5. september 2002

Terje Valen
er hovedtillitsvalgt for Utdanningsforbundet i Åsane bydel i Bergen
og med i AKP

Stans sparegalskapen
- redd den offentlige allmennskolen




Bystyret i Bergen vedtok tidlig på sommeren at det skal spares 2% av årsbudsjettet i løpet av neste halvår. Det betyr at 4% av neste halvårsbudsjett må spares. La meg se på hva dette betyr for skolesektoren som jeg kjenner best. Vi vet at omtrent 85% av skolenes budsjett er båndlagt av lover og overenskomster osv. Det betyr at all sparingen må skje innen en liten del av hele budsjettet. Denne lille delen på 15% av hele budsjettet kan vi kalle skolens "disponible budsjett". Det er her skolen har sin "frihet".

Gjennomsnittsbudsjettet for en skole i Åsane er før kutt på vel 14 millioner kroner. Det "disponible budsjett" er da rundt 15% av dette, vel 2 millioner kroner. Når halve året er gått er det brukt en million av dette, pluss alle innkjøp som er gjort for høsten, til sammen kanskje 300.000. Skolen kan da spare 2 millioner minus 1,3 millioner er lik 700.000 hvis hele resten av det "disponible budsjett" raderes ut. De innsparingene som skolene er pålagt er i gjennomsnitt 358.000 kroner. Det betyr at den sparingen som nå er vedtatt, medfører at mange skoler må omtrent halvere sitt "disponible budsjett".

Det er akkurat dette "disponible budsjettet" som "oljer" skolen slik at resten av maskineriet kan fungere noenlunde. Her ligger pengene til de ekstra delingstimene som skolene kan gi klassene slik at elevene får bedre tilpasset opplæring, til mange av de hjelpetjenestene som skolene har rundt undervisningen sin og til å kjøpe det som driften av skolen krever av daglig forbruksmateriell. På denne delen av budsjettet må altså mange skoler kutte rundt 50%.

Dessuten vil mange sparetiltak først kunne begynne å virke for alvor langt ut på høsten. Det betyr at en kanskje skal gjennomføre det meste av sparingen i løpet av et kvart år og da må en faktisk spare mer enn det som er mulig, dersom en skal holde seg innen lovens rammer. Det betyr at sparekravet presser skolelederne i retning lovbrudd.

Dette er grunnen til at det som i et dokument fra bystyret tilsynelatende er en liten budsjettprosent sparing på 2% i løpet av et år, får katastrofale følger når det skal settes ut i livet på den enkelte skole.

En tilleggsvirkning er at administrasjonen på skolene blir nedsyltet i arbeid med å undersøke, foreslå, diskutere, vedta og prøve å sette ut i livet sparetiltakene. Bortimot alt pedagogisk utviklingsarbeid ved skolene blir kraftig satt tilbake. Muligheten til å planlegge og gi tilpasset opplæring blir innskrenket. Etter hvert begynner det å skrante med forbruksmateriell. Det blir mer uro i hele skolesamfunnet fordi det blir vanskeligere å ta seg av dem som trenger det mest. Slår vi inn på denne kursen, går det ut over hele den unge generasjonens fremtidsutsikter.

Det er derfor viktig at disse sparetiltakene blir presset tilbake.

Grunnen til sparetiltakene er ikke økonomisk nød i den norske staten. Det er ikke at skolene har vært overfinansiert. Det er ikke at det er umulig å bevilge det som trengs til å drive en god skole. Nei, det er resultatet av en villet politikk som nå søkes drevet gjennom med hård hånd.

Vi vet at staten har sulteforet kommunene i mange år, mens dens representanter sier at kommunene får nok penger. Vi vet at staten har pålagt kommunene å låse mye penger for å garantere pensjoner. Vi vet at Bergen bare får tilbakeført rundt 90% av det skattebetalerne her betaler i skatt, mens Oslo får nærmere 120%. Vi vet at Norges Bank hever renten slik at kommunene må ut med mye mer i avdrag på sine innenlands lån.

Alle barn og unge i Bergen trenger nå modige mellomledere som forteller om konsekvensene av sparetiltakene og som sier at dette ikke går dersom vi skal ta utgangspunkt i elevenes og byens behov for en god skole. Vi trenger oppegående bydelsstyrer som skjønner hva som er ferd med å skje og som sier fra til bystyret om at dette ikke går. Vi trenger foreldre som bruker sine kanaler og aksjonsformer og som er villige til å ta i bruke de nødvendige kampmidler for å få stanset sparetiltakene hvis det er slik at politikerne ikke vil høre. Vi trenger organisasjoner som bruker sin kunnskap, sin innflytelse og sine kampmidler. Vi trenger samarbeid mellom alle gode krefter for å stanse sparegalskapen. Og vi bør søke samarbeid med de som lider av sparetiltak i andre deler av offentlig og privat sektor også. Dette er faktisk en viktig del av kampen for å redde velferdsstaten.

Det som kanskje er det aller verste har jeg gjemt til slutt. Etter valgkampens kor om å satse på skolen fremstår nå landets og byens toneangivende politikere som rene svindlere for den oppvoksende slekt. Dette kan skade vår felles fremtid mer enn de sparetiltakene som nå er lagt frem.

Og mens vi venter - ikke sett i verk sparetiltak før saken er behandlet i bydelsstyrene.

Forrige mening | Flere meninger | AKP si heimeside

Til AKP si hjemmeside