3. mars 2002

Arne Byrkjeflot
er nestleder i LO Trondheim, leder av klubben på
Ila Lilleby Smelteverk og medlem i AKP

Foran et tariffoppgjør


Sjelden har vel et tariffoppgjør vært mer uforutsigelig. Alt kan skje. Som vanlig har representantskapet i LO vedtatt et grunnlag så ullent at det gir grunnlag for det meste. Det er kanskje litt mer underlig at vedtaket var enstemmig. Få av oss glemmer vel tariffoppgjøret 2000. Da stemte medlemmene ned et anbefalt forslag som på alle punkt var i overensstemmelse med representantskapet vedtak. Det samme kan fort skje om igjen.

Representantskapets vedtak: "Det innebærer at næringer utsatt for internasjonal konkurranse må sette rammene for inntektsutviklingen." Skal dette vedtaket følges, kan både offentlig sektor og de høyskoleutdannede glemme sine mål. Dette er vel likevel et av de vedtaka der LO-ledelsen vet de har tapt, til og med Bjørndalen sier jo at offentlig sektor må få mer.

Verre er det med følgende formulering: "Det må imidlertid være en stadig utfordring å få mest mulig livskvalitet ut av de eksisterende rammer for arbeidstida. Det tilsier krav om økt rett til å få den daglige arbeidstid innrettet mer etter individuelle behov. Regjeringen har varslet tiltak for utvidet åpningstid og oppmyking av regler for overtid. Dette vil LO gå mot og heller styrke avtaleverket og kreve utvidet valgfrihet på arbeidstakers premisser med sikte på levelige arbeidstider." På Trondheimskonferansen snakket LO-sekretær Trine Lise Sundnes om individuelle avtaler om arbeidstid basert på kollektiv avtale. Hva er nå det? NHO legger veldig vekt på kravet om gjennomsnittsberegning av arbeidstida etter avtale med den enkelte. Det finnes vel ikke noe punkt der naivismen er mer framtredende i LOs øverste ledelse (kanskje med unntak av det inkluderende arbeidsliv) enn den merkelige ideen om at det er den enkeltes behov og ikke bedriftens behov som vil vinne ved mer fleksibel arbeidstid. Ved forrige tariffoppgjør fikk vi da også inn i overenskomstene våre følgende formulering: "Det kan foreligge individuelle behov for avvikende arbeidstidsordninger, fritidsønsker mv. Slike ordninger avtales med den enkelte eller de tillitsvalgte , for eksempel i form av gjennomsnittsberegnet arbeidstid eller timekontoordning. Individuelle avtaler står tilbake for avtaler inngått med de tillitsvalgte." Sjøl etter streiken ble dette stående. Det er ikke noe punkt jeg er mer nervøs for ved årets tariffoppgjør enn dette. Her kan absolutt alt skje.

Grunnen til at vedtaket likevel ble enstemmig var at all oppmerksomhet var rettet mot formuleringene om lavtlønn, likelønn og utdanningsgrupper. Konklusjonen var både garantiordninger og særskilte tillegg for lavlønte, likelønnsprofil på avtalte tillegg og kompensasjon for kostnaden til utdanning for langtidsutdannede utdanningsgrupper. Og dette tror jeg LO vil vinne gjennom med. Det er demmet opp en frustrasjon blant medlemmene i offentlig sektor som ikke lenger lar seg temme. Kanskje kan den dempes, men den kan ikke stanses.

Da er jeg mer bekymret for LOs hovedkrav, pensjon til alle. Denne reformen kan fort lide samme skjebne som Etter og Videreutdanningsreformen, der både NHO og LO visste at medlemmene ikke var villig til å streike for reformen. Kjerna i reformen, støtte til livsopphold under utdanning, falt bort. Nå er lavtlønte og utdanningsgrupper redde for at kravet om pensjon er en måte å holde nede lønna på. Hele offentlig sektor har jo gode pensjonsordninger fra før og de fleste av de toneangivende industribedriftene har det samme.

I denne situasjon mener jeg opposisjonen i fagbevegelsen må være situasjonen voksen og stille seg i spissen for pensjonskravet. Sjølsagt kan tilleggspensjon til alle undergrave folketrygda og innskuddsbasert pensjon øker ulikhetene kraftig. Men dersom ikke pensjonsavtaler blir normen i arbeidslivet, kan alderdommen bli utrygge for noen og hver av oss. Konkurranseutsetting av offentlig sektor setter de dyre pensjonsordningene under et enormt press når de skal vinne anbud mot bedrifter uten pensjonsordninger. I privat sektor er det svært få som har tariffestede pensjonsordninger. De er kommet gjennom vedtak i styret og kan fjernes gjennom vedtak i styret. De Hakonansatte fikk ikke med seg pensjon ved omorganisering, sjøl om pensjon sto i deres ansettelsesavtaler.

Jeg mener vi må slåss for følgende krav:

  • 1) I alle bedrifter skal det sette av minst 2 kr. timen til å opprette pensjonsordning.
  • 2) Eksisterende pensjonsavtaler avtalefestes.
  • 3) Endringer i pensjonsavtaler kan avtales lokalt, men må godkjennes sentralt.
  • 4) Det forutsettes at pensjonsordningene opprettes i samarbeid mellom partene og at de blir kjønnsnøytrale.

Så konklusjonen er: Still oss i spiss for lønnsopprøret, spesielt i de store kvinnegruppene. Men la oss samtidig slåss for å bevare og utvikle fagbevegelsens viktigste verktøy, de kollektive avtalene på arbeidstid og at arbeidstagere ikke kan underby hverandre på sosiale ordninger. Nå gjelder det pensjon.

Forrige mening | Flere meninger | AKP si heimeside

Til AKP si hjemmeside