4. april 2002

Ragna Schvenke og Jens Ingvald Olsen
sitter i styret i Tromsø RV og er med i AKP

Om AKP-metoder og andres metoder

Bjørn Willumsen, leder i Tromsø kommunale tjenestemannsforening, oppdaga for ei tid sia at ledelsen i DNA og SV i Tromsø var i ferd med å drive gjennom en politikk han er grunnleggende uenig i. De har gjennom omstillingsprosjektet i kommunen åpna for storstilt privatisering og for innskrenking av lokaldemokratiet. DNA-toppene Herman Kristoffersen og Tor Zakariassen har vært arkitekter og drivkrefter for denne politikken, men de har hatt med seg det meste av kommunestyregruppa i partiet. SV, anført av Pia Svensgård og Rolf Ketil Bjørn, har vært aktive medspillere hele veien.

Som leder for tjenestemannsforeninga var Bjørn Willumsen lenge med på å legitimere den administrative omstillingsprosessen.

Men etter hvert gikk det opp for ham at dette dreide seg om privatiseringsframstøt og angrep på demokratiet. I forkant av bystyremøtet før påske gikk han på sitt dramatiske vis ut i media og fikk satt et offentlig søkelys på det som foregikk. Det bidro kanskje til å hindre at det blei flertall i bystyret for forslaget fra DNA og SV om å gi all makt til formannskapet og samtidig politisk kastrere resten av de folkevalgte representantene i kommunestyret. Hadde Herman Kristoffersen og Tor Zakariassen fått det som de ville nå, hadde neste steg for dem vært å foreslå antallet folkevalgte i Tromsø skjært ned fra 53 til ned mot lovens minstegrense på 35. Alt under slagordet "effektivitet". Demokrati er brysomt for menn med makt.

Bjørn Willumsen vil forsvare velferdsstaten og lokaldemokratiet. Det er utmerka. Men skal han lykkes med det, må han begynne å stille visse minimumskrav til de analysene han legger fram for folk i avisspaltene. Willumsen er flink til å rope varsko!, men han makter ikke å forklare de politiske prosessene han er involvert i. Det meste reduseres til fantasier om konspirasjoner, manipulasjoner og maktsjuke enkeltpersoner. At det egentlig dreier seg om konfrontasjoner mellom uforenelige klasseinteresser og politiske strategier, blir borte i et kok av insinuasjoner og rykter fra Mackkjelleren og andre fora. På dette viset blir ikke folk innbudt til å ta stilling til politikk. De blir i stedet trukket inn i Willumsens private pilssamtaler, og må sitte igjen og lure på om skribenten er etterrettelig eller ikke.

Blitt lurt

Bjørn Willumsen kan ikke klandre leserne om de begynner å tvile på gangsynet hans. Han framstiller seg sjøl som en som stadig blir lurt av andre. - I valgkampen blei han lurt til å jobbe for Herman Kristoffersen som ordførerkandidat. I omstillingsprosessen nå er han igjen blitt lurt. Han er alltid blitt lurt, forteller han. Sine første politiske erfaringer fikk han i RV, som varamedlem av kommunestyret og medlem i teknisk komite fra 1983 til han forlot RV i 1989. Det han konkret har å si om dette, er følgende: "Jeg ser faktisk tilbake på det meste av tida i RV-gruppa på 80-tallet med glede. Masse forskjellige folk, mye liv og folkelig politikk, og en demokratisk stil internt, under Røde Hermans ledelse." Men Willumsen blei altså lurt der også. For han "visste ikke", skriver han, at Herman var medlem av AKP, før Herman sto fram som talsmann for AKP i 1987! Resten av byen visste det. Herman Kristoffersen var talsmann for AKP lokalt gjennom store deler av både 70-tallet og 80-tallet. Og de fleste av de øvrige i RVs bystyre- og fylkestingsgruppe - som Ragna Schvenke, Eli Berg, Oddvar Nygård, Monalf Figenschau, Erik Rakoczy, osv. - var også kjente AKP-ere i Tromsø på den tida. RV var i si tid oppretta som "Rød Valgallianse av AKP og uavhengige sosialister" - derav navnet på den organisasjonen Bjørn Willumsen den gang representerte og gjorde en god jobb for.

Men i dag er dette tydeligvis borte fra Willumsens omtrentlige hukommelse. Det han sitter igjen med er paradoksalt nok gode, konkrete minner fra RVs bystyregruppe og fæle, men vage minner om konspirasjoner og diktatur og en følelse av å ha blitt lurt av noen.

Striden i RV

Sannheta er vel at RV (som andre partier) ikke alltid har vært en idyll. Den gang Willumsen forlot RV, i 1989, var striden i partiet bitter og hard. Det endte med brudd. Avisene her i byen tok parti for den fløya som sto dem sjøl nærmest politisk, og framstilte det hele som en kamp mellom de "folkelige demokratene" og de "sekteriske tilhengerne av diktatur". Og Bjørn Willumsen er altså nå, 13 år og mange erfaringer etter, ikke i stand til å se hva slags politisk kamp som egentlig foregikk i RV da. Det sto om RVs politiske sjel, om RV fortsatt skulle være et alternativ, noe annet enn det øvrige politiske landskapet i byen. Ei fløy, med markerte RV-fjes som Herman Kristoffersen, Oddvar Nygård og Monalf Figenschau i spissen, sto for ei mer og mer populistisk linje, med politiske frierier utad og en organisatorisk praksis innad som reduserte aktivistene i RV til stemmesankere for dem og deres ambisjoner. Denne linja møtte motstand, og de brøt med RV. Herman gikk etterhvert inn i DNA og fikk følge av noen få, blant dem aktive folk som Willumsen og nyinnmeldt RV-er Esben Helmersen.

AKP-metoder

Dette miljøet har, i tråd med vanlig samfunnsmessig logikk, flytta seg lenger og lenger mot høyre etter som årene har gått. Flere av dem sier i dag ja til kapitalismen (det er system de i beste fall vil regulere litt, ikke avskaffe), de sier ja til EU og ja til Nato. Og nå altså ja til å åpne for privatisering av kommunale tjenester og ja til å begrense lokaldemokratiet.

Vi som blei i RV i 1989, vi som havna på motsatt side av både Bjørn Willumsen og Herman Kristoffersen den gang, vi så at striden i partiet dreide seg om valg av politiske ståsteder og strategier. Vi valgte å bygge videre på den revolusjonære politikken RV alltid har stått for. Vi jobber for en grunnleggende endring av dette samfunnet. Ei slik forandring er mulig dersom folk flest vil det og setter seg i bevegelse for å gjennomføre det. I det daglige forsøker vi å bidra til å forsvare folks interesser i det samfunnet vi har her og nå. Vi prøver å bidra til å skape opinioner og bevegelse, og arbeidet vi gjør gjennom RV er en del av dette. På samme måte som arbeidet vi gjør i fagforeninger også er det, og arbeidet i Nei til EU, i Nettverk mot krig, blant ungdommen, i solidaritetsarbeid osv. Dette er "AKP-metodene" enkelte er så redde for. Vi har aldri hatt tru på at verden forandres særlig gjennom lobbyvirksomhet i maktapparatet, eller ved at vi sjøl skal bli en del av dette maktapparatet, slik SV gjør.

Sjølsagt er det fristende å skrive krønike om personen Herman Kristoffersen, om gutten fra bakgårdene i Grønnegata som ville bli Borgermester i byen der han sjøl hadde vært liten, og om veien til makta og maktas fordervelse. Men dette er ei klassisk historie, som er opplevd og fortalt mange ganger før (les Nexø: Pelle Erobreren og Morten den Røde). Men den ville ta fokus bort fra det vesentlige: at det foregår en viktig kamp mot deregulering og privatisering av offentlig sektor her og nå, og at demokratiet lokalt blir forsøkt innskrenka.

Høyredreininga i DNA og SV

Dette er på mange vis et lokalt utslag av det som ellers omtales som "globalisering". Det er, sammen med blant annet forslag om å selge de offentlig eide aksjene i Troms Kraft, det uttrykket høyredreininga i DNA får lokalt i Tromsø. Ledelsen i DNA - og SV! - i byen har valgt side. Deler av fagbevegelsen - og RV! - har valgt å ta opp kampen mot disse kreftene. Vi kommer til å trenge hverandre framover, vi er nødt til å samarbeide. Det vil være en fordel for samarbeidet, og for den motstanden som må bygges opp, om Bjørn Willumsen kan legge til side skriveriene sine om konspirasjoner, spøkelser og svik i nåtid og fortid. Slikt får han i det miste vente med til han har noe handfast å komme med. Nå tar dette bare fokus vekk fra viktigere saker. Vi trur ikke det er det Bjørn Willumsen egentlig vil.

Forrige mening | Flere meninger | AKP si heimeside

Til AKP si hjemmeside