Politikeropprør på Lillehammer?

På Lillehammer, som i de fleste kommuner i landet, er det problemer med å få endene til å møtes. Kommunebudsjettet holder ikke til å gjøre de lovpålagte oppgavene staten krever. Vi har i flere sammenhenger påpekt dette. Etatsjefer i kommunen har sagt ifra tidligere når det gjelder sosialsektoren. Nå gjelder det eldreomsorgen.

Arbeiderpartiets gruppeleder i Lillehammer kommunestyre, Ragnar Nordgreen, maner byens politikere til å ta makta tilbake (uttalelse til Gudbrandsdølen Dagningen 4. februar). Ikke fra staten eller partikollegene i den tidligere regjeringen eller på Stortinget, men fra byråkratiet. Han mener de styrer for mye, og at lokalpolitikerne ikke tar grep.

Konkret kommer utspillet i forbindelse med ombygging av Eldres Hus, hvor sykehjemsplasser og omsorgsboliger skal bygges. Ikke for å øke kapasiteten, men for å opprettholde den, på tross av at behovet øker i takt med at flere blir eldre og flere trenger omsorgstjenester. Ventelistene øker.

Det interessante med Nordgreens uttalelse er at han vil trosse statens autoritet, - ikke ved å kreve nødvendige tilskudd til kommuneøkonomien, men ved å senke standarden på eldreboligene. "Folk har bodd enkelt før, uten å ta skade av det," uttaler han. "Ingen tror vel at politiet kommer etter oss om vi ikke følger alle de tusen påbud."

AKP og RV har i mange år påpekt det håpløse i at lokalpolitikere er så lojale mot sine partifeller på Stortinget og i regjering at de pålegger seg selv en offentlig sensur. De tillater seg ikke å kritisere statlige rammer offentlig, samtidig som de i private sammenhenger er enige med oss, - at det egentlig er Storting og regjering som burde tas.

På Lillehammer velger da Aps gruppeleder å gå løs på kvaliteten av eldreboligene for å spare penger. Han foreslår altså å bryte de statlige byggforskriftene.

Alle vet at kommunene er nødt til å bryte lover for å få økonomien i balanse. Spørsmålet er derfor ikke om man skal være lovlydig eller ikke, - men om hvilke lover man skal gå inn for å bryte. Og da er det selvfølgelig mer bekvemt å bryte lover for å redusere tilbudene til folk flest enn å bryte lover som fører til en kamp mot partikamerater på Storting eller i regjering.

Og vi snakker fremdeles om et land med en vanvittig økende formue på bok ...