Indonesia - en ny tiger?

Tekst og foto: Pål Steigan
Avisartikler av Astor Larsen

Hefte utgitt av internasjonalt utvalg i AKP med støtte fra Norad og studieforbundet Ny verden
Oslo, april 1995
ISBN 82-992848-5-6
Lagt ut på verdensveven januar 2002

Innhold:

| Formålet med besøket | Fakta | Politisk beskrivelse | Møtet med Indonesia | Programmet |
Referat fra samtalene: | Joessoef Isak | Princen | Advokat Hakim | I ambassaden | Bloms oppmåling | Yogjakarta | Borbudur og Prambanan | Arief Budiman | Ambassadør Hegg | CIFOR | Coki | Oie Than Tat | LBH | Tidligere politiske fanger |
Inntrykk og vurderinger
Artikler fra Klassekampen: | Et annerledes land | Kort historikk | En levende opposisjon | Hjem til jul | Menneskerettigheter i Indonesia | Liten, men aktiv venstreside |

Mer litteratur fra AKP | AKPs hjemmeside | Internasjonalt utvalg


Rapport fra reise til Indonesia
november - desember 1994

Formålet med besøket

Indonesia er verdens fjerde største land, etter innbyggertall. Det er et land med en svært fattig befolkning og meget rike naturressurser. Det er et land som forsøker å kopiere de sørøst-asiatiske "tigrenes" eksempel. Det er et land med en brutal og traumatisk historie. I 1965-67 ble kanskje så mye som en million mennesker massakrert, både kommunister og andre opposisjonelle, samt mange etniske kinesere. Det er fortsatt et militært styrt land som bruker brutal makt og terror mot nasjonale bevegelser i Øst-Timor (Timor Timur) og i Vest-Sumatra. Hensikten med besøket var å studere sammenhengen mellom den økonomiske utviklinga og den sosiale og politiske utviklinga. Dessuten var det å gjøre Indonesia og det indonesiske samfunnet bedre kjent i Norge. Reisa ble gjennomført i november - desember 1994 over en 14 dagers-periode og deltakere var Astor Larsen og Pål Steigan.

Indonesia, noen statistiske fakta
1990 1994
Befolkning 179,3 198,9
GDP pr. innbygger, US dollar 590 770
GDP-vekst, % 7,2 6,0
Inflasjon, % 9,5 9,0
Rupiahkurs/$ 1.901 2.220
Eksport (milliarder $) 26,81 39,5
Derav oljeprodukter 11,07 9,03
Import (milliarder $) 21,46 31,5
Utenlandsreserver (milliarder $) 7,46 11,5
1960 1990
Forventet levealder, år 41 61 år
Spedbarndødelighet pr 1.000 levende fødte 225 64
Analfabetisme, % 61% 23%
Innbyggere pr. lege 46.780 8.410
Areal, kvadratkilometer 1,9 millioner
Lengde øst-vest, kilometer 5.000
Lengde nord-sør, kilometer 1.770

Indonesia består av 13.677 øyer og skjær. De fem viktigste er Sumatra, Java, Kalimantan, Sulawesi og Irian Jaya. På grunn av den store spredninga av øyene har Indonesia et enormt territorialfarvann og antakelig verdens største økonomiske sone. Her ligger det veldige naturressurser, bl.a. olje og naturgass. Fortsatt utgjør fattigbøndene den største klassen i det indonesiske samfunnet, men den er på retur, samtidig som arbeiderklassen vokser meget raskt. Indonesias brutto innenriks produkt (GDP) i år 2000 (prognose):

Prognose brutto innenriks produkt 2000

Denne prognosen betyr at det antas at jordbrukets andel av GDP skal minke fra 20% i 1990 til 15% i 2000. Industriens andel er satt til å øke fra 15% til 23%.

En politisk beskrivelse av Indonesia

Indonesia var dominert av portugiserne fra 1511 til ca. 1600, da nederlenderne overtok. Det var det private Østasiakompaniet som sto for dominansen, både økonomisk og militært. I 1799 ble selskapet oppløst og den nederlandske staten tok direkte styring med kolonien. Britene var inne i 1811-16, bare for å bli avløst av et mer direkte nederlandsk styre.

Kart over Indonesia

Reiserute: Vi ankom Jakarta og var der et par dager. Deretter reiste vi til Bandung, der vi ble i to dager før vi dro til Yogjakarta. Med utgangspunkt Yogja besøkte vi tempelanleggene Prambanan og Borobudur, samt universitetsbyen Salatiga. Fra Yogja reiste vi tilbake til Jakarta, der vi tilbrakte de siste fem-seks dagene av besøket, bare avbrutt av et kort besøk i Bogor, rett sør for Jakarta.

Landets politikk og økonomi bærer fortsatt merker av kolonialismen. For eksempel var det tidligere forbudt for indonesere å eie kapital og fortsatt er det få indonesere (pribumi) som faktisk eier kapital. Derimot var det tillatt for kineserne å eie kapital og det gjør de fortsatt Kanskje er så mye som 70-80% av landets kapital eid av de 3-4% etniske kinesere. Kineserne hadde derimot ikke rett til å delta i politikken, og det har de fortsatt ikke. Utenlandsk kapital, særlig japansk og amerikansk, utnytter Indonesias lave lønninger og rike naturressurser, slik Østasiakompaniet tidligere gjorde. Av europeiske stormakter er det særlig tyskerne som gjør seg gjeldende.

Forløperen til Indonesias Kommunistiske Parti (PKI) oppsto i 1914 innafor den islamske organisasjonen. PKI sto from som sjølstendig parti i 1920. Det ble forbudt etter et opprør i 1926. Partiet kom til å spille en viktig rolle i den nasjonale frigjøringskampen, både mot japanerne og mot Nederland. Ironisk nok betydde den japanske okkupasjonen i 1942-45 at det ble lettere både for nasjonalistene og for kommunistene å organisere seg og drive politisk propaganda, så da nederlandske styrker kom tilbake i 1945, så og si på ryggen til de profesjonelle britiske kolonitroppene, møtte de mye tøffere motstand enn de noen gang hadde møtt tidligere. Da hadde både nasjonalistene og kommunistene bedre organisasjoner, våpen og styrker med militær trening.

I 1945 tok nasjonalistene makta under ledelse av Sukarno og Hatta. De nederlandske invasjonsstyrkene klarte aldri å fordrive den nasjonale regjeringa., samtidig som Nederland, med britisk hjelp, forsøkte å komme tilbake som kolonimakt. Britiske soldater sto i landet til 1946, da nederlenderne hadde fått satt opp en kolonihær på 55.000 mann. En periode med kolonikrig fulgte, uten at Nederland klarte å slå ned nasjonalistene. Til slutt måtte Nederland akseptere koloniens uavhengighet. Et mellomspill i 1949 definerte Indonesia som en føderasjon i løs union med Nederland, men Sukarno tok makta i 1950 og erklærte landet som en sentralisert og uavhengig republikk.

I det uavhengige Indonesia på 1950-tallet var kommunistpartiet (PKI), Sukarnos nasjonalistparti (PNI) og det muslimske partiet Masjumi de ledende partiene. PKI var det største kommunistpartiet i verden nest etter partiene i Sovjetunionen og Kina. Det hadde på 1960-tallet tre millioner medlemmer og ledet landets største fagbevegelse og bondebevegelse. Forholdet mellom PKI og nasjonalistene hadde sitt forbilde i perioden med samarbeid mellom kommunistene og Goumindang i Kina. Sukarno definerte også sin pancasila-ideologi som en blanding av nasjonalisme, religion og kommunisme. Men det var også spenninger, fordi kommunistene organiserte folk på grasrota for å tvinge fram reformer som nasjonalisten ikke ønsket.

I 1965 økte spenninga mellom PKI og hæren. Det blir hevdet at PKI skaffet seg våpen fra Kina. 30. september 1965 ble en gruppe ledende generaler arrestert og straks etter henrettet. Radiostasjonen og andre nøkkelposisjoner i Jakarta ble overtatt av opprørere. Et statskupp var i emning. Men merkelig nok var det ikke tegn til opprør i andre deler av landet eller av noen organisert plan. Det ble derfor en lett sak for general Suharto å knuse kuppforsøket. Kommunistene fikk skylda for det, men fortsatt, nesten tretti år seinere, er det ulike oppfatninger av hva som egentlig skjedde. Noen mener for eksempel at Sukarno sjøl hadde en finger med i spillet, andre at det var regissert av Suharto. Kuppforsøket ble etterfulgt av voldsomme massakrer på kommunister og etniske kinesere. Tallet på drepte anslås i dag til mellom 500.000 og 1 million. Myrderiene ble i stor grad gjennomført av lokale bander som sto under hærens beskyttelse. Det var et reint slakt og ennå i dag ligger det som et traume over hele det indonesiske samfunnet.

Kommunistpartiet ble forbudt, partiformannen skutt og flere hundretusen av deres medlemmer og sympatisører ble satt i politisk fangenskap. Ennå sitter medlemmer av partiet i fengsel, sjøl om mange ble sluppet ut i løpet av 1980-tallet. Så seint som i 1985 og 1986 ble ledende medlemmer av PKI fra 1965 henrettet.

Sukarno ble av de militære erstattet med general Suharto. Han skapte en autoritær stat, Den Nye Orden, rundt bevegelsen Sebker Golkar, de facto Indonesias regjeringsparti. Rundt Golkar har staten opprettet en fagbevegelse, en studentbevegelse, en kvinnebevegelse osv som er obligatoriske og de eneste tillatte. Indonesias offisielle ideologi er definert av Pancasila-prinsippene. De ble introdusert av Sukarno i 1945 og var tydelig inspirert av Sun Yat-sens tre folkets prinsipper. De fem Pancasila-prinsippene er:

  1. Tro på Gud (Allah, Vishnu eller den kristne guden eller en annen).
  2. Menneskehetens enhet.
  3. Nasjonalisme og statens enhet.
  4. Representativt demokrati etter mønster av landsbyens konsensussystem.
  5. Sosial rettferdighet.

Alle organisasjoner i Indonesia må anerkjenne Pancasila som sin ideologi, men i praksis tolker de dem i vidt forskjellige retninger.

Indonesia har ulovlig okkupert den tidligere portugisiske kolonien Øst-Timor (Timor Timur) og har gjennomført et folkemord mot befolkninga der. Enkelte kilder hevder at nærmere 200.000 av områdets 800.000 innbyggere ble ofre for massakrene på 1970-tallet. Fortsatt utøver Indonesia et brutalt regime i Øst-Timor, samtidig som FN og det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, har sviktet den tidligere kolonien. Indonesias herredømme over Molukkene og Irian Jaya ble også gjennomført med vold og på tvers av lokalbefolkningas ønsker. Protestene mot disse overgrepene har forlengst forstummet, sjøl om det ennå finnes en motstandsbevegelse i eksil som opprettholder kravet om uavhengighet. AKP har hatt kontakter med bevegelsen for et fritt Vest-Irian, men har ikke hørt fra den på lenge.

Etnisk og kulturelt består Indonesia av flere hundre grupper som til dels er meget forskjellige og som har et svært forskjellig utviklingsnivå. Den dominerende folkegruppa er de malayiske javaneserne, men balineserne og sundaneserne er også store grupper. Det er på Java tyngdepunktet i det økonomiske livet befinner seg og med sine 120 millioner mennesker på126.500 km2 er øya et av de tettest befolka områdene på jorda. Det andre ytterpunktet er Irian Jaya, den vestre delen av Ny-Guinea, med spredte stammesamfunn og en økonomi som til dels er på samler- og sankernivå.

Offisielt er Indonesia et islamsk samfunn, med nesten 90% muslimer, men det finnes mange andre religioner, fra animisme til buddhisme, hinduisme, katolisisme og overgangsformer. Islam praktiseres på en liberal måte og med klar sammenblanding med både animisme og hinduisme-buddhisme. Sukharno hevda sjøl at han skulle skape en fellesideologi av nasjonalisme, religion og kommunisme og pancasila kan leses som et forsøk på å gjøre akkurat det.

Økonomisk er Indonesia et av verdens fattigere land, med et BNP på ca. 700 $ pr. innb., men dette gjennomsnittstallet skjuler enorme sosiale forskjeller. Deler av samfunnet befinner seg utenfor pengeøkonomien og en veldig underklasse har ikke fått del i landets økonomiske vekst. På den andre sida er den øvre middelklassen og borgerskapet antakelig rikere enn sine klassefeller i Europa. Sukarno har åpnet landet for utenlandsk kapital og seinest i 1994 har Indonesia liberalisert lovverket ytterligere for å lette privatisering og utenlandske investeringer. Målet for Suharto er å gjøre Indonesia til en ny "tiger" i Sørøstasia etter mønster av Malaysia, Singapore og Taiwan. Om dette skulle lykkes, ville jo Indonesia med sine 200 millioner innbyggere bli en regional og internasjonal stormakt.

Sammenlikning av arbeiderlønninger i regionen 1992 (US$ pr. time) (Kilde: ELSAM 1994)

Som tabellen viser er Indonesia et ekstremt lavtlønnsland sammenliknet med andre lavtlønnsland i regionen.

Indonesisk økonomi har vært under sterk statlig styring. Staten har hatt monopol på nøkkelindustriene, samt bankvesen, flyselskaper, oljeraffinerier, TV, radio og telefon: Rundt dette har det utvikla seg et omfattende nett av korrupsjon, der posisjoner og rettigheter har vært kjøpt og solgt. En norsk kapitalist i Indonesia klagde over at firmaet hans måtte bestikke dommeren for å få medhold i ei sak der de åpenbart hadde loven på sin side. Fra midten av 80-tallet har deregulering vært nøkkelordet.

Sammenlikning av lønningene i eksportrettet skoindustri (1990) (Kilde: ELSAM 1994)
Forholdstall mellom lønn og lønn for kvinnelig arbeider

(For å få "norske" proporsjoner på disse tallene: Hvis en tilsvarende arbeider i Norge tjente 140.000 i året, ville avdelingssjefen med samme lønnsforskjell som i tabellen tjene ca 3 millioner og generaldirektøren ca. 31 millioner på topp.)

Staten har avskaffet de fleste importmonopolene og åpnet for utenlandske investeringer. Utenlandskeide industribedrifter ble først tillatt fra 1989. Aksjeomsetning ble liberalisert, noe som gjorde Jakarta-børsen til en av de viktigste i regionen. En ytterligere runde med privatisering har fulgt etter lovreformer i 1994.

Inntil nylig var minimumslønna i Jakarta 3.800 Rupiah pr. dag. Det utgjør bare 70% av hva en person i følge myndighetene trenger for å leve. Dessuten betaler svært mange arbeidsgivere mindre enn minstelønn, og hever lønna opp til minstelønn bare dersom det gjennomføres streikekamper for det. Resultatet er at svært mange må skaffe seg ekstrainntekter fra den uformelle sektoren. Noen beregninger sier at hele 50% av familienes inntekter kommer fra barnearbeid. (Kilde: LBH, What Price Freedom? 1993). 60.000 barn jobber i den formelle sektoren. Barneprostitusjon er utbredt. Ekstrem utbytting av arbeidskrafta er et typisk trekk ved dagens Indonesia og skillet mellom rik og fattig har vokst voldsomt bare de siste ti åra. Dette kommer vi tilbake til under samtalen med Hakim og ELSAM.

Sammenlikning av manns- og kvinnelønninger i skoindustrien (Rupiah pr. dag november 1990) (Kilde: ELSAM 1994)

Med utgangspunkt i dagens nivå (1994) lå antakelig samtlige kvinnelønninger her, med unntak av formannslønna, under eksistensminimum i 1990.

Indonesia har verdens nest største område med tropisk regnskog, etter Brasil, og landets regnskog utgjør 10% av all regnskog i verden. Denne skogen forsvinner i et tempo av 5.000 km2 pr år (andre sier 15.000 km2 ). Ekstra stort var tapet under den store Kalimantan-brannen i 1983, da 30.000 km2 gikk tapt. Store tømmerentreprenører har gått brutalt fram mot både skogen og skogens mennesker, og sjøl om det nå formelt må søkes om konsesjon, fortsetter rovdriften.

[Til innholdsfortegnelsen]

Fra kanalen i det gamle Batavia

Fra kanalen i det gamle Batavia - ikke mye igjen av fordums storhet

Forsøk på en beskrivelse av møtet med Indonesia

For en førstegangsbesøkende gir Indonesia et overveldende inntrykk. Heten, den tropiske fuktigheten, den like tropiske frodigheten, den voldsomme trafikken og menneskemengden, alt sammen svært forskjellig fra et høstlig Oslo. Java ligger rett sør for ekvator. Det betyr at sola midt på dagen står svært nær senit. Det betyr også at det blåser lite på Java. Ved ekvator varmes lufta opp og det skapes et konstant høytrykk. Lufta stiger og trenger nordover og sørover før den avkjøles og gir dynamikk til de tropiske stormene. Den høye luftfuktigheten kombinert med varmen skaper et naturlig drivhus der planter later til å skyte i været ved den minste anledning. "Sett en spaserstokk i bakken og du har straks et tre," er et munnhell som har mye for seg på disse kanter. På tross av folketettheten og den nesten totale utryddelsen av tropisk regnskog på Java, er øya grønn og frodig. Å høste ris to ganger i året, er ikke noe problem. Med kunstig vanning er det mulig å høste tre ganger. Frukt og grønnsaker modner året rundt og finnes i store mengder og variasjoner.

Vårt første møte med Indonesia var, som for så mange, møtet med Jakarta. I den nederlandske kolonitida het byen Batavia og den var bygd etter hollandsk mønster med kanaler og vindebroer, for øvrig tegna av samme arkitekt som tegna Göteborg. Det er meget lenge siden, og med unntak av de sørgelige restene av kolonialismen i Kota Batavia, så er Jakarta en typisk asiatisk storby. Den har 8-10 millioner innbyggere og en vanvittig biltrafikk. Troverdige vitner hevder riktignok at trafikken er verre både i Seoul og i Bangkok, men Jakarta-trafikken er ille nok. Langs Jalan Thamrin og et par andre paradegater skyter skyskraperne i været som tropiske vekster etter et regnskyll. Fantasifull og dristig futuristisk arkitektur med glass, marmor, messing og polert stål som viktige elementer. Det er mulig for forretningsfolk og byråkrater som kommer til Jakarta og blir kjørt til disse bygningene å tilbringe dager i deres luftkondisjonerte kontorer og foyere å tro at slik er Jakarta. Men bare 150 meter fra Jalan Thamrin bor folk ved åpne kloakker og tilbereder maten på gata etter at de har tatt sin nødtørftige morgenvask bak tre lemmer ute på et jorde. Og ved vindebrua i Kota Batavia begynner en favela, en shantitown, der husene er såvidt henger sammen der de står på bambuspæler over den illeluktende og seigtflytende kanalen. Det er ekstreme forskjeller mellom fattig og rik i denne byen, og det representerer sjølsagt et potensielt sprengstoff for framtidige sosiale omveltninger.

Fra backpackergata Jalan Jaksa

Fra backpackergata Jalan Jaksa

Bare 150 meter mellom slum og skyskrapere

Bare 150 meter mellom slum og skyskrapere

Fra det lokale markedet

Fra det lokale markedet

I Jakarta bodde vi, som nesten alle utlendinger på lavbudsjett, i ryggsekkturistenes gate nr. 1 i denne delen av verden, nemlig Jalan Jaksa. Den har et hippierenommé, og forsvarer det fortsatt. Sjøl om Jalan Jaksa er prime property i dagens Jakarta, har den til så lenge fått stå i fred for bulldozerne. På Asmat og Memories kafe lever sekstitallet ennå og solens sønner og døtre møtes over nasi goreng med Bintang-pils til. Merkelig nok, for en nykommer, så virker Jakarta ikke som noen farlig by: Lommetjuver finnes det rimeligvis nok av, men voldskriminalitet er nesten ukjent, og sjøl lommetjuvene er ikke så innpåslitne og aggressive som i Paris eller Roma. På en vanlig dag i Jakarta så jeg ikke flere tiggere enn jeg vanligvis ser rundt Oslo S og Storgata. I de smale smauene, der folk bor tett i tett ved åpen kloakk, opplevde jeg ingen form for uvennlighet, enda jeg gikk omkring med mitt Nikon F. Folk var tvert om meget blide og forekommende.

En annen merkelighet er det lave spenningsnivået, fraværet av militære i gatene. Indonesia er beryktet for sin brutalitet, sin terror mot etniske minoriteter og sin fanatiske anti-kommunisme. Når de militære slår til, er de ikke kjent for å legge fingrene i mellom. Likevel ser man for det meste ikke noe til dem. I forhold til andre militærdiktaturer jeg har opplevd, er Indonesia forbløffende avslappa - på overflaten. Det var merkelig å komme tilbake fra et Indonesia til et Oslo der bevæpna politi var over alt og der væpna helikoptre hang over bygatene, da den norske hovedstaden skulle dele ut Nobels fredspris.

Et opplagt problem for en europeisk besøkende i Indonesia er at folk ikke snakker noe europeisk språk. Vel, det finnes en del folk som kan engelsk, men de er et lite mindretall. Bahasha Indonesia er lett å lære, og skulle en ha vært der i noe lengre tid, burde det vært obligatorisk å kunne såpass at man kunne konversere litt på dette Indonesias lingua franca, for ute i kampungene og i landsbyene er det bare slik en ville få kontakt med folk. Vårt besøk og vår rapport er derfor begrenset av en rekke faktorer. Det er vårt første besøk, derfor var forhåndskunnskapene små. Vi var bare på Java og var bare der i 14 dager og vi kunne ikke språket. De informasjonene vi lyktes i å skaffe er derfor i hovedsak informasjoner vi fikk gjennom andre.

Når det er sagt, må vi si at vi fikk svært mange og ganske varierte kontakter. Fra første dag var vi i kontakt med et mangesidig nettverk av opposisjonelle, som vi nesten ikke hadde trodd vi ville få muligheten til å treffe. Denne opposisjonen er modig og står på, på tross av undertrykkinga og regimets notoriske krenking av menneskerettighetene.

Programmet for besøket

Vi ankom Jakarta og var der i noen dager før vi reiste til Bandung. Der ble vi to dager før vi dro til Yogjakarta (Yogja) og Salatiga. Vi returnerte til Jakarta og ble der resten av besøket med unntak av en halv dags avstikker til Bogor. Vi hadde to innfallsvinkler til kontaktene i landet. Dels hadde vi med oss telefonnummeret til Joessoef Isak, som skulle vise seg å bli et viktig adgangstegn til de kontaktene vi søkte, og dels hadde vi fått svært god hjelp av den norske ambassaden med den nye ambassadøren Jan Hegg i spissen.

[Til innholdsfortegnelsen]


Referat fra de ulike samtalene

Møte med Joessoef Isak

Vi hadde fått kjennskap til Joessouf Isak gjennom eksilmiljøet i Nederland. Han mottok oss i sitt hjem i Jalan Duren Tiga, sør for Jakarta sentrum. J.I. viste seg å være en velinformert og reflektert mann med et betydelig kontaktnett. Før 1965 var han åpenbart sentralt plassert i kommunistpartiet, og han har vært politisk fange i mange år. Den dag i dag har han merket ET i ID-kortet sitt, et kort han alltid må bære med seg og som gjennom de to bokstavene signaliserer at han er tidligere politisk fange. Etter loven kan han faktisk ikke forlate Jakarta, uten å søke militærmyndighetene. Det militære følger såpass godt med i hans virksomhet, at man godt kan snakke om en mild form for husarrest. Hvor effektiv den er, er en annen sak.

Intervjuet med J.I. i Klassekampen er vedlegg til denne rapporten, og der går det fram at han kom med en meget oppsiktsvekkende opplysning i forbindelse med det angivelige kuppet i 1965. Han sier at han sjøl var med på å gi råd til kommunistpartiets ledelse om å gjøre som Boumedienne i Algerie. Boumedienne gjorde kupp mot Ben Bella, PKI burde følge eksemplet. Denne delen av historien sier flere ting: For det første forteller den hvor viktig rolle Algerie spilte som eksempel i den tredje verden på den tida. FLN hadde faktisk slått franskmennene i en uhyre blodig krig. For det andre sier denne historien, hvis vi skal tro vår venn J.L, at det faktisk var et kuppforsøk i Jakarta i 1965 med kommunistpartiet i en nøkkelrolle. For det tredje betyr det sjølsagt, med samme forbehold, at J.I. var (og dermed er) en meget viktig person i den indonesiske venstreopposisjonen.

J.I. beklaget ikke kuppforsøket, men han kritiserte det i ganske skarpe vendinger for å være halvhjerta og elendig organisert. "Boumedienne mobiliserte i hvert fall folk ut på gatene til støtte for seg, her ba de folk om å holde seg i ro!" sa han med dårlig skjult forakt. Den kritikken som fantes av PKI blant oss på venstresida etter blodbadet i 1965, og som vi hadde hentet fra Kina, var at de hadde hatt store illusjoner om statsapparatet og den fredelige veien til sosialismen. J.I.s historie kan forenes med en sånn kritikk. Hvis PKI virkelig var med på (de var uansett neppe aleine) kuppforsøket og helt åpenbart ikke forberedte seg på de militæres mottrekk, så må de ha hatt enorme illusjoner.

I følge J.I. eksisterer PKI fortsatt, men det har ikke noen fungerende organer, ikke noen sentralkomite osv., men eksisterer gjør det. Et viktig problem er at det er splitta i mange fraksjoner. Jeg sa at jeg hadde hørt at det var delt i fem fraksjoner, til det hevet han øyebrynene og sa at det må det da minst være, det vil si: det er mange flere og skillelinjene er uklare og kryssende. J.I. assosierer seg med et mindretall som vil gjøre en ny klasseanalyse og modernisere partiet. Den moderniseringa går i det minste på at arbeiderklassen har tatt over som den viktigste klassen i den indonesiske revolusjonen, mens det tidligere var fattigbøndene. Om det også omfatter andre deler av den klassiske marxistiske analysen, ble det ikke tid til å drøfte, men det var klart at J.L, i likhet med flere av de andre vi møtte i hans nettverk, regner seg som marxist og revolusjonær.

Industrialiseringa har ført til en eksplosiv vekst i den indonesiske arbeiderklassen, men problemet for den er at den ikke har klart å bli noen subjektiv kraft. Det finnes ingen landsomfattende uavhengig fagorganisering. Det har vært mange aksjoner og det vil komme nye, men foreløpig er dette spontane kamper, uten nasjonalt program og uten nasjonal ledelse. Derfor er regimet ennå ikke truet av et nært forestående arbeideroppør. Demonstrasjonene i Medan og andre steder er derimot varsel om noe nytt som er i kjømda.

Opposisjonen mot regimet er landsomfattende og den er meget brei. Men den er, i følge J.I. svak og ute av stand til å være noen reell trusel mot Suharto på kort sikt. Det er et nettverk av ulike krefter og ulike grupper, med høyst forskjellig ideologi og program. Men det er ingen kamporganisasjon. Opposisjonens viktigste krav er demokrati. Dette forener kommunister og liberalere, muslimer og demokratiske kristne.

Vårt sterke inntrykk var at disse gruppene faktisk også respekterer hverandre og har god kontakt seg i mellom. J.I. satte oss i forbindelse med folk av ulike kategorier innafor denne opposisjonen og de igjen hadde kontakter med hverandre på kryss og tvers. Det var J.I. som satte oss i kontakt med Arief Budiman og med Princen.

Menneskerettsjuristen Hakim hadde vi fått kontakt med gjennom ambassaden, men han var igjen en god alliert med Princen. Budiman er igjen nokså berømt i mange kretser og skriver for Far Eastern Economic Review. J.I: sto også for en rekke av de andre kontaktene vi oppsøkte og han ga oss også mange navn og adresser som vi ikke rakk å følge opp. Det totalinntrykket vi fikk gjennom disse samtalene er et bilde av en venstreopposisjon som er langt mer omfattende, langt bedre organisert og langt mer uttalt enn vi hadde våget å håpe på.

Møte med Princen om han sjøl og menneskerettighetene

Jan Cornelius, eller HJC Princen, har en dramatisk livshistorie. Han ble dømt for desertering fra den nederlandske kolonihæren i 1946 og tvangssendt til Indonesia. Han desserterte igjen og ble tatt til fange av kommunistene. Da de seinere var omringet av nederlandske tropper, fikk han valget om han ville gå tilbake til sine landsmenn eller slutte seg til geriljaen. Han valgte det siste og var altså med på 3 års frigjøringskrig fram til 1949, da republikken Indonesia ble proklamert For sin krigsinnsats ble han dekorert av Sukarno, en orden som fortsatt pryder kontorveggen hans i den sørlige bydelen i Jakarta. Han ble valgt inn i parlamentet i 1956. Som eneste utlending, og for å få proporsjoner på dette, svarer det til at en amerikansk desertør skulle blitt valgt inn i den vietnamesiske folkekongressen eller en fransk i Algerie.

Han kom på kant med myndighetene etter Sukarnos innstramminger i 1959 og ble kasta i fengsel på en av de fjerne øyene. I 1960 ble han tatt til nåde og fikk drive politisk virksomhet. Han dannet da partiet Demokratisk Liga. Dette partiet tok opp kampen mot regjeringas krenking av demokratiet. I 1962 ga dette en ny tur i fengsel. Han ble sluppet ut etter militærkuppet i 1965 og har siden kjempet innbitt for menneskerettighetene. På tross av et slagtilfelle, som har gjort ham nesten lam, og på tross av at han har blitt 70 år, driver han daglig sin egen menneskerettsorganisasjon, der folk kornmer for å be ham ta opp sakene sine. Han har et vidt nettverk og er en pragmatisk mann som ferdes like utvunget i karismatisk-kristne miljøer som i islamske miljøer.

Princen har vært persona-non-grata i hjemlandet siden 1946. Men han hadde et håp om å få komme hjem da vi møtte ham. Grunnen var at Nederland har vedtatt at krigen for å gjenerobre Indonesia var en urettferdig krig. Han fikk da også et fjorten dagers visum til Nederland, men saka er fortsatt så betent at parlamentet i Haag vedtok at han var uønsket i landet. Argumentene som ble brukt var at han var "forræder og desertør". Men utenriksministeren hadde vett på å skjære gjennom og nekte å bøye seg for kortsynte parlamentarikere. Han skjønte at det ville skade Nederlands rennomme i verden, dersom han hadde bøyd av. Så kom altså den gamle mannen en gang til tilbake til mødrelandet, en seier for en mann som aldri har gitt opp kampen for rettferdighet og menneskelige rettigheter.

Princen har besøkt Norge og ble da intervjuet av Klassekampen. Vi fikk titte i dagboka hans fra besøket. Den var håndskrevet på Bahasha, så det var ikke så mye vi skjønte.

Da vi spurte Princen hvorfor han ikke slo sin organisasjon sammen med en annen demokratiorganisasjon. Han svarer: Da blir det bare så mye styr. Mye av kapasiteten vil gå med til intern friksjon. Her i Indonesia, sier han, betyr en større organisasjon bare at de mannlige sjefene begynner å rivalisere om de unge kontordamene. Også i demokratibevegelsen. Dette så han liten grunn til å rote seg borti.

[Til innholdsfortegnelsen]

Brenning av søppel i Jakarta sentrum

Brenning av søppel i Jakarta sentrum

Møte med advokat Hakim om menneskerettigheter

Advokat Abdul Hakim er leder for organisasjonen ELSAM (Lembaga Studi dan Advokasi Masyarakat - Institute for Policy Research and Advocacy). Han mottok oss i kontorene i Jalan Masjid IV/4, Pejompongan i Jakarta. Han er en landskjent menneskerettighetsjurist og har nylig startet ELSAM. Fordi ELSAM er så ny som NGO har NORAD etter sine regler ikke adgang til å gi den støtte. Men ambassaden ved 2. sekretær Buch har anbefalt Arbeiderbevegelsens Internasjonale Støttekomite (AIS) å støtte ELSAM, noe de også har gjort. Hakim refererte til Nina Mjøberg og Arne Grønningseter i Oslo.

ELSAM driver dokumentasjon av brudd på menneskerettighetene, de hjelper folk med å føre rettssaker og de kjører kurs for menneskerettighetsaktivister. De tar også opp arbeidsforhold for indonesiske arbeidere og miljøspørsmål. Pengene fra Norge var brukt til et kurs på Nord-Sumatra.

Hakim ga oss en rapport som kom ut i mai 1994 og som går grundig inn på en del sider ved hvordan den økonomiske utviklinga virker inn på menneskerettighetsvilkåra. De påviser blant annet den ekstreme utbyttinga av indonesiske arbeidere og den særskilte utbyttinga av indonesiske kvinner og barn som både indonesisk og utenlandsk kapital står for.

En spesiell sak i Indonesia har vært de statlige jordbruksprosjektene, de såkalte PIR-BUN-prosjektene. (PIR-BUN står for "kjerneplantasje og småeieres utviklingsprosjekt".) De representerer et forsøk fra regjeringa på å skape produktive plantasjer over hele landet. I 1987 omfattet de ca. 408.000 mennesker i ca. 97.000 familier og dekket ca. 430.000 hektar. Plantasjene har fått støtte fra Verdensbanken og er inkorporert i Indonesias femårsplaner.

ELSAM skriver i sin rapport at det ikke er gjort noen helhetlig studie av hvordan disse prosjektene har fungert, men de peker på at de ofte opprettes på byråkratisk måte, at jorda de etableres på, som i prinsippet skal være "åpen jord" eller statsjord, ofte viser seg å tilhøre landsbyer eller småbønder. Prosjektene fungerer derfor som ekspropriasjon fra fattigfolk til fordel for halvstatlige prosjekter.

Rapporten siterer eksempler på hvordan dette har skjedd:

I Cimerak begynte folk å bli engstelige da de stadig så folk fra Bandung som kom på befaring til landsbyen deres uten å forklare hva de drev med. Plutselig fikk innbyggerne vite at jorda deres var erklært ledig og at det skulle opprettes en plantasje der. Seinere ble innbyggerne innkalt til et møte i forsamlingshuset og oppdaget da de forlot møte at bulldozere i mellomtida hadde jevnet hagene deres med jorda. (Referert fra Study on the Impact of Development Projects on Human Rights... 1994, s. 25-26.)

ELSAM-rapporten viser også til eksempler på at soldater har blitt satt inn for å tvinge gjennom opprettelse av PIR, slik som i Ciamis i 1985 da 12 væpna soldater truet og torturerte landsbyboere som var motstandere av PIR, og kalte dem "kommunister" og "motstandere av utvikling". De tok en av landsbyboerne til side, stakk en revolver i munnen hans, slo ham, tråkket på ham og truet ham på livet fordi de mente at han var initiativtaker til et protestmøte mot PIR (s. 27).

De folkene som blir overtalt til å slå seg ned som PIR-farmere opplever at vilkåra er langt mindre gunstige enn man har fått dem til å tro. En beregning ELSAM har gjort viser at folk bare mottar 40% av verdien av det de selger til staten fra PIR jorda si. Det trekkes fra en masse avgifter, slik at inntektene reduseres så mye. Dette fører til at mange slutter å drive PIR jorda eller driver den dårlig.

PIR har også fungert som en krenkelse av etniske minoriteters rettigheter.

24. september 1993 ble det gjennomført en massedemonstrasjon med krav om jordreform og oppløsning av PIR. ELSAM mener at på tross av den pseudososiale profilen til PIR, kan det ikke oppfattes som noen jordreform eller noe prosjekt til fordel for fattigbøndene. Det er byråkratiske prosjekter som er tvunget gjennom ovenfra. De bidrar ikke til å frigjøre bøndene, men til å gjøre dem til statlige leilendinger.

Mottakelse i den norske ambassaden og møte med norske næringslivsledere i Indonesia

28. november ble det arrangert et møte mellom alle norske selskaper som er etablert i Indonesia. Arrangører var Eksportrådet og den norske ambassaden i Jakarta. Vi møtte deltakerne samme kveld til en mottakelse og hadde noen interessante samtaler med noen av deltakerne. Fra ambassaden hadde vi fått en rapport om norske bedrifter i Indonesia, utarbeidet av 2. sekretær Niels Didrich Buch.

I rapporten framgår det at

Norsk virksomhet er i hovedsak konsentrert rundt tjenester og leveranser til skip- og skipsbygningsindustrien, offshorerelaterte aktiviteter, treforedling, kommunikasjon, vannkraft, miljøvernteknologi og fiskeri/aquakultur.

En tabell over norsk-indonesisk samhandel i den samme rapporten viser følgende hovedtall (alle tall i millioner kroner):

Samhandel 1990 1991 1992 1993
Eksport 70 121 146 163
Import 154 170 225 291

Norsk bistand til Indonesia er ganske liten, fordi Indonesia ikke er hovedsamarbeidsland. Det meste som gis er knyttet til næringslivsordninger. En liten del går til humanitære organisasjoner og miljøtiltak, samt til sjøtransportsektoren, alt sammen i følge rapporten fra ambassaden. Samlet norsk bistand var i 1992: 73 mill. kr og i 1993: 25 mill. Det meste var blandede kreditter. Det er enkelte tunge norske selskaper som er representert i Indonesia, slik som Saga Petroleum, Jotun, Kværner og Dyno. Etter at indonesisk lovgiving som gjelder reglene for utenlandske etableringer er blitt betydelig liberalisert, seinest i juni 1994; er det grunn til å vente at også norsk kapital vil satse mer i Indonesia. Kravene til indonesisk deltakelse i utenlandske bedrifter er også betydelig redusert. Restriksjoner på størrelsen av investeringene og begrensninger på hvor i landet det kan investeres er også bortfalt. Skatten på utenlandsk kapital er også redusert.

Det norsk og annen utenlandsk kapital finner attraktivt i Indonesia er ekstremt lave lønninger og rike naturressurser. Sånn sett fortsetter de politikken fra kolonitida med å utbytte indonesisk arbeidskraft og indonesisk natur. Det er ingenting som tyder på at norsk kapital er verre eller bedre enn annen utenlandsk kapital på noen av disse områdene. Skulle det være noen forskjell, måtte den gå på hvilke sektorer det er investert i. De laveste lønningene og mest ekstreme arbeidsvilkåra finne i bransjer som tekstilindustrien. Der har ikke norsk kapital investert. Derimot er det investert noe i intelligensindustri, som f.eks. Bloms kartleggingsprosjekt. Der er rimeligvis både lønninger og arbeidsvilkår helt annerledes.

Etter de siste beslutningene i FNs havrettsorganer er Indonesias jurisdiksjon over den enorme kontinentalsokkelen og økonomiske sonen styrket. Det regnes med at det er store olje- og gassforekomster i disse områdene. Antakelig vil norsk olje- og offshorekapital forsøke å komme inn her ettersom konsesjoner blir gitt.

Banketten i ambassaden fant sted samtidig med folkeavstemninga om EU i Norge, og det var interessant å se reaksjonene på resultatet i næringslivsmiljøet. Det store flertallet av dem hadde stemt ja og hadde vanskelig med å fordøye neiet. Men Eksportrådets stedlige representant hadde alt tenkt ut hvordan han skulle selge Norge etter 28. november:

- Jeg vil si at vi er alliansefrie, at vi ikke hører til noen blokker, at vi ikke har noen hemmelige prioriteringer, at vi er åpne mot verden og åpne mot Asia.

Godt tenkt. Dette er utvilsomt argumenter som slår godt an i Asia. Flere steder møtte vi uttrykket: Europa, det vil si Tyskland Det er ikke sikkert at det hadde vært noen lettere profil å selge, for å si det sånn.

[Til innholdsfortegnelsen]

Reise til Bandung for å besøke Bloms kartleggingsprosjekt

Under banketten i ambassaden møtte vi Bernt Bakken og Terje Lund-Henriksen fra Bloms Oppmåling. De inviterte oss til Bandung for å besøke bedriften der de jobber med kartlegging av store deler av Indonesia. Prosjektet får kreditter gjennom NORAD og NORAD hadde en inspektør på besøk da vi var der, en Leiv Njøs fra Kartverket i Hordaland. Vi var ikke der for å gjøre noen sånn studie, og hadde vi vært det, kunne vi ikke vært der som Bloms gjester. Det følgende er derfor bare noen kjappe inntrykk fra prosjektet og fra Bandung og omland.

Selskapet i Bandung er et norsk-indonesisk selskap og det samarbeider med det indonesiske kartverkets hovedkontor i Bogor. Prosjektet går ut på å lage en heldigital kartbase over Java og et stort antall øyer østover. Opprinnelig gikk det ut på også å kartlegge Øst-Timor. Her tabba både Blom og UD/NORAD seg ut. Blom skulle sjølsagt aldri ha undertegna en kontrakt for å kartlegge okkupert territorium. Men UD/NORAD fikk kontrakten til godkjennelse og hadde ingen merknader, på tross av at planen om å kartlegge Øst-Timor sto i klartekst på omslaget! Det er forstemmende at både norsk næringsliv og ikke minst UD har en så lav årvåkenhet i sånne spørsmål.

Ingen av oss er eksperter på digital kartografi, men undertegnede kjenner i det minste de grove trekkene i prosessen. Fra et slikt amatørsynspunkt virket prosjektet både avansert og vel gjennomtenkt. Når det er ferdig vil Indonesia ha et bedre kartmateriale over store deler av landet enn det vi har i Norge. 1:25.000 heldigital database er en verdifull ressurs. Spørsmålet er om den vil bli godt nok utnyttet. Prosjektet lærer opp indonesere i bruk av PCer, spesialverktøy og arbeidsstasjoner. Men vil disse folkene få jobb seinere og vil de bli brukt til å befeste det lokale fagmiljøet? Det er helt avhengig av sosiale og politiske forhold i Indonesia. Hvis de ikke blir tatt vare på på en slik måte, vil utviklingsaspektet ved prosjektet langt på vei falle i fisk, for det er bare når slike prosjekter styrker og befester den lokale ekspertisen at de fungerer som hjelp til å hjelpe seg sjøl. I motsatt fall opprettholdes det underlegne forholdet. Personlig er jeg redd for at klassearrogansen til borgerskapet i Indonesia og deres nykolonialistiske holdning vil gjøre at de vraker kompetansen til de folkene som utvikles gjennom dette prosjektet til fordel for sine egne posisjoner og maktforhold.

Ideelt sett kan kartgrunnlaget fra Blom danne grunnlag for en hel lokal kartindustri. Det føres nemlig helt fram til Postscript-format, slik at det bare er å ta dataene inn i et publiseringsverktøy, som f.eks. Adobe Illustrator og skreddersy dem til bruk i lokal planlegging, konsesjonstildeling, turisme, ressurskartlegging osv.

Bernt Bakken tok oss med på en rundtur på landsbygda rundt Bandung. Det var både interessant og behagelig. Bandung ligger på ca. 700 m o.h. og har et langt behageligere klima enn Jakarta. Det er ikke så varmt og ikke så klamt. Fra Bandung kjørte vi opp på den nærmeste vulkanen, en topp på ca. 1800 m: Derfra dro vi ned i det nærmeste jordbruksområdet. Der var det enormt frodig. I følge Bernt, som jo er geograf og jobber med kartlegging, er matjordlaget på Java ca. 10 m tjukt. Det er altså så enorme jordressurser det er snakk om, og det vokser noe næringsrikt over alt. Det mest forbløffende ved landsbygda rundt Bandung er hvor velstående den virket. Sjøl om husene var enkle, var de i meget god stand. Noen nød var ikke å spore, og om den var der, var den godt kamuflert. Nå er riktignok området rundt Bandung ganske velstående til landsbygd å være, men likevel var vi overrasket.

Vel så overrasket ble vi da avisene to dager seinere kunne melde at det hadde brutt ut regulære gatekamper i Bandung dagen etter at vi hadde reist. Det hadde seg sånn at myndighetene hadde nedlagt forbud mot gateselgere og mot bejaier. Men i og med at dette representerer eneste mulighet for å overleve for et stort antall folk, så var det en enorm provokasjon. Under kampene kjørte politiet bilene sine inn i mengden. Under en slik episode ble en arbeider skadd og de første ryktene sa at han var død. Det fikk folkemengden til å eksplodere. Biler ble veltet og satt i brann og folk gikk i nærkamp med sikkerhetsstyrkene.

Denne voldsomme kampen var overraskende fordi Bandung dagen før hadde virket meget rolig. Det var ingenting på overflaten som så mye som antydet store spenninger. Et døgn seinere var det snudd helt om. Det sier mer enn mye annet hvor ustabilt det indonesiske samfunnet egentlig er, på tross av sitt militærdiktatur og regimets tilsynelatende totalkontroll.

Reise til Yogjakarta for å besøke universitetet der

Fra Bandung reiste vi med tog til Yogjakarta. Vi ankom midt på natta, men sekretæren til Bloms hadde skaffet oss hotell, Batik Pallace, et helt streit middelklassehotell som hermed anbefales. Det ligger mellom Gang 1 og Gang 2, backpackergatene i byen og bare noen hundre meter fra jernbanestasjonen. Vi hadde satt av litt for kort tid i Yogja, og derfor måtte vi prioritere strengt. Den norske ambassaden hadde organisert et møte for oss på Gadjahmada-universitetet. Der møtte vi hele ledelsen på det sosialøkonomiske fakultetet. Anført av Arief Ramelan Karseno og andre var de meget forsiktige med å gi noen klare analyser av Indonesias utvikling. Etter et times tid tødde de imidlertid opp og understreket at det ikke kunne bli noen virkelig forandring under det nåværende regimet. Bruddene på menneskerettighetene, vilkårlighet overfor loven, sensuren osv legger også ei klam hånd på den økonomiske utviklinga også. De henviste med ironisk distanse til Suhartos familie som kongefamilien og sa at de fryktet blodbad når regimet blir satt til side av den politiske og sosiale utviklinga.

Vi fikk med oss en del statistikk og en morsom samtale om hvorfor Norge sa Nei, men ellers litt lite substans. Det viktigste var kanskje en ytterligere understreking av at intelligensiaen vender seg mot regimet og ikke tror at det har noen framtid.

På veien ut fra Yogja kunne vi se røyken fra den vulkanen som hadde utbrudd høsten 1994 og der over 50 mennesker mistet livet under glødende askelag. Da vi var i området, var faren stort sett over.

Fra tempelanlegget Borobudur. En Buddhastatue i Nirvana

Fra tempelanlegget Borobudur. En Buddhastatue i Nirvana

Borobudur og Prambanan

I nærheten av Yogja ligger de imponerende tempelanleggene Borobudur og Prambanan. Borobudur ble bygd fra 800-1400 av Vajrayana eller tantriske buddhister og har form som en mandala eller symmetrisk bønnekrets. Tempelet er dekket av basrelieffer som forteller om buddhistiske dogmer og om javanesisk liv i middelalderen. Elefanter, vakre danserinner, fyrster og soldater følger på hverandre i en tilsynelatende uendelig prosesjon. 400 Buddhaer er arrangert rundt på byggverket. Fra toppen, der stupaer symboliserer nirvana, har man et fint utsyn over landskapet omkring.

Fra Prambanan

Fra Prambanan

Prambanan er et tempelkompleks som ble påbegynt ca. 50 år etter Borobudur. Det er et hinduistisk tempel, og personlig synes jeg likheten med Angkor er slående. Men hvem som bygde det og hvorfor, er derimot uklart. Noen hevder at det var ment å skulle være et motstykke til Borobudur. Templet lå lenge i ruiner og først i 1937 ble det bygd opp igjen. Ennå ligger det ruinhauger omkring templet og rekonstruksjonen fortsetter. Opprinnelig skal det ha vært 244 templer i hele komplekset. Åtte store og åtte mindre av de sentrale bygningene er gjenreist. Det største er det praktfulle Shiva-templet, som i fire retninger viser de fire inkarnasjonene av Shiva: den firearmede krigeren Shiva, den feite og lærde Agastya, Ganesha med elefanthodet og til sist Durga, Shivas gemalinne. Basrelieffene viser scener fra Ramayana.

Lea fra Prambanan

Lea fra Prambanan

Begge de to tempelanleggene er veldige og verdige eksempler på en gammel høykultur og viser til tradisjoner som lever i det indonesiske samfunnet den dag i dag.

Borobudur besøkte vi på veien til Salatiga og Prambanan besøkte undertegnede under en avstikker fra Yogja. Det sies at de bør besøkes ved daggry, for da er lyset det aller beste og heten ikke så brutal.

Fra Yogja dro vi til Salatiga for å treffe Arief Budiman.

[Til innholdsfortegnelsen]

Møte med Arief Budiman

For å komme til Salatiga var det greiest å hyre en drosje for en dag til 100.000 Rup's. Men problemet var at da måtte vi dra tilbake til Yogja samme dag, og det viste seg å være en feil. Arief Budiman er nemlig en av de mest interessante intellektuelle du kan treffe på Java, ja kanskje i hele Indonesia. Han er en mann det står strid om. Bare i løpet av de to ukene vi var i landet, var det flere omtaler av ham i den regjeringskontrollerte pressa. Akkurat da hadde han vakt strid fordi han hadde avslørt korrupsjon og valgfusk i forbindelse med valget av universitetsledelse på det katolske Satya Wacana-universitetet. Det kunne like gjerne vært på grunn av hans samfunnskritikk. Til og med servitører og drosjesjåfører i Yogja hadde hørt navnet hans og i hjembyen var det lettere å finne huset hans ved å spørre etter hvor Arief Budiman bodde enn ved å spørre etter gateadressen. Skjønt gate, Arief B. bodde i noe som kan kalles en skogsbilvei i jungelaktige omgivelser. Han og familien har et nydelig hus tegnet av en tyskutdannet indonesisk arkitekt. Den marxistiske foreleseren og forfatteren tilhører avgjort den velstående middelklassen. Men når det gjelder samfunnssyn har han som Marx og Engels forrådt sin egen klasse og stilt seg til tjeneste for arbeiderklassen.

Arief Budiman

For var det noe som kom klart fram gjennom den komprimerte analysen han ga oss, så var det at det nå er arbeiderklassen som representerer potensiale for fornyelse og forandring i Indonesia. Arief B., som har gitt ut en lang rekke bøker og som er fast bidragsyter til Far Eastern Economic Review, mener at den gamle maoistiske analysen ikke lenger er aktuell for Indonesias del. Det er ikke fattigbøndene som er den viktigste revolusjonære klassen. Det er den nye, og foreløpig dårlig organiserte arbeiderklassen, som vil komme til å spille den viktigste rollen. Han så for tida ikke noe grunnlag for et nasjonalt borgerskap som kunne komme til å spille en rolle som alternativ til Sukarno og som lynavleder når opprøret en dag bryter løs. Dette begrunnet han med at det av historiske grunner nesten ikke finnes noe eget indonesisk borgerskap med egen kapital. Mesteparten av kapitalen er kontrollert av kineserne, som av redsel for pogromer, ikke vil spille noen politisk rolle.

Myndighetene hadde kritisert det at Arief B. hadde undervist i marxisme på universitetet. I stedet for å nekte, sa han at dersom han ikke gjorde det, ville han forsømme jobben sin, fordi marxismen er en av de store samfunnsteoriene, uansett hva man måtte mene om den.

Så lenge han først og fremst er en teoretiker, lar myndighetene ham stort sett være i fred. Sjefen for sikkerhetspolitiet kommer riktignok innom av og til og får en kopp te, det har også vært mindre episoder med sabotasje mot strømmen til huset o.l., men ingenting alvorlig. En viktig årsak er at Arief B. er så kjent, både i Indonesia og i utlandet, at det ikke lønner seg å ramme ham akkurat nå. Men han kan ikke være en organisator. Det sa han helt klart. De to rollene kan ikke blandes. Men dersom vi hadde tid kunne han sørge for at vi fikk møte folk som har vært på Filippinene for å få militær trening hos geriljaen!

Når det gjelder resten av samtalen med Arief B., viser jeg til intervjuet i Klassekampen. En av våre oppgaver i forbindelse med denne studiereisa var å se etter folk som eventuelt kan brukes som foredragsholdere i Norge. Vår bestemte anbefaling er å bruke Arief Budiman. Han har så god innsikt i indonesiske forhold og en så avansert analyse av den sosiale og politiske utviklinga, at han ville friske opp ethvert tredjeverden-seminar.

Bøker av Arief Budiman:

Middag med ambassadør Jan Wessel Hegg

Ambassadør Jan Hegg og kona hans, Pirkko, var svært hjelpsomme og gjestfrie. De var som sagt ferske i Indonesia, så de hadde ennå ikke så mange personlige erfaringer å bidra med. Men de stilte velvillig opp for å gi oss kontakter som vi sjøl kunne jobbe videre med. I en privat middag hos ekteparet Hegg, la vi mest vekt på å presentere dem for det vi hadde fått vite om bruddene på menneskerettigheter i Indonesia og om kontakter som kunne si mer om dette.

[Til innholdsfortegnelsen]

Besøk på CIFOR i Bogor

Siden undertegnede har arbeidet en del med miljøspørsmål og siden Norge gir støtte til et regnskogprosjekt i Bogor, var det meget nærliggende å gjøre en avstikker til Bogor. Kontakten ble arrangert av ambassaden og undertegnede hadde en artig tur ut til Bogor i tropehete og plaskende regnvær om hverandre. CIFOR er et FN-organ og bar sterkt preg av en type byråkratisme som ofte preger sånne organer. Nå har riktignok ikke CIFOR i oppgave å jobbe spesielt med Indonesia, sjøl om kontorene er på Java. Men det er likevel litt merkelig at lederen for instituttet ikke veit noe konkret om indonesisk regnskog. Jeg ble tatt vel i mot og fikk en samtale med lederen for instituttet. Jeg ble også introdusert for den indonesiske representanten i CIFOR, Bambang Soekartiko. Han kunne gi meg mer eksakte opplysninger om avskoging og rovdrift i indonesisk regnskog. (Disse opplysningene er sammenfattet tidligere i rapporten.)

CIFOR hadde for lite penger til å utføre de oppgavene de var satt til. Derfor brukte de, i følge ledelsen, mesteparten av sin tid på å komme i orden. Konkret forskning på regnskogspørsmål hadde det foreløpig blitt lite av. Jeg undrer meg på om dette er et særtilfelle, eller om det er typisk for en viss type internasjonale organer som lokaliseres i den tredje verden. De opprettes og man kan vise til det, men hva som faktisk kommer ut av det, er et helt annet spørsmål. Til sitt forsvar kunne CIFOR holde fram at de bare hadde fungert et års tid. Folk som eventuelt kommer på disse kanter seinere, burde kanskje stikke innom for å se om det har blitt noe bedre: De konkrete kunnskapene om regnskogen i Indonesia kommer man nok nærmere til i skogministeriet. Men om de vil være åpne overfor kritiske utlendinger, er et annet spørsmål. Det beste er antakelig å kontakte NGOer som jobber direkte med disse spørsmåla på Kalimantan, Sumatra og Irian Jaya. De vil også vite mer om hvordan regnskogens folk har det.

Møte med Coki om opposisjonelt tidsskrift

Coki, 30 år gammel, smilende og sympatisk. Han er en av dem Joessoef har satt oss i kontakt med. Han møter oss i Memories bar i Jalan Jaksa og forteller sin historie. Han fikk for fem år sia en dom på åtte år og seks måneder for å spre opposisjonell skjønnlitteratur. (Det dreide seg om romaner av den anerkjente indonesiske forfatteren Pramoedya, som nylig (1995) fikk en viktig asiatisk pris for sine bøker.) (Hallo, kjære forfattere av den nøytrale tekst: det finnes ennå skjønnlitteratur som regnes som farlig. Ikke er den dårlig heller.) Han satt i fem år og er ute på prøve. Gjentar han forbrytelsen, er det inn igjen. Og han gjentar den. Nå jobber han i et radikalt, lite tidsskrift. Han forteller at de er førti stykker i og omkring redaksjonen. Avisa selger i 1000 eks., noe som sjølsagt er forsvinnende lite for et så veldig land. Men de kommer ut med samfunnskritikk og de blir lagt merke til. Coki viser oss nr. 18 av 1994-årgangen. Det kommer altså oftere enn månedlig.

Møte med Oie Than Tat, tidligere regjeringsmedlem

Oie satt i Sukarnos regjering i perioden 1963-66. Etter det satt han i fengsel i 11 år og ni måneder. Han sier sjøl at det ikke var et særlig hardt fengsel. Det var en fangeleir for de privilegerte. Oie er 72 år, men fortsatt aktiv i opposisjonen. Han hadde nylig møtt Arief Budimian i Salatiga og er en venn av Joessoef. Han fortalte om fysioterapeuten sin, som kommer hver mandag og som stadig låner politiske pamfletter av Oie. Kopier av disse dukker opp på fjerne steder i Kalimantan og Irian Jaya bare 14 dager seinere. I fysioterapeutens nettverk var det også folk som oversetter fra engelsk til Bahasha, men som han sa til Oie: Det er vel best at du ikke veit noe om dette. Oie kunne også fortelle om ingeniører og teknikere fra det gamle kommunistpartiet som jobber som arbeidere og fagforeningsorganisatorer. Vi fikk et inntrykk av at Oie kjente til et omfattende nett av organisert opposisjon, og at han foretrakk å ikke kjenne alle detaljer. Men at han syntes kursen og utviklinga av denne opposisjonen var meget bra.

[Til innholdsfortegnelsen]

Møte med LBH om kampen for menneskerettighetene

Vi hadde hørt mye om LBH før vi endelig klarte å avtale et møte med dem. De ble nevnt i avisreportasjene om oppstanden i Bandung. Noen hadde nevnt dem i forbindelse med streikekampene i Medan. Etter omtalen hadde vi fått inntrykk av at det var en aktivistisk studentorganisasjon som bidro til å organisere bonde- og arberiderkamp.

Det viste seg å være feil. LBH står for Yayasan Lembaga Bantuan Hukum Indonesia - Indonesian Legal Aid Foundation. LBH har sine røtter tilbake til 1959 da den unge Adnan Buyung Nasution kom tilbake fra jusstudier i Australia og drømte om å opprette et system for rettshjelp i Indonesia. Ideen ble tatt opp igjen i 1968 etter studentdemonstrasjonene den gangen. Men arbeidet fikk ikke sin nåværende form før i 1981, da LBH ble stiftet med Nasution som president. Fra 1972 hadde Nasution forresten sonet en toårs fengselsstraff for sitt arbeid for menneskerettighetene. På 1990-tallet har arbeidet blitt bedre organisert og man har gjort forbedringer etter en sjølkritisk vurdering av organisasjonens styrke og svakhet.

Vi møtte Nasution og visepresidenten, fru Amartiwi M. Saleh i LBHs meget representative kontorer i Jalan Diponegoro 74 i Jakarta. De ga oss en oversikt over LBHs viktigste oppgaver og virksomhet. Det viser seg at det først og fremst er en organisasjon av jurister som driver fri rettshjelp. De hadde i 1993 ca. 70 jurister (Nasution oppga tallet 100 for 1994), ca. 70 i stab og adminsitrasjon og ca. 90 frivillige ute i provinsen. De forsvarer folk i spørsmål som angår

LBHs egen statistikk viser at sivilsakene var flest i antall. I Bandung-området var f.eks. mer enn 13.800 sivilsaker i 1991 av nesten 23.000 saker, men det er sakene om landrettigheter som omfatter flest folk.

LBH har tatt et prinsipielt standpunkt mot ASEAN-landas definisjon av menneskerettighetene. I denne definisjonen hevdes det at menneskerettighetene bør settes til side for det felles beste. Den indonesiske regjeringa hevder i tråd med dette at FNs menneskerettighetserklæring ikke tar hensyn til kulturelle og historiske forhold. LBH hevder med rette at dette er et tynt forsvar for mord, tortur og rå utplyndring av folk til fordel for en liten elite. Og de spør: med hvilken rettt kan denne eliten definere folkets menneskerettigheter som mindre viktige. (Referert fra What Price Freedom? - A Profile of the Indonesian Legal Aid Foundation 1993.)

LBH tar også uttrykkelig opp utbyttinga av folket; ved å vise til at den beinharde nedbetalinga av utenlandsgjelda har holdt flertallet av folket nede i djup fattigdom og på den måten krenket deres menneskerettigheter.

De tar også opp krenking av kvinners rettigheter. I LBHs profilhefte vises det til et eksempel fra 1992, der den muslimske kvinnen Samiah og hennes venninner som arbeidet på industrianlegget PT Everyhoe i Bekasi, i utkanten av Jakarta. Fra januar det året hadde de stadig blitt utsatt for seksuell undertrykking i form av "strip search". Under påskudd av å lete etter tjuvegods kommanderte sikkerhetsvaktene dem til å to av seg kjoler og undertøy. Deretter befølte sikkerhetsvaktene dem i sin angivelige jakt på stjålne varer. For kvinner generelt er dette en grov krenkelse. Som muslimske kvinner opplevde antakelig Samiah og hennes venninner det som en ekstra grov krenkelse. De organiserte derfor en lokal demonstrasjon mot "strip search". Denne demonstrasjonen ble oppløst av politi og militære. Dette førte til at kvinnene tok saka opp med LBH.

I et annet tilfelle ble 142 menn, 43 kvinner og 13 barn sperret inne av de militære på grunn av at de deltok i en ulovlig demonstrasjon mot vilkårlig internering av folk i deres egen landsby De ble holdt innesperret i dagevis og nektet å motta mathjelp som LBH prøvde å gi dem. To av fangene ble drept og likene kastet i Aceh-elva. Massearrestasjonen fikk dessuten langvarige skadevirkninger for landsbyen, fordi verdifull arbeidskraft ble holdt tilbake i en viktig fase av innhøstinga.

Ved Tapak-elva nær Semarang på Midt-Java har lokalbefolkninga helt siden 1976 slåss mot kjemisk forurensning av drikkevannet sitt. Utslippene har dessuten skadet livsgrunnlaget deres, i og med at dammer for fiskeoppdrett og reker som er eneste inntektskilde for 1000 mennesker; har blitt nærmest ødelagt. Det har vært demonstrasjoner, protester og boikottaksjoner mot miljøforbrytelsene. I 1990 ble LBH trukket inn i saka. De lyktes i å få stilt miljøforbryterne for retten og å få politiske og økonomiske innrømmelser. Innbyggerne ble til og med tilkjent erstatning. Denne var imidlertid ikke utbetalt da LBHs materiale om saka ble trykt.

I landsbyen Blangguan på Øst-Java opplevde 136 familier i 1992 at de militære forlangte å få bruke jorda deres til militærøvelser. De militære startet med å ødelegge bygninger og matvarelagre for å terrorisere innbyggerne. Deretter ble landsbyen tilbudt et beløp som tilsvarer ca. 10 amerikanske cent pr. kvadratmeter i kompensasjon. Studenter fra Yogja kom for å støtte bøndenes kamp, men 17 av dem ble arrestert av de militære og holdt i forvaring i Surabaya. Der ble de slått med jernstenger, brent med sigarettglør og gitt elektrosjokk. Seinere erklærte regjeringa at jorda i Blangguan tilhører hæren og landsbyen fikk ingen form for kompensasjon.

Ungjenta Lestari var bare 15 da hun ble lokket inn i et arbeidsforhold som ikke kan kalles annet enn slaveri. Som hushjelp for en av pampene i myndighetenes såkalte fagforening fikk hun bare en sjelden gang lønn, hun ble holdt innesperret og ble torturert på forskjellige måter. Da hun ble reddet ut av sitt helvete hadde hun et skuddsår gjennom hånda og skader etter skolding, brannsår fra glødende jern, arr i hodet etter slag med ei jernstang. Forsøkene på å få fagforeningspampen straffet ble aktivt sabotert av myndighetene. Aksjon fra LBH førte imidlertid til at noen av slektningene hans tok på seg skylda for mishandlinga og ble dømt til 6 måneders fengsel.

De nevnte sakene er bare typiske eksempler på de tusentalls sakene som LBH kommer borti eller som de aktivt følger opp juridisk. De sender også frivillige til de farligste områdene, slik som Aceh og Timur Timor, der LBHs virksomhet ikke er tillatt, for at de skal kunne hjelpe folk der.

LBH fikk tidligere verdifull støtte gjennom nederlandsk utviklingshjelp. Denne kanalen er stoppet gjennom at Indonesia har erklært nederlandsk u-hjelp uønsket i landet.

Møte med tidligere politiske fanger og bryllup i karismatisk menighet

Vi hadde avtalt med Princen at han skulle hjelpe oss med å ordne en samtale med den berømte opposisjonelle forfatteren Pramudya. Pramudya vil nemlig ikke snakke engelsk i intervjuer, så han må ha tolk. Vi prata med ham på telefonen og avtalen var så og si OK, men vi ble nødt til å legge den til siste formiddag av oppholdet. Men da hadde Princen blitt invitert til å være seremonimester og forlover under et bryllup mellom en tidligere politisk fange og ei jente som er ansatt i en kristen organisasjon som jobber med politiske fanger.

Vi ble tatt med på en lang kjøretur omkring i utkanten av Jakarta og møtte etter hvert en god del tidligere politiske fanger. Princen antydet at den kristne organisasjonen fungerte som en nyttig politisk kanal inn i fengslene, fordi ingen annen kanal er tillatt.

I møtelokalene til den kristne organisasjonen var det en liten mottakelse for bryllupsgjestene og deretter det formelle møtet mellom de to utvalgte. I denne fasen av seremonien var det Princens oppgave å banke på døra for så å føre brudgommen inn til bruden. Dernest skulle han be brudens mor om tillatelse til giftermålet. Da dette og fotograferinga var vel overstått, bar det i overfylte biler til kirken. Det var en karismatisk menighet, der presten gjorde hederlige forsøk på å følge opp James Browns prest i The Blues Brothers i et ganske rocka ritual. Menigheten sang med, slik det ikke synges i norske kirker. Kirkerommet var pynta med juletrær i plast, glitterbehengte snøkrystaller og Holywood-visjonen av julenissen. Meget stilfullt.

Mens dette pågikk fikk vi detaljer om tortur og brutalitet mot politiske fanger fra 1965. Det var langt fra alle som var karismatikere.

[Til innholdsfortegnelsen]


Inntrykk og vurderinger

Å gi noe som likner en analyse etter 14 dagers besøk i et liten del av et land med hundrevis av språk og en utstrekning over tre tidssoner og med 200 millioner innbyggere, er ikke bare arrogant, men nokså tåpelig. Det følgende må derfor oppfattes som en uvitende europeers famlende forsøk på å gjøre noen refleksjoner over et fascinerende og mangslungent samfunn. Så langt fra å være noen fasit, er det heller et forsøk på å oppmuntre til grundigere studier, mer kontakt, mer innsikt.

Så lite vi veit

Min første refleksjon er da også en videreføring av denne ydmykheten. Indonesia har røft regna halvparten så mange innbyggere som EU, er verdens fjerde største land etter innbyggertall, og vi veit så fordømt lite om det. I det hele tatt undervurderes hele Asia på våre kanter. Vi har nylig vært gjennom en EU-debatt som kunne gi inntrykk av et verden besto av 12-15 europeiske land. Så har det største av dem bare 65% av Javas innbyggertall. Asia har over 60% av verdens innbyggere og seks av verdens ti folkerikeste stater ligger i Asia. De raskest voksende økonomiene ligger i Sør- og Øst-Asia. Fra 1995 har fire europeiske stater sete blant Sikkerhetsrådets 15 medlemmer. Foruten de to faste, Frankrike og Storbritannia, har Tyskland og Spania plass i to år. Disse fire landa har omtrent like mange innbyggere til sammen som det Indonesia har. Tidligere sosialister i Europa snakker om at proletariatet forsvinner, mens virkeligheten er at det internasjonale proletariatet aldri noensinne har vært større. Men veksten skjer utafor salongradikalernes horisont, utafor ramma av det som er den egentlige verden, derfor teller det ikke.

Men i Asia teller det, og asiatene ser ikke på oss europeere og nordamerikanere som verdens lys. Det at du kan spise Kentucky Fried Chicken og Big Mac på Midt-Java og det at cola-reklamer pranger både der og i resten av Øst-Asia kan få europeere til å tro at disse samfunnene er i ferd med å bli vestlige. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være en naiv illusjon. Dette er overflatefenomener på kulturer med svært lange røtter, samfunn der stoltheten over eget verd ikke er knekt av kolonialismen. Koreanerne, malaysierne og kineserne er fast overbeviste om at de ikke bare kommer til å ta igjen Europa, men at de vil sette Europa i skyggen. De mener fullt og fast at framtida tilhører dem. Ethvert sånt hovmot har sjølsagt sin begrensning, noe tidligere imperiers historie til fulle har bevist. Men til så lenge er det vanskelig å se hvordan Øst-Asia kan unngå å dominere store deler av det neste århundre, og kanskje enda lenger. Europas dominans har vart siden 1492 og har alt lenge vært på hell. Japans lynkarriere har inspirert andre asiatiske land til å mene at dette kan de også gjøre. Dette har vi nok hørt og lest om, men vi tar det ikke inn over oss, vi europeere. Fortsatt er vi nesten uvitende om disse landenes kultur, deres historie, deres ideer og deres forutsetninger. En dannet europeer kan en del om Athen, Romerriket og renessansen. Vi kan sitere litt her og der fra Bibelen og kanskje Snorre. Vi kjenner til Shakespeare og Moliére, Bismarck og Peter den store. Men hva veit vi om hinduismens store epos, om khmerenes gullalder, om japanske og kinesiske diktere, om sundanesiske kongedømmer? Next to nothing! Sjøl opplyste og godt beleste norske intellektuelle kan tippe for eksempel femti millioner gærnt når de blir spurt om Indonesias innbyggertall. I seg sjøl ingen stor sak, men typisk for Vestens virkelighetsbilde. Vi er den egentlige verden. Sjøl om vår del av verden utgjør 15-20% av jordas befolkning.

Ekstreme klasseskiller

Gapet mellom fattig og rik har økt voldsomt de siste 10-20 åra. Tallet på ekstremt fattige hat sunket, i det minste i følge The Economist, men de rike er blitt så veldig mye rikere. Dessuten har endringa av klasseforholda gjort at fattigdommen får mer direkte virkninger. Millioner av fattigbønder har flytta inn til byene for å finne arbeid. De som ikke har lykkes i det, men bare lever av smulene som fra tid til annen ramler deres vei, har ikke lenger en liten jordlapp og noen høner å falle tilbake på. De tåler derfor svært lite av ytterligere forverringer. Dette har ført til og fører til spontane opprør. Dessuten kan de i byene oppleve med egne øyne hvor rike overklassen og den øvre middelklassen er. De kan bokstavelig talt måle dybden av sin egen elendighet og se hvor verdiene tar veien. De objektive vilkåra for opprør og revolusjon er altså blitt kraftig styrka.

Utviklinga av en moderne arbeiderklasse knytta til den raskt voksende kapitalistiske industrien bidrar også til dette. Vi synes det virker rimelig når både Joessoef og Arief sier at arbeiderklassen har tatt over den viktigste rollen i revolusjonsstrategien i forhold til fattigbøndene.

På den andre sida hevder alle vi møtte at de subjektive vilkåra for en sosialistisk revolusjon er svake. Arbeiderklassen er elendig organisert, den har nesten ikke fagorganisering og dens politiske partier er langt på vei knust. Ingen av dem vi møtte vil derfor spå et snarlig sosialistisk oppsving. De snakket om alt fra uviss tid til 20 år. Arbeiderklassen er en klasse i seg og ikke en klasse for seg. Noe av det viktigste som må til for at arbeiderklassen skal kunne opptre som politisk klasse, er som kjent at den får et politisk parti som kan fungere som klassens organisator og fortropp. Kommunistpartiet spilte en gang den rollen i Indonesia, men er i dag brutalt undertrykt og splitta. Det klarer derfor ikke å ta ledelsen i den spontane kampen og føye den sammen til et nasjonalt hele.

Men på den andre sida vil sjølve de motsigelsene som skapes av privatiseringa, av de nyrike, av industrialiseringa i seg sjøl gi opphav til mye spontan kamp. Dette vil presse fram de politiske spørsmåla og reise spørsmålet om en revolusjonær fortropp med langt større tyngde. Den hensynsløse utbyttinga, den skamløse eksproprieringa av verdiene i hendene på en liten overklasse, herskerklassens arroganse og maktbrynde er alt sammen vilkår som bidrar til dette. Undertrykking avler motstand, er et kjent utsagn fra Lenin, Mao og andre. Indonesia er et typisk eksempel på dette.

En modig opposisjon

Vi var gledelig overrasket over å finne en opposisjon som ikke bare var klart uttalte i sin samfunnskritikk, men som var modige nok i et land med Indonesias renommé for brutalitet til å stå på og agitere og organisere. De eksemplene som er gitt i denne rapporten viser at brutaliteten ikke er noen teoretisk størrelse, men en aktiv og daglig trusel som indoneserne lever med og som opposisjonen må ta i betraktning når de driver sitt arbeid.

Det nettverket av kommunister, revolusjonære, humanister og andre opposisjonelle som vi så noe av spindelveven av, er tydeligvis både landsomfattende og velorganisert. Det er modige og habile folk. De jobber og får gjort ting. De er nok ganske sikkert sterkere enn de gir uttrykk for og de gir et positivt inntrykk.

Jeg mener at anti-imperialister i Norge kan gjøre en hel del for den demokratiske opposisjonen i Indonesia.

- For det første kan vi opprettholde kontakten med dem. De har telefon, faks og til en viss grad Internett-tilknytning. Det går an å bruke dem som førstehånds kilder for å skrive om det som skjer i landet. Det går an å invitere de beste av dem til Norge for å la dem dele sine erfaringer med et norsk publikum. Det går an å hjelpe til med å opprette kontakt mellom norsk og indonesisk fagbevegelse og norsk og indonesisk studentbevegelse. Det går an å knytte bånda fra dem til andre antiimperialister. Det bør bli mulig å opprette organisasjon-til-organisasjon-forbindelser og å fungere som formidler av kontakt og informasjon. Bruk av Internettet kan være en mulighet, internasjonale konferanser en annen.

- Vi kan oversette artikler fra opposisjonen og publisere dem i Norge. Vi kan sørge for å holde kampen mot diktaturet varm, fortsette å holde kampen for Timur Timor varm. Det som skjer i Indonesia vil påvirke situasjonen i vår del av verden. Landet kan igjen bli en hovedsak i nyhetene. Ved å bringe stoff regelmessig, blant annet i Klassekampen, kan vi sørge for at det allmenne kunnskapsnivået om kampen i Indonesia blir høyere og dermed evnen til å forstå og reagere bedre.

Kamp om råvarer og marked

Vi tror altså ikke at Indonesia vil lykkes i planen om å bli en ny tiger, et nytt Sør-Korea. Men derimot tror vi at landet både er og i enda høyere grad vil bli et område for knallhard rivalisering mellom ulike imperialistmakter. Japan er inne og sjølsagt USA. Tyskland er på god vei inn. Fra norsk side er det særlig de enorme oljeressursene som vil trekke til seg våre hjemlige imperialister i Statoil og Hydro. De ekstremt lave lønningene vil sjølsagt også være fristende for alle slags investorer. Den utbyttinga som indonesiske arbeidere i dag er utsatt for er i høy grad ei imperialistisk blodtapping av landet, sjøl om også den hjemlige overklassen sikrer seg sin betydelige andel. Kampen mellom imperialistmakter om de store rikdommene, vil sjølsagt også påvirke maktforholda i regionen. Her spiller også forholdet til Kina inn. Det har vært betent siden 1965, men en åpning er i gang, og Kinas nyrike vil sikkert vite å spille på lag med sine lokale forbindelser. Den etniske-kinesiske kapitalen rundt Sørkinahavet er en realitet og ikke en konstruksjon, sjøl om den javanesiske overklassen til tider bruker dette for sine egne formål. I dette ligger både muligheten for ny konflikt; muligheten for at Kina blir en spiller på det indonesiske brettet og muligheten for eventuelt samarbeid mellom Kina og Indonesia.

En spennende og eksplosiv surdeig

Fra det vi så, er Indonesia nødt til å oppleve voldsomme politiske og sosiale rystelser i åra som kommer. Vi har liten tro på at landet vil bli en tiger. Det er mer sannsynlig at det vil bli en mislykt tiger. Dette vil skape stor sosial uro og det vil splitte herskerklassen. Alt i dag er det tegn som tyder på at heskerklassen er i ferd med å slå sprekker. Rivaliseringa mellom utenlandske imperialistiske makter vil bære ved til alle ulmende bål og de etniske konfliktene kan gjøre det samme.

Indonesia er spennende både på grunn av størrelsen på landet og befolkninga og på grunn av de mange motsetningen som preger landet. Det er også spennende på grunn av sin enorme rikdom på ressurser og sin gamle kultur. Det er spennende fordi det har en gammel revolusjonshistorie.

Det indonesiske regimet demonstrerte i 1965-66 hva illusjonene om den fredelige veien til sosialismen er verdt. Det er ingen tvil om at herskerklassen ser denne formen for massiv brutalitet som en aktuell strategi dersom dens makt igjen skulle være trua. Å tru på fredelig overgang til et solidarisk samfunn med like muligheter for alle i Indonesia av alle steder, vil være noe av det mest uansvarlige opposisjonen kunne gi seg ut på. Sjøl langt mindre ambisiøse forandringer enn ei sosialistisk omdanning, vil bli møtt med blodbad. General Suharto og hans kumpaner har for lengst innsett at den politiske makta springer ut av geværløpet og de praktiserer det hver gang de synes det er påkrevd. Vesten har jamnt over vendt det blinde øyet og det døve øret til. Massakren av kanskje så mye som 25% av Øst-Timors befolkning har verken svekket investeringslyst eller våpeneksport.

Det er ingen tvil om at Indonesia trenger sosialisme. Kapitalismen kan ikke og vil ikke løse de gigantiske sosiale problemene landet står overfor. Satsinga på å bli en ny tiger vil bare føre til økt polarisering. En overgang til sosialismen forutsetter imidlertid at regimet svekkes betraktelig og at opposisjonen er mye mer samla og mye bedre organisert. Dessuten må den være forberedt på å møte reaksjonens våpenmakt med de nødvendige midler. Dette er ikke noe kortsiktig perspektiv. Kanskje hadde Coki rett da han antydet et perspektiv på 20 år?

Pål Steigan

[Til innholdsfortegnelsen]


Artikler som tidligere har stått i avisa Klassekampen

Klassekampen 18.1.95

Et annerledes land

av Astor Larsen

Det fins historiske forskjeller som skiller Indonesia fra de andre landene i Sørøst-Asia. Først og fremst at det ikke fins noe nasjonalt borgerskap som er en selvstendig politisk kraft.

Denne adressen kjenner jeg ikke, sier kvinnen i butikken. Vi er i Salatiga, en liten by på Midt-Java. Men hvem var det dere skulle besøke?

- Arief Budiman.

Hun lyser opp, og forklarer straks hvordan kjøre videre. Professor Budiman ble i løpet av noen dager landskjent i Indonesia. Han sto i spissen foren demokratibevegelsen på universitet i Salatiga. Det resulterte i store avisoppslag. Det endte med store studentdemonstrasjoner, med busslaster av pøbler kjørt inn fra Jakarta som gikk løs på demokratiforkjemperne - sammen med politiet. Og professoren fikk sparken - i hvert fall foreløpig.

Budiman dukker opp. Han er litt seint ute på grunn av møter for å diskutere situasjonen som har oppstått på Satya Wacana University. Det umiddelbare inntrykket er ingen barrikadestormer, men en mild, ettertenksom person.

Hva er galt?

Vi har vært i Indonesia en ukes tid. Det er noe som ikke stemmer. Java, den viktigste øya, hvor 120 av øyrikets 190 millioner bor, minner på mange måter om resten av Sørøst-Asia. I hovedstaden Jakarta er det byggeboom, det ene høyhuset etter det andre reiser seg majestetisk mot himmelen. Veksten i økonomien er høy, sju-åtte prosent på årsbasis og landet blir rangert som det tredje mest interessante investeringsmarkedet, bare slått av Kina og India. Men fortsatt kan det merkes at Indonesia henger etter Thailand, Malaysia eller Sør-Korea. Investeringene kommer ikke i høyteknologisektoren, men i den arbeidsintensive industrien. Det er de lave lønningene som trekker kapitalen til tekstilindustrien.

Standarden er ikke den samme som i andre sørøstasiatiske land, du merker det i noe så banalt som at drosjene ikke har aircondition. Eller at det er vanskelig å finne et middelklassehotell. Det er enten Hilton eller loppene i Jalan Jaksa, gata for ryggsekkturistene.

Forklaringa

Budiman setter ord på det mystiske.

- Det fins viktige historiske forskjeller mel lom Indonesia og resten av Sørøst-Asia. La meg nevne to eksempler.

Opprøret mot Marcos på Filippinene, som førte til at Cory Aquino kom til makta, var i stor grad en kamp middelklassen førte. Thailand er et annet eksempel. De siste opptøyene i Bangkok, etter at general Suchinda forsøkte seg med sitt kupp på våren 1992 var også middelklassens verk. På bildene kan du se de unge vellykkete forretningsmennene kaste stein mot politiet med den ene hånda, mens de bruker den andre til å betjene mobiltelefonen. Noen slik middelklasse som er i opposisjon til de militære, til regjeringa, fins ikke i Indonesia. Middelklassen i dette landet, inkludert indoneserne er generelt liten.

Det fins altsåen forklaring på det dårlige hotelltilbudet i Jakarta. Ingen bygger hoteller til et publikum som ikke fins.

- Hvilken historisk forklaring ligger bak denne situasjonen?

- Dette har røtter tilbake til den nederlandske koloniseringa av Indonesia og det systemet som ble bygd opp for å kontrollere landet. Nederlenderne bygde opp et system hvor innbyggerne ble delt inn i tre kategorier. Øverst på rangstigen sto selvsagt de hvite europeerne, og japanerne ble for øvrig regnet med her. Denne gruppa hadde lov til å eie kapital og delta i det politiske livet. Gruppe nummer to var kineserne. De hadde lov til å drive forretningsvirksomhet, men ikke politikk. Den siste gruppa var indoneserne. De hadde ingen rettigheter. Det siste ble det selvsagt en forandring på etter frigjøringa, men likevel ble dette et skjelett som Sukarno bygde videre på etter 1949.

- Kineserne har med andre ord en spesiell stilling i det indonesiske samfunnet?

- Nettopp. Tradisjonelt og fortsatt i dag er det kinesere som utgjør kjerna i forretningslivet i Indonesia, samtidig som de bare utgjør to til tre prosent av befolkninga. Siden kineserne ikke har noen direkte politisk innflytelse kommer de i et avhengighetsforhold til makthaverne, først nederlenderne og etter frigjøringa Sukarno - og Suharto-regimet. Ikke minst veit det kinesiske mindretallet at regjeringa når som helst kan slippe misfornøyde indonesere løs på dem. Dermed kan heller ikke kineserne protestere mot regjeringa, eller bli noen selvstendig politisk kraft i utviklinga av kapitalismen.

- I motsetning til Thailand, eller Filippinene?

- I Thailand er i praksis det kinesiske samfunnet blitt helt thaiifisert. På Filippinene er småborgerskapet filippinsk. Malaysia har en så stor andel kinesere rundt 30 prosent - at situasjonen er annerledes.

Noen enkle statistiske opplysninger taler sitt klare preg om den kinesiske dominansen i økonomien. De 10 største selskapene er alle kinesisk eid. Av de 25 største selskapene er bare fem på indonesiske hender - og tre av disse er eid av "den kongelige familie", det folkelige kallenavnet på slekta til president Suharto.

Statskapitalisme

Budiman legger vekt på et forhold til for å forklare Indonesias spesielle situasjon. Etter kuppet og massakrene i 1965-66 har alle folkelige organisasjoner vært svake. Det fins ingen fagbevegelse eller bondebevegelse. Studentene har blitt kneblet.

- Folket er blitt atomisert. I dagens situasjon utgjør det ingen kraft til å lage noen forandring. Dette er også en forskjell i forhold til andre land i Sørøst-Asia. Dette har gjort staten til det eneste virkelige maktsentret. Staten er sterk i Indonesia, og mye av kapitalakkumuleringa skjer via staten. Politisk makt blir dermed kapital. Dermed får generalene lett spill.

- Det fins altså ikke noe håp for Indonesia, noen tegn til forandring, vekk fra det autoritære diktaturet? Budiman leser tankene og fortsetter:

- Skal det utvikle seg en politisk kraft som utgjør noen trussel mot dagens herskere må det skje ut fra arbeiderklassen. Fortsatt er 75 prosent av befolknings i Indonesia bønder. Men arbeiderklassen vokser som en følge av den raske industrialiseringa. For 15 år siden hadde vi knapt arbeidere i dette landet. Og de har begynt å ta opp kampen, i det minste lokalt. Opprøret i Medan på Sumatra for kort tid siden viser det. I forbindelse med APEC-toppmøtet (høsten 1994) ble hele transportsektoren i Jakarta lammet.

Men det er langt fram, det er Budiman enig i. Fortsatt ligger 1965-syndromet der og gnager. Redselen for storstilte massakrer rir befolkninga som en mare.

- Du kaller deg selv marxist, du underviser i marxisme. Men i Indonesia er marxismen forbudt?

- Jeg ser på meg som et talerør, ikke en organisator. Det tror jeg er grunnen til at jeg ikke blir arrestert. Jeg veit det fins et nettverk av opposisjonelle som utveksler informasjon, som samarbeider, og det gjelder også medlemmer av Indonesias kommunistiske parti (IKP). Det fins også hemmelige nettverk som jeg ikke har konkret kjennskap til. Det gjelder blant annet væpna grupper som er trent av geriljaen på Filippinene.

- Når det gjelder marxismen; jeg ble maoist mens jeg studerte ved Harvard i USA i perioden 1973-80. Etter min mening er marxismen det beste utgangspunktet for å forstå samfunnet. Jeg har forklart mange ganger at marxismen er en vitenskap, og som sådan kan den ikke overses. Det er vitenskap jeg underviser i, ikke kommunisme.

- Du blir ikke trakassert av de militære?

- Ikke i nevneverdig grad. Ved en anledning kritiserte jeg direkte øverstkommanderende for de væpna styrkene. Da kom sikkerhetspolitiet og kuttet telefonledningen og ødela parabolantennen. Det varte i to måneder. Men ellers utmerker sikkerhetspolitiet seg med sin ineffektivitet.

Audiensen er over. Ikke fordi Budiman ikke vil snakke videre, men fordi tida har rent ut. Toget tilbake til Jakarta går om noen timer. I det vi forsvinner avgårde, i vår leide bil dukker studentene fram. De skal diskutere den videre kampen på universitet. Professor Budiman lar seg ikke bringe til taushet.

[Til innholdsfortegnelsen]


Klassekampen 18.1.95

Kort historikk om Indonesia

av Pål Steigan

Indonesia var dominert av portugiserne fra 1511 til ca1600, da nederlenderne overtok. Det var det private Østasiakompaniet som sto for dominansen, både økonomisk og militært. I 1799 ble selskapet oppløst og den nederlandske staten tok direkte styring med kolonien. Britene var inne i 1811-16, bare for å bli avløst av et mer direkte nederlandsk styre.

Forløperen til Indonesias kommunistiske parti (PKI) oppsto i 1914 innafor den islamske organiseringa. PKI sto fram som sjølstendig parti i 1920. Det ble forbudt etter et opprør i 1926. Partiet kom til å spille en viktig rolle i den nasjonale frigjøringskampen, både mot japanerne og mot Nederland. Ironisk nok betydde den japanske okkupasjonen i 1942-45 at det ble lettere både for nasjonalistene og for kommunistene å organisere seg og drive politisk propaganda, så da nederlandske styrker kom tilbake i 1945, så og i; på ryggen til de profesjonelle britiske kolonitroppene, møtte de mye tøffere motstand enn de noen gang hadde møtt tidligere.

I 1945 tok nasjonalistene makta under ledelse av Sukarno og Hatta. De nederlandske invasjonsstyrkene klarte aldri å fordrive den nasjonale regjeringa samtidig som Nederland, med britisk hjelp, forsøkte å komme tilbake som kolonimakt. Britiske soldater sto i landet til 1946; da nederlenderne hadde fått satt opp en kolonihær på 55.000 mann. En periode med kolonikrig fulgte, uten at Nederland klarte å slå ned nasjonalistene. Til slutt måtte Nederland akseptere koloniens uavhengighet. Et mellomspill i 1949 definerte Indonesia som en føderasjon i løs union med Nederland, men Sukarno tok makta i 1950 og erklærte landet som en sentralisert og uavhengig republikk.

I det uavhengige Indonesia på 1950-tallet var kommunistpartiet (PKI), Sukarnos nasjonalistparti (PNI) og det muslimske partiet Masjumi de ledende partiene. PKI var det største kommunistpartiet i verden nest etter partiene i Sovjetunionen og Kina.

I 1965 økte spenninga mellom PKI og hæren. Det blir hevdet at PKI skaffet seg våpen fra Kina. 30. september 1965 ble en gruppe ledende generaler arrestert og straks etter henrettet. Radiostasjonen og andre nøkkelposisjoner i Jakarta ble overtatt av opprørere. Et statskupp var i emning. Men merkelig nok var det ikke tegn til opprør i andre deler av landet eller av noen organisert plan.

Det ble derfor en lett sak for general Suharto å knuse kuppforsøket. Kommunistene fikk skylda for det, men fortsatt, nesten tretti år seinere, er det ulike oppfatninger av hva som egentlig skjedde.

Kuppforsøket ble etterfulgt av voldsomme massakrer på kommunister og etniske kinesere. Tallet på drepte anslås i dag til mellom 500.000 og 1 million.

Myrderiene ble i stor grad gjennomført av lokale bander som sto under hærens beskyttelse. Kommunistpartiet ble forbudt, partiformannen skutt og flere hundretusen av deres medlemmer og sympatisører ble satt i politisk fangenskap. Ennå sitter medlemmer ar partiet i fengsel; sjøl om mange ble sluppet ut i løpet av 1980-tallet. Så seint som i 1985 og 1986 ble ledende medlemmer av PKI fra 1965 henrettet.

[Til innholdsfortegnelsen]


Klassekampen 19.1.95

En levende opposisjon

av Pål Steigan

Opposisjonen mot militærregimet i Indonesia er svak, men den vokser. Det fins et nettverk av regimekritikere, og de er frittalende. Edderkoppen i nettet, i det minste en av dem, heter Joessoef Isak.

Joessoef Isak har stemplet bokstavene ET i ID-kortet sitt. Og i Indonesia er det ikke mulig å leve uten en offisiell legitimasjon. Den er nødvendig dersom du skal skaffe deg en jobb, eller gifte deg. Uten en slik legitimasjon er det knapt mulig å bli begravet på høvisk vis.

De to bokstavene ET viser at han er en tidligere politisk fange - og dermed den virkelige pariakasten sett med myndighetenes øyne. Han skal i prinsippet melde fra dersom han beveger seg ut av huset. Han kan ikke reise til utlandet. Han har ikke lov til å skrive artikler til pressen.

Isak virker imidlertid helt avslappet når han tar imot oss hjemme i Jakarta.

- Regimet er svært undertrykkende og alle veit det, inkludert de utenlandske ambassadene i byen. Regjeringa kontrollerer hele befolknings med sitt ID-kortsystem, men ingen snakker om det. Alle snakker om Øst-Timor, og regjeringa bruker dette som et forhandlingskort. Dere må ikke misforstå, selvsagt har Øst-Timor rett til selvstendighet og bør få avholde valg, men dette spørsmålet blir brukt til å overskygge den politiske undertrykkinga i resten av Indonesia.

Opposisjonen

Opposisjonen i Indonesia, fins den? Er det noe tilbake etter hendelsene i 1965-66, hvor kommunistpartiet ble knust, alle forsøk på folkelig organisering forbudt og flere hundre tusen mennesker drept i blodbadet som fulgte?

Isak gir svaret:

- Vi er ikke en sovende hund. Det fins en undergrunnsorganisering.

- Og kommunistpartiet eksisterer fortsatt?

Han tar noen sekunders pause.

- Hva forventer du som svar?

Jeg gir selv svaret: Still ingen spørsmål, så hører du ingen løgner. Et forsiktig smil drar seg over Isaks ansikt, så fortsetter han:

- Selvsagt fins også kommunistpartiet, men partiet proklamerer ikke det høyt og offentlig. Og det fins flere fraksjoner, splittelsene har vært mange. Men dersom ikke partiet fornyer seg vil det bli knust på nytt eller aldri komme til å spille noen politisk rolle.

- For å forstå Indonesia må du være oppmerksom på følgende: Dette er ikke India eller Japan. På mange måter er Indonesia et nykolonialt som styrer, og det er spesielt knyttet til USA. Her er det imidlertid en forandring på gang. Japan blir stadig viktigere, selv om USA fortsatt betyr mest politisk. På en god tredjeplass kommer Europa, med andre ord Tyskland.

- Det fins heller ikke noen subjektiv arbeiderklasse i Indonesia. Ingen uavhengig fagorganisering, men derimot Mussolinis korporative system; en organisasjon for arbeiderne, en for bøndene, en for studentene, osv. Alle sammen er de kontrollert av regjeringa. Det vi kan se spirene til er at arbeiderklassen er i ferd med å organisere seg. Det har vært store demonstrasjoner i Medan, den største byen på Sumatra, den siste tida. Hele byen har tatt del i dette. Det har vært flere mindre aksjoner på Java. Det vil komme flere etterhvert som industrialiseringa skyter fart. Men det fins ingen subjektiv faktor.

Demokrati

- Hva er opposisjonens hovedkrav dag?

- Først og fremst kravet om demokrati. Opposisjonen er ingen kamporganisasjon, den består av liberalere, muslimer og kommunister. Men alle disse gruppene er enige om demokratispørsmålet. De siste årene har pressa også blitt mer og mer kritisk til den sittende regjeringa. I Tempo, ,som er det viktigste tidsskriftet, jobber det mye bra folk. Men det kom et tilbakeslag i juni 1994 og flere tidsskrifter ble forbudt. Videre har Suharto lagt bånd på de ikke-statlige organisasjonenes virksomhet. De såkalte NGOs får ikke lenger motta støtte fra utlandet. Det gjelder ikke minst fra Nederland, som har vært den viktigste bidragsyteren. Grunnen er at flere av disse organisasjonene var politiske, det vil si de driver et arbeid som går på å organisere folk. Disse tiltakene var en demonstrasjon av president Suhartos makt, han setter grenser. Men sett i et litt lengre perspektiv er liberaliseringa på vei selv om Suharto skulle bli sittende ved makta.

Det store traumet

Alle diskusjoner om Indonesia i dag tar utgangspunkt i hendelsene i 1965-66 og den store terroren som fulgte. Ett av de store spørsmålene som aldri er blitt besvart er følgende: Hvilken rolle spilte kommunistpartiet og hvorfor gikk det så galt?

- Det var virkelig et kuppforsøk fra kommunistpartiets side mot Sukarno i 1965. Jeg veit det, for jeg foreslo det. Dette kuppforsøket var inspirert av kuppet mot Ben Bella i Algerie, kuppet som førte til at Boumedienne overtok. Kritikken mot Ben Bella gikk blant annet på at han ikke skjønte grasrotas rolle i sitt eget land. Under store deler av frigjøringskampen satt han i husarrest i Frankrike. Boumedienne derimot hadde deltatt aktivt militært. Men kuppforsøket fra kommunistpartiet slo feil hos oss, nettopp fordi det var snakk om palassrevolusjon, og fordi vi forsøkte å bruke hæren til å gjennomføre det. Hele det store partiet, som den gang telte hundretusener av medlemmer, var dessuten splittet. Partiet hadde i en årrekke vært legalt og trodde et kupp var mulig uten folkelig deltakelse.

- Og så kom den store katastrofen.

- Ja.

Han setter seg rolig tilbake, mens han skriver ned navn og adresser til opposisjonelle, mens han gir dem karakteristikker ... "han er tidligere minister..." "han er marxist..." "Jeg skal melde fra at dere tar kontakt..."

Joesseof Isak er koordinatoren for en bevegelse som fortsatt fins, uten noen store forhåpninger om en rask forandring av verdens fjerde mest folkerike land.

- Fortsatt står regimet og Suharto i en sterk posisjon. Jeg er realist. Men jeg ser også forandringene som er på vei.

Så serverer han te.

[Til innholdsfortegnelsen]


Klassekampen 21.1.95

Hjem til jul

av Astor Larsen

Dette kunne vært en historie for Hollywood. En god regissør kunne laget et manus om en gripende menneskeskjebne, som satte viktige politiske prinsipper foran personlig vinning. Det er vel nettopp derfor det aldri vil skje.

På visittkortet hans står det HJC Piincen. - Jeg er døpt Jan Cornelius, sier han og avslører dermed sitt nederlandske opphav. Det er en gammel mann som rekker visittkortet fram, som svetter i de 30 varmegradene i Indonesias hovedstad. Hjemme, men likevel fremmed.

- Jeg kom hit i 1946. Som soldat i den nederlandske kolonihæren. Jeg deserterte til geriljaen. Sides har jeg blitt - dessuten har jeg ikke hatt noe valg. Helt til nå har jeg blitt nektet å komme tilbake til Nederland, det vil si jeg er blitt truet med arrestasjon. Nå er ikke de nederlandske myndighetene de eneste han er i klammeri med. Politiet i Jakarta dukker også opp på menneskerettighetskontoret han har etablert i Indonesia.

- Jeg pleier å invitere dem inn på kaffe. Så spør de meg: "Er det noen demonstrasjon i dag, hva planlegger du". Jeg forteller dem nettopp det, jeg har ingenting å skjule, og dessuten har jeg ingenting å tape.

Fra alle kanter

Forfulgt i Nederland, på kant med myndighetene i Indonesia. Det blåser nordavind fra alle kanter. Hvordan er hans livshistorie og hva står han for?

Han er en ensom ulv, og legger vekt på at han vil ha det sånn.

- Jeg vil jobbe aleine, jeg vil at mine hemmeligheter skal være mine. Men jeg vil ha oppmerksomhet om de spørsmålene som opptar meg, først og fremst menneskerettighetene.

Vi spør likevel videre, historia, Princen, du kommer ikke utenom historia.

Han starter i 1946. Han blir sendt til Indonesia som soldat i den nederlandske hæren. Indoneserne er i gang med sin frigjøringskamp, med oppgjøret mot flere hundre års kolonialisme. Princen velger side, has deserterer og blir geriljasoldat. Han er en mild mann, men en prinsippenes mann. I tre år kjemper has i jungelen på frigjøringssoldatenes side, før Indonesia får sin selvstendighet i 1949. Kona hans døde i kampene. Han bærer et personlig kors, uansett om han har konvertert til islam.

- Jeg var unntatt fra å ta del i henrettelsen av nederlandske krigsforbrytere under frigjøringskrigen. Uansett hadde jeg nektet å gjøre det.

Kanskje enkelt å si så lenge du ikke står overfor valget. Seinere i samtalen forstår jeg at han ville fått rett i utsagnet. Han er virkelig en mann av prinsipper.

- I 1956 ble jeg medlem av parlamentet i Indonesia, som den eneste opprinnelige utlending. Men det tok ikke lang tid før jeg kom på kant med. myndighetene. Daværende president Sukarno tok heller ikke menneskerettighetene på alvor. Det endte med at jeg ble kastet i fengsel, på en av øyene langt fra hovedstaden.

I 1960 ble han tatt til nåde igjen og sluppet ut.

- I 1960 dannet jeg et parti, Demokratisk Liga. Det kjempet mot regjeringas politikk. Det endte med nok et fengselsopphold i 1962.

Han ble først satt fri etter militærkuppet i 1965-66, av den nye regjeringa under ledelse av nåværende president Suharto.

- Og det første du gjorde var å protestere mot det nye regimet, og forsvare dem som hadde holdt deg fengslet i årevis?

Et lite smil siger over ansiktet, som tydelig bærer preg av et lettere slagtilfelle.

- Mitt poeng var ikke at Sukarno - eller for den slags skyld kommunistpartiet - var noe bedre enn de som tok makta. Men jeg forsvarte dem fordi de faktisk ble utsatt for overgrep. Jeg forsvarer dem også i dag når de blir trakassert. Jeg står for noen rettigheter, i dag er det for eksempel ikke tillatt å danne uavhengige fagforeninger. Jeg kjemper for en slik rett. Jeg kjemper fortsatt for frigivelse av de politiske fangene som fortsatt sitter innelåst etter kuppet i 1965. Jeg kjemper sammen med alle som står for et slikt syn.

Noen dager senere tar Princen meg med til et gudstjeneste, et møte for karismatiske halleluja-kristne.

- De er svært aktive i arbeidet med å besøke politiske fanger, er hans kommentar før han drar fram en av de gamle i menigheten som overlevde massakren i 1965. En som fikk stukket en bajonett gjennom halsen for deretter å bli kastet ut i en elv med håndjern på. Han overlevde, kanskje ikke så rart at han priser høyere makter eller slåss for dem som fortsatt er fanger av systemet.

Pricen er ved godt mot og påpeker at grasrotaktivitetene aldri har vært så omfattende som nå siden 1965.

- Det fins en rekke menneskerettighetsorganisasjoner som er aktive, mange uredde dyktige advokater som står fram. Det har kommet igang uavhengige miljøorganisasjoner, kristne organisasjoner, muslimske organisasjoner. Demokratiseringsprosessen er ikke til å stoppe.

Fortida kaller

Princen er blitt 70 år i år. Født i Haag i 1925, reiste fra landet - mot sin vilje - som 21-åring. Nå vil han hjem til sin fødeby, til foreldrenes grav. Han vil se kanalene, tulipanene, puste inn den råkalde Nordsjølufta en vinterdag.

- Ja, sier han, ja. Jeg håper å komme hjem til jul.

Han har forsøkt tidligere, flere ganger, å få se sitt opprinnelige fedreland. Siste gangen var for vel to år siden. Da måtte han treffe familie og venner på grensa til Tyskland - på tysk side. Nederland har som mange andre land en lite ærerik kolonihistorie. Like lite ærerik er den lærdommen landets politikere og elite har trukket av denne perioden. I november 1993 fikk han beskjed om at han ville bli arrestert om han satte sine skrøpelige bein på nederlandsk jord. Oppgjøret med kolonitida er å fortsatt forfølge en mann som valgte å gå mot undertykkinga.

- Men jeg har fått signaler om at det vil ordne seg denne gangen. Jeg trur jeg er hjemme til jul, sukker han en tidlig ettermiddag i begynnelsen av desember.

Kanskje hadde han fått sine garantier underhånden. For en dag før jula 1994 sto han på lufthavna i Amsterdam, og han kom seg gjennom passkontrollen. Men operasjonen skjedde ikke uten risiko. Hans gjenkomst ble til en hissig debatt i nasjonalforsamlinga i Haag, hvor mektige, toneangivende krefter forlangte ham arrestert. Det var oppslag i avisene om denne forræderen, desertøren, som vendte tilbake.

Utenriksministeren skar imidlertid gjennom det hele og sa regjeringa ikke ville gripe inn. Og kanskje hadde Princen reist uansett. For å oppleve det øyeblikket, den lykken, det er å se hjemlandets jord etter 50 år i utlendighet.

Nå er han igjen tilbake i Jakarta. Sitter på sitt kontor og organiserer menneskerettighetsorganisasjoner, med politiet luskende utenfor. Uten at kameraet går for en dramatisk livshistorie, fylt av krig, død, kjærlighet, sorg - og politisk rettferdighetssans.

- Livet starter ved 70, er Princens sluttkommentar, en varm, tropisk dag i desember, før han eller jeg veit om noen gang rekker hjem.

Nå er resten opp til Oliver Stone.

[Til innholdsfortegnelsen]


Klassekampen 24.1.95

Menneskerettigheter i Indonesia

av Pål Steigan

Forkortelsen LBH dukket stadig opp i Indonesia, både i samtaler og til og med i den regjeringslojale pressa. Etter omtalen hadde vi fått inntrykk av at det var en aktivistisk studentorganisasjon som bidro til å organisere bonde- og arbeiderkamp. Det viste seg å være feil.

LBH står for Yayasan Lembaga Bantuan HuLkum Indonesia (Indonesian Legal Aid Foundation). LBH har sine røtter tilbake til 1959 da den unge Adnan Buyung Nasution kom tilbake fra jusstudier i Australia og drømte om å opprette et system for rettshjelp i Indonesia. Ideen ble tatt opp igjen i 1968 etter studentdemonstrasjonene den gangen. Men arbeidet fikk ikke sin nåværende form før i 1981, da LBH ble stiftet med Nasution som president. Fra 1972 hadde Nasution forresten sonet en toårs fengselsstraff for sitt arbeid for menneskerettighetene.

På 1990-tallet har arbeidet blitt bedre organisert og man har gjort forbedringer etter en sjølkritisk vurdering av organisasjonens styrke og svakhet.

Fri rettshjelp

Vi møtte Nasution og visepresidenten, fru Amartiwi M. Saleh, i LBHs meget representative kontorer i Jalan Diponegoro i Jakarta. De ga oss en oversikt over LBHs viktigste oppgaver og virksomhet. Det viser seg at det først og fremst er en organisasjon av jurister som driver fri rettshjelp. De hadde i 1993 omlag 70 jurister (Nasution oppga tallet 100 for 1994), ca. 70 i stab og adminstrasjon og ca. 90 frivillige ute i provinsen.

De forsvarer folk i spørsmål som angår:

LBHs egen statistikk viser at sivilsakene var flest i antall. I Bandung-området var for eksempel mer enn 13.800 sivilsaker i 1991 av nesten 23.000 saker, men det er sakene om landrettigheter som omfatter flest folk.

LBH har tatt et prinsippielt standpunkt mot ASEAN-landas definisjon av menneskerettighetene. I denne definisjonen hevdes det at menneskerettighetene bør settes til side for det felles beste. Den indonesiske regjeringa hevder i tråd med dette at FNs menneskerettighetserklæring ikke tar hensyn til kulturelle og historiske forhold.

LBH hevder med rette at dette er et tynt forsvar for mord, tortur og rå utplyndring av folk til fordel for en liten elite. Og de spør: med hvilken rett kan denne eliten definere folkets menneskerettigheter som mindre viktige.

LBH tar også uttrykkelig opp utbyttinga av folket, ved å vise til at den beinharde nedbetalinga av utenlandsgjelda har holdt flertallet av folket nede i djup fattigdom og på den måten krenket deres menneskerettigheter.

Sexistiske overgrep

LBH tar også opp krenking av kvinners rettigheter. I LBHs profilhefte vises det til et eksempel fra 1992, der den muslimsk kvinnen Samiah og hennes venninner som arbeidet på industrianlegget FT Everyhoe i Bekasi, i utkanten av Jakarta. Fra januar det året hadde de stadig blitt utsatt for seksuell undertrykking i form av brutal kroppsvisitasjon. Under påskudd av å lete etter tjuvegods kommanderte sikkerhetsvaktene dem til å ta av seg kjoler og undertøy. Deretter befølte sikkerhetsvaktene dem i sin angivelige jakt på stjålne varer.

For kvinner generelt er dette en grov krenkelse. Som muslimske kvinner opplevde antakelig Samiah og hennes venninner det som en ekstra grov krenkelse. De organiserte derfor en lokal demonstrasjon mot kroppsvisitasjonen. Denne demonstrasjonen ble oppløst av politi og militære. Dette førte til at kvinnene tok saka opp med LBH.

Ungjenta Lestari var bare 15 da hun ble lokket inn i et arbeidsforhold som ikke kan kalles annet enn slaveri. Som hushjelp for en av pampene i myndighetenes såkalte fagforening fikk hun bare en sjelden gang lønn, hun ble holdt innesperret og ble torturert på forskjellige måter. Da hun ble reddet ut av sitt helvete hadde hun et skuddsår gjennom hånda og skader etter skolding, brannsår fra glødende jern, arr i hodet etter slag med ei jernstang. Forsøkene på å få fagforeningspampen straffet ble aktivt sabotert av myndighetene. En aksjon fra LBH førte imidlertid til at noen av slektningene hans tok på seg skylda for mishandlinga og ble dømt til 6 måneders fengsel.

Miljøkriminalitet

I et annet tilfelle ble 142 menn, 43 kvinner og 13 barn sperret inne av de militære på grunn av at de deltok i en ulovlig demonstrasjon mot vilkårlig internering av folk i deres egen landsby. De ble holdt innesperret i dagevis og nektet å motta mathjelp som LBH prøvde å gi dem. To av fangene ble drept og likene kastet i Aceh-elva. Massearrestasjonen fikk dessuten langvarige skadevirkninger for landsbyen, fordi verdifull arbeidskraft ble holdt tilbake i en viktig fase av innhøstinga.

Ved Tapak-elva nær Semarang på Midt-Java har lokalbefolkninga helt siden 1976 slåss mot kjemisk forurensning av drikkevannet sitt. Utslippene har dessuten skadet livsgrunnlaget deres, i og med at dammer for fiskeoppdrett og reker som er eneste inntektskilde for 1.000 mennesker, har blitt nærmest ødelagt.

Det har vært demonstrasjoner, protester og boikottaksjoner mot miljøforbrytelsene: I 1990 ble LBH trukket inn i saka. De lyktes i å få stilt miljøforbryterne for retten og å få politiske og økonomiske innrømmelser. Innbyggerne ble til og med tilkjent erstatning.

Bruker soldater

I landsbyen Blangguan på Øst-Java opplevde 136 familer i 1992 at de militære forlangte å få bruke jorda deres til militærøvelser. De militære startet med å ødelegge bygninger og matvarelagre for å terrorisere innbyggerne. Deretter ble landsbyen tilbudt et beløp som tilsvarer ca.10 amerikanske cent pr. kvadratmeter i kompensasjon.

Studenter fra Yogja kom for å støtte bøndenes kamp, men 17 av dem ble arrestert av de militære og holdt i forvaring i Surabaya. Der ble de slått med jernstenger, brent med sigarettglør og gitt elektrosjokk. Seinere erklærte regjeringa at jorda i Blangguan tilhører hæren og landsbyen fikk ingen form for kompensasjon.

De nevnte sakene er bare typiske eksempler på de tusentalls sakene som LBH kommer borti eller som de aktivt følger opp juridisk. De sender også frivillige til de farligste områdene, slik som Aceh og Øst-Timor, der LBHs virksomhet ikke er tillatt.

LBH fikk tidligere verdifull støtte gjennom nederlandsk utviklingshjelp. Denne kanalen er stoppet gjennom at Indonesia har erklært nederlandsk uhjelp uønsket i landet.

[Til innholdsfortegnelsen]


Klassekampen 28.1.95

Liten, men aktiv venstreside

av Astor Larsen

Det fins et nettverk av intellektuelle opposisjonspolitikere i Indonesia. Men det eksisterer også grunnplansaktivister som aktivt motarbeider militærregimet.

En ettermiddag sitter vi i en vakker hage midt i Jakarta sentrum. Vi venter på en tidligere minister i Indonesia, Oi Toi Toi. Han satt som statsråd i den siste regjeringa til president Sukarno og ble detronisert sammen med den indonesiske landsfaderen i 1966. Oi Toi Toi ble arrestert og satt sammenhengende i fengsel og husarrest i 11 år og ni måneder før han slapp ut. Rettssaka mot ham startet i 1976, og han ble da dømt til 17 års fengsel - for deretter straks å bli satt fri. Det er ikke alltid like enkelt å forstå logikken til generaler.

Oi er blitt 72 år. Han er ikke rask til beins, men frisk nok til å besøke opposisjonelle i det nettverket som fins. Noen dager før vår ankomst hadde han vært i Salatiga og truffet Arief Budiman, en de sentrale opposisjonspolitikerne i Indonesia. (se Klassekampen 18. januar.)

Tilbake i Norge etter Indonesia-besøket tikker følgende melding inn på nyhetsnettet fra Norsk Telegrambyrå.

"Det indonesiske kommunistspøkelset er dukket opp igjen. Det framstår nå i ny skikkelse, og dets representanter kjemper for politisk makt gjennom en fredelig revolusjon, skriver det offisielle indonesiske nyhetsbyrået Antara.

Byrået siterer viseformann i president Suhartos øverste råd, Suhardiman, som formaner indoneserne om å være på vakt mot de nye kommunistene, som han omtaler som et edderkopprede. "Edderkoppene" finnes ikke blant bønder og arbeidere, men blant byråkrater og kapitalister, ifølge Suhardiman.

- De vil kjempe for å få makten i det skjulte, kanskje ved lovlige midler slik at det ikke merkes, sier Suhardiman, som understreket at han gir uttrykk for personlige oppfatninger. Han sier at problemene i Øst-Timor også kan tilskrives nykommunistene. "

Riktig og galt

Representanten forgeneralene har både rett og feil. For det fins også en opposisjon på grunnplanet, med aktivistiske ungdommer. Den er fortsatt liten, spesielt tatt i betraktning at Indonesia har 200 millioner innbyggere. Men den fins.

Oi snakker først og fremst om fortida, men han nevner i bisetning hvordan han opplevde løpesedler fra sitt eget hjem bli spredd over hele det store øyriket i løpet av en måned. Det skjedde nylig.

Oi forteller:

- I flere år hadde jeg fast en fysioterapeut som kom hjem til meg av medisinske grunner. Han kjente til min fortid, og i allmenne ordelag diskuterte vi situasjonen i Indonesia. En dag så han en løpeseddel liggende hjemme hos meg. Han spurte om han kunne få en. 14 dager seinere fortalte han at løpeseddelen var spredd til ulike miljøer over hele Indonesia. Den hadde brukt 14 dager på å nå for eksempel Kalimantan (Borneo).

Ingen detaljer, ikke noe snakk om hvem, eller hvilke kontakter. Men et eller annet nettverk hadde fungert, fått budskapet kopiert og spredd.

- Jeg kjenner også flere ingeniører, tidligere medlemmer, arbeid de driver. Det er ikke tilfeldig, beretter den tidligere ministeren.

Sant nok, proletariseringskampanjer er sjelden utslag av tilfeldigheter.

En ungdom i arbeid

Vi har skaffet oss noen navn på blokka til ungdommer som driver organisert ungdomsarbeid. En dag dukker Coki opp. Han er 30 år og har allerede rukket å få en dom på 8 år og seks måneders fengsel. Forseelsen? Å spre forbudte bøker, og det dreide seg om skjønnlitteratur. To av vennene hans fikk fire og fem år for den samme forseelsen.

Dommen for Cokis del ble gjort betinget, han lever med demoklessverdet over hodet. Selv om opposisjonen til en viss grad driver åpent er det viktig å huske at Indonesia fortsatt er et militærdiktatur. Kameratene hans ble utsatt for tortur under arrestasjonen, blant annet med elektriske støt.

- Vi er en gruppe med omlag 40 medlemmer. Vi utgir et månedsblad, har holdt det i gang i fem år. Vi selger rundt 1.000 eksemplarer. Vi sprer også en del løpesedler i større opplag, spesielt blant studentene. I bunn og grunn har vi ikke store problemer med politiet, det er først og fremst de militære som er på jakt etter oss.

Vi spør hvordan han vurderer opposisjonens styrke.

- Den er fortsatt på fosterstadiet, den er liten, men den vokser. Jeg tror ikke på noen forandring på kort sikt. Selv min generasjon, som er født i tida rundt det blodige kuppet i 1965, er skremt. Indonesia trenger fortsatt en generasjon til før den frykten slipper taket. Mange spekulerer i om president Suharto kommer til å bli skiftet ut i løpet av noen år.

Det er godt mulig, men et sånt tiltak vil ikke forandre regimets karakter.

- Hvilket politisk grunnlag står opposisjonen på?

- Vi er en maoistgruppe. Den viktigste politiske oppgaven nå er å kreve et fungerende parlamentarisk demokrati. Vi har for øvrig god kontakt mod den radikale bevegelsen på Filippinene og Sør-Korea. Vi henter erfaringer fra den kampen. En del av aktivitetene våre er å arrangere kurs og seminarer for å skolere arbeiderklassen, blant annet diskutere fagorganisering og hvordan få det til.

Så forsvinner han ut i storbyjungelen, og er borte like plutselig som han dukket opp.

Fortsatt er det stille på overflaten i Indonesia, men det bobler og syder. Høsten 1994 gikk innbyggerne i Medan, den største byen på Sumatra ut på gatene i hva som blir karakterisert som et opprør. I Bandung var det i desember opptøyer som ble slått ned av politiet. I hovedstaden Jakarta sto hele kommunikasjonssektoren stille noen dager i november. Har de noen sjanse? 40 ungdommer i et hav av 200 millioner mennesker, med de militære halsende etter seg? Kan de få organisert denne misnøyen?

I hvert fall ikke om de ikke forsøker.

[Til innholdsfortegnelsen]

Mer litteratur fra AKP | AKPs hjemmeside | Internasjonalt utvalg

Til AKPs heimeside