15-03-2000 | Tilbake til innledningsbanken
Borgerskapets seier over adels- og godseierveldet, førte til at de føydale samfunnsforholda ble erstattet av nasjonalstatene, som etter hvert ble organisert innenfor de landområdene vi kjenner i dag. Men disse statene har i hovedsak gjennomgått store forandringer, både med hensyn på hvilke områder som tilhører den enkelte stat, og med hensyn til de indre forholda i disse. Denne ulike utviklinga landene i mellom er for en stor del skapt av rivaliseringen og konkurransen de fører mot hverandre. Statene har kjempet om å utvide sine interesseområder ved å underlegge seg mindre land og folkegrupper. Denne striden har og ført til at verden i løpet av det forrige århundret opplevde to verdenskriger, hvor mennesker i milliontall ble brukt som slaktoffer i kampene som borgerskapet i de forskjellige nasjoner har ført mot hverandre for å vinne hegemoni.
Ofrene har stort sett vært fattige mennesker i utviklingsland, samt arbeiderklassen i de borgerlige statene. Folk fra arbeiderklassen har blitt ført som kveg til skyttergravene, for å kjempe mot klassefrender fra naboland, og for å ofre livet sitt, for at borgerne som satt hjemme skulle vinne rikdom og makt.
I forkant av første verdenskrig prøvde sosialister og kommunister i flere av de landa som sto på randen av krig mot hverandre, og unngå krigen ved å nekte å kjempe for interessene til sitt eget borgerskap. Dette forsøket mislykkets dessverre,- mye pga. sosialdemokratenes svik , hvor disse valgte å følge krigspropagandaen til det nasjonale borgerskapet.
Denne krigen var en av grunnene til at den første sosialistiske staten Sovjet ble dannet. Fra første stund ble landet utsatt for krig, angrep og boikott fra borgerne i de kapitalistiske statene, som så på dette forsøket på å skape et samfunn der klasseherredømmet ikke eksisterte, som en mye farligere trussel enn all slags kriger dem i mellom hadde vært. Isoleringen av dette forsøket på å skape en arbeiderstat, var en av hovedgrunnene til at utviklinga i Sovjet etter hvert gikk i svært negativ retning. Dette bidrog og til at mange mente at det å skape sosialisme i et enkelt land, var en umulig oppgave i seg selv.
Men dette ble prøvd på nytt da folkerepublikken Kina ble dannet i 1948 etter langvarig strid, både mot utenlandske imperialister og sin egen overklasse. De samme forsøkene har blitt gjort i ulike land som Cuba, Viet Nam, Kambodsja og Nicaragua.
Dette skjer fordi undertrykking fører til motstand og opprør. I ettertid kan man riktignok si at mange av disse forsøka på å skape alternative samfunn har hatt svært dårlige forutsetninger for å lykkes. Men det har ikke forhindra, og vil heller ikke forhindre folk i å gjøre opprør mot uretten.
Fordi arbeiderklassen i de imperialistiske landa har blitt brukt i borgerskapets tjeneste, har mange sosialister ment og mener, at det er feil, ja rent sagt direkte reaksjonært å forsvare sin egen nasjonalstat. Dette likestilles med den type nasjonalisme som setter "nasjonens" interesser over interessene til den internasjonale arbeiderklassen. Disse holdningene er viktige å forholde seg til, ikke minst for å finne ut av hvorvidt de er feilaktige.
Utviklingen av forholdene mellom de imperialistisk landa har etter den kalde krigens opphør tatt en ny vei. I dag er det en stor supermakt som dominerer verden USA, og denne staten dikterer sine betingelser overfor de mindre land. Slik ser vi at Norge lar seg bruke i USAs forsøk på å få kontroll over verden. I den forbindelse er det verdt å merke seg at Norge i 1999 brukte egne militære styrker til krigføring mot en annen ikke angripende stat.-Serbia. Dette har med unntak av Quisling regimets bruk av frontkjemperne i tysk tjeneste i kampene mot Sovjet, ikke vært gjort på flere århundrer.
Når vi skal diskutere spørsmålet om nasjoner, og hvilke holdninger vi skal innta til de nasjonale spørsmåla, er det viktig å finne ut av hva som tjener folk best. Er det riktig å forsvare nasjonalstatens uavhengighet uansett, eller er den internasjonale solidariteten best tjent med at f.eks. mindre nasjoner gir avkall på mye av sin selvbestemmelses rett og går inn for overnasjonale løsninger, som EU for eksempel.
Men på nytt ser vi at soldater fra land med imperialistiske interesser bli brukt til å føre angrepskrig. Dette gjør igjen spørsmålet om hvilke holdninger vi skal innta til forsvars og militærvesen generelt, svært aktuelt.
Og det er,- ikke minst sett på bakgrunn av de forsøka som har vært gjort, viktig å diskutere om det er mulig å få til sosialisme i et enkelt land.