I Norge har vi mange politiske partier. Disse pleier man vanligvis å gruppere på en skala fra høyre til venstre, eller omvendt. Partier som står til høyre for høyre igjen, blir gjerne kalt ytre høyre partier. Et slik parti er f.eks. Fremskrittspartiet. På samme vis brukes venstre partier som betegnelse på "sosialistiske" partier fra Arbeiderpartiet til RV, som da skulle falle inn under betegnelsen ytre venstre.
Dermed ser det ut som om vi her i landet er mer enn godt nok dekka opp med politiske partier. Men i tillegg finner vi også (på et lite skjær lang til venstre, utafor horisonten nærmest) et parti som vi skal snakke om i dag.
Hvilken nytte kan vi ha av et parti som for det første er nærmest usynlig, ikke bare pga. av størrelsen, men og fordi det opererer som et parti innenfor et annet parti-RV. Dette partiet kaller seg for revolusjonært, men stiller ikke til valg, og har heller ingen "politikere". Hvorfor er det viktig å ha et revolusjonært parti.
Her i landet har vi alle fulle demokratiske rettigheter. Vi går til valg og gir vår stemme til de politikere som vi mener ivaretar våre interesser på best mulig vis. Min stemme teller like mye som Treschows, Røkkes, eller hvilken som helst annen.-Så hva er da "problemet"?
Økonomisk makt = politisk makt.
En av de aller viktigste rettigheter i det borgerlige demokratiet, -kanskje den aller viktigste er den private eiendomsretten. Dette betyr ikke først og fremst eiendomsretten til diverse private saker og ting, hus, båt, bil eller sånt noe. Men betyr retten til at samfunnets produksjonsmidler skal være på privat, med andre ord den enkeltes hender. Dette har ikke bare betydning for hvem som skal eie hva, men virker bestemmende på hvordan samfunnet organiserer seg som et fellesskap. Måten den samfunnsmessige produksjonen er organisert på bestemmer hva slags samfunn vi har. Men det er ikke så enkelt at "noen" en eller annen har bestemt, at nå skal vi gjøre dette sånn eller sånn, og at vi dermed har endt opp med dagens system. Denne utviklingen har funnet sted over et langt historisk tidsrom. Kapitalismen kunne ikke oppstå dersom det ikke hadde vært utvikla måter å produsere på som gjorde det mulig å skape et produksjonsoverskudd, som førte til at markedet for kjøp og salg kunne fungere.
På samme vis ser vi at utviklinga av de samfunnsmessige produktivkreftene ikke har stanset på dette stadiet. Slik at vi i dag har de rent tekniske og kunnskapsmessige evnene til å ordene vår tilværelse på en mye bedre måte enn å måtte la de tilfeldige markedsmekanismene avgjøre. Men en slik "nyorganisering" ut fra hva som er fornuftig, krasjer fullstendig med interessene til den klassen, borgerskapet som sitter med eiendomsretten.
Vi vil ikke spille monopol mer, nå vil vi legge puslespill. Skal vi få forandring av dagens urettferdige system, får vi velge andre politikere heter det. Klart!- vi bør selvsagt velge, og også arbeide for at mer radikale folk blir valg inn som våre representanter på storting og i kommunestyrer. Vi trenger mange som vil arbeide for å avsløre hvordan kapitalismen fungerer. Men disse folka må og sette seg ned ved "spillebordet" og de reglene som gjelder der, de gjelder virkelig. Reglene for dette spillet er kapitalismens "naturlover", like ubrytelige som tyngdekraften.
Men det er ikke naturlover vi har med å gjøre. Dette er "monopolspillets" lov, hvor noen nødvendigvis må bli slått ut,-----"and the winner takes it all". Det er ikke dette spillet vi som revolusjonære ønsker å spille. Vi ønsker at folk skal velte "spillebordet", og legge "puslespill" isteden. For da må vi samarbeide ikke slå hverandre i hjel.
"A Daydream Beliver"-handla om noe helt annet, men mange sier at det er det samme vi driver med når vi snakker om revolusjon. Vel vi er jo alle mest vant med å takle de små tinga i hverdagen. Stå opp om morran, gnu på jobben, handle, vaske osv--.
Klart at det derfor lett kan lett bli mye "Halleluja Broder", og snakk med STORE BOKSTAVER nå vi prøver å tenke oss ei anna framtid og måter å ordne tilværelsen på. Men vi mener jo at dagdrømmene ikke er det mest primære, det finnes visse utviklingslover i samfunnet. Og derfor bygger ikke synet vårt først og fremst på en utopi. Selv om det ikke er til å unngå at det må bli noe av dette og når vi snakker om et annet samfunn. At sosialismen, og kommunismen ikke bare dreier seg om drømmer, men om måter å organisere samfunnet på til felles beste. For kapitalismen er ikke historias "endepunkt", men vil nødvendigvis bli erstattet av noe som forhåpentligvis er bedre, er noe som det er verdt å arbeide for. Dessverre kan det bli mye "helvete" før man kommer så langt.
"Vi må stå sammen, en for alle ,og alle hver for seg," var mottoet til Olsenbanden. Men dette holder ikke dersom et folkelig opprør skal lykkes. Vi må ha en form for organisering og ledelse, ellers vil motreaksjonen knuse dette fullstendig.
Men vi mener ikke at det er partiet som skal gjøre revolusjon. Den må være et resultat av en forent handling fra flertallet av befolkningen. Partiet må evne å gi et slikt opprør retning og mål, derfor må partiet ha folkets tillit. Et slikt parti må ikke se som sin viktigste oppgave å vinne taburetter og "bein" innenfor dagens ordning, eller se partiet i seg selv som det mest sentrale.