29-03-2000 | Tilbake til innledningsbanken
Utgangspunktet for dette møtet er kapittel 6 i studieboka,
som tar opp spørsmålet om menneskerettigheter, ytringsfrihet,
og frihetens vilkår. Stoffet i studieboka er bygd på
Morten Falcks artikkel i Røde Fane nr 2, 1999.
Et raskt tilbakeblikk i historia forteller oss at kampen for menneskets frihet og frigjøring har vært ført opp gjennom store deler av den historiske tid. Oldtidens slaveopptøyer, og middelalderens bondeoppstander forteller om bare en liten del av denne kampen, som til ulike tider har antatt både ulik form og innhold.
Det har heller ikke vært noen selvfølgelig regel at striden først og fremst har blitt ført for å vinne seier for en allmen frigjøring, med like rettigheter for alle samfunnsmedlemmer. Snarere tvert i mot. Frihet for noen har ofte vært betinget av underkastelse og trelldom for andre.
Samfunnet i antikkens Athen blir gjerne regnet for å være demokratiets vugge. I dette samfunnet var det en frihet som på denne tida var ganske unik. Allikevel var dette en stat med utbredt slaveri, hvor friheten var forbeholdt de med som var fullverdige borgere av den athenske staten.
Fra den nyere historiske tida kjenner vi kampen for menneskerettighetene, retten til tale og ytringsfrihet, den allmene stemmeretten og kvinners kamp for å oppå de samme rettigheter som menn. Mye av dette har sine historiske røtter i borgerskapets kamp mot føydaladelen, og selv om de ytre forholda har endra seg, videreføres den også i våre dager.
Borgerskapets seier på den historiske scenen betydde at den allmene friheten ble mye utvidet.
Men det borgerlige samfunnet betydde ikke bare frihet til slike ting som for eksempel retten til å si sin mening, og til retten til å reise og ta seg arbeid hvor en ville. Det betydde og friheten fra retten til å ha sikkerhet for at en hadde et arbeid, tak over hode, og i de fleste tilfeller mat nok til å livberge seg. For selv om den personlige ufriheten i de føydale samfunn nærmest var total, der mennesker, (de fleste uten adelsprivilegier var bønder,) ble betraktet som godseiernes egen eiendom på linje med buskapen. Så innebar dette og en slags forpliktelse for godseieren å ta hånd om disse livegnes primære behov.
Arbeiderklassen som selv er et produkt av det borgerlige samfunn, har alltid kjempet for å forsvare viktige borgerlige rettigheter, men har samtidig vært innforstått med de begrensninger som ligger i disse. Når borgerne har holdt fram eiendomsretten som kanskje det viktigste prinsipp å forsvare, har det vært arbeiderklassens oppgave å påvise at dette ikke dreier seg om et forsvar av friheten, men tvert i mot et forsvar for retten til undertrykking. Eiendomsretten blir betraktet som et "hellig" ukrenkelig prinsipp, men også et prinsipp som det har vært vanskelig å angripe. Særlig fordi den private retten til samfunnets produksjonsmidler hevdes å være det samme som den enkeltes rett til personlige eiendeler, hus og bil etc. Men satt på spissen dreier spørsmålet om eiendomsretten seg om denne også skal innbefatte retten til å eie andre mennesker. Eiendomsrett til produksjonsmidlene i et hvert samfunn, betyr egentlig det samme som eiendomsrett til det arbeidet som skaper disse, og nå er det nå engang slik at man vanskelig kan skille arbeidskraften fra den som bærer den. Derfor er lønnsarbeidet i seg selv en frihetsberøvelse. Borgerens frihet til å tilegne seg arbeidskrafta, ( og dens bærer,) betyr ufrihet for den som må selge seg selv.
Friheten innenfor det borgerlige samfunnet er til tross for sine begrensninger hvert å forsvare, og de er heller ingen selvfølgelige rettigheter som det ikke krever en uopphørlig kamp for å beholde. Lang på vei er disse rettighetene et resultat av hva som er vunnet i kampen mellom arbeiderklassen og borgerskapet.
Ofte er det ikke helt enkelt å se hva som bør forsvares og hva en bør bekjempe. Vi vil for eksempel forsvare ytringsfriheten, både fordi vi ser på denne som en grunnleggende menneskerett, og fordi vi vet at inngrep i denne retten i "neste omgang" kan komme til å ramme oss selv.
Men vil dette si det samme som at vi skal la nazister og ekstreme rasister få lov til å framføre sitt "budskap" fritt? Hvordan skal vi møte slike holdninger,- ved forbud, -ved at vi fysisk hindrer dem å slippe til,- eller med politiske argumenter?
Og hva med pornoindustrien, ekstremvarianten av lønnsarbeidet, skal denne få drive sin virksomhet fritt ved at den påberoper seg allmene frihetsprinsipper, eller skal den bekjempes med forbud?
Vi ser at friheten i dag også innbefatter retten til å la en klasse, borgerskapet bygge sin eksistens på utnyttelsen, og dermed ufriheten til det store flertallet. Virkelig frihet kan derfor aldri oppnåes så lenge noens frihet er betinget av andres ufrihet. Spørsmålet om frihet er derfor uløselig knyttet til kampen om hvilken klasse som skal ha makta i dette samfunnet.