Fra AKP-heftet: Markedskreftenes triumf - eller sviende blåmandag?

6. Om økonomi og miljø

av Åsne Berre Persen, leder i Natur og Ungdom

 

Dette er en sammenfatning av flere foredrag og kronikker holdt over samme tema høsten 1992. Det er ikke det samme foredraget som jeg holdt på AKP-konferansen, men det tar for seg mange av problemstillingene, særlig rettet inn på EF/EØS-debatten.

Jeg skal først ta for meg kort noe om den økonomiske krisa vi har i Norge i dag, og deretter si noe om hvilke premisser og mål vi må ha for å få til en bærekraftig utvikling.

Krise som skalkeskjul

Norsk økonomi er i krise. Bekymrede næ ringslivsledere og banksjefer utmaler hvor dystre utsiktene er dersom vi ikke gjennomfører de nødvendige krisetiltakene. Det er interessant å se hvordan krisestemingen blir brukt som et skalkeskjul for å gjennomføre kontroversielle vedtak, og dette skjer nesten uten protester.

NHO kjemper hardt for å fjerne mineralolje-avgiften, CO2-avgiften og en rekke andre miljøtiltak. Krisen blir brukt for å få igjennom gamle kampsaker for NHO. Dette vil sette miljøkampen flere år tilbake. Miljøtiltak blir redusert til et luksusgode som vi kun har råd til i oppgangstider, akkurat som gode sykelønnsordninger, sosiale rettigheter og likestilling.

Årsaken til krisa er ikke strenge miljøtiltak, men den skyldes en økonomisk utvikling der vi har stor overproduksjon. Denne utviklingen har gitt en svært kapital- og energikrevende produksjon der stadig færre mennesker produserer et stadig større kvantum varer og tjenester. Dette gir flere arbeidsledige og økte miljøproblemer. Det er idag overproduksjon i alle OECD-land.

Resepten fra NHO og regjeringa er økt produksjon og styrket norsk konkurranseevne. Dette er en selvforsterkende karusell der økt vekst og skjerpa konkurranse nødvendigvis vil øke presset på både miljø og mennesker. Årets krisepakke er bare en forsmak på hvordan det kommer til å bli framover etterhvert som vekstspiralen strammes til og skadeeffektene blir større.

NHO og regjeringen gjør ikke noe med de grunnleggende problemene. De behandler kun symptomer på en gal utvikling. Ved å ikke gå til røttene av problemene, vil de forsterke problemene og gi større spillerom for de krisedannende elementene. Dette vil utsette virkelige endringer og gjøre det vanskeligere å snu. For å komme ut av denne spiralen, trenger vi grunnleggende endringer, både økonomiske, sosiale og politiske endringer.

Et barn lærer ikke å gå, før det har falt minst 20 ganger. Dette veit vi, og derfor lar vi aldri ungen lære å gå i vinduskarmen i 15. etasje. Konsekvensene dersom ungen detter, er for stor. Innlysende? For såvidt, men vi glemmer at det samme gjelder for hele samfunnet. For at samfunnet skal utvikles videre, må vi ha muligheten til å prøve og feile. Men allerede idag befinner vi oss langt oppover i etasjene, hvor vi klamrer oss fast til stadig mer kompliserte løsninger, sikkerhetsnett, klatretau osv., samtidig som vi fortsetter å klare oppover. Men jo høyere opp vi kommer, jo større blir konsekvensene av å tråkke feil, jo mer sikkerhetsnett trenger vi, jo vanskeligere blir det å komme ned.

Vi må begynne å klatre nedover. Vi må komme på et nivå der det er lov til å prøve og feile. All naturlig utvikling skjer ved prøve-og-feile metoden. Et barn lærer ikke å gå, før det har falt minst 100 ganger. Slik er det for samfunnet også, ingen er ufeilbarlige.

Ingen dans på roser

Det bærekraftige samfunnet blir ikke noe teselskap. Jeg tror det er helt galt å innbille seg at et bærekraftig samfunn vil være fri for konflikter. Det vil også være galt å innbille seg at det ikke ville "koste" noe. Vi må kanskje akseptere dyrere mat dersom vi ikke skal importere EF-kjøtt, dersom vi skal holde mer jord i hevd og drive mer økologisk. Vi kan ikke ha det samme private forbruket og den samme materielle levestandarden dersom vi ønsker like muligheter for alle på kloden. Det vil bli mindre inntekter i statskassa dersom vi skal begrense oljeproduksjonen på norsk sokkel.

Men vi vil kanskje likevel ikke oppleve dette som noe stort tap. Vi vil kanskje oppleve at ved å organisere ting på en an nerledes måte vil vi gjenvinne solidaritet og tilhørighet med hverandre og natur og at vi får brukt større deler av oss sjøl.

Hva er bærekraftig utvikling?

Brundtlandkommisjonens definisjon av bærekraftig utvikling er: "en utvikling som imøtekommer de nålevende menneskers grunnleggende behov uten å frata kom mende generasjoner deres mulighet til å få sine grunnleggende behov tilfredsstilt."

Selve nøkkelspørsmålet blir da hva som menes med grunnleggende behov. Dette gir imidlertid Brundtlandkommisjonen ikke noen definisjon av. Sigmund Kvaløy Sætereng skriver i den nyeste boka til Alternativ Framtid, Ikke bare si det, men gjøre det, at mennesket har særegne behov som ikke bare kan dekkes (kun) gjennom materielle og fysiologiske funksjoner, men som har med identitet og mangfold og kreativitet å gjøre. Han skriver at det "å oppfatte og ta på alvor denne forskjellen er kanskje det mest grunnleggende siktepunktet vi kan ha om vi ønsker å snu verdens kriseutvikling. Det er mennesker som må snu den".

Sætereng hevder at et grunnleggende behov hos mennesket, i tillegg til å ha mat, klær og husly er behovet for å vokse opp i en kulturtradisjon som det kan kalle sin egen, slik at det kan oppnå identitet - uten identitet, intet helt menneske og ingen menneskelig frihet. Vekst- og konkurransesamfunnet krever mobilitet og rotløshet, og kaller dette frihet i sin propaganda for seg selv. Økt mobilitet er en av grunnpilarene for det indre marked, nedfelt i de fire såkalte frihetene. På et eller annet tidspunkt vil dette måtte bryte sammen.

Sætereng hevder videre at en forutsetning for identitet er at du gjør et meningsfylt arbeid. Med meningsfylt arbeid mener han arbeid som dekker et nødvendig behov, som er mangfoldig og utfordrende slik at mennesket kan se sammenheng og helhet i sitt arbeid og at det fremmer liv i natur og samfunn. Dette begrepet meningsfylt arbeid står i sterkt kontrast til dagens "mangel-samfunn".

For å komme ut av og bort fra den dynamikken som forsterker og akselerer miljø problemene over hele kloden, må vi gripe fatt i vår egen historie og identitet, fornyet med den kunnskapen som moderne teknologi og informasjon har gitt oss. Vi skal ikke lage eller finne opp et helt nytt sam funn som et alternativ til EF-systemet, men gi rom for de alternativene som alltid har vært her i våre lokalsamfunn. Dette høres kanskje konservativt ut, men som politisk strategi er meget radikalt.

Mangfold

Det finnes ikke en sentralisert standardløsning på miljøproblemene. Det er ikke så enkelt som de ledende aktørene på Rio-konferansen, og også fra NGOerne hevder, at man kan lage et globalt handlingsprogram, en agenda 21, som skal implementeres på landsbynivå i hele verden. Det ville være en katastrofe, og ville på mange måter være en videreføring av de prosessene som har ødelagt lokale kulturer og tradisjonell kunnskap om hvordan man skal forvalte naturressursene. Det vil være helt ulike løsninger i Nord-Norge, Polen og Brasil, fordi naturgrunnlaget og historia og folkan er så ulike.

Et bærekraftig samfunn må baseres på lokal kunnskap og tradisjoner. Det har bodd mennesker langs kysten av Norge i 10.000 år. Det har kun vært mulig fordi de har hatt en bærekraftig forvaltning av naturressursene. Forvaltninga av fiskeriressursene er et resultat av årelang prøving og feiling, dagens fiskere bærer i seg en tusenårig kunnskap og tradisjon. I disse tradisjonene har MANGFOLDET vært sentralt - både natu ren og mennesket er mangfoldige, og ved å spille på dette mangfoldet har mennesket klart å tilpasse seg og overleve. Dette har gjort oss mindre sårbare for kriser, bidratt til kreativitet og egenansvar.

I dag skjer det en utarming av både det sosiale, kulturelle, menneskelige og økologiske mangfoldet over hele kloden. Og med dette forsvinner også verdifull kunnskap om løsninger på miljøproblemene. Samfunnet blir delt opp sektorer, vi blir mer spesialiserte. Hvor bli det av helheten, sammenhengene og allsidigheten?

Det internasjonale miljøtidsskriftet The Ecologist har laget et eget temanummer i kjølevannet av Rio, som heter Whose common future?. Her tar de for seg debatten omkring global management versus lokal forvaltning og beskyttelse av the commons, altså lokale enheter der de som bor i området sammen forvalter og høster av naturressursene på en bærekraftig måte.

Utarminga av mangfold og "the commons" skyldes hovedsaklig den rådende utviklingsteorien og den stadig mer aggressive vekstøkonomien som tvinger stadig flere naturressurser og menneskelige ressurser inn under seg for å kunne ekspandere.

The Ecologist hevder at utviklinga og beskyttelsen av mangfoldet og "the commons" er helt avgjørende for å kunne utvikle et bærekraftig samfunn. Det betyr at vi må kjempe for og støtte opp under de samfunnene som i dag bygger på dette mangfoldet over hele kloden, f.eks. kystkulturen i Nord-Norge, urbefolkningen i Sarawak som kjemper imot kommersiell tømmerhogst i regnskogen. Og det betyr at vi må kjempe for at andre samfunn kan gjenvinne mangfoldet.

Folkestyre

Et grunnleggende spørsmål som reiser seg i miljødebatten, er spørsmålet om makt: hvem forvalter naturressursene, hvem be stemmer i beslutningsprosessen, på hvilket nivå tas beslutningene og hvem tjener på dette?

Folkelig deltakelse og kontroll over ressursene er en forutsetning for å få et bære kraftig samfunn. Alle mennesker må ha lik mulighet til reell innflytelse over sin egen hverdag og framtid. Dette betyr at flere beslutninger må tas på lokal plan, av de som blir berørt. Dette er selvfølgelig ingen garanti for at det alltid vil bli tatt miljøhensyn, men det er viktig å se hva som gir best grunnlag for å ta fornuftige beslutninger.

The Ecologist skriver at de som forvalter og er avhengige av ressursene også må ha rett bestemme over dem. De har kunnskapen og de har en egeninteresse i å ikke drive rovdrift på ressursene fordi dette så direkte vil ramme dem selv og deres eget livsgrunnlag.

Internasjonalt samarbeid

Betyr det jeg nå sier at vi skal "melde oss ut av verden"? Nei, jeg mener at vi trenger internasjonalt samarbeid og internasjonale perspektiver på det vi gjør.

Over hele kloden finnes det folk som kjemper den samme kampen som oss, og vi må støtte hverandre i dette arbeidet. Og vi må gå inn for et samarbeid som støtter opp om lokale løsninger og som legger et gulv for miljøpolitisk handling. Vi har ikke tid til å vente på sinkene.

Vi vil kanskje ikke bli godt likt av "det gode selskap", men slik er det dersom man skal være kjerringa mot strømmen.

Bare daud fisk svømmer med strømmen.