4. mai 2002

Håvard Ryan
er vararepresentant for RV i Sandnes bystyre

Moderne og offentlig



(Appell på Bryne Samorgs førstemaiarrangement 2002)

Gratulerer med dagen!

Pust dypt av god jærsk vårluft – kanskje om noen år er lufta stykka opp i private soner, avgiftsbelagt fra private selskaper? En umulig tanke? La oss håpe det. Men vi kan ha lov til å spørre, for hvor stopper privatiseringen? Midt i april lakk det ut opplysninger fra Brussel om at EU framfor neste forhandlingsrunde i WTO – Verdens handelsorganisasjon – ville ha åpna nær sagt alle sensitive offentlige og nasjonale virksomheter for privatisering. Det gjaldt vann, kloakk, energi, post og et utall virksomheter som vi ennå tror og håper er offentlig ansvar. Motytelsen fra EU var å fjerne landsbruksordninger. Kanskje er det en prøveballong som ingen ennå vil vedstå seg. Vi bør ta det som en advarsel.

Vi ser det her til lands på nesten alle områder:

- pensjonene uthules; vi blir forvirra og lurer på om pensjonen må inn i tariffavtalene eller om vi skal samle oss om å kreve lovvedtak om tilleggspensjoner som vi trodde var veien å gå. Skal dette være en privat sak – hvorfor ikke løse det moderne og offentlig?

- mens barnehager for 20 år siden skulle bygges ut billig for alle, står utbygging i stampe og prisene er virkelig til å ta pusten fra småbarnsforeldre. Skal barnehager være en privat sak – hvorfor ikke løse det moderne og offentlig?

- skal vi greie å ruste opp gode kollektive transportårer må det offentlige investere. I stedet ser vi at det offentlige trekker seg tilbake, lar bussbilletten øke og gir fritt fram for bompengesystemet som legger opp til nye runder med ensidig bilsatsing. Skal transport være en privat sak der vi skal loppes på hvert gatehjørne for avgifter når det kunne vært moderne og offentlig?

I Norge har landet vært i en delvis økonomisk unntakstilstand i 30 år for å få opp olja i Nordsjøen. Det har gitt arbeid til mange, men det har også kosta. Liv, helse og arbeidsplasser. På Jæren har industri blitt lagt ned i hopetall – ikke nødvendigvis fordi det var ulønnsomt, men fordi det ikke var lønnsomt nok. Og arbeidskrafta var etterspurt i oljå. Hva kommer etter oljå? Får vi en nasjonal dugnad for et nytt og moderne Norge med nye investeringer i infrastruktur, industri og offentlig virksomhet som er tilpassa oss som har flytta på oss for å gjøre Norge til en oljenasjon? Det har vi ingen garanti for. Vi lever nemlig ikke lenger i et moderne samfunn der midlene investeres der folk trenger dem. Vi lever i et umoderne og privat samfunn som plasserer penger og overskudd der de gir mest profitt. Dette regimet har tatt hånd om oljefondet som vi aldri kommer til å se mer til.

Tross disse gammelmodige og umoderne tilstander, er det en herlig og løfterik treghet i maskineriet:

Vi har fagforeninger. Fagforeninger tar ansvar.

Her er eksempler:

- Hotell- og restaurant streiker i dag – ikke minst for å sikre vederlag for ubekvem arbeidstid slik at ikke arbeidskjøperne kan knesette at vi skal jobbe over hele døgnet til samme pris.

- De kvinnedominerte fagforbunda har forlengst satt på dagsorden at alle skal ha ei lønn å leve av – at det ikke skal være ei lønn for menn og ei liten deltidslønn for kvinner.

- Hva gjør ambulansesjåførene og LO når det okkuperte Palestina ikke får frakte sine sårede til sykehus. De aksjonerer, de krever tiltak og boikott-aksjoner.

På mange arbeidsplasser strever tillitsvalgte dagen lang med å løse problemer for mange ansatte som møter urimelighet, urettferdighet og bakstreveri privat. Mange får hjelp og ser betydningen av å stå sammen. Og i mange fagforeninger stikker tillitsvalgte hodene sammen og diskuterer kampens vilkår. Her ligger framtida vår først og fremst. En sterk, modig og uavhengig fagbevegelse er den viktigste krafta for et moderne og sosialt Norge – i tråd med parolen forrest i toget: For et sosialsitisk Norge.

Forrige mening | Flere meninger | AKP si heimeside

Til AKP si hjemmeside