Studiemateriell til seminaret "Imperialisme = krig"

Bistand eller solidaritet -
ei linje for anti-imperialistisk
solidaritetsarbeid?

Mer om seminaret

Debattartikkel fra Per-Gunnar Skotåm 1996/97

Spørsmål om hva anti-imperialistisk solidaritetsarbeid er i forhold til og i motsetning til bistandsarbeid, dukker med ujamne mellomrom opp i progressive miljøer. Ofte reises de av personer som etter hvert har blitt sterkt integrert i den statlige finansierte private bistanden. Mest som et tankekors før man pleier sin videre karriere.

Avklaringa av hva en virkelig anti-imperialistisk solidaritet består av, er viktigere nå enn noen gang siden andre verdenskrig. Bakgrunnen er delvis at begrepene er forkludra i den daglige virkeligheten i Norge. Samtidig opptrer Norge mer offensivt og aggressivt, også militært som imperialistisk land og har egne ambisjoner som søkes virkeliggjort i særlig i Sørvest-Asia og det fjerne Østen. Den statlige bistandspolitikken brukes som et økonomisk og ideologisk redskap for å fremme disse interessene.

En virkelig proletarisk internasjonalisme i Norge for det 21. århundre må ha en hovedinnretting mot norsk imperialisme og det norske borgerskapets rolle. En fornya solidaritetsbevegelse må ta sikte på å føre videre de beste tradisjonene fra Spania-solidariteten, solidaritetsarbeidet med Vietnam, Palestina og Sør-Afrika m.v.

I januar / februar 1991 var Norge deltaker på den gærne sida i en imperialistisk krig mot Irak hvor Vesten konsentrerte en enorm militær slagkraft for å statuere et eksempel og etablere den nye verdensorden.

Norge tok et bevisst valg for å være med. En politisk stillingstaken. Sånn sett var den en endring fra tidligere og sammenfaller med de seineste års endringer i forsvarspolitikken. I en situasjon hvor det ikke finnes to supermakter, men én - og hvor det skal etableres en ny verdensorden er det uhyre viktig for de ledende skikt i Norge å være aktivt med som en del av the winning team i verdenssammenheng. Som kjent endte krigen mot Irak med en rein massakre på nærmere 100.000 soldater de siste dagene. Infrastrukturødeleggelsene samt boikotten sanksjonert av FN har i ettertid resultert i minst tilsvarende antallet døde med støtte fra norske myndigheter. Det militære eksemplet Golfkrigen utgjorde, preger fortsatt alle forbindelser mellom det utvikla Nord i verdenssammenheng og den tredje verden. Det er underliggende også for den foreløpig etablerte fredsavtalen i det tidligere Jugoslavia og innsettinga av Nato-tropper der.

Utrydd hver eneste jævel er boktittelen til Sven Lindquist. Hans hovedpåstand er at holocaust først blei gjenkjennelig for oss i Europa når den ramma noen her gjennom jødeutryddelsene. Holocaust har vært allmenntilstanden mellom Europa og koloniene de siste 500 år, og er en integrert del av verdensanskuelsen til den skalte vestlige sivilisasjon. Refleksjonen vår bør være :Hvor tynn er det humanistiske fernisset som hindrer oss i å spille samme rolle som nazistene i forhold til andre folk og nye situasjoner? Utrydd hver eneste jævel - "Kill the gooks," sa amerikanere 1961-1975 i Indokina og to millioner døde med støtte fra det norske etablissement.

Utrydd hver eneste jævel, mente Bush, Brundtland, Holst og Stoltenberg, og 100.000 døde på to dager på skytebanen mellom Kuwait og Irak.

Vi veit allerede nok. Det gjør folk også. Det er ikke kunnskap vi mangler. Det som mangler er motet til å innse det vi veit og dra konklusjonene. Hvis det er sånn at Norge, økonomisk og politisk, er en del av en vestlig imperialistisk blokk med egne ambisjoner, burde det tilsi utslag også på det bistandsarbeidet Norge driver. Eller er det sånn at på den ene sida kan Norge føre en utenrikspolitikk med innhold: Utrydd hver eneste jævel. På den andre sida en bistandspolitikk med formål å bidra til utvikling, nasjonal og sosial frigjøring.

Hvis den tidligere kolonialistiske vesten gjennom bistanden representerer et brudd med de imperialistiske interessene fra kolonitida så burde det være mulig å påvise når endringene fant sted. Alternativt kan det tenkes at ved å trenge gjennom den metertjukke svadaen knytta til forsvar av bistanden som en forutsetning for utvikling, kan en finne at det kun er en overbygning for å rettferdiggjøre og forsvare fortsatt slavebinding og utbytting i nye former. Marshallhjelpa fra amerikansk side til Europa etter andre verdenskrig fungerte som et lokomotiv for fortsatt høy industriproduksjon i USA og store profitter. Ved industrielt og forbruksvaremessig å knytte Europa til USA, blei Europa det viktigste området å høste utenlandsprofitter i etterkrigstida.

Eugene Black, president i Verdensbanken på 1950-tallet formulerte det sånn: "Våre utenlandske bistandsprogram representerer en distinkt fordel for amerikansk forretningsliv. De tre viktigste fordelene er:

  1. Bistand skaper et vesentlig og umiddelbart marked for amerikanske varer og tjenester.
  2. Bistand stimulerer utviklinga av nye markeder i utlandet for amerikanske selskaper.
  3. Bistanden orienterer nasjonaløkonomiene mot et fritt privat næringsliv der amerikanske firmaer kan vokse."

Så direkte ærlig og kynisk formuleres ikke hensikten med den norske bistandspolitikken, men Nord/sør-meldinga har som en av sine uttrykte målsettinger å øke andelen av bistandskronene til norsk næringsliv.

Kapitaleksporten har blitt viktigere enn vareeksporten, formulerte Lenin som et av kriteriene for imperialismen som et stadium. I 1991 var den samla u-landsgjelda på 1.351 milliarder amerikanske dollar. Mens de samla bistandsoverføringene, i hovedsak fra OECD-land, samme år lå på 60 milliarder dollar.

Fra 1984 til 1988 gikk det en netto kapitalstrøm på 30 milliarder dollar fra u-landa som helhet til i-landa som følge av at renter og avdrag på lån oversteg summen av utviklingshjelp, nye lån og utenlandske investeringer i u-landa. Hvem hjelper hvem?

Er da så det hele en gigantisk konspirasjon? Nei, ikke nødvendigvis. Norge har historisk sett ikke sterke koloniale tradisjoner på andre kontinent. Derfor var det mulig å utvikle en slags human og solidarisk begrunnelse/overbygning for bistanden. For land med sterkere koloniale tradisjoner, som England og Frankrike, har bistandspolitikken blitt begrunnet som en fortsettelse av det koloniale "ansvaret". Et tankekors: Det er mange ganger flere rådgivere, administratorer osv fra Europa i Afrika i dag enn i perioden med kolonistyre. De lever i hovedsak på samme viset som de tidligere koloniadministratorene, i relativ overflod og luksus isolert fra det folket de skal tjene - med noen få hederlige unntak. Norge kom relativt seint inn på bistandsarenaen. I 1970 var bistandsbudsjettet på 263 millioner kroner og for 1996 er budsjettet på ca 8 milliarder kroner?.

Veksten i de norske bistandsbudsjettene skjøt fart opp gjennom 1970-åra parallelt med styrken i den anti-imperialistiske solidaritetsbevegelsen. Solidaritetsorganisasjonene stilte krav til at norske myndigheter skulle velge side. Ta offisiell stilling mot overgriperen og for den folkelige motstanden. I hovedsak var solidaritetsarbeid et arbeid for å vinne støtte for vedkommende folkelige frigjøringsstrid i Norge. Vi skulle vinne en strid hjemme, ikke ute. For å informere opinionen, samle inn penger til frigjøringskampen og få uttrykt politisk støtte til kampen gjorde solidaritetsaktivistene et utrettelig arbeid på gatene og dørene. Gjennom det møysommelige arbeidet med informasjon og diskusjon spredte en ikke bare kunnskap om situasjonen i vedkommende land, men også kunnskap om sammenhenger i Norge - og Norge som en del av den kapitalistiske og imperialistiske verden.

Den humanitære bistanden er et uttrykk for ulikeverd hvor noen har og gir, og noen tar imot på giverens premisser. På statsplanet vil bistanden fungere som en forlengelse av utenrikspolitikken.

For Norge i 1990-åra hvor borgerskapet har helt andre imperialistiske ambisjoner enn de tidligere hadde muligheter til, blir bistanden også et bevisst element i ekspansjonen. I Nord/sør-meldinga kommer dette til uttrykk blant anna gjennom styrking av norske "verdikriterier" hos mottaker, økt gjenkjøp hos norske produsenter av varer og tjenester og økt integrering av bistanden som en del av verdensøkonomien gjennom det multilaterale systemet.

I solidaritetsbegrepet ligger det gjensidighet og erkjennelse av felles interesser. Det anti-imperialistiske solidaritetsarbeidet som vokste fram i 1970- og 80-åra hadde som premiss at en svekkelse av norsk imperialisme ville svekke verdensimperialismen og tjene kampen ute. En seier for et land, nasjon eller folk i kamp mot imperialismen ute ville også svekke norsk imperialisme og tjene den kampen vi fører i Norge for frigjøring.

I 1990-åras Norge er dette gjensidighetsaspektet ved solidaritetsbegrepet omtrent fraværende. I stedet har vi fått solidaritetskomiteer som i hovedsak er finansiert over statsbudsjettets poster over bistands- og nødhjelpsmidler til de private organisasjoner.

Vi har fått "solidaritetskomiteer" som ikke stiller politiske krav til norske myndigheter eller driver et opinionsutviklende arbeid. Tvert om er hoveddelen av aktiviteten knytta opp til å drive ulike bistandsprosjekter godkjent av norske myndigheter og finansiert derfra. Foruten å fungere som brohode for norsk imperialisme gjennom politisk innflytelse og økonomiske strukturer, fungerer det i Norge til å kanalisere ekte solidaritetsengasjement og humanitære ønsker inn i baner som virker til å reprodusere det systemet en er imot.

Verdenssituasjonen og Norges ambisjoner som en mer ekspansiv og aggressiv imperialistmakt stiller behovet for en fornya anti-imperialistisk diskusjon på dagsordenen. Forskjellene på den som trengs nå og den vi hadde i 1970-åra er flere. En vanskelighet er at en del av en generasjon med solidaritetsaktivister er integrert i det norske bistandssystemet og fungerer som forsvarere av den imperialistiske ekspansjonen Norge står for gjennom bistanden.

Noen solidaritetsaktivister og mange som blei radikalisert i løpet av 1970-åras politiske kamper har nå sin karriere, sitt liv og sin framtid knytta til å være en del av det norske bistandsystemet. På ett vis fikk mange ei overbygning på liva sine som ga mening. Det norske bistandsystemet har gitt folk med et ekte engasjement og ønske om forandring i verden muligheter for å påvirke og forandre, men på den norske imperialismens premisser. Målet er ikke lenger å oppheve undertrykkinga i verden, men å gjøre det beste ut av det gjennom såkalt alternativ bistand, ikke anti-imperialistisk solidaritet. Målestokken er å gjøre en bedre jobb enn Verdensbanken og FN-systemet, noe som ikke er så vanskelig.

Det er riktig å karakterisere en del av dem som har sitt liv knytta til bistandssystemet i det imperialistiske Norge som bistandsaristokrater. Disse er en viktig sosial og politisk base for borgerskapet for å hente et forsvar for norsk imperialisme etter som behovet for det vil øke framover. På samme måte som arbeiderklassen må nedkjempe arbeideraristokratene i egne rekker som agenter for herskerklassen i fagbevegelsen, må en ny generasjon av virkelige anti-imperialister nedkjempe bistandsaristokratiets forsvar av norsk imperialisme gjennom bistandsystemet. Det 21. århundres kamp for en virkelig anti-imperialisme kommer til å bli hardere enn den vi hadde i dette århundret. Norsk bistandspolitikk sin overbygning er å lage Norge av verden. Gud er fortsatt norsk. Hvilke økonomiske tiltak er det som rår grunnen i norsk bistandspolitikk? Hvilke virkemidler og tiltak er det Norge misjonerer gjennom bistandspolitikken?

Grovt skissert småkapitalistiske tiltak på landsbygda. Kjerna i strategien er at en sakte balansert vekst vil skape mer vekst som igjen vil skape mer vekst - uten at eksisterende produksjonsmåter brytes ned.

Det som har vært en forutsetning for utvikling i andre samfunn som de skandinaviske land, at en må forandre sosiale strukturer for å oppnå utvikling blir i bistandsstrategien ikke nødvendig. I de skandinaviske landa resulterte ei kraftig arbeiderklasseorganisering i et klassekompromiss som la særegne forutsetninger for kapitalakkumulasjonen og resulterte i en velferdsstat som er en del av begrunnelsen for bistanden. Den særegne utviklinga i våre land er initiert innafra. Bistandspolitikken forsøker å initiere noe lignende utafra. Siden forutsetningene er fullstendig omvendt, blir resultatet også omvendt. Framfor at bistand bidrar til utvikling og uavhengighet, fører det som oftest til større avhengighet.

Skyldes de fattige landas underutvikling imperialismens utbytting eller for lite kapitalisme?

Trenger landa i den tredje verden sosialisme eller først kapitalisme? Er imperialismens epoke døende og råtnende kapitalisme, som Lenin formulerte det, eller kapitalismens fornyende epoke som norsk bistandspraksis "formulerer" det? Min påstand er at imperialismen har satt en endelig bom for borgerskapets revolusjonære rolle i historia. Framveksten av kapitalisme i frikonkurransens form hører for alltid fortida til, etter at monopolene overtok kontrollen og blei verdensomspennende. Bistanden fra de imperialistiske land har som formål å etablere og opprettholde et kompradorborgerskap i hvert av de avhengige landa for å ha politiske marionetter når det er nødvendig.

Hele bistandsbegrepet må forkastes. Bistandsbegrepet er i sitt innhold og uttrykk et resultat av et utbyttingsforhold og bidrar til å opprettholde og befeste de utbyttingstrukturene de er et resultat av, til tross for at de har en påstand om å oppheve de samme. Jeg vil erstatte hele bistandsbegrepet med proletarisk internasjonalisme og internasjonal solidaritet. I solidaritetsbegrepet ligger det gjensidighet og erkjennelse av felles interesser. Bistanden tar utgangspunkt i ulikhet og lidelse. Solidariteten tar utgangspunkt i fellesskapet i kampen mot felles fiende. Noe av AKPs eksistensberettigelse ligger i at vi tar denne ideologiske kampen i Norge.