!

Forrige mening | Flere meninger | AKP si heimeside

Til AKP si hjemmeside