ALT VEL ETTER LUND?

I kjølvannet av Lund-rapporten

Et debatthefte fra AKP

 

 

[Gå til innholdfortegnelsen]

Dette debattheftet fra AKP er laga av en del partimedlemmer som i flere år har jobba med de problemene som de hemmelige tjenestene påfører både AKP og et utall andre organisasjoner. Heftet er laga for å spre erfaringer og skape debatt. Enkelte avsnitt er bygd på innlegg eller artikler som har stått i Klassekampen de siste åra. Ta gjerne kontakt med AKP hvis du har synspunkter eller kommentarer. Hvis du vil bli kjent med AKPs program og standpunkter, kan du bruke litteraturoversikten og svarslippen bakerst i heftet. Du er også velkommen til å delta i debatten om nytt prinsipprogram som vil pågå fram til landsmøtet i 1999. Et debatthefte med innlegg til programdebatten blir utgitt før årsskiftet.

Heftet kan bestilles direkte fra AKP, Osterhausgata 27, 0183 Oslo

Telefon 22 98 90 60, telefaks 22 98 90 55, e-post akp@akp.no

Heftet er laget av AKP, og utgitt av Røde fane. Pris 30 kroner + porto.

ISBN 82-91778-11-6

Oslo, november 1998. Lagt ut på verdensveven 9. februar 1999.

 

Innhold

1. Hvorfor vil - eller tør - Bondevik ikke ta et oppgjør med politistatsmetodene?
Er det risikabelt å "legge fram sannheten"?
2. AKP og ml-bevegelsen - Norges mest reinvaska
Er det lov å stemme RV?
3. Hva sa vi? Om unntakslover, interneringslister og Natos kupplaner?
Et lovforslag om "særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold"
Prometheus-planen, og NATO's andre planer om kupp eller invasjon
Norsk 70-tall: VG-hets og politiinfiltrasjon
"Politiet ville verve meg som agent"
4. Oppsummering av påstander om og kritikk av de hemmelige tjenestene
5. Litt historisk bakgrunn for oppbygginga av de hemmelige tjenestene og den hemmelige hæren
Oppbygginga av de hemmelige tjenestene
Den hemmelige hæren
6. Samarbeidet mellom de hemmelige tjenestene og Arbeiderpartiet
En infiltratør hentes til Norge fra Berlin
Forsvarsstaben lønnet ansatte i AOF og Ap
Lokalt trekant-samarbeid: Overvåkingspolitiet, Ap og personalsjefen
7. Hadde vi rett? Hva avslørte egentlig Lund-rapporten?
De metodene som POT har benytta seg av
"ikke personhenvisninger i emnearkivet", sa overvåkingssjefen
Noen tall som gir grunn til ettertanke
8. Er det ulovlig å avskaffe kapitalismen?
9. Hvorfor skjer dette? ML-teorien om statens klassekarakter
All makt i denne sal?
10. Framtida. Hemmelige tjenester "som kan møte framtidas utfordring"
Sikkerhetstjenesten inn i kommunene
Et utvidet sikkerhetsbegrep
Åpner ny S-lov for utvidet yrkesforbud?
11. Schengen og Norges rolle som mellomstor imperialistmakt
12. Hva står AKP for?
Litteratur


1
Hvorfor vil - eller tør - Bondevik ikke ta et oppgjør med politistatsmetodene?

Oppryddinga etter Lund-kommisjonens avsløringer har hatt høy prioritet. Bondevik-regjeringa lovte ved årsskiftet at de i juni skulle legge fram forslaget til Lov om innsyn i overvåkingspolitiets arkiver. Når dette skrives i oktober, er løftet ettertrykkelig brutt.

I juni fikk vi i stedet fra annet hold vite at regjeringa fortsatt har fullmakt til å iverksette internering på ubestemt tid, dersom det oppstår en krisesituasjon. Internering betyr fengsling på ubestemt tid uten rettergang. Informasjonen om at interneringsfullmakta består, er en av de lite påaktede opplysningene som historieforskerne Bergh og Eriksen presenterte i sitt tobindsverk om de hemmelige tjenestene Den hemmelige krigen.

Bergh og Eriksen, som er sikkerhetsklarerte og tjenestelojale forskere, mener at det offisielle grunnlaget for at valgte ledere fra AKP og RV sto på interneringslistene i 1980, var "høyst tvilsomt". Dette var året etter at Sovjet hadde invadert Afghanistan og NATO hadde fatta sitt dobbeltvedtak om utplassering av mellomdistanseraketter med atomladninger. I AKP brukte vi på denne tida mye krefter på solidaritetsarbeid for motstandsbevegelsen i Afghanistan og støttearbeid for den polske fagbevegelsen Solidarnosc som ble skapt høsten 1980 etter streiken på Lenin-verftet i Gdansk. Oddvar Nordli var norsk statsminister.

Bergh og Eriksen sier det slik: "Når omlag 40 ml-ledere var plassert på interneringslister i 1980, dvs. omlag 20 prosent av det totale antallet som skulle pågripes, var det selvsagt et uttrykk for at overvåkings- og sikkerhetstjenesten så ml-virksomheten som en potensiell trussel i en krigssituasjon. Også justisminister Andreas Cappelen ble orientert om dette forholdet og må ha godkjent at det av sikkerhetsmessige grunner var nødvendig å internere en rekke ml-ere. Hvorvidt dette var en realistisk trusellvurdering tatt i betraktning ml-bevegelsens sterkt antisovjetiske innstilling, er et helt annet spørsmål og høyst tvilsomt".

Dermed må spørsmålet reises om hva som var den virkelige grunnen til at en av 1980-tallets justisministre forberedte vilkårlig fengsling av 40 tillitsvalgte i AKP og RV. Når tallet var så høyt, er det grunn til å tro at man planla å fengsle både storparten av den landsmøtevalgte ledelsen og ledere på fylkesnivå. Finnes det noen grunn - ut fra det internasjonale truselbilde vi forholdt oss til i 1980 - til å tro at det var begrunna med annet enn innenrikspolitisk uenighet?

Interneringsfullmakta skriver seg fra høsten 1950, da Stortinget behandla et lovforslag som bygde på innstillinga fra Krigslovutvalget. Ap-regjeringa ville lovfeste et detaljert farvel til vanlige rettssikkerhetsregler. Lovforslagets kapitel om regionale Forræderidomstoler åpnet bare for to alternativer ved domsavsigelse: Dødsdom eller frikjenning. En fellende dom kunne ikke ankes og skulle ansees som bortfalt hvis den ikke var gjennomført i løpet av 24 timer.

Høyrepolitikeren John Lyng, med erfaring som statsadvokat i landssvikoppgjeret, var en av de som i 1950 motsatte seg å følge Ap-regjeringas ønske om å lovfeste ned til minste detalj en tilsidesettelse av alt som vanligvis kalles demokratiske spilleregler. Bondepartirepresentanten Gabriel Moseid sa i stortingsdebatten at "det er vel første gang en regjering har innbudt Odelstinget til å vedta en lov som Regjeringen selv mener er i strid med Grunnloven på viktige punkter". Han mente at "slike ekstraordinære fullmakter som her er omhandlet, måtte i tilfelle gis i grunnlovs form", men han mente samtidig at slike fullmakter ville "modsige denne Grundlovs principer" og konkluderte med at "jeg tror ikke vårt folk ville godkjenne slike forandringer i Grunnloven".

Forfatteren Sigurd Hoel var i 1950 sylskarp i sin polemikk mot Ap-regjeringas forslag til unntakslov: "Vi får et - aktivt eller latent - politistyre, vi får en defaitisme på forhånd, vi får mistillit til hverandre fordi myndighetene har røpet mistillit til oss alle".

Kompromisset i Stortingets justiskomite ga oss en fullmaktslov som fortsatt heter Lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold. Stortingets Justisnemnd - som Justiskomiteen het i 1950 - gjorde i innstillinga si rede for at lovkapitlene om "forræderidomstol" om "sikringstiltak", dvs. internering og om "kontroll med trykte skrifter m.v." ikke skal vedtas. Justisnemnda sier "at det på nåværende tidspunkt ikke vedtas lovregler om disse spørsmål. Heri ligger dog ikke at en tar avstand fra at et tiltak av denne art settes i verk når situasjonen gjør det nødvendig".

Resultatet ble altså at Stortinget på finurlig vis vedtok å gi regjeringa Grunnlovsstridige fullmakter uten å ta den politiske belastninga med å vedta den deltaljerte loven som Gerhardsens regjering foreslo. Regjeringa har etter lovens § 3 ubegrensede fullmakter viss en krigs- eller krisesituasjon oppstår. Regjeringa overtar som lovgiver og kan fravike lover som Stortinget har vedtatt.

Det vil neppe være stor uenighet om at det må gjelde særskilte regler i krig. Problemet er imidlertid at forarbeidene til Den svarte loven gjør det klart at slike fullmakter også kan brukes i en innenrikspolitisk krisesituasjon selv om det ikke finnes noen krigsfare. Uttrykket "og liknende forhold" i lovens overskrift er valgt for at grensene skal være diffuse og tøyelige. I forarbeidene til loven (Ot.ptp. nr. 78, side 20) nevnes som eksempel at "under en situasjon med sterk utenrikspolitisk spenning vil således indre uroligheter kunne bety en overhengende fare for rikets sikkerhet, selv om det i øyeblikket ikke kan påvises at det foreligger krigsfare for Norge".

Overvåkingspolitiet har modernisert interneringsberedskapen på 1990-tallet. Man har ikke lenger skrevne lister på A4-ark. Skal vi tro de sparsomme opplysningene hos Bergh og Eriksen, er moderne datateknologi tatt i bruk slik at man med noen enkle tastetrykk i Politihusets øverste etasje kan få fram navn, bosted, arbeidssted og andre nødvendige opplysninger som trengs for å prågripe de som pr. dags dato er interneringsaktuelle i hvert politidistrikt. Databasen oppdateres jevnlig og er tilpasset ulike krisesituasjoner som kan tenkes å oppstå. Forskernes beskjedne opplysninger er som følger:

Overvåkingssjef Grøndahl "avskaffet (i 1992) systemet med internering av forhåndsbestemte personer" ... "Istedet grep overvåkingstjenesten til en ad hoc-betont løsning: Den aktuelle krise- eller krigssituasjon skulle danne grunnlaget for hvor mange og hvilke grupper som skulle bli gjenstand for forvaring. Interneringsfullmakten lå fast, men ingen bestemt person var altså forhåndsuttatt."

Men det prinsippielle spørsmålet - og følgen for den enkelte - endres ikke på grunn av de nye dataprogrammene som er innkjøpt, bl.a. i forberedelsene til OL på Lillehammer: I det demokratiske Norge har regjeringa i snart 50 år vedlikeholdt planer for å sette en del av landets innbyggere i fangeleir på politisk grunnlag. Hvis det ikke var dette det handla om, hvorfor sto da 40 av de valgte lederne i RV og AKP på interneringslistene i 1980?

Bergh og Eriksen påpeker at den nitidige overvåkinga av RV og AKP ikke kan forklares bare med Overvåkingspolitiets egne trusselvurderinger: "Det var også en del av det vestlige fellesopplegget, bl.a. nedfelt i drøftinger i NATO Special Committee og NATO Security Committee, at maoister, som andre venstre- og høyreekstreme grupper skulle utelukkes fra forsvarsrelaterte stillinger."

Men det er et godt stykke fra det å bli utelukka fra "forsvarsrelaterte stillinger" til å bli satt i fangeleir. Avsløringer av planer i andre NATO-land og erfaringer fra Hellas i 1968 tyder på at også det siste var en del av "det vestlige fellesopplegget", slik at tidligere statsminister Oddvar Nordli, tidligere justisminister Andreas Cappelen og deres etterfølgere på en måte bare har etterkommet en slags ordre fra NATOs hovedkvarter i Brussel.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

Er det risikabelt å "legge fram sannheten"?

Da Lund-rapporten ble presentert 8. mai 1996, var mange politikere meget forferdet. De lovte opprydding. Nå skulle sannheta på bordet. Men oppryddingsiveren stilna raskt . Toneangivende stortingspolitikere ble mer opptatt av å sikre at regjeringa fortsatt skal ha mulighet til å bruke fullmaktene fra Den svarte loven.

Stortingets daværende visepresident Edvard Grimstad (Sp) påsto i stortingsdebatten om innsynsrett 17. juni 1997 friskt "at det har aldri vært noen risiko å legge fram sannheten."

Siden den gangs har en del av Grimstads sentrumsparti-kamerater fått regjeringsmakt og har kommet fram til at Edvard Grimstad tok helt feil. De mener det er for stor risiko "å legge fram sannheten" som ligger skjult i Overvåkingspolitiets arkiver.

30. oktober reggjeringa endelig fram sitt forslag til Midlertidig lov om begrenset innsyn. Ved overflatisk lesing kan § 1 med overskrifta "Rett til innsyn" virke lovende:

"Norsk borger eller person hjemmehørende i Norge har, hvis ikke annet følger av loven her, rett til innsyn i opplysning om vedkommende som er registrert i overvåkingspolitiets arkiver og registre. For opplysning som er registrert etter 25. november 1977, gjelder innsynsretten likevel bare når

a) innhentingen, registreringen eller bruken av opplysningen manglet hjemmel i gjeldende lov, forskrift eller instruks, eller

b) innhentingen av opplysninger er skjedd ved telefonkontroll besluttet av retten, og det etter en vurdering av de nå tilgjengelige dokumenter kan synes tvilsomt om vilkårene for å foreta telefonkontroll var oppfylt.

(. . .)"

Det meningsløse skillet mellom "lovlig" og "ulovlig" overvåking etter 1977 skal vi la ligge her. La oss heller se på § 2 med titelen "Unntak fra innsynsretten":

"Det skal ikke gis innsyn i et dokument eller en opplysning i et dokument når slik innsyn kan skade forholdet til fremmed stat eller når sikkerhetsmessige eller personvernmessige hensyn tilsier at det gjøres unntak fra innsynsretten. Innsyn skal alltid nektes hvis slikt innsyn vil gi kjennskap til kilder eller navn på tjenestemenn i overvåkingspolitiet, navn på dommere i telefonkontrollsaker, kan skade forholdet til samarbeidende tjenester eller forøvrig gi kjennskap til overvåkingspolitiets lovlige metoder på en måte som kan hindre gjennomføringen overvåkingstjenestens oppgaver.

(. . .)"

Essensen i denne paragrafen er at det er Overvåkingstjenesten som til enhver tid skal bestemme hva som skal unntas fra innsyn. Sålenge interneringsfullmakta fra 1950 består, vil planlegging av internering falle inn under "overvåkingstjenestens oppgaver".

Dette handler om at etterkrigstidas statsmakt er bygd på et overvåkings- og angiversystem, der herskerklassen er hevet over Grunnloven og enhver annen lov når de velger metodene som skal brukes mot opposisjonelle. Kampen for en virkelig innsynsrett er en kamp for å avdekke flik for flik det diktatoriske maktapparat bakom fasaden på etterkrigstidas parlamentariske demokrati. Vi veit at dette maktapparatet er der, men vi kjenner ikke omfanget. Kampen for innsyn kommer til å gi ny kunnskap om hvordan borgerskapets stat styrer Norge.

Utfordringa til statsminister Bondevik og justisminister Aure er enkel: Forklar oss hvorfor dere synes det er farlig å få på bordet sannheta om den innenrikspolitiske bruken av de hemmelige tjenestene! Eller, hvis dere vil bevise at denne kritikken av dere er uberettiga: Gi oss en virkelig innsynslov som lar oss få vite hele sannheta om hvordan ulike regjeringer har brukt de hemmelige tjenestene. Det er ikke mulig å ta et ordentlig oppgjør med bruken av politistatsmetoder i Norge uten å få denne sannheta fram i dagen.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

2
AKP og ml-bevegelsen - Norges mest reinvaska

Det er nå to og et halvt år siden Lund-kommisjonen la fram sin rapport på 600 fortetta sider. En del av debatten rundt stortingshøringene dreide seg om AKP er å betrakte som et lovlig eller ulovlig parti. I følge avisoppslag i den perioden ble vi den ene dagen erklært lovlig, den andre dagen ulovlig. Mest oppsikt har vel uttalelsene til Kåre Willoch vakt. Han hevda i høringa at medlemsskap i AKP(ml) var ulovlig fordi partiet gikk inn for væpna revolusjon, og at partiets medlemmer derfor ikke var beskytta av overvåkingsinstruksens forbud mot registrering av lovlig politisk virksomhet alene.

Han ble imøtegått av høyesterettsdommer Ketil Lund, leder av kommisjonen, som karakteriserer Willochs uttalelser som en dekkoperasjon for all den ureglementerte overvåkinga som foregikk i hans regjeringstid.

For øvrig ble AKP(ml) erklært som et lovlig parti i 1983 - mens Willoch var statsminister. "Staten er selvsagt kjent med at AKP(ml) er et lovlig politisk parti og det vil heller ikke bli hevdet at partiet driver ulovlig politisk virksomhet", skriver regjeringsadvokaten 30. mars 1983 under forberedelsen til en av de rettslige rundene om telefonavlyttinga av Peder Martin Lysestøl.

Kjerna i vurderinga av AKP som lovlig eller ulovlig, har vært partiets syn på "væpna revolusjon".

Ordene "væpna revolusjon" er aldri formulert i noen av våre programmer. Det bekrefter også Lund-rapporten. Alle våre partiprogrammer understreker at en revolusjon må være de breie folkemassers verk, men at de må være forberedt på å forsvare revolusjonens resultater med våpen mot innenlands og utenlandsk reaksjon. Det er arbeiderklassen og de breie folkemasser som må forsvare revolusjonen - ikke partiet.

Overvåkingstjenesten og to tidligere ledere av Regjeringas kontrollutvalg operer med en annen, egen fortolkning av dette - at partier som AKP og RV ut fra straffeloven i utgangspunktet er ulovlige, og derfor kan overvåkes. Disse to er høyesterettsdommer Jens Bugge og høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen. Sistnevnte har vært inne til utspørring på en av høringene, og ga også der uttrykk for en slik tolkning. Dette betyr at en del av embetsverket i realiteten har opptrådt som hemmelig domstol og erklært som ulovlig en lovlig godkjent organisasjon - AKP. Det gjelder også RV.

Senere har disse fått følge av flere. Det er av interesse å merke seg at Gro Harlem Brundtland (kjent for utsagnet om at ingen har hatt vondt av å bli registrert) på den påfølgende høringa uttrykte en viss sympati for et slikt syn. Tidligere justisminister Elisabeth Schweigaard Selmer har uttrykkt lignende.

 

[Gå til innholdfortegnelsen]

Er det lov å stemme RV?

Det borgerlig-demokratiske diktaturet vi lever under bygger på noen såkalt hellige demokratiske prinsipper. Et av dem er at det skal være hemmelig valg til forskjellige parlamentariske institusjoner. Sjøl dette synes ikke Overvåkingstjenesten å respektere. På side 208/209 i Lund-rapporten står det:

"I Nord-Norge synes også aktiviteten ved valget i 1981 å ha vært stor. Emnearkivet ved landsdelssentralen inneholder således et omfattende materiale om valgene i 1981 og 1983. I emnearkivet ved et politikammer i Nord-Norge har kommisjonen funnet et brev fra september 1981 fra Landsdelssentral Nord-Norge til underliggende politikamre om stortingsvalget i 1981. I brevet opplyses at landsdelssentralen, som tidligere år, vil lage en samlet oversikt for hvert fylke over antall stemmer til RV og sammenlikne dette med tidligere valg. Til bruk i dette arbeidet pålegges politikamrene å oppgi hvor mange stemmer RV har fått i hver kommune. Landsdelssentralens analyse av valget vil deretter bli distribuert til politikamrene. Det uttales både i dette brevet og i brevet da analysen ble utsendt at denne "passer som arbeidsdokument ved reiser i lensmannsdistriktene." Denne uttalelsen kan indikere at man med utgangspunkt i antall stemmer til RV i det enkelte lensmannsdistrikt tok sikte på en mest mulig fullstendig kartlegging av hvem som var RV-velgere. Iallfall var stemmetallene en referanse i registreringsarbeidet."

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

AKP - og tilliggende herligheter: Norges mest reinvaska bevegelse

Til tross for den massive registreringa av ml-bevegelsens aktivitet i mer enn 25 år har det aldri vært grunnlag for å reise noen sak til straffeforfølging. Partiet har heller ikke blitt dratt med i dragsuget sammen med andre som har drevet med triksing eller juks med offentlig støtte til organisasjonene. I så måte er partiet unikt i norsk politisk sammenheng, jfr. sakene de siste årene om medlemsjuks som i noen tilfelle også har endt med fellende dommer mot enkeltpersoner, dommer som tildels fortsatt er under ankebehandling. De eneste som kan gå med rak rygg i så henseende er AKP og RV.

Spørsmålet dreier seg om en kamp for demokratiske rettigheter og for ytringsfriheten. Det skal være lov å mene at samfunnsomveltning er nødvendig. Vi minner om det kravet som AKP og RV sammen reiste kort etter at Lund-rapporten kom ut:

- Nedlegg Overvåkingspolitiet - kriminelle handlinger hører inn under det ordinære politiet.

Det er interessant å merke seg at både tidligere justisminister Inger Louise Valle (Ap) og tidligere statsminister Per Borten (Sp) under høringer på Stortinget langt på vei sa det samme. Begge trakk opp et klart skille mellom tanker og handlinger, og de tok klart avstand fra meningsovervåking.

 

AKP - utgruppe og sekt

AKP er for storparten av det norske folk et merkelig politisk fenomen. Sjøl om vi er kjent for å være det partiet som støtter streiker og aksjoner i fagbevegelsen, og det partiet som støtter folka i den fattige delen av verden i deres kamp mot imperialismen. For noen er vi en ekstrem politisk utgave av Frimurerlosjen. For andre Djevelens utvalgte på jorda. For mange er vi et parti som vil innføre diktatur og Sovjet-styre i Norge. For staten, regjeringa og de hemmelige tjenestene er vi femtekolonnister og en trusel mot rikets sikkerhet. For atter andre virkelighetsfjerne utopister. Dyktige, intelligente og aktive, ja. Men også sære, fanatiske og unorske. Og hetsen mot AKP har heller ikke uteblitt.

Det er klare likheter mellom den hetsen som kommunister og folk i kamp opp gjennom historia har vært utsatt for og den hetsen AKP har vært utsatt for de siste 20-30 åra. Alt er der:

Likevel tør vi gå oppreist på jordas overflate.

I et senere avsnitt skal vi komme nærmere inn på hva AKP egentlig mener om denne væpna revolusjonen.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

"Det har vært helt riktig å overvåke dem"

"Vi husker AKP'ernes uttrykksformer på 70-tallet da de forherliget proletariatets diktatur, talte om den væpna revolusjonen og den blodige knusinga av borgerskapet. Jeg skjønner godt at denne revolusjonsromantiske stemningen som de pisket opp ga grunnlag for at noen holdt øye med dem". (Tidligere NKP-medlem til Hamar Arbeiderblad 9.5.96).

I kjølvannet av Lund-rapporten om overvåkinga i Norge, var det flere folk fra de forskjelligste politiske avskygninger som gjorde seg til talspersoner for lignende standpunkter, fra Håkon Lie, via Torbjørn Jagland til Erik Solheim, seinere i prosessen også flere prominente personer. I og for seg er det jo en logikk i dette standpunktet - for oss. For kommunister bekrefter det analysa vår av borgerskapet og av staten som et redskap i en klasses undertrykking av en annen.

Regjeringa i Norge har hatt hele det norske maktapparatet til sin rådighet for å forsøke å bekjempe all uønska opposisjon mot seg sjøl. De har hylla ytringsfriheten, men hvis folk har vært så frekke at de har benytta seg av den til å organisere kamp på arbeidsplassen eller i lokalsamfunnet, da har det gått en grense - for dem som bestemmer. De overvåkede har ikke vært en trusel mot "rikets sikkerhet", men mot den politiske makta. Det forteller svært mye om hva borgerskapet er reddest for.

AKP har brukt, og bruker sin soleklare demokratiske rett til å arbeide for politisk oppslutning for å styrte kapitalismen i Norge. AKP har bestandig tatt avstand fra militærkupp og andre former for kupp.

En sosialistisk revolusjon vil åpne for et samfunn med en større grad av demokrati enn det vi tidligere har sett. Å arbeide for dette er ikke ulovlig, og kan ikke være grunn for politisk overvåking.

AKP har bestandig hatt sin styrke i mylderet av folkelig organisering. Lundkommisjonen la fram ei lang liste over organisasjoner mot imperialistisk utbytting og for undertrykte og fattige som har blitt overvåka sammen med oss. Det at AKP jobber i slike bevegelser er ikke noe å skryte av, det er jobben til det revolusjonære partiet. Det er på grunnplanet at AKP har hatt og har sin praksis. Dette har vært den viktigste grunnen til overvåkinga.

Avsløringene i Lund-rapporten førte ikke til store overraskelser for verken tidligere eller nåværende AKP'ere. Når vi tidligere har hevda og ført beviser for overvåkinga, har vi blitt avfeid. Lund-kommisjonen slår fast at mye av overvåkinga av AKP var legal og ikke i strid med instruksene. Men hvem skal avgjøre om instruksene er i tråd med norsk lov? Og hvem er lovene til for? Takk til Lund, som har fått dette fram i lyset sånn at alle kan se hvordan borgerskapet og regjeringa behandler en indre opposisjon og lovlig politisk virksomhet i Norge.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

3
Hva sa vi? Om unntakslover, interneringslister og Natos kupplaner?

"Det går et spøkelse over Europa - kommunismens spøkelse"

Den russiske revolusjonen i 1917 betydde en voldsom inspirasjon for undertrykte arbeidere over hele verden, marxismen økte i oppslutning og dannelsen av kommunistpartier skjøt fart. Vi skal kort se på noen tall og fakta:

Tyskland: I 1918-19 og helt fram til og med 1923 var det flere arbeideroppstander og regionale forsøk på revolusjon. Rådsrepublikker ble proklamert og oppretta, mer eller mindre etter russisk mønster, sovjetene var forbildet.
- Det tyske kommunistpartiet KPD dobla stemmetallet sitt fra 1928 til 1932, hvor de fikk 17% av stemmene. Partiet hadde ca 250.000 medlemmer.
- I 1933 opererte partiet med 360.000 medlemmer. I løpet av åra som fulgte ble 150.000 av disse arresterte. Om lag 30.000 ble henretta eller drept på annen måte av nazistene.
 
Hellas: Kommunistpartiet i Hellas ble forbudt av diktatoren Metaxa etter 1936. Landet ble fylt opp av fangeleire med kommunister og andre opposisjonelle.
- Etter at Italia angrep Hellas i 1940, dannet kommunistpartiet frigjøringsfronten EAM og frigjøringshæren ELAS. Mot slutten av krigen hadde partisanene nesten full kontroll over hele landet utenom de største byene. De frigjorte områdene ble regjert av den kommunistdominerte frigjøringsfronten og hæren dens.
 
Frankrike: Før krigen var det franske kommunistpartiet PCF et stort parti med 300.000 medlemmer. -- Ved valgene i 1945 ble PCF det største partiet med 26% av stemmene. Partiet hadde 1 million medlemmer og var med i regjeringa. De var en sterk faktor i fransk politikk.
 
Italia: Det italienske kommunistpartiet PCI hadde i 1943 5.000-6.000 medlemmer, på tross av den harde fascistiske undertrykkinga.
- I april 1945 hadde partiet vokst til 400.000 medlemmer, og på høsten samme år hadde dette tallet økt til 1,8 millioner.
 
Polen: Det polske kommunistpartiet var nyetablert i 1941, og hadde i januar 1945 30.000 medlemmer. Tre måneder etter, i april var tallet steget til 300.000, og i 1948 var det oppe i 1 million.
 
Norge: Kommunistene sto sterkt også i Norge. NKP var stort allerede da det ble starta i 1923, med 14.000 medlemmer, mens ungdomsorganisasjonnen, NKU hadde 9.000. Utover 20-tallet krympa det raskt, men bygde seg opp igjen på 30-tallet. Ved valget i 1945 fikk NKP 176.000 stemmer, som utgjorde 11,9 % av stemmene og 11 mandater. Partiet hadde også en solid posisjon på arbeidsplassene og i fagbevegelsen, og hadde vokst til 35.000 medlemmer.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

Etterkrigstid. Den kalde krigen

Krigens seierherrer så på verden som delt i to, en god og en ond. De så på Sovjetunionen som det ondes imperium, mens USA og Vesten var verdens frihetshåp.

Varmen fra fredssommeren 1945 varte ikke lenge. Stormaktene klarte ikke å bli enige om hvordan spørsmålet om Tyskland skulle håndteres. Delinga mellom øst og vest ble et faktum i 1947, og det skjedde en rekke dramatiske begivenheter i Øst-Europa:

Den framvoksende kommunistiske bevegelsen ble sett på med enorm bekymring fra borgerskapets side, og mange sterke kommunistpartier ble knust med de forskjelligste virkemidler, både før, under og etter krigen. Dette var tilfelle med kommunistpartier utafor Europa. Det kanskje mest kjente eksemplet på dette var det indonesiske partiet. Det hadde i 1965 2,5 millioner medlemmer. Det ble for mye for Suharto-regimet, som tok makta ved militærkupp samme år. Løsninga på kommunistproblemet ble for dette regimet at hundretusenvis kommunister, bønder, arbeidere, studenter ble brutalt massakrert, slakta ned og drept.

Det er mot denne bakgrunnen vi må se på både den vestlige alliansepolitikken, som et bolverk mot bolsjevikene, og på oppbygginga av den nasjonale overvåkingsvisksomheten, som hadde et helt klart mål: Å holde den kommunistiske bevegelsen under kontroll.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

Unntakslovene i 1950 var en del av norsk tilpasning til krav fra USA

Hvis vi skal forstå bakgrunnen for overvåkinga i Norge, er det flere spor å følge. Ett er etablering av et fiendebilde hvor den internasjonale kommunistiske bevegelsen som vokste fram etter den russiske revolusjonen representerte en reell trusel mot de kapitalistiske statene i vest. Et annet er Norges allianse- og sikkerhetspolitiske orientering i dette århundret, med de systemene og de krava dette førte med seg. Et tredje er vår teoretiske analyse av hva en stat er og hvilken funksjon staten har. Disse spora føyer seg sammen og danner et helhetlig bilde, som gjør overvåkinga og overgrepa lett å forstå.

Først skal vi ta for oss bakgrunnen for unntakslovene (beredskapslovene) fra 1950, sette disse lovene i sammenheng med det norske medlemsskapet i NATO, og se på overvåkinga som et direkte resultat av dette. Disse lovene, med sine vide og diffuse fullmakter til regjeringa gjelder fortsatt. I "Forslag til ny lov om forebyggende sikkerhetstjeneste"(S-loven, se kapitel 10 i dette heftet) står det flere steder henvist til bereskapslovgivninga. Historieforskerne Bergh og Eriksen påviser i Den hemmelige krigen at Overvåkingspolitiet har hatt - og har - til oppgave å finne fram til hvilke personer som i en krigs- eller krisesituasjon skal interneres. Tidligere ble dette gjort ved utarbeiding av egne interneringslister. På 1980-tallet ble det endret slik at de som til enhver tid var overvåkingsobjekter automatisk var forhåndsbestemt til å bli internert. Fra 1992 har Overvåkingspolitiet så utvikla en mer fleksibel modell der den aktuelle krisesituasjonen er avgjørende for hvem som skal interneres og settes i leir eller fengsel. Men uansett hvordan de praktiske tiltaka har blitt endra, så bygger dette på det som kalles interneringsfullmakta.

Fra historia kjenner vi til at når makthavernes stilling blir trua, så setter de i verk ekstraordinære tiltak. Makthavernes inngrep i folkets liv blir hardere og mer åpenbare, det fører til kraftigere undertrykking av motstandere og styrking av deres eget voldsapparat. Det blir innført unntakstilstand i landet.

Det er hovedsakelig to årsaker til at det blir innført unntakstilstand, enten fordi landet angripes av en ytre fiende, eller fordi de herskende trues av krefter innafor landets grenser. I de tilfeller etter den 2. verdenskrig da det har vært innført unntakstilstand, er det i hovedsak indre fiender den har retta seg mot. Vi kan nevne Hellas hvor alle demokratiske krefter ble ramma ved militærkuppet 21. april 1967 og unntakstilstanden i Frankrike i mai 1968 som var retta mot de streikende arbeiderne og studentene.

I Norges lovverk har vi spesielle lover som forteller om de herskendes planer, i tilfelle en ytre eller indre fiende skulle bli for truende. Den viktigste av disse lovene heter "Lov av 15. desember 1950 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold". Disse lovene viser at den norske staten med regjering og militærapparat ikke står i folkets tjeneste, men er diktert av USA og USA's behov.

Det var stor bevegelse og motstand i det norske folket da unntakslovene ble pressa igjennom i 1950. Etter at lovene var vedtatt, stilna motstanden av, nye saker kom til å oppta folk mer. En av årsakene til at motstanden mot lovene ble svakere, var det parlamentariske spillet som foregikk mens lovene ble behandla i Stortinget. Resultatet var at de lovene som til slutt ble vedtatt i form, likna svært lite på de forslaga som var lagt fram og som folk kjente til. Man fjerna reglene om forræderidomstol, om forvaring, og om kontroll med trykte skrifter, og fant ut at man ikke behøvde å vedta detaljerte lovregler om disse forholda på det tidspunktet. Det betød ikke at Stortinget tok avstand fra slike tiltak når situasjonen gjør det nødvendig. Men "En forutsetter at forslag og tiltak blir forberedt på en slik måte at de kan settes i verk hvis situasjonen krever det, og at Regjeringen orienterer de administrative tjenestemenn om forberedelsene i den utstrekning det anses nødvendig". (Stortingets justisnemnd).

"Problemet var å få laget en lov som kunne bli et effektivt redskap i myndighetenes hender under krig og annen alvorlig krisesituasjon, som med andre ord kunne være et viktig ledd i vår sivile beredskap, men samtidig hadde en slik form og et innhold at den kunne aksepteres av de fleste." (Nils Hønsvald, DNA, i Odelstingsdebatten.)

På bakgrunn av dette mener vi at skal en kunne forstå disse lovene, må en ha et visst kjennskap til deres historie. Vi kommer derfor først til å ta for oss forslaga nokså grundig før vi går over til det endelige vedtaket.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

Et lovforslag om "særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold"

Innledningsvis nevnte vi at "Lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold" var kjerna i de lovbestemmelsene som går under navnet unntakslovene. Denne lova ble satt fram sammen med et forslag om endring i straffelovens kapittel 8 og 9 som behandler høyforræderi. Det sies helt klart fra at den nye lova og endringene i straffeloven må ses i sammenheng. Vi skal nå se litt på disse to forslaga som ble lagt fram høsten 1950 som Odelstingsproposisjon nr. 78 om en egen beredskapslov og nr. 79 om endringer i straffeloven.

 

Odelstingsproposisjon nr. 78

Kapittel I heter "Vilkårene for lovens anvendelse", der står det bl. a.: "Bestemmelsene i denne lov kommer til anvendelse når riket er i krig. Når krig truer, kan Kongen med samtykke av Stortinget bestemme at loven eller deler av den skal få anvendelse i hele landet eller i nærmere bestemte distrikter. Det samme gjelder når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare som følge av pågående eller truende fiendtligheter mellom fremmede stater eller av andre grunner. Er Stortinget ikke samlet, og kan det ikke sammenkalles med tilstrekkelig hurtighet, kan slik bestemmelse treffes av Kongen." Som vi ser er dette en såkalt "diktaturfullmakt" til Regjeringa. Den er slik utforma at det nærmest er Regjeringa sjøl som bestemmer når den skal settes ut i livet. Kapittel IV heter "Forræderidomstol". Dette kapitlet behandler hvordan en skal gå fram mot dem som har forbrutt seg mot straffelovens kapittel 8 og 9. Hva disse forbrytelsene består i, skal vi komme inn på når vi ser på Ot.prp. nr. 79. Her skal vi ved hjelp av sitater fra lovforslaget vise hvordan en slik "forræderidomstol" arbeider:

"Domstolen skal ha så mange medlemmer som Kongen bestemmer. Medlemmene oppnevnes av Kongen blant rikets embedsdommere. I den enkelte sak settes retten med 5 medlemmer. Tiltalebeslutningen forkynnes straks. Ved forkynnelsen skal tiltalte få oppgave over de bevis som påtalemyndigheten akter å føre. Domstolens formann skal straks oppnevne en forsvarer for tiltalte. Snarest mulig etter oppnevningen skal forsvareren tilstiles avskrift av sakens dokumenter for så vidt dette kan skje uten at saksbehandlingen forsinkes". Dette betyr at det ikke er noen jury, bare regjeringsoppnevnte jurister. Retten skal avskjære bevisførsel som den finner uten betydning for sakens utfall. Sakens behandling må ikke vare mer enn 48 timer fra hovedforhandlingens begynnelse.

Blir saken ikke avvist eller hevet, avgjøres den ved dom, som bare kan gå ut på dødsstraff eller frifinnelse for tiltalte ved forræderidomstol. Til dødsdom kreves enstemmighet. Er dommen frifinnende, skal domsgrunnene bare gå ut på at det ikke er oppnådd enstemmighet for fellende dom. Mot forræderidomstolens dommer, kjennelser og andre avgjørelser kan intet rettsmiddel anvendes. Kort sagt er denne "forræderidomstolen" fullstendig under kontroll av regjeringa. Den bestemmer sjøl hvem som skal stilles for "forræderidomstolen", når den skal tas i bruk, og den bestemmer sjøl medlemmene av domstolen. En dødsdom skal vanligvis fullbyrdes straks, og den skal ansees å være bortfalt hvis den ikke er fullbyrda innen 24 timer.

Kapittel V i lovforslaget heter "Sikringstiltak" og begynner slik: "Når politiet finner at det er skjellig grunn til å mistenke noen for å ha foretatt eller være i ferd med å foreta eller å forberede noen overtredelse av ... ": Hva slags mistanker det kan dreie seg om, vil vi komme tilbake til under behandling av Ot. prp. nr. 79. Hva denne mistanken fra politiets side kan føre til for vedkommende, er innholdet i resten av kapitlet : ". . kan han av politiet pågripes og holdes i forvaring i inntil 30 dager uten at straffeprosesslovens regler kommer til anvendelse. Vedkommende departement kan bestemme at forvaringen skal vedvare også utover denne frist". Dette er administrativ fengsling på ubestemt tid, men § 29 sier at "Over forvaringer som er opprettholdt ut over 3 måneder, skal departementet sette opp en fortegnelse. Fortegnelsen skal snarest mulig meddeles Stortinget."

Kapitel VI heter "Kontroll med trykte skrifter m. v." Teksten taler for seg sjøl: "Kongen kan utferdige bestemmelser og treffe andre tiltak for å hindre at det i trykt skrift, gjennom kringkasting eller på annen måte i eller utenfor riket blir offentliggjort noe som kan skade forsvaret eller rikets forhold til fremmed stat eller true rikets indre og ytre sikkerhet. Kongen kan således
1. - utferdige forbud mot offentliggjøring av opplysninger eller meddelelser av bestemt art og omtale av nærmere gitte emner.
2. - iverksette kontrolltiltak for å hindre at det utgis eller innføres skrifter av innhold som nevnt i første punktum. . ."

De øvrige kapitlene i lovforslaget inneholder bl. a. at militære myndigheter kan gis kommando over sivile områder, at behandlingen av straffesaker ikke kan ankes fra lagmannsretten, at staten kan tvangsinndrive løsøre og eiendom, at arbeidskraft kan utskrives til militære og sivile formål og at Regjeringa i krig kan handle uten Storting ("Elverumsfullmakt").

 

Odelstingsproposisjon nr. 79 om endringer i straffeloven

Denne proposisjonen inneholder forslag til endringer i den borgerlige straffelovens kapittel 8: "Forbrytelser mot Statens selvstændighet og sikkerhet" og kapittel 9: "Forbrytelser mot Norges Statsforfatning og Statsoverhoved". Det er altså disse "forbrytelsene" som "forræderidomstolen" og "sikringstiltakene" skal anvendes mot. La oss se på noen av forslagene:

"§ 86: Med fengsel fra tre år inntil på livstid eller med døden straffes den som i krigstid eller med en krig hvori Norge deltar for øye, rettsstridig oppfordrer eller tilskynder til, er med på beslutning om eller deltar i en ulovlig lock-out, streik eller boikott, som er egnet til å svekke Norges motstandsevne, opphisser eller forleder til troløshet, driver propagandavirksomhet for fienden, eller utbrer uriktige eller villedende opplysninger som er egnet til å svekke folkets motstandsvilje, stifter, går inn i, deltar aktivt i eller yter økonomisk støtte av betydning til parti eller organisasjon som virker til fordel for fienden eller som medvirker hertil. Var det straffbare forhold av underordnet betydning, kan straffen settes under 3 år. På samme måte straffes den som foretar slik handling mot en stat som er i forbund med Norge eller som deltar i krig mot en felles fiende. . . ."

"§86 a. Den som grovt uaktsomt forgår seg som nevnt i § 86 straffes med hefte eller fengsel i inntil 5 år."

"§ 94. Den som inngår forbund med en eller flere andre med formål å utføre noen i § 86 . . . nevnte forbrytelse, straffes med hefte eller fengsel i inntil 10 år."

Det er to viktige ting ved disse lovforslagene: For det første blir det foreslått at dødsstraffen på nytt blir innført i den borgerlige straffeloven. For det andre blir det foreslått at de som deltar i en ulovlig streik eller de som deltar i en organisasjon mot en stat Norge er i forbund med, kan rammes av straff fra 3 år inntil døden. Kopler vi disse bestemmelsene sammen med bestemmelsen om "Sikringstiltak" Ot.prp. nr. 78, finner vi at folk kan interneres i nærmest ubestemt tid bare på mistanke om forberedelse til slike handlinger.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

Sammenfatning

Vi overlater sammenfatningen av disse forslaga om unntakslover til en av de mange resolusjoner som strømmet inn til Storting og Regjering : "Bedriftsklubben ved Heger Plastics A/S Samlet til møte den 2. oktober 1950 vil uttale sin skarpeste fordømmelse over de unntakslover som Odelstingsproposisjon nr. 78 bebuder. Det er forstemmende og i høy grad urovekkende å se at landets regjering i dag, bare 5 år etter at Quisling forlot arenaen, akter å innføre rettstilstander som gjør enhver fri meningsytring i skrift og tale til en straffbar handling og innebærer at enhver som bare mistenkes for å ha en annen oppfatning enn den til enhver tid sittende regjering kan settes i konsentrasjonsleir uten lov og dom. Det går videre klart fram av lovforslaget at en hvilken som helst organisert aksjon fra arbeidernes side rent skjønnsmessig kan stemples som landsforrædersk og medføre dødsstraff ved standrett. Vi betrakter lovforslaget som et avgjort brudd med all tidligere rettsoppfatning i dette land og forlanger at det trekkes tilbake."

Når vi nå skriver historia fram til 1998, kan det se ut som det er en sammenheng mellom beredskapslovene og straffelovens § 104 a, som ble henta fram igjen våren 1997 og kom til å gå under betegnelen "ml-paragrafen". Der heter det at " - den som danner, deltar i eller støtter forening som har til formål ved sabotasje, maktanvendelse eller andre ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender" kan bli gjenstand for forfølgelse etter denne paragrafen. Straffen er inntil 6 års fengsel.

Professor dr. juris Johs. Andenæs kommenterer i et intervju med Klassekampen 21. mars 1997 § 104 a som ble vedtatt i 1950 samtidig med beredskapslovene: "Jeg var selv med på revisjonen av loven den gang, men det var justisdepartementet som hang på denne bestemmelsen. Den kom inn i loven uten noen spesiell diskusjon. Siden har den levd sitt stille liv i lovsamlingen".

Men oppsummeringa fra bedriftsklubben ved Heger Plastics A/S er fortsatt i hovedsak gyldig. Regjeringa kan, når den finner det nødvendig, overta Stortingets myndighet og sette alle demokratiske spilleregler og rettigheter ut av kraft. Dette kan den gjøre med hjemmel i beredskapsloven fra 1950. Og de forberedende tiltakene er omtalt både i hemmelige norske beredskapsplaner og i NATO-dokumenter.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

Prometheus-planen, og NATOs andre planer om kupp eller invasjon

I et dekret fra NATO-rådets møte i Roma i l965 heter det: "Selv om faren fra et militært synspunkt er blitt mindre er den imidlertid vokst når det gjelder undergravende virksomhet... Det er nødvendig at NATO besvarer denne undergravende virksomhet med konsentrerte og effektive midler". De konsentrerte og effektive midlene finner vi presisert i NATOs forskjellige kriseplaner . Prometheusplanen var en underplan utarbeidet spesielt for greske forhold, men det er også det eneste spesielle ved denne planen. Liknende planer ble laget for alle NATO-land og moderniseres etter behov. Disse planene er underplaner av en omfattende plan med kodenavn USCINCEUR nr. 100-1, også kalt McConnel-planen

I avsnittene om unntakslovene har vi ikke kommet inn på hvilken sammenheng det er mellom slike offisielle tiltak og USA-imperialismen som etter krigen fikk stadig mer innflytelse over samfunnsutviklinga i Vest-Europa. Vi kan fastslå at innføringa av unntakslovene var et krav fra USA, at disse lovene retter seg mot potensielle fiender av den norske og amerikanske storfinansen, at den hemmelige overvåkinga er kommet i stand etter krav fra Washington og at USA gjør krav på å få utlevert overvåkingsmateriale. Vi kan så stille spørsmålet : Er det sannsynlig at USA-imperialistene kan gå til væpnet intervensjon i Norge under gitte vilkår? I ei rekke land hvor amerikanske monopolkapitalister har betydelige interesser, har CIA eller USA-regjeringa blandet seg inn i politikken. Noen ganger har det vært snakk om indirekte, hemmelig press, andre ganger åpen intervensjon.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

Våren 1967 i et lite NATO-land, Hellas

En gruppe offiserer tar i april i bruk en hemmelig NATO-plan mot såkalt femtekolonne. Planen inneholder detaljerte retningslinjer for arrestasjon og internering av kommunister, progressive fagforeningsledere, venstreradikale intellektuelle og folk som har gått inn for en nasjonalt uavhengig politikk. Bakgrunnsmateriale for planen er etterretningsrapporter utarbeidet av det lokale overvåkingspoliti i nært samarbeid med CIA. Planen viser seg å være meget effektiv. På en natt er den antikapitalistiske og demokratiske opposisjonen lammet.

Det er kjent for de fleste at USA sto bak kuppet i Hellas natta mellom 20. og 21. april 1967. En morgen i juni 1964 var det nær blitt gjennomført et kupp i Italia også. General de Lorenzo og USA sto bak. Vi kan gå enda lenger bakover i tida: I 1953 lyktes det CIA å styrte Mossadeque-regimet i Iran, - som ville nasjonalisere landets olje. Et CIA-understøttet høyrekupp avsatte i 1954 den demokratisk valgte Arbenz i Guatemala. Endelig bør vi vel også nevne intervensjonen i Den dominikanske republikk i 1965, hvor 20 000 amerikanske soldater kjempet mot tilhengerne av den demokratisk valgte president Juan Bosh.

 

Våren 1973 i et lite NATO-land, Norge. Soldaten som ikkje ville teie. Hva dreier egentlig Trædal-saka seg om?

Om vi leser rettsprotokollene, og på den måten forsøker å få et omriss av saka, kan vi konstatere følgende: Den 13. juni 1973 ble sambandssoldat Narve Trædal arrestert på tjenestestedet sitt ved Forsvarskommando Nord-Norge på Reitan. Han var mistenkt for å ha kunngjort 2 hemmeligstempla meldinger fra øvelsen "Firm Sand". Dagen etter ble han dømt til tre ukers varetektsfengsel i Bodø forhørsrett, sikta for brudd på militær straffelov § 69. Den 2. juli tilsto han og ble satt fri. Han godtok pådømming i forhørsretten, men mente at han bare hadde gjort plikta si som borger i et demokratisk samfunn. Den 10. juli meldte han fra om at han likevel ikke ville godta forhørsrettsdommen, men ønska saka behandla i lagmannsretten. Den 10. september ble han satt under tiltale ved Bodø byrett for brudd på militær straffelov § 69, som setter straff med fengsel i inntil 5 år for den som uten skjellig grunn åpenbarer det som er betrodd ham i den militære tjenesten.

Han ble tiltalt etter denne paragrafen fordi han ca. 20. mars 1973 sendte to konfidensielle meldinger til avisa Klassekampen. Dessuten ble han tiltalt etter § 77, 1. ledd i den samme loven, som setter fengsel i opp til 6 måneder for den som bryter tjenesteplikta si. Dette fordi han hadde kopiert og tatt bort de to meldingene fra arkivet, i strid med gjeldende instruks. Den 25. februar 1974 ble han i Bodø byrett funnet skyldig i begge tiltalepunktene. Han ble dømt til betinga fengsel i 90 dager, med en prøvetid på to år. Retten slo fast at han visste at han ikke hadde grunn til å kunngjøre meldingene, og at innholdet i dem ikke var i strid med de instruksene det militære har å rette seg etter under øvelser.

Dette er i året 1973, ml-bevegelsen vokser i styrke i Norge. Narve Trædal tilhørte denne bevegelsen.

Det dreier seg om en serie øvelser (Good Heart, Firm Sand, Strong Express, Wintex -73), hvor Wintex -73 var den mest omfattende. Alle øvingstelegrammene ble avslørt i Klassekampen nr. 1 -74, i alt 2 øvelsesinstrukser og 33 øvelsestelegram.

Når vi hører navnet militærøvelse tenker vi på soldater som øver seg i krig mot en tenkt fiende. Regjering og Storting bevilger årlig store summer til dette, det er helt nødvendig for å forberede forsvaret på en reell krigssituasjon, og øvelsene legges opp så realistisk som mulig.

Øvelse "Strong Express" var en feltøving i tradisjonell forstand. De tre andre var stabsøvelser på NATO-plan som ikke har foregått i terrenget, men på sambandet, på stabs- og kommandoplan. De som har kommandoen på ulike nivåer skal få skissert opp en tenkt krigs- eller førkrigssituasjon og skal gi ordrer i samsvar med det. Altså en testing av kommandolinjene. De er også spesielle på andre måter: De legger vekt på behandlinga av indre fiender.

Hvem er så disse indre fiendene? Hvem retter øvelsene seg mot? Det er dem som arbeider bak fronten og hjelper den ytre angriperen, "orange styrker", for å lette okkupasjonen, dem som driver undergravings- og femtekolonnevirksomhet, subversjon, for å bruke et uttrykk fra Lund-rapporten.

De "orange styrkene" er altså spioner, sabotører, undergravere og femtekolonnister. Plausibelt nok, sånne folk vil vi ikke ha innafor Rikets grenser. Det er rimelig at det militære øver seg på å ta hånd om sånne elementer.

Men hvem er så de indre fiendene i de øvingstelegrammene som Trædal avslørte? Det er fagorganiserte industriarbeidere, studenter, ungdom, skoleelever, medlemmer og sympatisører av SUF(ml), FNL-gruppene og Kampanjen Norge ut av Nato. I telegrammene er det til og med nevnt helt konkrete grupper i helt konkrete byer.

Flere av øvelsene (Wintex) var "totalforsvarsøvelser" der statsministeren har vært øverste ansvarlig og sivile tjenestemenn i stat, fylke og kommune har vært med. Dette totalforsvaret er knytta opp til NATO. Wintex var altså en stor NATO-øvelse som foregikk i alle NATO-land samtidig, og som involverte sivile myndigheter på alle nivåer i samfunnslivet fra statsministeren og nedover.

Det heter i et direktiv for Wintex -73:
"Deltakerne skal reagere på den fiktive situasjonsutviklingen slik de ville ha gjort i fall situasjonen var virkelig. En forhåndskonstruert situasjonsutvikling kan imidlertid ikke dekke alle de assosiasjoner en virkelig situasjonsutvikling ville skape. Dette medfører at deltakerne må være instilt på å vise fantasi og innlevelsesevne for å kompensere alle disse manglene ved øvelsesopplegget".

Dette var grunnen til at Narve Trædal reagerte.

Han så på øvingstelegrammene som et bevis på hvem staten ser på som sine indre fiender. Som et uttrykk for angrep på grunnlovsfestede rettigheter som ytrings-, organisasjons- og meningsrett. Som et bevis på at stat, regjering og forsvarsledelse ser på vanlige, opposisjonelle folk som femtekolonnister og at de forbereder voldsbruk mot arbeiderklassen.

I begge disse tilfellene våren -67 og våren -71 i Hellas og i Norge i 1973 ble NATOs rette ansikt avslørt. Først kom bortforklaringene: NATO hadde ingenting med Hellas-kuppet å gjøre. Tidligere forsvarsminister Hellesen nektet ethvert kjennskap til øvelse "Good Heart" før daværende forsvarsminister Fostervoll måtte innrømme. Men i lengden ble det umulig å holde fullstendig skjult at juntaens kupp var gjennomført etter NATO-planen Prometheus. Etterretningstelegrammet fra øvelse Good Heart ble offentliggjort og regjeringen måtte gi et svar. Da ble det om å gjøre for NATO og NATOs tilhengere å dempe avsløringenes sprengkraft og hindre videre opprulling. Det ble viktig å få fram at kuppet i Hellas var et uheldig enkelttilfelle. En NATO-plan var dessverre blitt misbrukt.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

McConnel-planen traktatfester væpna intervensjon

I en dokumentsamling kalt OPLAN 100-1 kan vi finne interessante og avslørende ting (planen kalles også McConnel-planen). Avsløringa av denne intervensjonsavtalen (som sikkert er obligatorisk for alle NATO-land) er stort sett blitt tiet i hjel i norske aviser. Den er utformet som en høytidelig avtale mellom den amerikanske regjeringa og regjeringa i vedkommende land. I de følgende sitatene kan en derfor sette inn "Norge" der det høver. Det står bl.a.:

"I tilfelle indre uro som materielt kan gå ut over de amerikanske styrkenes oppdrag eller sikkerhet, som f.eks. væpnet vold eller omfattende opprør vil regjeringen i .... prøve å nedkjempe slike uroligheter med egne midler. Men skulle slike forholdsregler vise seg å være ineffektive eller skulle regjeringen i .... anmode om assistanse, eller skulle den amerikanske militære sjef mene at regjeringen i . . . ikke har kapasitet til å nedkjempe slike uroligheter på en effektiv måte eller i tide, kan de amerikanske styrker ta forholdsregler som den amerikanske militære sjef mener er nødvendige, enten på egen hånd eller i samarbeid med regjeringen i ....".

USA's militære myndigheter kan på denne bakgrunn sette norsk lov og alle demokratiske rettigheter til side, med eller uten den norske regjeringas samtykke. I tilfelle samtykke, forutsetter dette trolig at unntakslovene er erklært gjort gjeldende. Av sitatet går det klart fram at det er USA's militære myndigheter som avgjør når avtalen skal settes i verk. Det er opp til dem (og deres oppdragsgivere) å definere hva som truer deres interesser. Om de finner det nødvendig, gir avtalen hjemmel for væpnet intervensjon.

 

Okkupasjon

Om en slik intervensjon ble gjennomført, ville herskerne i USA faktisk være herrer i Norge. Med sitt militærapparat og med McConnel-planen i ryggen, kan de okkupere landet og - inntil nordmennene får samlet seg til motstandskamp - være landets egentlige myndigheter. Dette går fram av følgende:

"De amerikanske styrkene skal ha rett til å okkupere et hvilket som helst område eller anlegg som anses nødvendig for utførelsen av deres oppdrag..." Dette innebærer at folk kan fordrives fra gard og grunn. Store områder vil måtte evakueres, dersom USA-styrkene krever det. Mange juridisk bindende rettigheter vil kunne bli fratatt oss. Videre vil USA i en slik sterk og truende posisjon kunne tvinge norske myndigheter til å vedta nye lover og forskrifter "over natta" (kjenner vi dem rett, skal de nok ikke tvinges noe særlig). Den amerikanske regjeringa har på forhand sikret seg at deres tropper under en slik okkupasjon får full bevegelighet og rettslig beskyttelse.

 

- amerikanske intervensjonsstyrker står over norske domstoler

"Utenfor disse (militære) anlegg skal militærpolitiet ha full myndighet ..." " -Ingen sivil sak skal fremmes ved domstolene i . . . mot noe medlem av de amerikanske styrkene." "De amerikanske styrkene kan foreta de militære bevegelser som er nødvendige." Eksemplene viser at USA-styrkene får en suveren status: Forbrytelser de begår kan ikke straffes etter norsk lov. Derimot er det god grunn til å anta at de vil forfølge og "straffe" norske personer, nemlig dem som kan tenkes å delta i organisert motstand mot amerikansk okkupasjonsmakt. "Regjeringen i . . . skal stille til disposisjon for de amerikanske styrkene slike opplysninger og etterretningsrapporter som kan hjelpe dem med å utføre deres oppdrag."

 

Tvangsarbeid

I tilfelle av en "nødvendig" amerikansk okkupasjon har USA-regjeringa tenkt å innføre tvangsarbeid, i følge McConnel-planen. Dette sier ikke så lite om hvordan deres militærmaskin har tenkt å fare fram. De fleste nordmenn har hørt om hva "arbeidstjeneste" og annet arbeid med bajonetter i ryggen innebærer. "Regjeringen i .... skal skaffe tilveie lokal arbeidskraft som er nødvendig for å støtte de amerikanske styrkene og som disse har anmodet om, dette gjelder både antatt arbeidere og typer av arbeidskraft som er nødvendig. Denne arbeidskraft skal skaffes til veie for de amerikanske styrker ved at regjeringen i ....betaler omkostningene."

 

Green Berets

En liknende plan med kodebetegnelse 0 plan l0-1 ble avslørt av den vest-tyske etterretnings- offiseren Horst Wendland som senere begikk selvmord. Planen ble offentliggjort i det vest- tyske bladet Stern. Det er en plan for bruk av Green Berets spesialstyrker i Europa. I tilfelle "uro" skal disse spesialtrente kommandosoldatene slippes ned i fallskjerm over et fast antall "'støttepunkter" - to av dem er i Norge. ifølge planen oppbygges det allerede i fredstid ukonvensjonelle styrker som skal utgjøre støttetropper for Green Berets soldatene. De består av lokale avdelinger på ca. l 500 mann for hvert støttepunkt. Til utdannelsen av sabotører fra lokalbefolkningen er det opprettet et antall hemmelige leire i Vest-Tyskland hvor tidligere medlemmer av Hitlers hær, blant dem krigsforbrytere, under amerikansk kontroll utdanner borgere fra europeiske land. Erfarne instruktører lærer framtidige heimevernssoldater nærkamp, montering av bomber, våpenbruk og framstilling av tidsinnstilte bom- ber såvel som forskjellige former for individuell terror, ryktespredning, sabotasjeorganisasjon og undergravende virksomhet. (Kilde: Dette ble utførlig beskrevet i det tyske ukebladet Stern og i boka Oberstkupp i Danmark).

Den amerikanske spesialavdelinga Green Berets ble opprettet under Koreakrigen. Det utgjorde på 70-tallet en styrke på 10.000 mann som er delt inn i grupper på l.800. Disse styrkene er stasjonert over hele verden. På begynnelsen av 70-tallet var bare gruppene i Vietnam og Thailand i aksjon, men tidligere ble Green Berets satt inn bl.a. i Bolivia og Santo Domingo. I Bad Tölz i Vest-Tyskland ligger det en kampklar gruppe. I tillegg til Green Berets har NATO i Europa 4-5 000 faste mannskaper i AMF - NATOs brannkorps. Det er gode grunner til å tro at også dette korpset er et politikorps som har til oppgave å slå ned folkereisninger. AMF har forholdsvis liten ildkraft, men stor mobilitet og er dermed velegnet til innsats i borgerkrigslignende situasjoner. "Brannkorpset" holdt regelmessig øvelser i Norge. Under en øvelse av denne typen, Øvelse Arctic Express i 1970, ble hele Dyrøy kommune avsperret. Greske juntaoffiserer deltok i øvelsen som observatører. Mye tyder på at de skulle videreføre erfaringer fra en øvelse med et lignende kodenavn - Olympic Express - som ble holdt i Nord-Hellas i 1969.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

Grunnlaget for kupp-planer: Overvåking av progressive

Det greske sikkerhetspolitiets nitide arbeid under ledelse av CIA og juntaoberst Papadoupoulos' sentrale plassering i dette politiet var en forutsetning for gjennomføringen av plan Prometheus. Slikt overvåkings- og registreringsarbeid foregår i alle NATO-land og er en forutsetning for NATOs kupp- planer. I et telegram fra United Press høsten 1950 heter det: "Under forhandlingene om det vest-europeiske forsvaret og på Atlanterhavspaktens siste møte har en etter hva det opplyses på velunderrettet hold, drøftet spørsmålet om å registrere alle kommunister og eventuelle femtekolonister i de vest-europeiske demokratier". I et dekret fra NATO-rådet i 1956 heter det at USAs etterretningsvesen skulle være Øverstkommanderende for all etterretningsvirksomhet i NATO-landene . I USCINCEUR l00-1 planen (en annen betegnelse på McConnel-planen) finner vi følgende avsnitt: "Regjeringen i .... skal stille til disposisjon for de amerikanske styrkene slike opplysninger og etterretningsrapporter som kan hjelpe dem med å utføre deres oppdrag."

Og kommunister og eventuelle femtekolonnister ble da også grundig registrert i Norge, den norske regjeringa, den flinkeste gutten i klassen. Sikkert på direktiv fra NATO, men også motivert av egne behov. Historieforskerne Bergh og Eriksen skriver jo som allerede nevnt at registrering av ml-bevegelsen helt fra starten av var "en del av det vestlige fellesopplegget, bl.a. nedfelt i drøftinger i NATO Special Committee og NATO Security Committee".

Forsvarsminister Kosmo sier til Aftenposten 21. mars 1997 at Norge har forsikra amerikanerne at norsk etteretning er en pålitelig partner. Han har funnet det nødvendig å berolige amerikanerne om at det fortsatt er trygt for deres etteretningsfolk å utveksle opplysninger med norske kolleger. På bakgrunn av Lund-rapporten har han vært bekymra for hvordan troverdigheten til vår e-tjeneste bedømmes ute. Vitnemålet til Oddmund Hammerstad har sikkert blitt lagt merke til, og det går muligens litt tyngre for oss å få opplysninger fra USA's og andre lands etteretning. Men nå har altså Kosmo forsikra om at Norge er til å stole på, og han synes at han har fått en god tilbakemelding.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

Norsk 70-tall: VG-hets og politiinfiltrasjon

"Overvåkingspolitiet må stoppes", var Dagbladets krav 14. juni 1954. "Sjakaler!" hveste overvåkingsssjef Asbjørn Bryhn fra kontorene på Victoria Terrasse. Og i de svarte femti-åra, da folkets kamp lå nede, da den revolusjonære bevegelsen lå i dødvannet og Håkon Lies ånd forpestet arbeiderbevegelsen, var slike utbrudd gangbar og statsautorisert mynt. Overvåkingspolitiet kunne fortsette sin virksomhet - som før. Og interneringslistene hadde man klare.

Da 60-åra inntrådte, begynte imidlertid på ny et oppsving i kampen, spesielt markert av arbeidet mot atomvåpen på norsk jord og mot norsk innlemmelse i EEC. Den progressive bevegelsen var i framgang, følgelig ble også den primitive McCarthyismen mer og mer ubrukbar taktikk for staten og borgerskapet.

 

"Dette er krig"

Asbjørn Bryhn skjønte ikke dette. Han beholdt sjakaltonen fra 1954. Det måtte nødvendigvis også føre til hans fall. Han ble en ubrukbar mann for borgerskapet. Han sa åpent fra om de politiske prinsipper virksomheten til sporhundene hans ble organisert etter. "Vi er for tiden utsatt for en voldsom sjarmoffensiv på alle samfunnslivets fronter. Den har bare et eneste mål: Å bryte ned vår motstand, ødelegge vår forsvarsvilje. Derfor gjelder det for dem å få kontakter på alle samfunnslivets områder, søke forbindelser overalt, snakke seg hyggelig inn på oss, så vi langsomt og sikkert pådyttes synspunkter som er i strid med våre interesser - f.eks. å få folk til å protestere mot Fellesmarkedet (som i dag heter EU, red.anm.), som vel egentlig bare østblokkland har noe å frykte av." (VG 6.7.63). Slikt kan en overvåkingssjef i et NATO-land utvilsomt både mene, tenke og jobbe for. Men slikt bør han ikke si offentlig. Bryhn ble sparket oppover til politimesterembetet i Bergen.

I avskjedsintervjuet med Aftenposten bekrefter han at det har skjedd en toveis informasjonsvirksomhet mellom den norske overvåkingstjenesten og liknende organer i andre NATO-land. Politimesteren har ordet: "I den moderne verden vi lever i er jo situasjonen den at vi ikke kan dekke ansvaret for vårt land dersom vi blir sittende her isolert innenfor egne grenser. Det har vært helt nødvendig å konferere med andre lands overvåkingsledelse på bilateralt plan og på annen måte." Og denne virksomheten har fortsatt. Den neste overvåkingssjefen, Gunnar Haarstad deltok f.eks. ivrig på NATOs konferanser der han møtte kolleger. Han møtte CIA med interesse for f.eks. amerikanske desertører i utlandet. Han møtte de greske sikkerhetsoberstene som i juntatida alltid hungret etter opplysning om progressive flyktningers aktivitet. Nå på 1990-tallet forteller politiinspektør Iver Frigaard til Lund-kommisjonen hvorfor norsk overvåkingspoliti utleverer personopplysninger til Mossad, CIA og andre kolleger som melder interesse: "Det er et element av gjensidig 'backscratching' i dette: Man må gi noe for å få noe, hvis man ikke skal melde seg ut av det gode selskap." For å sikre at Norge skulle forbli en del av det gode selskap, sammen med blant andre Mossad, MI 6 og CIA, ga alle Stortingspartiene utenom RV et klart pålegg til Lund-kommisjonen om å ikke beskrive konkrete gjerninger - eller lovbrudd og ugjerninger - som noen av disse tjenestene ville mislike å få offentliggjort.

I de følgende avsnitta gjengir vi utdrag fra et hefte om Overvåkingspolitiets arbeid som AKP ga ut i 1973:

Høsten 1970 var preget av en omfattende borgerlig hets mot dagens kommunister. Særlig marxist-leninistene og deres organisasjoner. Verdens Gang, NÅ m.fl. lot kloakkløp renne for full offentlighet. I dag er det kjent at den norske monopolkapitalens etterretningsvirksomhet - Den norske Creditbanks fortrolige notater - i stor grad lå til grunn for denne kampanjen. Men Overvåkingspolitiet fikk også spille sin oppgave. Midt under de verste VG-oppslagene ble det nemlig stjålet et stort antall ammunisjonskasser på Gol. Og VG kunne med store og opphissede avisøyne meddele at her var "hysj-hysj"-politiet satt til å oppklare. Og avisen konkluderte med at overvåkingspolitiets interesse for saken kan tyde på at man har bestemte mistanker å gå etter. I så fall folk "farlige for rikets sikkerhet". Med referanse til lokalbefolkningen turde avisen si tingene enda mer rett ut : "Det ligger ammunisjon der nok til en revolusjon! " Og den avisleser som i dagevis hadde blitt innprentet med at SUF(m-l) var en slik fare for rikets sikkerhet, at organisasjonen forberedte væpnet revolusjon, måtte nødvendigvis skjønne hintet. Og tjueri-hintet blir lett sittende, sjøl om en over jul fikk vite at tjuvene var noen bønder fra bygda som i fylla hadde dumpet kassene i et vann. Marxist-leninister på den tida var forberedt på meldinger om at en våpenkasse var funnet i en kjeller hos en av våre folk. En slik provokasjon fra eventuelle våpentjuver eller andres side ville utvilsomt ha møtt både oppmerksomhet og bifall, både i SIPO og storborgerskapets presse.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

"Politiet ville verve meg som agent"

Erklæringa vi gjengir nedenfor ble lagt fram på et møte om SIPO i Studentersamfundet i Oslo i mars 1973. Arbeiderbladet tok noen dager etter opp saken og spurte overvåkingspolitiets sjef, Gunnar Haarstad, om han ville kommentere den. Det nektet han. Vi tar dette som en bekreftelse på at SIPO har brukt, og fremdeles forsøker å bruke den slags snuskete metoder for å få bukt med de revolusjonære. Vi offentliggjør erklæringa for at flest mulig skal lære seg å kjenne lusa på gangen, og verne både seg og andre progressive mot den slags utspionering.

"For noen tid siden ble jeg oppsøkt av en gammel bekjent jeg ikke hadde sett på lengre tid. Vedkommende var ansatt i politiet. Han ønsket at jeg skulle la meg engasjere i spionasje overfor SUF og FSF (Faglig Studentfront på Universitetet i Oslo). Begrunnelsen for at han valgte nettopp meg til dette, var at han mente jeg var pålitelig, ansvarsbevisst og villig til å slå et slag for landets sikkerhet når det som nå var påkrevet. Jeg skulle skaffe meg innpass i SUF via studiegrupper, som han fortalte meg var satt igang for SUF-sympatisører. Videre skulle jeg skaffe meg abonnement på diverse interne SUF-organer, deriblant Bolsjevik. Endelig fikk jeg utlevert en maskinskrevet artikkel, angivelig forfattet av hans sjef og en psykolog ansatt i Sikkerhetspolitiet. Denne måtte jeg skrive av og brenne i hans nærvær. Jeg skulle utgi artikkelen for min egen, og prøve å få den inn i Klassekampen. Han forklarte at artikkelen skulle virke politisk umoden, idet man tok hensyn til min manglende politiske erfaring. Han var interessert i navn og personalia for flest mulig SUF-medlem- mer og spesielt ville han ha en liste over FSF-medlemmer blant mine egne studiekamerater. Han ville også at jeg skulle oppsøke lokaler der SUF-grupper hadde tilhold, for å vurdere muligheten for å få plassert mikrofoner. Ikke minst skulle jeg finne ut hvilke rom på Blindern som var mye brukt av FSF-grupper med tanke på å få mikrofoner plassert også her.

Vedkommende behandlet meg med den største elskverdighet, snakket idealistisk og besnærende om betydningen av at jeg utførte de oppdrag han påla meg, og lovet at de personene som sto bak ham var innflytelsesrike folk hvis gunst jeg kunne dra nytte av. Han lot meg imidlertid også forstå at jeg var ille u te om jeg røpet noe av det han hadde betrodd meg. Til å begynne med ble jeg forskrekket og nysgjerrig over det han oppfordret meg til, og ventet på hans nye instrukser for å finne grunnlag for å avgjøre om det virkelig var noe i det han snakket om, eller om det mest var produkter av hans egen fantasi. Da jeg ble bedt om å angi mine studiekamerater syntes jeg imidlertid det gikk for vidt, og ble nødt til å si at jeg ikke var villig. Etter min mening er imidlertid ikke en slik form for utspionering av politiske grupper moralsk forsvarlig. Videre mener jeg at politiets oppgave skulle være å beskytte enkeltmennesker mer enn et bestemt politisk system, at det er et offentlig organ som ikke burde være bekjent av slike lysskye fremgangsmåter. Jeg mener at en sak som denne har krav på offentlighet, men av hensyn til de trusler jeg har blitt utsatt for, ønsker jeg foreløpig ikke å tre fram personlig med disse opplysningene. Jeg har isteden informert noen av de personer jeg ble bedt om å spionere på".

Oslo, 3/3 1971 N.N.

(. . .)

Kartoteker og massearrestasjon

Hvilke konklusjoner kan vi så trekke? Det spørsmålet gjelder den langsiktige, den strategiske hensikt med statens spionvirksomhet mot folket. På spørsmålet om hensikten med kartotekene svarer historia følgende :

I dette heftet fra 1973 oppsummeres AKPs syn på overvåkingspolitiets oppgaver slik:

Det er ikke mye av dette er det som har endra seg i løpet av 25 år. Men de hemmelige tjenestene er modernistert og fiendebildet er endra. Israelske Mossad - som sendte en drapskommando til Lillehammer i juli 1973 - har siden den gang blitt den største mottaker av personopplysninger fra Overvåkingspolitiet. Fra ca. 1987/88 har Overvåkingspolitiet vendt mye større oppmerksomhet mot innvandrer- og flyktningemiljøer i Norge. Opplysninger om slike miljøer er etterspurt fra politikolleger i Israel, Tyrkia, osv.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

4
Oppsummering av påstander om og kritikk av de hemmelige tjenestene

(Både tittel og tekst i dette kapitlet er sitat fra Lund-rapporten s. 67)

De påstander og den kritikk som gjennom årene har vært fremsatt mot de hemmelige tjenester har i hovedsak hatt følgende innhold:

Politiets overvåkingstjeneste har gjennom det meste av etterkrigstiden vært engasjert i omfattende kartlegging av motstandere av den offisielle utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det har dreiet seg om politisk overvåking som strider mot den grunnleggende demokratiske rett til fritt å kunne drive politisk virksomhet.

Ved kartleggingen har overvåkingstjenesten også gjort bruk av ulovlige metoder - romavlytting og telefonavlytting.

Kartleggingen er i atskillig utstrekning skjedd i samarbeid mellom Politiets overvåkingstjeneste og grupperinger innenfor arbeiderbevegelsen og næringslivet. Det er foregått en utstrakt utveksling av opplysninger begge veier.

Opplysningene fra kartleggingsvirksomheten er blitt brukt for å holde motstandere borte fra stillinger i arbeidslivet og begrense deres politiske eller faglige innflytelse.

I første halvdel av 1950-årene betalte Forsvarets etterretningstjeneste sekretærer i Arbeidernes Opplysningsforbund og Arbeiderpartiet for å kartlegge kommunister og kommunistisk virksomhet, samtidig som krefter innenfor arbeiderbevegelsen fikk tilgang til opplysninger etterretningstjenesten hadde om tilsvarende forhold.

Etterretningstjenesten eller personer innenfor denne tjenesten har i alle år avlyttet telefonen til i første rekke regjeringsmedlemmer, stortingsrepresentanter og embetsmenn i statsforvaltningen. Frem til slutten av 1970-årene skjedde avlyttingen fra en bunker ved Ruseløkka skole, siden har den foregått annet steds fra.

 

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

5
Litt historisk bakgrunn for oppbygginga av de hemmelige tjenestene og den hemmelige hæren

Hvorfor ble overvåkingspolitiet oppretta? For å finne svaret må vi tilbake til begynnelsen av 1930-åra, da militær og politi ofte hadde sammenstøt med arbeiderklassens streiker og aksjoner. To navn skal nevnes:

Menstad, Quisling og pepperoverfallet

For det var ved å beordre militæret mot folket at denne nasjonalreaksjonære forsvarsministeren i en bondepartiregjering første gang oppnådde å bli gjenstand for arbeiderklassens hat og fortakt.

Like før påske 1932 hevdet samme Quisling å ha blitt utsatt for et pepperoverfall i Forsvarsdepartementets korridorer. Det ble aldri bevist. Men i trontaledebatten 7. april samme år benyttet Quisling anledningen til et vanvittig angrep mot NKP og til sine tider også DNA. De var betalte og leide agenter for en fremmed makt. En spesialkomite ble straks nedsatt for å granske Quislings "bevismateriale". I 1941 ble dokumentene fra peppersaka utgitt av Nasjonal Samlings presse- og propagandaavdeling. Det er interessant lesning. For det som ufrivillig blir avslørt, er at statsmakta, spesielt gjennom forsvars- og justisdepartementet, systematisk utspionerte arbeiderbevegelsens organisasjoner. Brev som gikk gjennom postverket ble i stor målestokk åpnet og kopiert, eller stjålet. Telegrammer led samme skjebne. Arbeiderorganisasjonene ble infiltrert av agenter som rapporterte fra interne møter og forhandlinger. Kort fortalt: Både før og under Quislings statsrådstid skjedde det en omfattende, hemmelig overvåking av folkelige organisasjoner og deres ledelse.

 

Fascisten Jonas Lie: "Pålitelig" sikkerhetssjef for Nygårdsvold-regjeringa i januar 1940

Den 6. juli 1937 ble så Overvåkingspolitiet formelt dannet - med Det Norske Arbeiderparti på statsrådtaburettene. Det fikk små konsekvenser for spionasjens politiske innretning da med unntak av sosialdemokratiets toppsjikt. Offisielt var det som nå spioner og potensielle landssvikere som var målet for etterretningen. Men historia har vist hvordan dette ble tolket. På det militære plan var som kjent den smule opprustningstiltak som ble gjort åpent, innrettet på å møte ikke faren fra det fascistiske Tyskland men fantasiene om et angrep fra verdens første sosialistiske stat, Sovjet- unionen. Derfor ble også alle som forsvarte sosialismen, som støttet Sovjet mot fascismen, ansett som den virkelige femtekolonne. Et eksempel som Sverre Hartmann offentliggjorde høsten 72 belyser dette. I løpet av vinteren 1940 ble det ene ryktet etter det andre spredd om et forestående kommunistisk kupp i Norge, da underforstått : støttet av Sovjet. Omfattende beredskaps- og overvåkingstiltak ble satt i verk, mot "den røde fare". Stortinget ble i et hemmelig møte 17. januar 1940 orientert om tiltakene. Statsminister Johan Nygårdsvold (Ap) gjorde rede for hva som var gjort og sa til de folkevalgte at han syntes "det er noe svineri" å må måtte gi slike fullmakter. Men han gjorde det altså likevel. Som et viktig ledd ble utrykningssjefen for statspolitiet, den beryktede fascisten Jonas Lie, sendt som overvåkingssjef til Finnmark. Han utarbeidet raskt en dramatisk anti-kupp-plan, spesielt for Kirkenes, som i sin detaljrikdom nesten er sjøllysende av vanvidd. "Styrken ved Politikammeret består av 6 mann med to maskinpistoler under ledelse av politifullmektigen. Lyssignaler er avtalt!" het det i hans konklusjon. To måneder seinere var Norge okkupert av Hitlers tropper. Jonas Lie ble straks utnevnt til statsråd hos Quisling, seinere som Terbovens rikspolitipresident. En av Jonas Lies nære "sikkerhets- medarbeidere" i Finnmark, offiseren K. A. Marthinsen, ble oppnevnt til hirdsjef.

Lies arkiv i Finnmark ble naturlig nok overtatt av tyskerne. Men daværende sjef for Overvåkingspolitiet sørga 9. april 1940 for å ødelegge det sentrale personarkivet på Victoria Terasse før tyskerne marsjerte inn. Over hele landet bygde tyskerne opp et omfattende nett av tystere og angivere. Spionasjen i arbeiderbevegelsen fortsatte, infiltrasjonen av motstandsbevegelsen bIe systematisk utviklet. 40% av Oslo-politiet gikk inn i NS! Forskjellen er sjølsagt vesentlig: En fascistisk okkupasjonsmakt gjorde en helt annen bruk av arkiver og nett enn i tida før og etter krigen. Opplysningene kunne nå benyttes til åpen terror og undertrykkelse. Men apparatet, arkiver, organisasjon og nøkkelpersonell kunne med viktig unntak for det sentrale arkivet, i stor grad overtas av en fascistisk statsmakt. I Danmark ble det sentrale arkivet overtatt av tyskerne.

Under krigen måtte mange som drev aktiv motstand mot okkupanten flykte til Sverige. Dette gjaldt særlig folk som sto for en annen linje for motstand enn den "det offisielle Norge", regjeringa i London og Milorg sto for, først og fremst kommunistene. Og disse flyktningene fikk det ikke lett i Sverige, de ble utsatt for overvåking og politiforfølgelse, både av det svenske Säpo og av norske myndigheter. Svensk Säpo og militær etterretning samarbeidet med Gestapo i jakta på kommunistene, og det foregikk en jevnlig utveksling av informasjon mellom det nøytrale Sverige og nazi-Tysklands hemmelige politi. Dette førte til at mange kommunister ble arrestert, torturert og henretta.

Den norske legasjonen i Stockholm ble også sentral i overvåkinga og forfølginga av norske kommunister. Dette var begrunna i at kommunistene sto for sabotasje som kampform, ikke bare i teorien, men også i praksis. Norske myndigheter mente at dette ville ødelegge for motstandskampen, sånn som de hadde valgt å føre den. Dessuten at de var overbevist om at kommunistene sto under kommando direkte fra Sovjet, og at sovjetisk politikk hadde betydelig innflytelse i disse miljøene. Denne inflytelsen frykta de også i de voksende norske flyktningemiljøene i Sverige. I tillegg til dette gjorde frykten for nye krigsbegivenheter i Norden den hemmelige overvåkinga svært viktig. Kommunistene ble ansett som forbryterske elementer, og skulle behandles deretter.

Asbjørn Bryhn var en viktig aktør i å iverksette disse tiltaka. Et av tiltaka var å bygge opp et arkiv over norske kommunister i Sverige, et arkiv som ble ajourført med opplysninger fra de forskjelligste kilder. Dette og andre tiltak ble det også innleda samabeid med Säpo om, noe som var svært betenkelig, ettersom Säpo allerede samarbeida med Gestapo. Gestapo har således forsynt den norske regjeringa med bidrag til sitt kommunistarkiv. Etter at andre verdenskrig var slutt, skjedde dette også på den måten at flere tyskere som satt i norske fengsel fikk nedsatt sine straffer etter at de hadde skrevet ned alt de visste om norske kommunister og gitt dette til norske myndigheter. Dette er detaljert beskrevet i Lars Borgersruds doktoravhandling om "Wollweberorganisasjonen i Norge".

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

Oppbygginga av de hemmelige tjenestene

De hemmelige tjenestene i Norge består av politiets overvåkingstjeneste, forsvarets sikkerhetstjeneste og forsvarets etteretningstjeneste.

 

Politiets overvåkingstjeneste

Overvåkingstjenesten ble etablert som en egen tjeneste i 1937, underlagt politimesteren i Oslo. Tjenesten ble gjenoppretta i 1947 og i 1957 ble det oppretta et eget embede som overvåkingssjef direkte underlagt justisdepartementet. I 1977 ble tjenestens virksomhet regulert ved en instruks som ble gitt ved kongelig resolusjon. Lund-rapporten har mye stoff om hvilke instrukser og hva slags regler og direktiver POT har blitt styrt etter. Ikke minst om at det har mangla instrukser og regler, og at mange som har jobba innafor tjenesten har fulgt sitt eget hode og sin egen overbevisning.

Men det offisielle formålet har vært å bidra med beskyttelsestiltak mot aktiviteter som direkte og indirekte har vert satt i gang av fremmede stater, og som kan medføre fare for rikets sikkerhet. Altså ulovlig etteretningsvirksomhet, infiltrasjon, sabotasje og attentat retta mot offentlige eller sivile mål. POT's oppgaver, og hvordan POT har tolka oppdraget sitt, er grundigere behandla i avsnittet om Lund-rapporten.

I 1997 er konklusjonen klar: POT er et politisk meningspoliti.

 

Forsvarets sikkerhetstjeneste

Denne tjenesten har ansvaret for den forebyggende, alminnelige sikkerhetstjenesten innafor forsvaret og statsforvaltningafor øvrig. Oppgavene til nå har vært å koordinere og kontrollere sikkerheten i forsvaret, kontroll med sikkerheten innen de sivile delene av forvaltninga og å gi råd til de enkelte statsinstitusjonene, iverksette tiltak for å begrense sikkerhetsbrudd, og kontrollere sikkerhet i de bedriftene som har oppdrag for forsvaret.

Det er denne tjenesten som skal få utvida myndighetsområdet sitt ved den nye s-loven. (Les mer om dette i kapittel 10).

 

Forsvarets etteretningstjeneste

I 1915 ble det etablert et kontor for etteretning for første gang i Forsvarets Overkommando. Under krigen ble all etteretningstjeneste underlagt forsvarets militære ledelse. Krigstidens etteretningsvirksomhet gikk ut på å samle mest mulig opplysninger om norske forhold og tysk militært potensiale og planer. Virksomheten skulle ikke først og fremst dekke norske behov, men være et bidrag til den samlede allierte krigføringen. Det personellet som utførte denne tjenesten ble i stor utstrekning henta utafor de militære rekkene, og på denne måten ga krigen erfaring i bruk av sivilt personell til etteretning.

Etter krigen ble e-tjenesten bygd opp i takt med forsvaret forøvrig, og ble tilpassa de krava som NATO-medlemsskapet stilte. Ut fra spenningsforholda mellom øst og vest var det Sovjet og Warszavapaktlanda man konsentrerte seg om.

I 1950-åra ble e-tjenesten mye diskutert i media, man diskuterte hvorvidt den skulle være under sivil eller militær ledelse. Resultatet ble at den ble underlagt forsvarsstaben, men tradisjonen fra krigen med å rektuttere utafor de militære rekker fortsatte.

E-tjenestens hovedoppgave er å skaffe regjeringa grunnlag for en løpende vurdering av den sikkerhetspolitiske situasjonen. Vurderinga baseres på informasjon om de landa vi ikke er alliert med, om deres styrker og aktiviteter kan tenkes å utgjøre en risiko mot Norges sikkerhet eller interesser. Områder som grenser opp mot norsk territorium er særlig viktige, men tjenesten må også være oppmerksom på andre områder der en krise- eller krigssituasjon kan få betydning for Norge.

Seksjon A er den seksjonen som driver med militær etteretning og er e-tjenestens organ for samarbeid med NATO. Innafor dette samarbeidet skjer utveksling av informasjon, koordinering av ressurser og utarbeiding av felles virkelighetsoppfatninger.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

Den hemmelige hæren

Avdeling E-14 i forsvarets etteretningstjeneste, eller Avdelingen for okkupasjonsberedskap, er kanskje bedre kjent som Stay Behind. Denne avdelinga er direkte underlagt e-sjefen, og dens primære oppdrag er å innhente og formidle etteretning fra områder som i en krigssituasjon er blitt okkupert. De har planagt og øvd på slike oppdrag siden 1948.

Tjenesten her er frivillig og etter en utvelgelse som foretas av POT. Mannskapene får ingen våpenopplæring uten frivilig opplæring i pistolskyting, og har ingen godtgjørelse annet enn for tapt arbeidsfortjeneste og reiseutgifter ved kurs og øvelser. Identiteten til mannskapene skjules meget strengt for best mulig sikkerhet og funksjon om det skulle bli krig. Og om det skulle bli krig er okkupasjonsberedskapen direkte underlagt NATO-kommando.

Bortsett fra dette siste høres det kanskje tilforlaterlig ut. Men nyere norsk historieskrivning, ved Ronald Bye og Finn Sjue har bragt fram materiale om at:

I Lund-høringene har både Oddmund Hammerstad og Ronald Bye hevda at det finnes såkalte "frie grupper" med forbindelse til de hemmelige tjenestene. "De er trolig i tilbakegang", sier Ronald Bye, "men blir det bare igjen 50 % av det Hammerstad fortalte om, blir det mer enn nok for dere å stelle med framover. Gruppene blir brukt til overvåkingsaktivitet, til dels av de hemmelige tjenestene, og de driver militærlignende aktiviteter. De er en struktur som fungerer på impulser som tas i bruk av noen av de hemmelige tjenestene, og er aktive fordi de mener at de er i en god saks tjeneste. De driver beredskapsaktivitet i frykt for at det skal skje ett eller annet på venstresida". (Ronald Bye til Klassekampen 25.2.97).

I januar 1997 fikk RV's stortingsgruppe overlevert arkivmateriale fra Stay Behinds (E-tjenestens okkupasjonsberedskap) virksomhet på 70-tallet. Materialet viser at Stay Behind har vært involvert i politisk kartlegging, hvor de skolerte sine lokale grupper til å yte "forebyggende hjelp" mot "SUF-aksjonene innenfor næringslivet". Dette kommer fram i brev, rundskriv og instrukser fra Gunnar Bjålie, leder for Blue Mix (med oppgave å evakuere kongehus og andre nøkkelpersoner i tilfelle okkupasjon), til lokale ledd i organisasjonen. Dette viser at forsvarsminister Kosmo's uttalelser om at Stay Behind ikke har vært involvert i politisk kartlegging, er uriktige. I et sirkulære fra 1971 blir nettverk og lokale kontakter mobilisert mot den nye kommunistiske bevegelsen som vokste fram, med navnelister, skoleringsmateriale og forespørsel om tilbakemelding. Dette skjedde parallellt med at POT begynte å bygge opp sine arkiver som til slutt omfattet over 20 000 antatte medlemmer eller sympatisører i AKP.

Blue Mix hadde et landsomfattende kontaktnett. De hadde en annen mulighet til å samle informasjon i lokalmiljøet enn POT, fordi de selv arbeidet helt fordekt. Lindus, et annet nettverk i Stay Behind hadde etteretning som offisiell oppgave. Når Blue Mix på denne måten ble mobilisert til politisk kartlegging, er det all grunn til å spørre hva som foregikk i Lindus.

Rundskrivet til Blue Mix-nettverket bringer et tjuetalls navn over ledende personer som er aktive i SUF, og informasjonene om navn og aktiviteter innafor SUF er omtrent sammenfallende med de "Notatene om SUF" som ble sendt ut fra Den norske Creditbank i 1971. Overskrifta på brevet fra Bjålie lyder "Dette er et brev om ganske spesielle og alvorlige forhold". Det peker på det store alvoret for vårt land, om den nedbrytende virksomheten SUF bedriver innafor næringslivet. Noen sitater illustrerer dette:

Det hevdes også at de nevnte personene står i spissen for planlagte bombeaksjoner: "Vi må regne med andre former for aksjoner enn dem vi har opplevet hittil, tilsynelatende ulykker, sprengninger, kort sagt bokstavelig talt mer militante angrep på samfunnsmaskineriet".

Mange av disse brevene fra Blue Mix-sjef Bjålie avsluttes med "NB! Brenn alle papirer som det ikke er nødvendig å oppbevare!", noe som sier mye om virksomhetens fordekte karakter.

Brevet nevner også at mange nå snakker om hårde midler, politiinnsats o.l. og at forholdsregler bør tas, at alle gode krefter bør samarbeide for å ta denne truselen alvorlig og bekjempe den med alle tilgjengelige midler.

Og avsluttes med en klar melding om at det ønskes tilbakemelding, med utfyllende opplysninger, enten innsendt til de hemmelige kontaktadressene eller overlevert når de lokale kontaktene møttes til skolering og trening. Til dette ble det i 1972 opprettet "et nytt treningssenter utenfor Oslo". (Sirkulære fra Gunnar Bjålie 18.1.72).

Det er ennå ikke klarlagt hva slags rolle dette apparatet har spilt og spiller fortsatt. Det er viktig at disse opplysningene kommer fram, og at dem som har noe å fortelle får snakke fritt.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

6
Samarbeidet mellom de hemmelige tjenestene og Arbeiderpartiet

I de første etterkrigsåra var det flytende grenser mellom statens hemmelige tjenester og de partiinterne tiltak som den øverste Arbeiderpartiledelsen iverksatte for å føre politisk kontroll i eget parti, i fagbevegelsen og i andre organisasjoner.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

En infiltratør hentes til Norge fra Berlin

Det er skrevet flere bøker om dette spørsmålet. Her skal vi stort sette begrense oss til kortfatta kommentarar som i hovedsak bygger på framstillinga i Lundkommisjonens rapport.

Men da må det først sies at Lund-kommisjonen unnlot å se grundig på kimene til det nære samarbeidet mellom Ap-ledelsen og det "nye" overvåkingspolitiet som ble oppretta etter krigen. Noen få sentrale personer fra Overvåkingspolitiets arbeid før krigen, arbeidet videre med kommunistregistrering i Stockholm fra høsten 1942. De samme personene fikk fra 1945 nøkkelroller i oppbygginga av et samarbeide mellom partiledelse og overvåkingstjeneste som var så nært at det var umulig å se hvor partiet sluttet og politiet begynte. En av de operasjonene som illustrerer dette, skjedde i 1948. Journalist Per Monsen i Arbeiderbladet ble sendt til Berlin med oppdrag som diplomat. Hans viktigste innsats var å oppsøke tyskeren Karl Bargstädt, en tidligere kommunist, som var anbefalt av Berlins nye borgermester, sosialdemokraten Willy Brandt. Bargstãdt var godt kjent blant norske kommunister fordi han hadde vært aktiv i sabotasjearbeid i Norge sammen med "Osvald"-gruppa under krigen. Nå ville ledelsen i Arbeiderpartiet verve han for at han skulle bli infiltratør blant kommunister i Norge. "Journalist" Monsen, Rolf Gerhardsen, statsministerens bror, og ledende personer i Overvåkingspolitiet samarbeidet tett om denne aksjonen som førte til at Bargstädt kom til Norge. Dette er beskrevet i detalj i Lars Borgersruds doktoravhandling om Wollweber-organisasjonen i Norge.

Men selv om Lund-kommisjonen tok lett på hvordan samarbeidet mellom parti og politi begynte, bringer de fram mange detaljer som tilsammen avtegner et bilde av utviklinga i forholdet mellom Arbeiderpartiet og de hemmelige tjenestene:

Straks krigen er slutt kastes Arbeiderpartiet inn i en kamp med et sterkt kommunistparti om makt og kontroll i fagbevegelsen. En lojal fagbevegelse er nødvendig dersom arbeiderpartiregjeringen skal kunne gjennomføre sin økonomiske politikk. Derfor gis kampen mot kommunistene i fagbevegelsen høy prioritet: Den vinnes. Et sentralt faglig utvalg etableres med Ivar Hobbelhagen som sekretær for å samordne innsatsen i denne kampen. Det satses på skolering av tillitsvalgte i debattteknikk og agitasjon og det bygges opp et finmasket nett av partigrupper og kontakter på arbeidsplassene som fores med materiell.

Fra 1948 med Gerhardsens Kråkerøy-tale som en merkestein, endrer kampen mot kommunistene karakter til å bli en kamp først og fremst om utenrikspolitisk- og sikkerhetspolitisk kurs. Norge velger side og allianse i den kalde krigen, mot kommunistenes motstand. Det blir viktig å sikre støtte i arbeiderklassen for NATO-medlemskap og opprustning. Kommunistene anses nå som nasjonens fiende, en farlig femtekolonne. Den organiserte kampen mot dem på arbeidsplassene utvides og skjerpes. Omtrent samtidig bygges de hemmelige tjenestene opp, Fst II og overvåkingspolitiet: De skal finne sin form, sine arbeidsmåter og sitt materiale - og de skal bygge opp sine arkiver.

I kampen for å befeste landets sikkerhetspolitiske orientering har Arbeiderpartiet støtte fra de borgerlige partiene. Det oppfattes som en felles nasjonal kamp for rikets sikkerhet og motparten er ikke lenger bare Arbeiderpartiets konkurrent i fagbevegelsen, men alle partiers - hele folkets - fiende. Det ses som en felles nasjonal oppgave å nedkjempe denne fiende, og på ett frontavsnitt er det Arbeiderpartiet alene som kan føre kampen - blant arbeiderne og i fagbevegelsen.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

Forsvarsstaben lønnet ansatte i AOF og Ap

Når Forsvaret i sterk vekst skal rekruttere pålitelig personell og når politiet skal utvikle indre beredskap for en krise- eller krigssituasjon foruten å kartlegge mulige femtekolonnister i etater og sektorer av betydning for totalforsvaret, har begge tjenester behov for å kunne registrere dem som skal holdes utenfor Forsvaret og som skal under kontroll i en krisesituasjon. Både Forsvaret og politiet søker hjelp blant dem som står i daglig politisk kamp med kommunistene og som vet hvem de er: Den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen. Siden dette oppfattes som en nasjonal fellesoppgave, går ledende tillitsvalgte i partiet og fagbevegelsen inn i et nært og direkte samarbeid med Fst II og overvåkingspolitiet. Den faglige ledelse i Arbeiderpartiet nøyer seg ikke lenger med å samle situasjonsrapporter for å samordne kampen mot kommunistene i fagbevegelsen. De går i gang med å samle navn på kommunister på arbeidsplassene til bruk for de hemmelige tjenestene. Og Fst II går med på å betale en del av kostnadene med dette.

Dette arbeidet ledes altså en tid av Arbeiderpartiets faglige sekretær. Han og to-tre personer i stillinger i partiet og AOF betales av Fst II: "Kontoret" og "hjelpepersonalet". Hvor langt man passer på å holde dette arbeidet administativt og økonomisk atskilt fra det øvrige partiapparat, er uklart. Men det ser ut til at de sekretærene som rubriseres som "hjelpepersonale" gjør det samme partiarbeidet i sine distrikter som vanlige parti- eller AOF-betalte sekretærer i andre (kanskje bortsett fra Johan Olsen i Bergen). Videre kan det dokumenteres at en partisekretær (i Rogaland) på oppdrag fra partiets faglige sekretær utfører samme slag arbeid som "hjelpepersonalet" uten å være betalt fra Fst II - ved siden av eller som del av sitt vanlige fylkessekretærarbeid. Det er lite sannsynlig at han var den eneste. For medlemmene og de lokale organisasjonsledd var "hjelpepersonalet" vanlige sekretærer som utførte vanlig parti- og AOF-arbeid. At de var finansiert på en spesiell måte var ukjent nedover i rekkene - kanskje også for enkelte av sekretærene selv.

Dette registreringsarbeidet og samarbeidet mellom Fst II og organisasjonsledd i Arbeiderpartiet kulminerer i 1951: Da fullføres krafttaket med å bygge opp basislister til bruk for Fst II og overvåkingspolitiet for personellklarering og beredskap. Deretter flater samarbeidet noe ut og finner andre former for et mer langsiktig arbeid i en situasjon der kommunistpartiet dessuten er svekket.

"Hjelpepersonalet" og "kontoret" kom altså i stand i en spesiell situasjon som et midlertidig tiltak med et avgrenset formål og ble avviklet i den formen alt høsten 1951.

I de hemmelige tjenestene kom kommunistkartleggingen etter hvert inn i mer langsiktige og rutinemessige former. Midt på femtitallet ble ansvaret en sak for bare Politiets overvåkingstjeneste.

Også for ledelsen i LO og Arbeiderpartiet ble kampen mot kommunistene etter hvert en mer langsiktig oppgave. Selv om dette var en fiende på vikende front etter valgnederlaget i 1949, ble fremdeles situasjonen vurdert slik at det trengtes vaktsomhet, informasjon og samarbeid mot kommunistisk innflytelse i fagforeninger, i samorganisasjoner og på forbundslandsmøter.

Både fordi Arbeiderpartiet var det statsbærende partiet og fordi kampen mot kommunistene ble regnet for å være en nasjonal fellesoppgave, var det fremdeles nærliggende med et samarbeid når det kunne effektivisere kampen, slik ledende kretser både i partiet og tjenestene så det.

Men samarbeidet måtte være hemmelig. Det kunne ikke skje i offentlig lys. Dessuten kunne samarbeidet lett overskride de normer som gjaldt for grensedragingen mellom offentlig forvaltning og annen virksomhet. Samarbeidet ble holdt unna media og det kom heller aldri opp på vanlige sakslister i sentralstyret i Arbeiderpartiet eller i LO-sekretariatet. Her gjaldt prinsippet "need to know": Nesten ingen visste alt. Ganske få visste noe. De fleste ante ikke - og noen som ante spurte ikke. Det gjaldt både ledere i fremste rekke og nedover i rekkene. Utvalgte "pålitelige" tillitsmenn i velegnete posisjoner ble engasjert, men ikke flere enn nødvendig.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

Lokalt trekant-samarbeid: Overvåkingspolitiet, Ap og personalsjefen

Kommisjonen har ikke påvist noe fast mønster i lokalt samarbeid mellom overvåkingspolitiet og organisasjonsledd og medlemmer i Arbeiderpartiet og LO. Men kommisjonen kan slå fast at lokal kontakt og samarbeid ikke var uvanlig. Initiativene kom helst fra politiet, men de ble gjerne møtt med åpen velvilje og politiet fikk informasjon, særlig om hvem som var kommunister på arbeidsplasser og i lokalmiljøet, og hva de stelte med. Informasjon gikk også i noen tilfeller andre veien fra politiet til partiet/fagbevegelsen.

Kommisjonen har også sett tilfeller av trekantsamarbeid mellom bedrift, parti/fagforening og politi om å kartlegge og sile ut kommunister ved ansettelser. Samarbeidet foregikk alltid under diskresjon: Det ble ikke behandlet på vanlig organisasjonsmessig måte, og de fleste medlemmene fikk ikke vite noe. Men det var en utbredt oppfatning både på Arbeiderparti/LO-siden og i overvåkingspolitiet at slikt samarbeid var godkjent på toppen og ble vurdert positivt.

Omfanget og formene for slikt samarbeid var sterkt personavhengig. Noen steder var politiets folk forsiktige med å nærme seg politiske og faglige ledere med ønske om informasjon, og det hendte de ble avvist hvis de gjorde det. Andre steder kunne velviljen være stor og samarbeidet ble langvarig og innholdsrikt.

I noen tilfeller var personalsjefene i hjørnesteinsbedrifter viktige nøkkelmenn, særlig når det gjaldt trekantsamarbeid: De fikk informasjoner av politiet om søkere til stillinger, og de kunne f eks ta kontakt med fagforeningsmedlemmer om hvem de burde ta inn og hvorledes den politiske stillingen var i de forskjellige avdelingene i bedriften.

Noen store bedrifter hadde personalsjefer med fartstid i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen. Det gjelder spesielt enkelte statsbedrifter som hadde en nøkkelrolle i regjeringspartiets industristrategi. Det var spesielt viktig med ro på slike arbeidsplasser og at fagforeningen var en støttspiller for Arbeiderpartiets politikk. Kommunistene, som kunne utfordre denne politikken, måtte holdes på et nivå der de kunne kontrolleres og mestres. Da var det viktig å ha en personalsjef som kunne sile tilgangen av nyansatte.

Det er redegjort for hvorledes en personalsjef med Arbeiderpartibakgrunn hadde en slik funksjon ved A/S Sydvaranger 1960-1964, i forståelse med direksjonen lokalt og hovedkontoret i Oslo. Før han kom til Kirkenes var han personalsjef ved en større statsbedrift i Sør-Norge 1948-1960. I 1964 flyttet han fra Kirkenes og ble personalsjef ved Jernverket. Det ser ut til at han hadde samme oppgaven der i samarbeid med blant andre LOs distriktssekretær. AKP-eren Atle Hiller var en av de som midt på 1970-tallet fikk klar beskjed fra både personalkontor og klubbkontor at han var uaktuell som jobbsøker fordi han var kommunist.

Atle Hiller er nå konserntillitsvalgt for Fellesforbundet i Fundia-konsernet og har i flere perioder på 90-tallet vært klubbleder på Jernverket. Det hadde ikke vært mulig uten ei årelang og brei grunnplansmobilisering i Mo i Rana og til dels på landsplan for å avdekke og kritisere hvordan Ap-ledelsen og de hemmelige tjenestene har samarbeida om yrkesforbud.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

7
Hadde vi rett? Hva avslørte egentlig Lund-rapporten?

Lund-kommisjonen hadde som mandat å undersøke hvorvidt de hemmelige tjenestene har vært engasjert i ulovlig eller irregulær overvåking av norske borgere. Rapporten gir en grundig dokumentasjon og svar på følgende problemstillinger: Hva er borgerskapets indre fiendebilde? Hva slags metoder har borgerskapet til rådighet i undertrykkinga av indre opposisjon? Hva slags holdninger er de nødt til å lansere for å legalisere fiendebilde og metoder?

Rapporten slår fast at for AKP(ml) og organisasjoner som sto AKP(ml) nær ble det foretatt en tilnærma total kartlegging. Rundt 20 000 personsaker ble oppretta i arkivene. Til og med løse mistanker om sympati ga grunnlag for observasjonssak. Dette skjedde fordi partiet var

Målet for overvåkinga var å bringe bevegelsens farepotensiale på det rene, og å drive registrering med henblikk på seinere personkontroll.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

De metodene som POT har benytta seg av

* Romavlytting med tekniske hjelpemidler har vært ulovlig i hele granskingsperioden. Samtidig viser rapporten at det i perioder har vært faste avlyttingsopplegg på steder hvor møter jevnlig ble holdt. På 60-tallet fikk distiktssentraler og politikamre utlevert en utstyrspakke for romavlytting, bestående av flere typer mikrofoner, transformatorer, mikrofonforsterkere, lysnettforsterkere og opptagere. Dette utstyret ble tilbakekalt omkring 1985.

* Telefonkontroll. Dette har vært straffbart etter 1958. Fra 1960 kreves rettens samtykke: Kontroll kan bare iverksettes overfor personer som med grunn mistenkes for å ha begått nærmere angitte straffbare handlinger og bare når kontrollen er påkrevet av hensyn til rikets sikkerhet. Telefonkontroll kan ikke brukes som forebyggende overvåkingstiltak retta mot person eller organisasjon.

Rapporten viser at telefonkontroll i svært mange tilfeller er benyttet uten at lovens vilkår har vært oppfylt, og at forhørsrettens beslutninger gjennomgående er svært utilfredsstillende, "...saksbehandlingen ved Oslo forhørsrett er rettssikkerhetsmessig lite betryggende. Rettsprotokollen med forhørsrettens standardbeslutning er regulært utskrevet på forhånd av overvåkingspolitiet".

Telefonkontrollen har vært knytta til mistanke om overtredelse av straffeloven. Det er på det rene at POT har brukt denne metoden systematisk for å skaffe seg informasjon om politiske partier og organisasjoner, om virksomheten, om ledere, om sympatisører.

* Registrering av overskuddsinformasjon. Det vil si registrering av opplysninger som er uten betydning for etterforskning av straffbare saker. Dette ble forbudt i 1960. Telefonkontrollforskriftene fastslår at overskuddsinformasjon skal makuleres. Praksis viser at enhver opplysning fra telefonkontroll har kunnet nedtegnes hvis den har vært av interesse for tjenesten.

* Ransaking. Beslag. Lund-kommisjonen har ikke omtalt mange saker med ulovlig ransaking av hus eller husrom, men mange tilfeller av ulovlig beslag hos personer, i forbindelse med legale etterforskningstiltak. Beslaglegging av overskuddsinformasjon, av dokumenter politiet har kommet over ved ordensmessige oppdrag er ulovlig. Likevel er det mange eksempler, som f.eks. søknader om demontrasjonstillatelse og stands, flyplassregistrering av reisende til kommuniststyrte land og pålegg til banker om å utlevere kontoopplysninger. Politiet foretok ulovlig dokumentbeslag av bl.a. kundelister i brannruinene til Oktober bokhandel etter bombeattentatet i mars 1977.

* Spaning. Dette er ikke i strid med instruksverket og har blitt flittig brukt i forbindelse med f.eks. ulovlig streik. Som et eksempel kan nevnes spaning på sommerleir så seint som i -86.

* Bruk av informanter. Dette er heller ikke i strid med instruksverket. Det som har vakt en del oppsikt er at man til og med har benytta seg av elever i grunnskolen til dette formålet.

Etter mer enn 10 års overvåking, uten opplysninger som bestyrket mistanken om forberedelse av væpna revolusjon har det aldri blitt foretatt analyser av bevegelsen for å fastslå om den representerte en fortsatt sikkerhetstrusel.

I Lund-rapporten heter det på s. 70 at "...en slik registrering reiser også spørsmål av grunnleggende betydning for utøvelsen av demokratiske rettigheter eller friheter - retten til å ytre seg politisk og delta i politisk virksomhet uten frykt for å bli nedtegnet i politiregistre...". Og her har borgerskapet diktatur et demokratisk problem: Samtidig som de hevder at de er tilhengere av "...den frie, politiske meningsutveksling som er demokratiets bærende fundament..", og at "...de mulighetene de hemmelige tjenestene har til å overvåke....kan virke nedbrytende på tilliten til den demokratiske styring av samfunnet.", er de nødt til å ha alle krefter som smaker av opprør under full kontroll.

Av de aktuelle straffebestemmelser i straffeloven som kunne være lovhjemmel for kartlegginga av ml-bevegelsen, er det særlig § 104 a som det har vært diskusjoner omkring. Der heter det at "- den som danner, deltar i eller støtter forening som har til formål ved sabotasje, maktanvendelse eller andre ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen" kan bli gjenstand for forfølgelse etter denne paragrafen.

Det er særlig skjerpende om medlemmene rår over våpen eller sprengstoff. Dette handler om kupp, vern mot femtekolonnevirksomhet i forberedende stadium. Lund-kommisjonen mener at handlinger som påvirker stabiliteten hører inn under 104 a, men det skal mye til ved ulovlige streiker eller ulovlige demonstrasjoner.

Overvåkingssjef Gunnar Haarstad sier i brev til justisministeren i 1980: "Klare uttalelser fra ledende personer innen organisasjonen gir grunn til å anta at den er innstilt på å bruke ukonstitusjonelle midler - inklusive vold - for å nå sine revolusjonære mål (strl. §98). Det foreligger begrunnet mistanke om at AKP(ml) har mottatt økonomisk støtte fra Kina (strl. § 97 a)".

Det er en interessant parantes i denne sammenhengen at § 104 a, nå mere kalt "ml-paragrafen", er den lovhjemmelen politiet brukte for å arrestere nazister våren 1997. Kommu-nazi-ideologien bygger seg opp og blir gangbar mynt fra flere kilder enn Klassekampens spalter.

Begrepet "rikets sikkerhet" er et sentralt begrep i hele rapporten. Begrepet omfatter både indre og ytre sikkerhet. Det innebærer at vitale deler av statsapparatet må være trua. På side 83 står det: "Forsøk på å avsette regjeringa og stortinget gjennom en revolusjon omfattes åpenbart av begrepet rikets sikkerhet".

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

Borgerskapets trusselbilde

Overvåkinga av NKP viser at myndighetene ikke tok noen sjanser. Sjølsagt var det fare for rikets sikkerhet under truende fiendtlighet mellom fremmede stater. Og indre uro i en utenrikspolitisk spent situasjon kunne føre til at en fremmed makt grep inn. Men også tilsynelatende avspenning internasjonalt kunne være skummelt. Under dekke av avspenning kunne det nemlig foretas en indre aksjon med hemmelig støtte utenfra som et første skritt for å utløse en internasjonal krise. Infiltrasjonen på arbeidsplassene hemma utviklinga av produktiviteten i industrien, og dermed forsvarsevnen. Sjøl fredspropagandaen var reinspikka dekkoperasjon. Studiearbeidet skulle tjene til å utdanne kadre trenet i oppfinnsomhet og konspirativ list.

Men de var forberedt. Justisministeren redegjorde i 1950 for interneringslistene på et møte i forsvarsrådet, (Lund-rapporeten s. 98) - lister som ble ajourført fram til Overvåkingssjef Grøndahl i 1992 moderniserte interneringsberedskapen slik at forhåndsbestemte lister ble unødvendig.

For å si det med landsfaderen Einar Gerhardsen (1950):
"...Kommunistene fikk ved det siste valget 100.000 stemmer. I dag kanskje henimot 75.000 voksne nordmenn, som på bakgrunn av det som nå har skjedd i verden helt åpenbart gitt sin stemme til et parti som ikke er et norsk parti...et parti som stiller sitt apparat til tjeneste for en annen sak".

Og om kampen mot kommunistene på arbeidsplassen:
"...De fleste aner jo ikke hva det er for en belastning for den arbeider som på en arbeidsplass eller fagforening, der en først og fremst møter kommunistene og går i kamp mot dem, de får ikke et minutts ro! De utsettes for de grusomste forfølgelser - en aner ikke hva den mann utsetter seg for som går i bresjen i kampen mot de kommunistiske fortroppene....Denne kampen er det arbeidernes plikt å føre, og andre nordmenn bør understøtte dem i deres arbeide. Dette er en politisk oppgave, og jeg nevner det her, for her sitter det så mange representanter som har forbindelser i de kretser som ka gjøre noe for å stille opp. Det vil på mange arbeidsplasser være slik at de arbeiderne som fører denne demokratiske kampen kunna få litt støtte hos arbeidsledere, hos ingeniører , kanskje hos arbeidsgiveren....og pressa kunne gjøre en mer aktiv innsats på dette området..."

Etter at NKP var over sitt høydepunkt, ble AKP(ml) den nye subversive truselen. (Subversjon: Undergravings- og femtekolonnevirksomhet). AKP'erne hadde sterk lojalitet til bevegelsen, mente at staten var monopolborgerskapets undertrykkelsesapparat, de ville ikke være lojale mot statshemmeligheter, de var opptatt av sikkerhet og hemmelighold, de søkte seg bevisst til arbeidsplasser for å drive politisk arbeid, de drev politisk militærtjeneste under dekke av velferdskrav, de drev våpenøvelser, (et medlem i SUF hadde overnatta på hybelen sin bare tre-fire netter i løpet av tre måneder, han var hele tiden kledd i gummistøvler og langbukse, typisk feltantrekk!), de brøt fredsplikta og utløste ville streiker, de hadde forbindelse med Kina, Albania og Cuba, de kunne utvikle seg til å bli en kinesisk etteretningsorganisasjon på norsk jord, de framelska negativ samfunnskritisk holdning, de arrangerer studiesirkelopplegg om politisk militærtjeneste, de utgjorde en fare fordi de opptrådte fordekt, de jobba systematisk og effektivt med å infiltrere og dirigere mest mulig av det bestående samfunn og næringsliv, de forberedte befolkningen på folkekrig, de hadde kontakt med utenlandske bevegelser som brukte terror, PLO og IRA, nok av ting!

I 1987 sier politiinspektør Iver Frigaard: "AKP er idag ikke et revolusjonært parti..." og "Partiet har blitt mer og mer borgeliggjort, og tilnærmet 99% av medlemmene spiller på demokratiske virkemidler." Men de er fremdeles registreringsverdige, særlig

1. Nominelle ledere
2. Toneangivende personer.
3. De som har konspirativ atferd.

Det ligger nemlig et potensiale der som det er viktig å følge. Det er latent undergravingsfare fra AKP, NKP og NF - Nasjonalt Folkeparti. Det er også mulig at grupper og organisasjoner kan utvikle seg til å ta i bruk ulovlige virkemidler for å nå sine mål, sånn som kommunistiske front- og dekkorganisasjoner, freds- og pasifistorganisasjoner, natur- og miljøorganisasjoner, humanistiske organisasjoner, religiøse- og livssynsorganisasjoner, ungdoms- og studentorganisasjoner, flyktningeorganisasjoner, vennskaps-, sympati- og solidaritetsorganisasjoner.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

Havnet i arkivene tross ordlyden i Overvåkingsinstruksen

I overvåkingsinstruksen 1977 § 4 heter det:
"...Medlemsskap i lovlig politisk organisasjon eller lovlig politisk virksomhet kan ikke i seg selv danne grunnlag for innhenting og registrering av opplysninger." Dette var ikke til hinder for at POT i 1984 registrerte alle som var bydelsrepresentanter for RV i Oslo, slik det beskrives i Den hemmelige krigen.

POT har diverse arkiver til sin rådighet. For det første er det et personsaksarkiv, eller saksarkiv. Dette arkivet kalles nå overvåkingsarkiv. Arkivet inneholder "...saker av aktuell betydning...med opplysninger om personer som etter løpende vurdering er overvåkingsobjekter og om hvem det foreligger opplysninger som gjør det nødvendig med videre etterforskning eller andre kontraetteretningsmessige tiltak".

For det andre har de observasjonsarkivet, som også er et personsaksarkiv. Det inneholder opplysninger som er relevante i den forebyggende sikkerhetstjenesten - i tilfelle man får bruk for opplysningene til fremtidig personkontroll. I 1981 inneholdt observasjonsarkivet 24.500 saker.

I tillegg finnes det ulike arbeidsregistre for systematisering av opplysninger som finner sted i en innledende fase før registrering. Slike registre anses ikke som registre i instruksens forstand, men som hjelpemiddel for den enkelte tjenestemann. Men de er tilgjengelige for alle andre innafor tjenesten. Lund-kommisjonen har konkludert med at opplysninger om politisk tilhørighet har i betydelig omfang blitt registrert i arbeidsregistre. Der det ikke er vilkår for opprettelse av observasjonssak, kan opplysninger nedtegnes i arbeidsregistre.

EDB-basert arbeidsregister oppretta i 1991 er søkbart på navn, personnr., organisasjon mm. Dette fungerer som et henvisningsregister: Gir svar på om en person er registrert og hvor, med arkivhenvisning til overvåkingsarkiv, observasjonsarkiv og arbeidsregistre. Alle ansatte i Overvåkingssentralen kan få tilgang til søk.

Lokale arbeidsregistre: Det har vært foretatt registrering lokalt i atskillig utstrekning. Et eksempel fra landsdelssentral Vestlandet illustrerer hva slags registreringsvirksomhet som kunne foregå lokalt:

[Gå til innholdfortegnelsen]

"ikke personhenvisninger i emnearkivet", sa overvåkingssjefen

Som om ikke dette skulle være tilstrekkelig, finnes det også emnearkiv: "Her arkiveres stoff om generelle spørsmål eller spørsmål av prinsippiell art, registret inneholder også en del stoff om diverse organisasjoner, herunder navn på aktive medlemmer"

"Det er ikke personhenvisninger i emnearkivet" skrev Overvåkingssjef Haarstad til justisministeren i 1981. Men i emnearkivet fant Lund-kommisjonen mange personer tilknyttet ml-bevegelsen:

En rekke mapper med personopplysninger og personoversikter: Tillitsvalgte i styrer og komiteer, valglister, deltagere på kurs og sommerleir, ml-studenter og ml-lærere, søknader om demontrasjoner og stands, tillitsvalgte ved bedrifter, studenter og akademikere som tok arbeid som ufaglærte, ml-ere i offentlig administrasjon, personer med mulige ml-sympatier, KK-medarbeidere, KK-selgere og KK-abonnenter, sentralstyre-medlemmer (73-88), bydelskontakter i Oslo AKP (1984), fylkeskontakter i AKP (1988) osv osv.


Noen tall som gir grunn til ettertanke

Lundkommisjonen har også sett på de saker hvor det bare er registrert ordinær politisk virksomhet: (Dvs saksmappa ikke inneholder en eneste annen opplysning)

Det vil si det er 8.164 personsaker som er registrert som såkalt ml-relatert og hvor det ikke finnes opplysning om noe annet enn ordinær politisk virksomhet. 64% av sakene er mer enn 15 år gamle, det vil si at det ikke er tilført noen dokumenter etter 1980.

[Gå til innholdfortegnelsen]


For å legitimere all denne overvåkinga, har det vært viktig å lage seg overbygninger:

"AKP har et klart ulovlig formål, de har programfestet en rekke meget alvorlige forbrytelser, de skal avskaffe demokratiet og innføre diktatur, de forbereder seg på å drive illegal virksomhet, partiet har kontakt med organisasjoner som utfører terror, de skal opprette sin egen folkehær som er tiltenkt å være det maktorgan som skal brukes til å overta makten i landet, og som et ledd i dette søker de til forsvaret for å lære seg våpenbruk og militærkunst". (Av notat fra overvåkingssjef Erstad til justisministeren 1987).

Det skulle ikke mye til for å havne i arkivene. Noen eksempler fra Lund-rapporten:

Det heter seg at POT fremdeles er opphengt i det gamle fiendebildet fra før Øst-Europas og murens fall. Men POT drev ikke først og fremst jakt på mulige agenter fra Øst-Europa, de drev først og fremst jakt på AKPere på 70-, 80- og 90-tallet. På grunn av AKPs politiske standpunkter er det helt umulig å tenke seg at partiet kunne romme agenter for noen østeuropeisk, for ikke å snakke om sovjetisk stat. POTs interesse for AKP skyldes at DNA+POT anså AKP med omland, ikke som en trussel mot rikets sikkerhet, men mot sine egne politiske interesser. Det var et politisk politi som samlet opplysninger som kunne brukes i påkomne tilfeller. Sammenbruddet i Øst-Europa var derfor irrelevant for overvåkingspolitiet.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

8
Er det ulovlig å avskaffe kapitalismen?

(Dette kapitlet er et innlegg i Klassekampen 22. mars1998, skrevet av Arnljot Ask, internasjonal sekretær i AKP. De to siste avsnittene er litt endra.)

Når den sosialistiske revolusjonen setter den kapitalistiske samfunnsorganiseringa til side, er det sjølsagt flere paragrafer i Grunnloven som må endres. I forhold til dagens lovtekster er derfor sosialisme ulovlig i Norge. Men, dette betyr ikke at den norske borgerlig demokratiske styringsformen gjør det ulovlig å jobbe for sosialismen. Å prøve å stemple AKPs formål som ulovlig på grunnlag av at sosialisme er ulovlig etter dagens lover, er derfor politisk umulig, og vil heller ikke holde juridisk. Andre angrepsvinkler må brukes, dersom en skal få aksept for at AKP/AKPere kan behandles på den måten som Overvåkningsskandalene nå har avdekka.

Derfor prøver en nå å få stempla metodene som AKP bruker som ulovlige. Når straffelovens § 104 anvendes på AKPs programmer, følges det opp av en strategi som, uansett programformuleringene, forutsetter at AKP "ved sabotasje, maktanvendelse eller andre ulovlige midler (vil) forstyrre samfunnsordenen.." for å utløse revolusjonen. Fra makthavernes side er det forståelig at de velger denne strategien, for å dra nytte av fordommene og løgnene som er spredd omkring AKP og den revolusjonære bevegelsen. Det kan også være nyttig for å dekke over at det er de som vil sette demokratiet til side i en revolusjonær situasjon.

For, det er en sjølsagt ting at revolusjonære samfunnsomveltninger ikke er lovlig sett med øynene til de som mister makta. Også om den nye samfunnsformen vinner fram gjennom flertallsoppslutning i en prosess som holder seg innenfor rammene for lovlig politisk virksomhet. Derfor trenger makthaverne en unntaksparagraf, og de trenger å ta sine praktiske forhåndsregler som delvis er skjult for offentligheten. Her har Lund-rapporten letta litt på sløret, slik at vi har fått et glimt av denne virksomheten. Det er de sjølsagt rasende for, og prøver nå iherdig å reparere så mye som mulig av disse "skadene". Buskagitasjonen og bakholdsangrepa mot Berge Furre og den offensive kampanjen for å stigmatisere AKP må sees i dette lyset.

Hvilke utsagn i AKPs program kan så brukes til å snu saka på hodet og vende oppmerksomheten bort fra at det er borgerskapet sjøl som planlegger å bruke makt for å sikre seg mot folkeflertallet og knuse et revolusjonært opprør? Foreløpig er det ingen som har kommet med annet en allmenne tolkninger og påstander som best kan karakteriseres som politisk propaganda. Noen gidder heller ikke legge skjul på at de ikke har lest AKPs programmer! Det er nok at AKP jo skal ha "væpna revolusjon" på programmet. Willoch sier til Klassekampen 22.februar at det fram til han gikk av som statsminister i 1986 var "helt klart at AKP hadde et formål som var ulovlig", og legger til at overvåkninga av partiet var legitimt også fram til 1989, da han forlot Stortinget. Hva ulovligheten konkret bunner i, bryr han seg ikke om å spesifisere. Professor Anders Bratholm uttaler i samme utgave av avisa at "AKPs programformuleringer peker entydig i retning av at partiet vil ta over makta ved hjelp av våpen" Vi må da be han dokumentere dette konkret.

Når AKP i sitt program sier at "en sosialistisk revolusjon er et sosialt opprør som tar makta fra borgerskapet og undertrykker det som klasse, oppløser embetsmannsstaten, opphever den kapitalistiske privateiendommen og etablerer nye, sosialistiske produksjonsforhold" er det en historisk betraktning som også bygger på erfaringene med overgangen fra slavesamfunn til føydalisme og kapitalismens gjennombrudd. Dette sier imidlertid ikke noe om hvilke metoder partiet AKP vil bruke i kampen for sosialismen. Hvordan dette skal skje antydes i samme avsnittet i programmet, hvor det pekes på en samfunnsmessig prosess, hvor "arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Ikke noe parti kan innføre sosialismen "på vegne" av arbeiderklassen". Det er også rimelig å tolke tidligere justisminister Elisabeth Schweigaard Selmer sitt innspill som at hun mener disse passusene ikke kvalifiserer til noe ulovlighetsstempel. Det må da være andre ting hun sikter til.

Programmet sier videre at "en sosialistisk revolusjon vil aldri seire uten at borgerskapet avvæpnes og folket tar kontrollen med våpenmakta". Men dette peker jo på en situasjon hvor det nettopp er det sittende regimet som bryter demokratiske spilleregler og tyr til "maktanvendelse eller andre ulovlige midler" (jfr §104). ("Arbeiderklassen i Norge, har som i andre land, interesse av en fredelig omveltning. Samtidig viser alle historiske erfaringer at borgerskapet er forberedt på å knuse rettferdige sosiale opprør med vold og fascisme", står det i programmet som en begrunnelse for konklusjonen om folkekontrollen med våpenmakta).

Det Lund-rapporten har avdekka, bekrefter faktisk at det er hold i denne analysen. Dagens makthavere har ikke bare i sinne å sette alle lover til side når makta blir trua en gang, men tar også praktiske tiltak idag for å forberede mest mulig effektiv maktanvendelse. Skulle §104 brukes mot noen, måtte det da være mot de kreftene innenfor borgerskapet som har drevet denne virksomheten. De rammes av sitt eget lovverk. Det er POT og deres støttespillere i maktens innerste sirkler som har brukt ulovlige midler for å "holde på (i stedet for "oppnå", som er § 104s ordlyd) innflytelse i offentlig anliggender". Den innflytelsen det da er snakk om dreier seg ikke bare om å stå best rustet til en revolusjonær situasjon, men også om å hindre utvikling av en revolusjonær opposisjon mot makta. Den viktigste nytten av POT & konsortier sitt arbeid, har jo vært det praktisk matnyttige i dagens situasjon. Som Ronald Bye uttalte for kontrollkomiteen mandag 24.februar 1997: -Det handlet ikke om rikets sikkerhet eller om revolusjon, men om politisk kontroll med de gruppene som kunne lage bråk på arbeidsplassene.

Den motoffensiven vi så utover våren 1997 for å prøve å rettferdiggjøre den ulovlige virksomheten som Lund-kommisjonen har avdekka, ved å prøve å kriminalisere AKP og andre organisasjoner og enkeltpersoner på venstresida, har blitt fyrt opp under av tidligere statsministre og statsråder. Det viser hvor selvsagt dette har vært for en del av maktstrukturen, og at det ikke bare er fortidens sjefer som Håkon Lie og Jens Christian Hauge som ser på dette som høyst legitimt og fortjenestefullt.

AKP har ingen illusjoner om at denne illegale virksomheten vil forsvinne med dette oppgjøret. Men "sprekken i fasaden" kan føre til at albuerommet blir mindre, i allefall for en tid. Den folkelige opinionen vil være avgjørende her. Det er også å håpe at enkelte politikere og tjenestemenn har fått en klarere forståelse for at det er viktig å ha et bevisst forhold til hvem en er lojal overfor; makta eller folket.

Men en skal ikke ha store forhåpninger. Til tross for at Lundkommisjonen dokumenterte omfattende lovbrudd, er det ikke reist straffesak mot en eneste av de som var ansvarlige. Stortinget nøyde seg også stort sett med å ta rapporten "til etterretning", men uten å gjøre noe forpliktende vedtak om at de hemmelige tjenestene skal følge en annen retning i framtida.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

9
Hvorfor skjer dette? ML-teorien om statens klassekarakter

Alle de marxistiske klassikerne har beskjeftiga seg med dette spørmålet. Lenin sammenfatter dette i artikkelen "Staten og revolusjonen" fra 1917.

Der sier Lenin at staten på ingen måte er en makt som er påtvunget samfunnet utenfra. Staten er et produkt av samfunnet på et visst utviklingstrinn, en erkjennelse av at samfunnet har vikla seg inn i uløselige motsetninger. Men for at disse motsetningene - klassene med motstridende økonomiske interesser - ikke skal ødelegge seg sjøl og samfunnet i en nytteløs kamp, er det nødvendig å ha en makt som ser ut til å stå over samfunnet, som kan dempe konflikten og holde den innafor "ordninga".

Dette er statens historiske rolle: Staten er et produkt av og et uttrykk for at klassemotsetningene ikke lar seg forene. Det at staten er til beviser at klassemotsetningene ikke lar seg forene. Men det skal se ut som om staten er et redskap til å forsone klassene med. Hvorpå Lenin siterer Marx: Staten er et organ for klasseherredømme, et organ for en klasse å undertrykke en annen med. En ordning som gjør undertrykkinga lovlig og varig - ved å mildne sammenstøtet mellom klassene.

Ikke bare har staten væpna soldater, men andre tvangsmidler ("materielle hjelpemidler"), fengsel, osv. men også andre maktmidler. Den offentlige makta består av byråkrati, hær, politi og fengsel, men også tvangsanstalter (psykiatri - makt til å definere hvem som er gærne og hvem som er avvikere), offentlige etater - som setter politikken ut i livet, rettsapparat, institusjoner, media, ideologiprodusenter, undervisning...Stående hær og politi er kjerna i statens voldsapparat. Men staten har andre tvangsmidler, også i Norge i 1998.

For å opprettholde makta si må staten ha økonomiske midler til rådighet. Statstjenestemenn (som f.eks. krever inn skatter), synes å stå over klassemotsetningene, men i virkeligheten er de oppkjøpt, bestukket (muta) av den borgerlige statsmaktas kapital.

To institusjoner særmerker det borgerlige statsapparetet: Byråkratiet og den stående hæren.

Byråkratiet: Det er særlig småborgerskapet som blir dratt over til borgerskapet. De blir underlagt det byråkratiske og militære apparatet, som sørger for at de får makelige, rolige og velsedde stillinger som setter dem over folket.

Staten er staten til den sterkeste og økonomisk rådende klassen, som ved å bruke staten som medium har den politiske makta også. Slik skaffer den seg midler til å holde den undertrykte klassen nede og utbytte den.

Den alminnelige stemmeretten er en borgerlig-demokratisk rettighet men den gir ikke folket mulighet til å styre samfunnet. I styringssammenheng er den et redskap for borgerveldet.

Parlamentarismen er således en av statsinstitusjonene. "I stedenfor at den allmenne valgretten skulle avgjøre en gang hvert 3. eller 4. år hvilke medlemmer av den herskende klassen som skulle uttrykke og undertrykke folket i nasjonalforsamlinga....." skulle de representative organa gjøres om fra prateklubber til arbeidende organ. Det skulle være utøvende og lovgivende på samme tid, sa Marx om Pariserkommunen.

De virkelige statssakene blir avgjort bak scenen, utført av departementene og generalstabene.

Nasjonalforsamlinga er via til prat med det særformålet å holde folk flest for narr. La så mange som råd (av venner) slippe fram til smørøyet, til de lønnsomme og ærefulle postene, samtidig som folks oppmerksomhet er fanget. I mellomtida røkter regjeringskontora og hærledelsen statssakene.

I dagligtalen betyr demokrati folkestyre. Og folkestyre betyr at hele folket styrer. De styrer gjennom å velge representanter for seg, og disse representantene utgjør folkeforsamlinga. Men det finnes også en annen måte å forstå demokratiet på. I Aten, "demokratiets vogge", utelukka demokratiet "de fremmede", kvinnene og slavene. Samtidig kom dette demokratiet mer og mer til å hvile på utbytting av andre bystater. Statsmannen Solos var den som først innførte demokratiet i Aten. Han skriver:
"Jeg ga demos (de to fattigste samfunnsklassene) så mye privilegier som var nødvendig for dem, slik at de ikke ble fratatt sin ære, eller forsøkte å kjempe mer for den. Demos følger best sine ledere når de ikke er drevet av vold og når de ikke får for frie tømmer..."

Dette betyr at herskerklassen styrer, og folket får visse demokratiske rettigheter som gir dem en viss innvirkning på styringa, men disse rettighetene betyr ikke at folket får makta. Demokratiet er etter denne definisjonen en metode som herskerne bruker for å styre staten på en mest mulig problemfri måte, det er en moderne form for diktatur.

Til tross for allmenn stemmerett er demokratiet fremdeles en metode som herskerklassen bruker for å styre en stat. For å kunne herske med minst mulig bruk av vold, uten at den reelle makta noensinne blir trua. Herskinga blir gjennomført som en slags drøfting (parlamentering) mellom herskerne og dem som blir herska over, på en smidig måte, gjennom en mengde kompromisser. Det er det parlametariske systemet som blir brukt på denne måten. En sånn styringsform er dessuten nødt til å hvile på en gigantisk forføring av folket ved å få det til å se ut som om staten "står over" klassene. Dersom den økonomiske og politiske makta blir trua vil de diktatoriske trekka komme tydeligere fram, kjerna i staten, voldsapparatet, vil bli satt inn mot folket.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

Noen definisjoner:

Stat: Den økonomisk herskende klassens politiske organisasjon, hvis formål er å bevare det rådende økonomiske systemet og undertrykke motstanden fra andre klasser..

Statsapparat: Summen av statsmaktas og statsforvaltningens organer (med deres kadre, materielle ressurser og forvaltningsmetoder) som gjennomfører den herskende klassens politikk... ("Marxistisk oppslagsbok").

Staten: Staten er den viktigste organisasjon for klasseherredømmet, og har til oppgave å beskytte de økonomiske forhold i overensstemmelse med den herskende klassens interesser og slå ned enhver motstand fra fiendtlige klasser. ("Arbeidernes leksikon").

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

Staten - deg, meg og oss?

I 20- og 30-åra var statens klassekarakter letter å få øye på. Klassekampen var hardere, og de politiske frontlinjene skarpere. Borgerskapet forsto imidlertid betydninga av aktiv tilsløring. Med sosialdemokratiet ved makta ble det lagt stor vekt på å utvikle og propagandere for forestillingen om Norge som et likeverdssamfunn med et nøytralt statsapparat som er høyt hevet over politiske og sosiale motsetninger. Gjenoppbygginga etter krigen, med klassesamarbeid, en lang periode med arbeidsfred og økende velstand for vanlige folk hjalp godt til med å skape en sånn oppfatning.

Men utover 70-tallet opplevde vi også i Norge mange tilfeller av statens voldelige forsvar for det bestående, gjennom angrep på streikende arbeidere, aksjonerende miljøaktivister og politiske demonstrasjoner, alltid etterfulgt av arrestasjoner og bøtlegging. Dette var på ei tid da sjøl ikke de mest romantiske, revolusjonære optimister ville drista seg til å kalle situasjonen revolusjonær.

Det var ikke bare episoder med rå maktutøvelse som anskueliggjorde teorien om statens klassekarakter. Avsløring og dokumentasjon om overvåking av statens fiender, legale politiske partier og grupperinger på venstresida, var til god hjelp. Sporadiske innblikk i maktas korridorer og styrerom bekrefta også det som mange ante, at all makt langt fra var samla på Løvebakken. Mye blir avgjort ved enighet mellom toppene fra politikk og næringsliv bak lukkede dører.

Staten er altså ikke en filantropisk oppfinnelse forat menneskesamfunnet skulle få et organ, en fellesnevner som kunne bygge skoler, sykehus og veier, men et apparat som kunne sikre en skjev fordeling av samfunnsgodene og om nødvendig forsvare denne urettferdigheten med vold.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

All makt i denne sal?

Forståelsen av statens rolle i det moderne klassesamfunnet var en viktig årsak til at venstresida på 60- og 70-tallet forkasta parlamentarismen, valg og fredelig overgang som gangbar vei til et sosialistisk samfunn. Den revolusjonære bevegelsen ble blant annet grunnlagt på forståelsen av at ethvert truende angrep på det bestående samfunnets viktigste verdier, den private eiendomsretten til produksjonsmidler og retten til å tjene penger på andres arbeid, ville bli møtt med desperate mottiltak. Mottiltak hvor nettopp staten med sin hær, politi, fengsel og overvåking og muligheter for sensur ville spille en helt avgjørende rolle. Og det at i en sånn revolusjonær situasjon ikke betød noe for staten om flertallet av befolkninga sto på de revolusjonæres side eller ikke.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor og hvordan myten om statens nøytralitet og parlamentarismens evige liv er seiglivet i et land som Norge, selv langt inn på venstresida i det politiske landskapet. Krig, undertrykking og nød ruller over TV-skjermene hver kveld. Undertrykkinga i land som Palestina, Tyrkia, Irak og Afghanistan sammenlignes med Norge. Dette får gamlelandet med sine demokratiske tradisjoner til å framstå som det reine Utopia, som en varmestue i en iskald verden. På tross av reportasjer fra disse landene opplever vi i Norge at det er nesten umulig for oss å forestille oss samfunn uten fredelige demokratisk kontrollerte valg hvor alle respekterer resultatet, og politifolk som vandrer rundt i gatene uten seksløper på hofta. Vi ligger jo i verdens fredelige hjørne! Dette er da også forhold som makthaverne og deres stat vet å utnytte maksimalt, gjennom skolen, aviser, radio og TV.

Hvis en skal jobbe i revolusjonære bevegelser og propagandere for revolusjonære alternativer i borgerskapets stat, er det noen viktige historiske lærdommer å huske: Det er grenser for de politiske framgangene borgerskapet tillater en revolusjonær bevegelse å få. De kan gå med i enhetsfronter med kommunistene, de kan slippe dem inn i regjeringene slik de har gjort i en rekke land. Men blir samtidig kravene fra massene for truende, er også folk utafor de politiske institusjonene kommet i bevegelse, da bgynner det å bli alvor. Før eller seinere kommer det til et punkt der gemytteligheten slutter og den nakne makta rår.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

10
Framtida. Hemmelige tjenester "som kan møte framtidas utfordring"

Omorganisering av POT

I kjølvannet av Lund-kommisjonen ble det i overvåkingsdebatten hevda at POT ligger med brukket rygg, og mange mente at overvåkingstjenesten har kompromittert seg gjennom offentliggjøringa av Lund-rapporten. Daværende statsminister Torbjørn Jagland tok til orde for en omorganisering av POT og en organisering av en overvåkingstjeneste skikka til å møte framtidas utfordringer. Hvilke utfordringer dreier det seg om? Og hvilke virkemidler skal man i 1998 sette i verk for å kontrollere venstresida og andre opprørske elementer? For sjøl om den organiserte venstresida er svakere nå enn på 70-tallet, har tendensene til opprør styrka seg.

28. februar 1997 het det i en pressemelding fra justisdepartementet at regjeringa har oppnevnt utvalget som skal vurdere ulike sider ved Politiets overvåkingstjeneste. Utvalget ble leda av Åge Danielsen, direktør på Rikshospitalet, tidligere departementsråd i forsvarsdepartementet, og besto ellers av to høyesterettsadvokater, en konstituert overvåkingssjef, en professor, en direktør til, , en lovrådgiver og nestlederen i norsk politiforbund.

Utvalget fikk i mandat å

"Det er viktig å rette blikket framover", sa daværende justisminister Gerd Liv Valla, "jeg er glad for at det også er solid oppslutning om at vi nå iverksetter en ny vurdering av oppgaver, organisering og regelverk".

Utvalget la fram sin innstilling i slutten av mars 1998, og hovedkonklusjonene var at POT skulle sentraliseres, og at tjenesten skulle utvise større åpenhet på alle plan. En sentralisering betyr at POT's hovedsentral på Grønland i Oslo blir styrket, og at regionssentralene står i fare for å bli lagt ned. Dette på bakgrunn av at trusselbildet er radikalt endret: Spionfaren er størst i Oslo og Finnmark.

Utvalget foreslår videre at POT blir flinkere til å kommunisere med det åpne samfunn, og at de til dette engasjerer utenforstående konsulenter til å hjelpe seg med å lage en "mediestrategi". Innstillingas videre skjebne har det vært lite offentlig debatt omkring.

S-tjenesten får utvida fullmakt og skal drive forebyggende arbeid.

Forslag til ny lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) ble lagt fram i et høringsutkast datert 24. januar 1997. Innledningsvis står det at utkastet har høringsfrist på 1 måned. Forsvarsdepartementet beklaget den korte høringsfristen, men ville ha loven raskt vedtatt, før sommeren. Bakgrunnen var at debatten rundt de hemmelige tjenestene hadde ført fram til et behov for lovregulering.

Det viktigste innholdet i høringsutkastet.

Formålet med loven er å "legge forholdene til rette for effektivt å kunne motvirke trusler mot rikets sikkerhet eller selvstendighet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser". "Forebyggende sikkerhetstjeneste omfatter alle tiltak for å sikre skjermingsverdig informasjon og skjermingsverdige objekter mot spionasje, sabotasje, terrorhandlinger og undergravingsvirksomhet. Med skjermingsverdig informasjon menes informasjon som er av betydning for landets forsvar, rikets eller alliertes sikkerhet, det internasjonale forsvarspolitiske samarbeid eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser..."

Den forebyggende tankegangen finner vi igjen i hvordan man tenker seg kriminaletterretninga i framtida, slik det kommer til uttrykk i NOU 15/97: Etterforsningsmetoder for bekjempelse av kriminalitet (Metodeutvalgets innstilling). Den forebyggende tankegangen får konsekvenser for hvordan man skaffer seg informasjon og hva slags informasjon som er relevant. Når man forebygger vet man ikke hvilken informasjon det kommer til å bli bruk for. Derfor er det bedre å ha for mye enn for lite. Det ligger i begrepet "forebyggende" at det gjelder både ytre og indre sikkerhet, og at man må ta all tenkelig informasjon med i betraktningen, også dem som i øyeblikket ikke er særlig påtrengende, men som på sikt kan vise seg å ha betydning.

Når det gjelder trusselbeskrivelsen henvises det til kgl. res. av 14. mars 1980 om instruks for samarbeidet mellom Forsvaret og politiet til trygging av rikets sikkerhet (samarbeidsinstruksen), og Forsvarssjefens hovedretningslinjer for sikkerhetstjenesten, fastsatt 4. januar 1994. Hvilken trusel loven retter seg mot konkretiseres ikke nærmere i forslaget. Men det sies at "rikets sikkerhet" bør utvides til å omfatte alle vitale samfunnsinteresser som økonomisk nasjonal handlefrihet, beskyttelse av teknologiske fortrinn og ressurskontroll. Teknologi, vitenskap, økonomi og politikk har utvikla seg til å bli stadig viktigere etteretningsmål. Fremmed etteretning har til dels store ressurser å sette inn på å tappe slik informasjon, særlig innafor totalforsvaret. I loven, som Stortinget vedtok 10. februar 1998, står det at formålet er "å legge forholdene til rette for effektivt å kunne motvirke trusler mot rikets selvstendighet og sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser." (Utheva her. Red.)

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

Sikkerhetstjenesten inn i kommunene

Tidligere har de forskjellige sikkerhetsinteressene vært utforma i forskjellige instrukser og direktiver, utferdiga for forskjellige organer og forskjellige nivåer, alt dette skal nå samles og hjemles i en lov med tilhørende forskrifter. Loven foreslås ikka bare å omfatte forsvaret og statlige organer som nå, men skal utvides til å gjelde hele den offentlige forvaltninga, også på kommunalt plan, samt bedrifter og andre som leverer varer eller tjenester til forvaltninga i forbindelse med sikkerhetsgraderte anskaffelser. Denne utvidelsen skjer i det man erkjenner at informasjonsteknologien fører med seg nye sikkerhetsmessige utfordringer. I offentlig forvaltning finnes det mye som må skjermes av hensyn til sikkerheten, for eksempel kaianlegg, kraftstasjoner, damanlegg, T-banenett, veier, bruer, kart- og oppmålingskontorer mv. Informasjon av denne karakteren i henda på en fiendlig makt vil lett kunne ramme vitale deler av vårt indre forsvar. Det handler ikke bare om å nekte uvedkommende innsyn i sensitiv informasjon, men hindre at informasjonen blir endra og gjort utilgjengelig. (Virus og annen ødeleggelse av data).

Forsvarets sikkerhetstjeneste (S-tjenesten) skal i framtida ha lov til å overvåke databruken til flere hundre tusen offentlig ansatte som behandler "skjermingsverdig informasjon". Vi er nå inne i en ny sikkerhetspolitisk situasjon, hvor dagens oppfatning av "rikets sikkerhet" er for snevert. Vi ser nå behovet for å inkludere alle vitale samfunnsinteresser i sikkerhetsbegrepet. Særlig viktig blir det å beskytte sensitiv informasjon. Hvem informasjonen skal skjermes mot, er ikke relevant. Men Norges geostrategiske plassering gjør at det vil knytte seg interesse til området i all overskuelig framtid. Sårbarheten vil øke, muligheten for sabotasje er der hele tiden.

Tidligere gjaldt S-tjenestens myndighet bare for regjeringa og departementene, men med den nye loven vil den omfatte alle ansatte i kommuner og statsbedrifter, og også sivile virksomheter som leverer sikkerhetsgraderte varer. Dette skal skje innafor "rammen av totalforsvarskonseptet". Ansvaret for sikkerheten skal også nedover i systemet, ved at linjeledelser i de virksomhetene som loven skal gjelde for blir gjort personlig ansvarlige. Sikkerhet må innarbeides i den enkeltes tanke- og handlingsmønster. Dette krever at det blir etablert et system for sanksjoner ved overtredelser.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

TSU - tekniske sikkerhetsundersøkelser

S-tjenesten får blant annet adgang til å "monitorere" og overvåke utveksling av datainformasjon. I høringsuttalelsen er "monitorering" oversatt med "medlesing". Det betyr at man ved hjelp av stikkprøvekontroller vil finne ut om standarden er sikkerhetsmessig forsvarlig, for å avdekke sikkerhetsbrudd og for å finne ut om det er grunnlag for å iverksette tiltak. Det innebærer også "penetrering" av informasjonssystemer, utafor det militære nettet. Alle som på forhånd kan bli utsatt for monitoring, skal på forhånd være informert om at det vil kunne forekomme. Det er tilstrekkelig at leder samtykker. S-tjenesten får også myndighet til å gjøre tekniske sikkerhetsundersøkelser ved alle landets kommuner og foretak som behandler "skjermingsverdig informasjon". Her skal ikke virksomheten på forhånd gjøres kjent med at det kan skje. Samtidig skal de militære kunne gjøre "innbrudd" og hacking på datasystemene for å "utprøve motstandsdyktigheten".

Nasjonal sikkerhetsmyndighet (det vil si Forsvarssjefen og Forsvarets overkommando/sikkerhetsstaben) eller den instans den bemyndiger kan foreta undersøkelser av lokaler og bygninger som eies eller kontrolleres av en virksomhet som loven gjelder for, TSU, Tekniske sikkerhetsundersøkelser. Dette skal kunne skje uten at kommunene eller foretaka er kjent med eller har gitt samtykke til undersøkelsene.

Alle disse tiltaka skal gjøres gjeldende under normale fredsforhold. Når krig truer eller rikets sikkerhet er i fare, kan tilpasninger skje med hjemmel i beredskapslovgivningas fullmakter.

Lovens forarbeider behandler også personellsikkerhet og retningslinjer for klarering av personer som skal ha tilgang til skjermingsverdig informasjon. Man skal ikke drive virksomhet for fremmed makt, ha gjort straffbare handlinger, ha drevet utpressing av andre for fremmede lands interesser, misbruk av rusgifter, være psykisk sjuk, ha problemer med personlig økonomi osv. Det slås fast at kriteriene kommer til å bli mindre håndfaste og mer skjønnsmessige. Husk at dette ikke bare gjelder for den militære forvaltninga, men også for den offentlige. Det blir adgang til å nekte at personkontroll skal gjennomføres, konsekvensen blir at personen ikke gis adgang til skjermingsverdig informasjon. Det understrekes at det er viktig å vurdere om det er grunn til å frykte at vedkommende vil kunne komme til å opptre i strid med sikkerhetsmessige interesser. Det er viktig å få fastslått om vedkommende setter egne personlige interesse og meninger over samfunnets lover og regler, eller om det foreligger "andre bindinger som vil kunne gå foran". Det brukes begreper som lojalitet og pålitelighet.

Det understrekes at overvåkingsinstruksens § 4 skal lovfestes, det vil si at medlemsskap i lovlig politisk organisasjon ikke alene skal gi grunnlag for innhenting eller registrering av informasjon, dette gjelder også for ytterste venstre og høyre politiske fløy. Det står imidlertid at "ekstrem politisk virksomhet som tar i bruk ulovlige virkemidler for å oppnå sin målsetting er ikke forenlig med sikkerhetsmessig skikkethet". Man henviser til den juridiske uenigheten som har oppstått i debatten rundt Lund-rapperten om hva som er lovlig og hva som er ulovlig politisk virksomhet, og tar ikke stilling til dette. I lovens paragraf § 21 står det nå avslutningsvis at "politisk engasjement, herunder medlemskap i, sympati med eller aktivitet for lovlige politiske partier eller organisasjoner og annet lovlig samgunnsengasjement skal ikke ha betydning for vurdering av en persons sikkerhetsmessige skikkethet."

Norges allianse- og sikkerhetspolitikk, dvs underordninga under NATO og nå VEU (Vestunionen), påfører også Norge en rekke direktiver og forpliktelser av sikkerhetsmessig art. F.eks krever NATO at Norge monitorerer (avlytter, kopierer og registrerer) datainformasjon og foretar tekniske sikkerhetsundersøkelser. Dessuten vil Norges deltakelse i internasjonale "freds"operasjoner, militære øvelser og forsvarspolitisk samarbeid tvinge med seg en harmonisering av regelverket.

Daværende forsvarsminister Jørgen Kosmo sa i denne sammenhengen (Aftenposten 21. mars 1997) at Norge har forsikra amerikanerne at norsk etteretning er en pålitelig partner. Han har funnet det nødvendig å berolige amerikanerne, på eget initiativ, om at det fortsatt er trygt for deres etterretningsfolk å utveksle opplysninger med norske kolleger. På bakgrunn av Lund-rapporten har han vært bekymra for hvordan troverdigheten til vår e-tjeneste bedømmes ute. Vitnemålet til Oddmund Hammerstad har sikkert blitt lagt merke til, og det går muligens litt tyngre for oss å få opplysninger fra USA's og andre lands etteretning. Men nå har altså Kosmo forsikra om at Norge er til å stole på, og han synes at han har fått en god tilbakemelding.

Loven innebærer også at straffereglene skjerpes overfor offentlig ansatte for å "bevare streng taushet". Den innfører en lovbestemt, straffesanksjonert taushetsplikt for offentlig ansatte som kommer i kontakt med slik informasjon. Strafferamma for taushetsbrudd er bøter eller fengsel inntil 6 måneder. Medvirkning straffes tilsvarende. Hvis forholdet er grovt uaktsomt er straffen bøter eller fengsel inntil 1 år.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

Et utvidet sikkerhetsbegrep

Dette av hensyn til "Rikets sikkerhet". Jørgen Kosmo sa videre: "Dagens oppfatning av Rikets sikkerhet kan synes for snevert. Vi må inkludere andre vitale samfunnsinteresser og forholdet til internasjonale organisasjoner i et utvidet sikkerhetsbegrep. Det nye forslaget innebærer dermed at flere tusen nye saker må sikkerhetsgraderes". (Aftenposten 24.2.97).

I denne sammenhengen er det også relevant å nevne at Norges sikkerhetspolitikk ligger fast. I regjeringas langtidsprogram 1998 - 2001 står det på s. 121: "NATO, VEU, EU og OSSE må fortsatt utgjøre bærebjelkene for sikkerheten i Europa. Legg spesiellt merke til at EU er nevnt i denne sammenhengen, hvilket da også vil innebære tilslutning til Schengen-avtalen.

 

Stortinget positivt til romavlytting - metodeutvalgets innstilling.

Påtalemakta skyver MC-miljøene og internasjonal kriminalitet foran seg for å utvide fullmaktene til avlytting. Resultatet kan bli et regelverk som åpner for lovlig allmenn avlytting av deg og meg. Det såkalte metodeutvalget (for etterforskningsmetoder i politiarbeidet) avleverte i begynnelsen av mars -97 en instilling til justisminister Gerd Liv Valla. Dette lovforslaget ligger an til å få flertall på stortinget. Hvis dette forslaget blir vedtatt, innebærer det at grensene for hva som lovhjemles av overvåkingsmetoder flyttes betraktelig. Det innebærer en dramatisk utvidelse av politiets fullmakter til å ta i bruk avlytting, og dermed betydelig en betydelig inngripen i personvern og rettssikkerhet. Bakgrunnen for forslaget er kriminalitetsbekjempelse, men det som er tilfelle er at det åpner for en ytterligere legalisering av metoder, som innebærer at personvern og rettsikkerhet uthules. Alle former for telefon- og datakommunikasjon skal kunne avlyttes. Hva dette kan brukes til i andre, politiske sammenhenger er det fullt mulig å forestille seg. Det vil bli mye enklere å avlytte vanlige norske borgere.

Fra Justisdepartementet hevdes det at Norge bør tilpasse seg regelverket i andre land. Hvis politiet i Norge skulle ha færre midler å ta i bruk enn i resten av Norden, kan vi lett se for oss at organisert kriminalitet ser på Norge som et nytt eldorado og flytter planlegginga av kriminaliteten hit.

Dette forslaget kommer parallellt med oppbygginga av et globalt teknisk regime for telefonavlytting. Allerede i november -95 inngikk representanter for regjeringa en overenskomst med EU om å samkjøre reglene for overvåking av telekommunikasjoner.

Forslaget går ut på følgende:

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

Åpner sikkerhetsloven for utvidet yrkesforbud?

Den nye Sikkerhetsloven kan føre til at jobbmulighetene blir redusert for de som har mappe hos POT.

Stortinget har slutta opp om tidligere forsvarsminister Kosmos ønske om å gi bestemmelsene om "rikets sikkerhet" nytt innhold, og å utvide sikkerhetstjenestens virkeområde til også å omfatte kommunale og statlige foretak generellt, mer enn hundre viktige bedrifter, og noen andre enkeltorganisasjoner. Loven gir den militære sikkerhetstjenesten rett til å overvåke ansatte i slike bedrifter, lytte på deres telefonsamtaler, kikke i deres post og e-mail. Skjerpet taushetsplikt kan også innføres.

Vi er ikke mot at en del offentlige virksomheter har en fornuftig taushetsplikt. Vi er også for å ha et seriøst personvern. Dette handler om noe anna: Personer som i dag er utestengt fra en del statlige stillinger der sikkerhetsklarering kreves kan i framtida også bli utestengt fra kommunale jobber fordi de er oppført i POT's registre. Mange etater og bedrifter - offentlige og private - praktiserer sikkerhetsklarering i dag, langt flere enn de fleste er klar over. Selve klareringen er det POT's registre som avgjør, og i kapitel 7 har vi nevnt noen eksempler på hvor sikkerhets-relevante grunner som trengtes for å havne der. Når en person ikke blir klarert og ikke får jobb fordi hun er havnet i arkivene utfra en ulovlig begrunnelse, hvem begår da en ulovlighet?

Mindre enn to år etter at høyesterettsdommer Lund i spissen for et nokså samstemmig juridisk miljø anså den eksisterende praksis som illegitim, vedtok et enstemmig Storting å utvide den samme praksis til også å omfatte kommunene med en utvidet definisjon av "rikets sikkerhet".

Det er ingen andre enn POT ansettende myndighet i en kommune kan henvende seg til for å få klarert en søker. Det må man forutsette at de vil bli pliktige til, ettersom de ellers vil kunne risikere å ansette en person som det er rimelig grunn til å anta ikke vil respektere utvidet taushetsplikt. Den som bestemmer at søkere til kommunale jobber må være sikkerhetsklarert bestemmer også hvem som ikke kan får dem.

Det er påtakelig hvor lite som har vært sagt og skrevet om hvordan de som har vært ulovlig registrert har blitt møtt på arbeidsmarkedet. Mange har nok opplevd gjennom stadig faglig oppgradering å gå fra "underkvalifisert", "feilkvalifisert" til "overkvalifisert", uten selv noen gang å få bekreftet hvorfor. Det er påtakelig at det ikke pågår noen debatt om dette, og at arbeidstakerorganisasjoner ikke har tatt opp noen enkeltsaker. Tidligere statsminister Jagland uttalte at man skulle få slutt på ulovlig politisk registrering.

Verken hans etterfølger i statsministerstolen eller den nye forsvarsministeren har distansert seg fra den utvidelsen av yrkesforbud som kan bli en direkte følge av den nye S-loven. Det er på på tide at fagbevegelsen kommer på banen. Sikkerhetsloven kan gi lovhjemmel for utestenging av "uønskede" personer fra kommunale jobber på samme måte som Lund-kommisjonen dokumenterte hadde skjedde i store industribedrifter som Borregård, Norsk Hydro, Sydvaranger osv.

Fagforeningene bør engasjere seg og bl.a. kreve at LO's juridiske kontor kommer på banen. Nye saker som dukker opp bør følges nøye, og enkeltmedlemmer må få ryggstøtte fra foreninga si.

 

I Stortinget var det ingen opposisjon mot den nye Sikkerhetsloven.

Stortingsdebatten om sikkerhetsloven er trist lesning. SVs Øystein Djupedal var den som kom nærmest å føre fram kritiske kommentarer eller opposisjon: "Den nye loven om sikkerhetstjenesten er etter SV mening i all hovedsak god, og derfor er det også svært lite å kommentere." Om lovfestinga av sikkerhetstjenestens nye virksomhet i kommunale etater og dataanlegg m.v. Sa han at dette ikke var noe nytt: "Med dette vil loven omfatte det som er den reelle situasjon i dag. Det er selvsagt viktig at loven tar høyde for det som er dagens situasjon, og SV foreslår derfor ingen endringer av loven på dette punkt. Men som en mer prinsipiell betraktning kan en selvsagt spørre om det er nødvendig at loven skal favne så vidt som den faktisk gjør, og inkludere f.eks. kommunesektoren. Dette vil kunne ha som konsekvens at flere dokumenter blir unntatt fra offentlighet. I tillegg er SV generelt skeptisk til å videreføre det en kan kalle militære lover, til det sivile samfunn". Men skepsisen stakk ikke svært dypt. Et enstemmig storting stemte ja.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

11
Schengen og Norges rolle som mellomstor imperialistmakt

Høsten -96 var det en del diskusjoner om Schengen-avtalen i stortinget og til en viss grad media, spesiellt i Klassekampen, i forbindelse med at regjeringa hemmeligholder deler av avtalen. Daverende justisminister Anne Holt sa i stortinget at Schengen-samarbeidet ikke omfatter de hemmelige tjenestene, men er retta mot tradisjonell, alvorlig kriminalitet. Dette viste seg raskt å være løgn.

Det dreier seg om den såkalte Sirene-håndboka, som har blitt offentliggjort både i Belgia og Danmark. I Sirene-håndboka går det fram at SIS, dvs det databaserte registret over blant annet ettersøkte, utviste utlendinger eller stjålne kjøretøyer, er kobla til et skjult informasjonssystem, som kan anvendes av de nasjonale etteretningstjenester i saker som vedrører rikets sikkerhet. Dessuten beskriver Sirene-Handboka detaljert hvordan et lands etteretningstjeneste f.eks. kan be kolleger i andre land om å foreta overvåking.

I artikkel 93 i Schengen-konvensjonen heter det: "Formålet med Schengen-informasjonssystemet er, i samsvar med bestemmelsene i denne konvensjonen, å opprettholde den offentlige orden og sikkerhet, herunder statens sikkerhet, og anvende bestemmelsene om persontrafikk i denne konvensjonen på kovensjonspartenes territorium ved hjelp av opplysninger som formidles gjennom systemet".

Og i artikkel 46: "I særlige tilfeller kan hver konvensjonspart i samsvar med sin nasjonale lovgivning uoppfordret oversende den berørte konvensjonspart opplysninger som kan ha betydning for denne part som bistand i forbindelse med forfølging av framtidige lovovertredelser og forebygging av straffbare handlinger, eller handlinger som utgjør en trussel mot offentlig orden og sikkerhet".

I den belgiske regjeringas offisielle redegjørelse heter det at målet "er å garantere sikkerheten innen Schengen-landene, alle fremmede som skal forbys adgang innføres i Schengen Information System, såvel personer som er rapportert av statlige sikkerhetsmyndigheter".

En person ved det belgiske Sirene-kontoret sier at "den viktigste forskjellen mellom Interpol og Schengen er at Interpol dreier seg om et rent politisamarbeid, mens Schengen også omfatter sikkerhetspolitiet i medlemslanda. Interpol har som oppgave å bekjempe kriminalitet. SIS derimot har som målsetting å garantere sikkerheten innen Schengen-landa".

Den danske folketingsrepresentanten Keld Albrechtsen har fått tilgang til Sirene-håndboka. Han sier: "Her er det etablert et informasjonsutvekslingssystem så vel for data som for telefonkontakt mellom etteretningstjenestene. Sirene-systemet omfatter de tjenester som har ansvar for den offentlige orden og rikets sikkerhet. Vanligvis er det for slike saker etablert et direkte kontrollsystem i landene. Når det gjelder denne delen av Schengen Information System er det ikke mulig med noen parlamentarisk kontroll, her mangler kontrollsystem i det hele tatt. Denne registreringa av opplysninger gjelder for en stor del "anmodninger om diskret overvåking". Her kan man utveksle opplysninger om personer som ikke har begått noe ulovlig eller er mistenkt for alvorlige forbrytelser. Her kan man bli innrullert kun på mistanke om å være en trusel mot den offentlige orden. I dette systemet er det fare for politisk registrering i et helt annet omfang enn hva som har vært tilfelle i de nordiske landene. Vi anser denne delen av Schengen-samarbeidet som forstadiet til dannelsen av EU's etteretningstjeneste, som igjen blir en del av det samlede politisamarbeidet i EU".

Thomas Mathisen sier til Klassekampen 13. desember 1996: "Av de fire millionene innrapporteringer til SIS gjelder 1,3 millioner identitetspapirer, dvs grensekontroll. I tillegg er det hundre-tusenvis av saker som gjelder uønskede fremmede og asylsøkere som får avslag på opphold, og skal kastes ut. Schengens ansvar er altså å sørge for statens sikkerhet overfor alle fremmede som nektes adgang, samt for personer generellt som er rapportert av hensyn til statens sikkerhet. Det springene punktet er Sirene, som dreier seg om et teknisk system for gjensidig utveksling av tilleggsinformasjon mellom nasjonenes politimyndigheter. Utkastet til Konvensjonen om det europeiske informasjonssystemet (EIS), er det eneste stedet Sirene står omtalt. Her framgår det at det her dreier seg om opplysninger eller dokumenter av viktighet for "fortsettelse av aksjon". Det er snakk om en meget bred og omfattende informasjon. Ikke mindre enn enhver informasjon politiet finner interessant kan legges inn i det nettverket som Sirene representerer".

 

Hvilken militær rolle får Norge som en ny, mellomstor imperialistmakt?

Det nyrike Norge er etterhvert en sjelden nasjon sett ut fra en økonomisk betraktning. Norge har et budsjettoverskudd på rundt 300 milliarder kroner, og kan låne langt mer. Norge er ikke lenger bare en snill gutt i klassen, men med i gjengen, en nasjon som blir avkrevd militære forpliktelser av sine samarbeidspartnere, også militært. Fremdeles er det ikke snakk om så mye folk i form av soldater, men om kostbart utstyr som passer inn i konseptet den nye europahæren, Vestunionen. Kan det bli behov for at Norge fører urettferdige kriger i og utenom Europa, i allianse med andre sentrale europeiske land? Hva vil skje når Norges økonomiske interesser ikke lar seg forsvare politisk, men må forsvares militært? Vi husker alle Jens Stoltenbergs famøse replikk om at olja i Aserbadsjan skal betale våre sykehus og våre pensjoner etter århundreskiftet.

Forsvars- og sikkerhetspolitikken er under full omlegging. Det er krefter i gang for å forlate politikken om generell verneplikt til verva hær. En hær som ikke består av folket, men av soldater som er spesiellt opplært og utrusta. Tre av fire punkter trekker sterkt mot en verva hær: Imperialisme, revolusjon, innvandring. Forsvaret reduserer på folk, men kjøper inn nye teknologisk avanserte våpen som passer inn i NATO's og Vestunionens IRF, Immideate Reaction Force. Små, mobile og velutstyrte enheter som utgjør spesielle deler av større, internasjonale styrker som kan settes inn på kort varsel. Vi får soldater som er trent til krig utafor landets grenser gjennom Telemark bataljon. De trenes til FN- eller EU-opreasjoner i såkalte "fredsframtvingende" operasjoner, og øves til å innordne seg felles kommandolinjer og felles forsyningstjeneste. Dette dreier seg ikke om feltsjukehus, men om avansert panservernskyts. Et spesiellt aspekt ved disse oppdragene er at norske soldater øves i å beherske store, sivile menneskemengder. En erfaring som gjerne kan brukes mot norske folkemasser i en tilspissa situasjon.

Når "Rikets sikkerhet" for eksempel er trua, når regjeringa igjen får bruk for unntakslovene, når statens klassekarakter viser sitt sanne ansikt: Når folkemassene gjør opprør og statens voldsapparat blir satt inn.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

Hva må gjøres?

Dette er ikke noe utfyllende avsnitt, bare noen problemstillinger på tampen.

Vi har tidligere stilt kravene "Vi vil se mappene våre" og "Nedlegg overvåkingspolitiet". Dette i forhold til den politiske overvåkinga av venstresida, en viktig side ved POT er at det har fungert som et politisk politi. Men stilt overfor den utviklinga av overvåkingssamfunnet som vi ser foran oss, og som vi har skissert i denne håndboka, er det også andre krav vi må stille. En eller annen slags innsynslov vil trolig bli vedtatt i løpet av 1998 eller 1999. Blir den slik Bondevikregjeringa foreslår, får Overvåkingspolitiet i praksis bestemme sjøl hva som skal unntas fra innsyn.

Er det mulig for oss og våre allierte å bygge en front mot dette? Hvilke krav og paroler skal vi stille, på vegne av oss alle, og på vegne av partiet? Er vi i stand til å intensivere kampen og propagandaen mot Schengen og påvise sammenhenger og likhetstrekk? Og samtidige reise kamp mot den oppsmuldringa av personvernet som blant anna er innebygd i forslag til ny S-lov?

Er det mulig for oss å avsløre den borgerlige propagandaen, løgnene, fortielsene og fordreininga av virkeligheten? På nyhetene på TV 2 16. april 1997 ble det f.eks. trukket fram at det viktigste med forslaget til ny lov om sikkerhetstjenesten, er at den sikrer folks rettigheter når de er i en prossess med personkontroll, det vil si sikkerhetsklarering.

Og når det gjelder den lokale jobbinga: Er det mulig å grave opp igjen gamle saker, godt underbygde mistanker vi hadde den gangen, folk vi tror spilte en rolle som angivere eller informanter, eksempler som viser hva folk har vært utsatt for, nå når alt framstår i et nytt lys? Når det gjelder folk som har vært knytta til lyssky virksomhet i forbindelse med e-tjenesten og Stay Behind må vi stille kravet "De som vet må få lov til å snakke!"

 

[Gå til innholdfortegnelsen]

12
Hva står AKP for?

I dette heftet har vi sagt noe om hva AKP egentlig står for, og imøtegått beskyldninger som er brukt som argumenter for overvåkinga av oss. Du kan finne deler av programteksten vår flere steder i heftet. Nedenfor trykker vi kapitel 6 i prinsipprogrammet vårt, som sier mer om hva partiet mener og gjør.

Overvåkinga av oss skyldes sjølsagt ikke forvrengninger og misforståelser om hva vi står for. Disse blir bare brukt for å legitimere overvåkinga av oss og mange andre som driver med fullt lovlig politisk arbeid som makthaverne misliker.

Ap- og LO-ledelsen ble alvorlig skremt da den nye kommunistiske bevegelsen først på 1970-tallet begynte å få tilslutning rundt omkring på arbeidsplassene. De som har makta på Youngstorget og i Regjeringskvartalet frykter grunnplansorganisering og massebevegelser som de sjøl ikke kan styre og kontrollere. Kommunister bidrar - på sitt beste - både til å bygge opp slik organisering sammen med arbeidskamerater og folk de har rundt seg, og til å spre ideen om at det er mulig å skape et samfunn der folket kan styre sjøl. Vi trur ikke at dagens kapitalisme er historias endestasjon.

 

Kapittel 6 fra Prinsipprogrammet til AKP:

AKPs oppgave

Arbeidernes Kommunistparti (AKP) kjemper for å avskaffe alle former for utbytting, undertrykking og klasseskiller. Partiet har derfor ingen interesser som er skilt fra den internasjonale arbeiderklassens felles interesser. Denne internasjonalismen bygger på full anerkjennelse av nasjonenes sjølråderett. I kampen for å knuse det imperialistiske systemet er patriotisme og proletarisk internasjonalisme to sider av samme sak.

AKP bruker den rike, marxistiske teorien som en rettesnor for handling. Det teoretiske pionerarbeidet ble gjort av Marx og Engels gjennom analysene av kapitalismens utvikling og kritikken av ulike utopiske, reformistiske og anarkistiske retninger i samtida. Et annet oppgjør ble innledet gjennom Lenins og andre marxisters kritikk av og brudd med den 2. internasjonalens sosialdemokratiske klassesamarbeidspolitikk og nasjonale sjåvinisme. Mao Zedong forente marxismen med den revolusjonære massebevegelsen i Kina og dette satte ham i stand til å lede den største politiske revolusjonen i menneskehetens historie. Han var også en pioner i å innse farene for at sosialistiske land omdannes til en ny type byråkratiske undertrykkerregimer.

Samtidig stiller vår tid store krav til konkrete analyser og nyskapende marxistisk teori. Sammenbruddet for det 20. Århundrets sosialistiske eksperimenter forsterker dette behovet. Det finnes ikke fasitsvar, men både positive og negative lærdommer må oppsummeres. Dette dreier seg om en teoretisk kamp for å avsløre motsetningene i dagens kapitalistiske samfunn og utvikle en strategi for sosialisme og revolusjon. Det er en ideologisk kamp for å overvinne reaksjonære ideer som mannsjåvinisme og rasisme og gjenreise arbeiderklassens tro på seg sjøl og sin egen styrke. Og det er en politisk kamp for å forene arbeiderklassen og andre deler av folket i kampen mot en felles fiende.

AKP holder fast ved at arbeiderklassen er den ledende krafta både i den daglige klassekampen mot utbyttinga og i den revolusjonære kampen for å fjerne alle klasseskiller. Vi avviser alle former for arbeiderforakt og strategier som sier "farvel til arbeiderklassen".

AKP bekjemper alle forsøk på å splitte arbeiderklassen fra dens allierte i det arbeidende folket; småbønder og fiskere, intellektuelle og ulike undertrykte grupper. AKP bekjemper splittelse og undertrykkingsforhold innad i arbeiderklassen sjøl. Hvite arbeidere må slåss mot rasisme i egne rekker, mannlige arbeidere må slåss mot mannsjåvinisme. Bare slik blir virkelig enhet i arbeiderklassen på tvers av rase- og kjønnsskiller mulig.

AKPs mål er å inspirere, drive fram og gå i spissen for den revolusjonære kampen. Både i den daglige klassekampen og i parlamentariske valg vil vi søke allianser med andre revolusjonære og progressive krefter for å styrke arbeiderbevegelsen og den politiske venstresida.

I et sosialistisk samfunn må partiet beholde sin sjølstendighet og uavhengighet som kamporganisasjon. AKP er -motstander av noe maktmonopol for kommunistiske eller andre revolusjonære partier. Klassekampen fortsetter i nye former også under sosialismen, og partiets mål er å være en drivkraft også i denne kampen. AKP søker ingen privilegier.

I et klasseløst, kommunistisk samfunn vil partiet ha fullført sin oppgave og derfor oppløses.

[Gå til innholdfortegnelsen]

 

Litteraturoversikt:

Dersom du vil vite mer om hva AKP står for, kan du bl.a. finne det i litteraturen vi viser til her:

Flere av disse heftene finnes også tilgjengelig på internettet. Sjekk vevsidene til AKP og til Røde fane.

 

Papirutgavene kan bestilles fra AKP, Osterhausgata 27, 0183 Oslo
telefon 22 98 90 60, telefaks 22 98 90 55, e-post akp@akp.no.

[Gå til innholdfortegnelsen]