Kjersti Ericsson:

Den flerstemmige revolusjonen

Til innholdsfortegnelsen | Til Røde fane | Til AKP

I dette kapittelet: Staten – problemløser og problemskaper | Å organisere motkreftene | "Statssosialisme" eller "markedssosialisme"? | Kimene til det nye | Arbeidere slåss ... | Lokalsamfunn slåss ... | Kvinner slåss ... | ... og folk slåss for mennesker og miljø | En "polysentrisk" plan?


DE PROBLEMATISKE SPØRSMÅLA

 

Staten, problemløser og problemskaper

Det vareproduserende samfunnet blir forsynt med produkter av en rekke private produsenter som sitter hver for seg og produserer så å si på lykke og fromme, med privat fortjeneste som drivkraft. Slik er produksjonen under kapitalismen direkte privat. Men disse private produsentene inngår likevel i den samfunnsmessige arbeidsdelinga, de rår til sammen over samfunnets samla arbeidskrefter. Og de skal tilfredsstille samfunnets behov så sant disse behovene kan uttrykke seg gjennom kjøpekraft. Dermed er produksjonen indirekte samfunnsmessig. Det er en motsetning mellom produksjonens private og samfunnsmessige side.

Det er verdiloven og markedsmekanismen som regulerer hvordan samfunnets totale ressurser av arbeidskraft og produksjonsmidler blir fordelt. Denne mekanismen blir gjerne hyllet av markedsøkonomiens tilhengere som "den usynlige hånd" som ordner alt til det beste. Da unnlater de å snakke om at behov som ikke uttrykker seg som kjøpekraft, ikke får noen hjelp av "den usynlige hånd". De unnlater å snakke om at omfordelinga av arbeid og produksjonsmidler fra én sektor til en annen skjer gjennom rasering av arbeidsplasser og kanskje hele lokalsamfunn. Av og til kan systemet bare tilpasses gjennom voldsomme kriser, ja, til og med krig. De unnlater å snakke om at arbeidsevnen til det store flertallet av menneskene blir gjort til en vare. Bæreren av den arbeidskrafta som "flyter" rundt i samfunnet i takt med verdiloven, er et menneske. Men dette mennesket blir redusert til et slags vedheng til sin egen arbeidskraft.

Derfor har sosialismens mål vært å erstatte denne mekanismen med noe annet. Det sentrale er produksjonens karakter av å være direkte privat, og bare indirekte samfunnsmessig. Det er nettopp denne motsigelsen sosialismen skal løse, ved at staten overtar alle produksjonsmidler, og produksjonen blir direkte samfunnsmessig ved at det samfunnsmessige arbeidet fordeles etter en plan med sikte på å dekke folks behov. I stedet for verdiloven som hovedregulator, kommer den planleggingsprosessen som Huberman så malende beskriver.

Den sentrale planen og det sentrale statsapparatet er gjerne blitt sett på som garantien for arbeiderklassens makt, og den private vareproduksjonen, også i liten målestokk, som en trusel mot sosialismen. Lenin snakket om småproduksjonen, som "skaper kapitalisme, hver time, hver dag". Og han beskriver malende krigen mot dette ondet (1978, side 40):

"Det er ikkje statskapitalismen som er i krig med sosialismen, men småborgarskapet og privatkapitalismen som kjempar i lag mot statskapitalismen og sosialismen. Småborgarskapet går mot all slags statleg innblanding, rekneskapsførsel og kontroll, same om ho er statskapitalistisk eller statssosialistisk. Dette er ei udiskutabel kjensgjerning frå røyndomen, og mange økonomiske mistak skriv seg frå at ho er misforstått. Profitøren, handelsutpressaren, han som bryt monopolet – dette er dei viktigaste "indre" fiendane, fiendane til dei økonomiske åtgjerdene sovjetmakta tek. /.../ Vi veit til fulle at det økonomiske grunnlaget for profitørverksemda både er småeigarane, som det er uvanleg mange av i Russland, og privatkapitalismen, som kvar einaste småborgar er agent for. Vi veit at den småborgarlege blekkspruten frå tid til anna legg seg rundt ymse lag av arbeidarane med ein million fangarmar, og at profitørverksemda trengjer seg inn i staden for statsmonopolet i kvar einaste pore av den økonomiske og sosiale organismen."

Sosialistisk strategi har i praksis oftest gått ut på å bygge opp et sterkt, sentralisert statsapparat: sentralisert økonomi, sentralisert planarbeid, sentralisert, statlig løsning av de fleste samfunnsoppgaver, sentralisert politisk makt. Det er flere grunner til dette. En grunn er den økonomiske: Samfunnets kontroll over produksjonsmidlene er oftest blitt oppfatta som statens kontroll. Og statlig planlegging har uttrykt produksjonens "direkte samfunnsmessige" karakter. Som Huberman sier det (s. 242): "I et sosialistisk samfunn befinner staten seg i kapitalens posisjon, men tusen ganger forsterket – d.v.s staten er den eneste eieren av kapital og må fatte alle beslutninger." Riktignok har ikke all eiendom vært statlig i noen sosialistiske land. Det har eksistert kollektiv eiendom, og det har eksistert privat eiendom. Men målet har ofte vært å gjøre mer og mer statlig, for å styrke den "direkte samfunnsmessige" styringa av økonomien, og hindre kapitalistiske kimer i å utvikle seg nedafra.

Og kapitalistiske kimer kan vokse ut av kollektiv eiendom. Under et besøk i Kina i 1984 kunne jeg observere hvordan en form for kapitalisme vokste fram i det små, nedenfra (men riktignok med partiets og statens velsignelse): I Jinan i Shandong hørte vi om tre familier på til sammen 12 medlemmer som hadde slått seg på håndveskeproduksjon. De var blitt styrtrike etter kinesiske forhold, og brukte mye av pengene på reinvesteringer i produksjonen. Deler av produksjonen satte de bort på kontrakt til slekt og venner, d.v.s. at de egentlig hadde ansatte. I en "landsby" i Taian, også i Shandong, var det bedrifter med til sammen 1.000 arbeidere. 500 tilhørte ikke landsbyen. Arbeiderne utafra fikk samme lønn som arbeiderne fra landsbyen, men siden de ikke var kollektive eiere av bedriften, fikk de ikke del i det utbyttet som bedriften ga. (Se Ericsson, 1984.)

Viktige velferdsoppgaver er også blitt løst gjennom statlige tiltak. Staten er videre blitt oppfatta som arbeiderklassens redskap, både til å organisere økonomien i tråd med sine interesser, og til å hindre de gamle makthaverne i å komme tilbake i sine gamle posisjoner. Staten skulle uttrykke de nye maktforholda. Hvis staten er arbeiderklassens stat, er det naturlig å se på en sterk stat som uttrykk for arbeiderklassens styrke. De fleste sosialistiske land har dessuten vært utsatt for aggresjon, og trusler om aggresjon, fra en imperialistisk omverden. En sterk, sentralisert stat har også bidratt til forsvaret mot ytre aggresjon. Kort sagt, staten er blitt den store problemløser.

Men erfaringene fra sosialistiske samfunn viser at staten ikke er den store problemløser. Den er like mye den store problemskaper. Også en stat som skal tjene arbeidsfolks interesser, har en nesten uimotståelig tendens til å skille seg fra dem den skal tjene, til å avle nye, byråkratiske herskersjikt. Ei slik utvikling er helt logisk hvis vi ser det i lys av teoriene til Marx og Engels: Så lenge arbeidsdelinga krever at styring og administrasjon er en spesialoppgave for et mindretall, har klassesamfunnet sin "historiske berettigelse". Det mindretallet som styrer og administrerer, blir også lett herskere. Vi kan gå inn for arbeiderkontrollorganer og andre ordninger for å hindre ei slik utvikling. Men disse arbeiderkontrollorganene kan lett få samme forhold til statsapparatet som statens forurensningstilsyn i dag har til næringslivet: De kommer etterpå og rensker vekk den verste møkka. Men det er ikke de som legger premissene for utvikling.

Innafor marxistisk tenkning er imidlertid det langsiktige målet egentlig å oppheve staten – i et klasseløst, kommunistisk samfunn der ingen hersker over andre. Marx snakket om at staten etterhvert ville "dø hen" når tida var moden. Men statens "bortdøen" vil neppe være noen gradvis harmonisk prosess som skjer av seg sjøl. Kanskje krever det aktiv kamp for å skape et samfunn med en lav maktbasis gjennom hele denne sosialistiske overgangsperioden. Kanskje trengs det en strategi som tar mer direkte utgangspunkt i det langsiktige målet: den statsløse kommunismen – en strategi for å bygge opp makt nedafra, for å finne desentraliserte løsninger, løsninger som betyr nedbygging av stat og byråkrati.

Dette er ikke uproblematisk. Demokrati krever materielle muligheter. Hvis hele det arbeidende folket skal styre, ikke bare et lite mindretall som har det som spesialoppgave, må flertallet ha tid og krefter til å gjøre det. Lenin tenkte, i den første tida etter revolusjonen, fortsatt svært radikalt på arbeidernes direkte deltaking i styring og administrasjon av staten og samfunnet. I 1918 så han på sovjetene som selve grunnlaget for det sosialistiske demokratiet. Om utviklinga av sovjetene skriver han (norsk utg. 1978, s. 173):

"Det er ein småborgarleg tendens til å gjere medlemmene av sovjeta om til "parlamentarikarar" eller byråkratar på anna vis. Vi må kjempe mot dette med å dra alle medlemmene av sovjeta inn i det praktiske arbeidet med å administrera. Mange stader held avdelingane av sovjeta på å smelta gradvis saman med kommissariata. Målet vårt er å dra alle dei fattige med i det praktiske arbeidet med å administrera, og alle steg som vert tekne i den retninga – di meir mangfelte dei er, di betre – må registrerast nøyaktig, studerast, setjast i system, prøvast ut med vidare røynsler og lovfestast. Målet vårt er å sikra at kvar einaste slitar skal driva med statsoppgåver utan betaling når han har gjort seg ferdig med sine åtte timars "oppgåver" med produktivt arbeid. Overgangen til dette er særleg vanskeleg, men einast denne overgangen kan garantera at sosialismen vil grunnfesta seg endeleg."

Lenin ville forlange at "hver eneste sliter" stilte opp etter en 8 timers arbeidsdag og deltok, gratis, i administreringa av staten. Det er for det første et ganske tøft krav å stille. Under slike forhold blir det dessuten lett snakk om å "delta" i litt begrenset forstand: en er med på noe andre (de som har styring og administrering som heldagsjobb) har definert og lagt premissene for. Lenins "slitere" som skulle ofre seg for statsoppgaver etter arbeidstid, kunne for det andre ikke ha hus- og omsorgsoppgaver å ta seg av. Kokkepiken må styre staten, sa Lenin. Men når skulle hun få tid til det?

I land av Sovjets og Kinas type var det vanskelig, for ikke å si umulig, å skape en "arbeiderstat", eventuelt en "arbeider- og bondestat" som flertallet reelt hadde kontroll over. Når svært mye av tida til vanlige folk går med til å produsere materielle nødvendigheter og ta seg av de mest grunnleggende oppgavene for at livet skal kunne gå videre, må det skille seg ut et eget sosialt sjikt som styrer og administrerer. Dette sjiktet kan etterhvert befeste seg som en ny, herskende klasse. Slik skjedde det i Sovjet. Byråkratiet utvikla seg til å bli de virkelige herskerne, sjøl om byråkratiet ikke vokste ut av sovjetorganiseringa, men ut av partiet og de nye, "røde ekspertene" som særlig ble utdanna og fikk makt under Stalin. Under Stalins ledelse ble den storindustrielle basisen for det sovjetiske samfunnet skapt. Men det var ikke lenger noe mål at "hver eneste sliter skal drive med statsoppgaver". Arbeiderklassen ble mobilisert som produsenter, men ikke som herskere, slik Fossum (1984) har uttrykt det. Og dermed fulgte det uunngåelig at de ble hersket over.

Mulighetene til å bygge ned staten, og få til et aktivt demokrati der hele arbeiderklassen og det arbeidende folket deltar, avhenger av materielle forhold. Men ikke bare. Det handler også om politisk linje. Med utgangspunkt i et hverdagslivsperspektiv blir det å få fram vanlige folks erfaringer og kunnskaper, deres referanseramme, deres måte å formulere behov på, avgjørende. Kampen for å få hverdagslivsperspektivet inn i planprosess og kunnskapsproduksjon må nødvendigvis bli en kamp for vidtgående, medvirkende demokrati, for et samfunn med lav maktbasis. Denne kampen kan ikke oppheve de grensene de materielle forholda setter. Men innafor disse grensene avgjør den politiske linja hvordan mulighetene utnyttes.

Hva slags administrative løsninger et samfunn finner for ulike samfunnsoppgaver er ingen tilfeldighet. I vårt samfunn skal de løsningene som velges tjene, eller ihvertfall ikke true, makta til kapitaleierne. La oss ta Arbeidstilsynet som eksempel. Arbeidstilsynet skal sikre arbeidsfolk mot helseskadelige arbeidsforhold. Et fornuftig formål altså. Alvorlige brudd på Arbeidsmiljøloven skal straffes. Hvis pålegg fra Arbeidstilsynet som ikke blir etterkommet innen en bestemt frist, kan det også føre til straff. I 1985 mottok politiet i alt 6 anmeldelser for brudd på arbeidsmiljøloven. Samme år ble 89 arbeidsulykker med dødelig utgang meldt til arbeidstilsynet, sammen med 5.033 yrkessykdommer (Høigård & Balvig 1988). Hadde disse menneskene blitt skadet eller drept gjennom gatevold, ville det blitt ropt opp om en grusom voldsbølge. Men arbeidsmiljøkriminalitet, det er kriminalitet som ikke straffes. Hvorfor er Arbeidstilsynet så ineffektivt? Svaret er enkelt: Fordi det skal være det. Arbeidstilsynet skal vokte over arbeidsmiljøet, men bare i den grad det ikke går ut over profitten. Det sies til og med rett ut. Da konjunkturene begynte å svinge den gale veien på slutten av 70-tallet, begynnelsen av 80-tallet, sa regjeringa i sitt langtidsprogram at i denne vanskelige økonomiske situasjonen "... vil det være nødvendig at økonomiske hensyn, og spesielt hensynet til bedriftens konkurranseevne, tillegges vekt ved gjennomføring av arbeidsmiljøloven." Loven blir altså en papirtiger når den står i veien for økonomiens krav, kommenterer kriminologen Nils Arne Bakke (1980).

Et arbeidstilsyn som skal beskytte arbeidsfolk, samtidig som det ikke skal beskytte dem, det må organiseres som et eget administrativt organ atskilt fra arbeidsfolk sjøl. Men hvis vi ønsker et arbeidstilsyn som i fullt alvor skal vokte over arbeidsfolks helse og sikkerhet? Trengte vi da et eget, administrativt organ? Ville det ikke være mer fornuftig om arbeiderne rett og slett fikk mer makt, om fagforeninga fikk utstrakt myndighet til å bestemme over arbeidsmiljøet på bedriften? Og ville ikke det også være en bedre garanti for arbeidsfolks makt, enn et kontrollorgan i et statsapparat med en innebygd tendens til å fjerne seg fra dem det skal tjene?

Eksemplet med arbeidstilsynet kan overføres til svært mange administrative organer i samfunnet vårt. Oppgavene de er satt til å løse, skal løses på kapitalens premisser, uten å true profitten. Hele det som vi pleier å kalle velferdsstaten, og som vi i dag slåss for å forsvare, skal, ved siden av å sikre folk en del goder, også kontrollere og disiplinere folk. Staten er ikke nøytral, den er en klassestat. Den utfører oppgavene sine slik at det tjener makthavernes interesser.

Men hvordan blir det når makthaverne skal være flertallet, arbeidsfolk sjøl? Når de administrative organene ikke skal beskytte profitten, ikke kontrollere og disiplinere folk til å tjene interessene til et lite mindretall ? Da burde det bli mye lettere å la det som er igjen av reelle oppgaver bli løst direkte av folk sjøl, eller i desentraliserte organer nær grunnplanet. Dette er også nødvendig for å knytte kunnskapsproduksjonen tettere til de interessene den skal tjene. I det intervjuet jeg tidligere har sitert fra, peker Navarro på sammenhengen mellom demokratisering av staten og en kvalitativ forandring av den medisinske vitenskapen (Klassekampen 25 /11 1990):

"Både sosialdemokrater og kommunister har tatt feil og trodd at medisinsk vitenskap og praksis var nøytral. Da ble sosialismens mål bare en bedre fordelt medisin, bedre fordeling av sykehustjenestene osv. Fordelingsoppgaven måtte for en stor del bli statens ansvar. Begrepene endret seg i 60-årene. Da begynte flere å spørre om vitenskapen virkelig var nøytral. De så at vitenskap holder ved like maktforhold, at heller ikke medisinen er nøytral, den vedlikeholder også maktforhold. Medisinen er sexistisk og rasistisk, og det er klassemedisin. Sosialistisk medisin kan ikke bare være en bedre fordelt borgerlig medisin. Det er en kvalitativt annen form for medisin. Det blir ikke bare spørsmål om ekspertise. Det blir spørsmål om hvordan kunnskap produseres. Det krever en demokratisering av vitenskap og av medisin. Og det kan ikke skje uten demokratisering av staten."

Men ikke alt som går under navnet "demokratisering" betyr mer makt til folk flest. I dagens Norge sitter kommunestyrer (og i Oslo, enda mindre enheter: bydelsutvalg) med ansvaret for å løse en rekke oppgaver som er svært viktige for folks velferd. Men premissene for virksomheten deres, legges av de ledende kapitalistgruppene og deres stat. Dette dreier seg ikke minst om ressurser. Når de økonomiske rammene krymper, blir det kommunestyrenes og bydelsutvalgenes oppgave å administrere forverringene i folks levekår. De blir statens og kapitalistgruppenes forlengede arm inn i lokalsamfunnene. I denne situasjonen oppstår det tilsynelatende paradokset at jo flere områder de lokale organene får ansvaret for, jo mer maktesløs blir lokalbefolkninga. Prøver de å stille krav til kommunestyre eller bydelsutvalg, slår disse ut med hendene og forklarer at det ikke finnes penger i kommunekassa. Prøver de å stille krav til staten, forklarer de statlige myndighetene at det aktuelle området er kommunens ansvar: Folk må derfor kreve at kommunepolitikerne endrer sine prioriteringer. Men for vanlige mennesker i en kommune eller bydel er lite vunnet ved at et sjukehjem blir nedlagt i stedet for en barnehage, eller omvendt. For makthaverne er imidlertid mye vunnet dersom de kan få forkjemperne av barneomsorg til å slåss med forkjemperne for eldreomsorg om knappe midler.

Eksistensen av lokale besluttende organer og lover om lokalt sjølstyre er i seg sjøl ingen garanti for lokalbefolkningas innflytelse på eget dagligliv. Slike organer og lover kan like gjerne bli redskaper for en finmasket sentral kontroll. De valgte representantene blir ikke lokalbefolkningas representanter overfor makta, men maktas representanter overfor lokalbefolkninga.

Dette er en form for desentralisering som styrker kapitalistenes klasseinteresser. "Lokaldemokratiet" er i ferd med å få samme "søppelfunksjon" som reproduksjonen: Lokale organer overlates ansvaret for alt som ikke prioriteres sentralt – uten ressurser og uten makt.

I det nye samfunnet må "lav maktbasis" bety reell makt på grunnplanet. Og kanskje kan mye gjøres annerledes dersom en slutter å tenke at arbeiderklassens makt først og fremst uttrykkes gjennom en sterk stat (noe som raskt kan bli en illusjon når statsbyråkratiet fjerner seg fra sin klassemessige basis og begynner å tjene sine egne interesser), og i stedet tenker at jo lavere maktbasisen i samfunnet ligger, jo mektigere er arbeidsfolk.

 

Å organisere motkreftene

Marx så på kampen for det nye samfunnet som en bevegelse med strømmen. Historia var på arbeiderklassens, sosialismens og kommunismens side: Kapitalismen som system ville rystes mer og mer av sine uløselige, indre motsetninger. Og kapitalismen skapte sjøl det økonomiske og politiske grunnlaget for sin egen undergang. Produksjonen ble stadig mer samfunnsmessig, og kapitalen konsentrert på færre og færre hender. Til slutt kunne den plukkes som en moden frukt av den revolusjonære arbeiderklassen. Kapitalismen skapte sjøl det moderne proletariatet, sine banemenn. Den disiplinerte dem og oppdro dem til den revolusjonære oppgava de skulle utføre, og til å administrere sin egen arbeiderstat etterpå. Slik sa Lenin det (norsk utg. 1977, side 120):

"Dersom verkeleg alle tek del i administreringa av staten, kan ikkje kapitalismen halde på taket sitt. Utviklinga av kapitalismen skapar i sin tur vilkåra som gjer det mogeleg for verkeleg "alle" å ta del i administreringa av staten. Nokre av desse vilkåra er: Allmen lese- og skrivekunnskap, som alt er oppnådd i ein del av dei mest framskredne kapitalistlanda: "Opplæring og disiplinering" av millionvis av arbeidarar ved hjelp av det veldige, sosialiserte apparatet til posttenesta, jernbanane, storfabrikkane, handels- og bankverksemd i stor målestokk osb. osb."

Produktivkreftenes voldsomme utvikling ville etterhvert gjøre oppdelinga i klasser til en anakronisme, og rydde veien for det klasseløse samfunnet der skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, mellom styrende og styrte, var opphevet.

Mye av dette har skjedd. Men mye har også skjedd annerledes enn det Marx forestilte seg. De sosialistiske revolusjonene i de kapitalistiske sentrene har uteblitt. I stedet har revolusjonene kommet i periferien. Og disse landa har stått overfor valget med enten å gli inn i en nykolonial status, eller å slå inn på en sosialistisk vei som umulig kunne bli etter oppskriften. I disse landa var det ingen høyt konsentrert, samfunnsmessig, storindustriell økonomi å "plukke". Og produktivkreftenes utvikling var slett ikke i ferd med å gjøre arbeidsdeling og klasser overflødig. Tvert imot, storparten av befolkninga måtte bruke all tida si på å frambringe de reine livsnødvendighetene. Under slike forhold var det vanskelig å unngå et skarpt skille mellom kroppsarbeid og åndsarbeid, mellom de som produserte og de som styrte.

I en sånn situasjon måtte forestillinga om at kampen for sosialisme og kommunisme først og fremst er en bevegelse med strømmen, bli farlig. Det materielle grunnlaget for klasser og klasseskiller, og dermed for mindretallets makt over, og undertrykking av flertallet, var på ingen måte borte. Sjøl om en klarte å bryte de gamle herskerklassenes makt, måtte den spontane utviklinga nødvendigvis bety nye klasseskiller, og, i forlengelsen av det, ny undertrykking av dem revolusjonen skulle tjene: arbeidere og fattigbønder. Å bygge sosialistiske maktforhold på et slikt grunnlag måtte bli en bevegelse mot strømmen.

Mao var svært kritisk til den stalinistiske oppfatninga av at utvikling av produktivkreftene og det å bygge storindustri var alfa og omega for det sosialistiske samfunnet. Han har en rekke kritiske merknader til to sentrale økonomiske tekster som ble utgitt under Stalin. Det dreide seg om den autoriserte læreboka i politisk økonomi (finnes i norsk utg. 1975) og Stalins egen "Sosialismens økonomiske problemer" (norsk utg. 1975). Hans generelle kritikk mot den førstnevnte, er at den utelukkende dreier seg om de materielle forholda og sjelden tar opp spørsmål som angår det som i marxistisk terminologi kalles "overbygninga": statens klassekarakter, filosofi og vitenskap. Hovedemnet for økonomien er produksjonsforholda, sier Mao, d.v.s forholdet mellom mennesker og klasser i produksjonen. Og produksjonsforholda kan ikke studeres isolert fra resten av samfunnsstrukturen. Et eksempel på den den typen kritikk han kommer med, er kommentaren til denne setninga i den sovjetiske læreboka: "Maskin- og traktorstasjonene er viktige redskaper for å gjennomføre den sosialistiske omforminga av jordbruket". Til dette sier Mao (eng. utgave 1977, s. 55):

"Om og om igjen understreker teksten hvor viktig maskineri er for omforminga. Men hvis bøndenes bevissthet ikke heves, hvis ideologien ikke omformes, og du bare forliter deg på maskineri – hva hjelper det? Spørsmålet om kampen mellom de to veiene, sosialisme og kapitalisme, omforming og omskolering av folket – dette er hovedspørsmåla for Kina."

Mao kritiserer også lærebokas behandling av arbeiderrettigheter under sosialismen, fordi den ikke tar opp retten til å drive staten, de ulike bedriftene, utdanning og kultur. Og han ser videre for seg at det under sosialismen kan oppstå det han kaller grupper med interesse av å bevare de eksisterende institusjonene, og som derfor er uvillige til å endre dem. Veien fra sosialisme til det klasseløse, kommunistiske samfunnet vil dermed ikke bli en harmonisk glideflukt uten kamp og interessemotsetninger. Seinere kom han som kjent til å utløse kulturrevolusjonen for å styrte deler av partiet og statsapparatet som han mente ikke lenger tjente sosialismens sak.

For Mao var det å bygge sosialismen ikke bare et spørsmål om å utvikle produksjonen og skape det materielle grunnlaget, så ville resten komme mer eller mindre av seg sjøl. For ham var det også en kamp om folks hoder og hjerter.

Kritikken av de sovjetiske tekstene er skrevet på slutten av 50-tallet, under det som kalles "Det store spranget". "Det store spranget" var ei svær kampanje for å få til omfattende endringer i kinesisk økonomi og samfunnsorganisering på kort tid. I denne perioden ble blant annet folkekommunen skapt, som viktigste lokale enhet på den kinesiske landsbygda. Folkekommunen var både en økonomisk og administrativ enhet, som skulle integrere jordbruk og industri, og ta ansvaret for en rekke velferds- og kulturelle behov hos medlemmene. Samtidig ble det satt høye, økonomiske mål på nasjonalt nivå. Blant annet skulle stålproduksjonen øke fra fem millioner tonn på årsbasis til over ti. Og dette skulle skje i løpet av et halvt år. For å oppnå dette ble flere titalls millioner bønder utkommandert midt under innhøstinga for å hogge trær og brenne trekull til utallige, små, primitive jernverk, sier Steigan (1990). Store skogstrekninger ble rasert og nødvendig arbeidskraft tatt fra jordbruket. Dette måtte nødvendigvis få ødeleggende følger, bl.a. for matforsyninga. Steigan henviser til Vaclav Smil, som mener at "Det store spranget" førte til ei enorm avskoging. Kanskje bidro dette kraftig til de flom- og tørkekatastrofene som rammet Kina på slutten av 50-tallet.

Det er noe underlig dobbelt ved Maos politikk, slik den blant annet kommer fram gjennom "Det store spranget". På den ene sida folkekommunene, som virkelig var en form med muligheter i seg til å integrere ulike sider av produksjon og dagligliv under folkelig kontroll. Og Mao snakker hele tida om menneskene som det viktigste. På den andre sida er det viktige trekk ved "Det store spranget" som ikke skiller seg vesentlig fra den mest uvettige og hensynsløse framferd kapitalistiske utbyggere har vist i gjennomføringa av sine strålende kjempeprosjekter i den 3. verden. Lokalbefolkninga interesser og kunnskap har blitt neglisjert, med katastrofale resultater. Hvordan kunne skaperen av "masselinja", som hele tida snakker om menneskenes betydning, stå for dette? Kanskje ligger noe av nøkkelen i at "masselinja" etterhvert ble mest et spørsmål om å "mobilisere" massene, dvs tenne deres begeistring for de store planene, i stedet for å lytte til deres visdom? Måten Mao formulerer seg på i kritikken av sovjetøkonomien, kan gi et slikt inntrykk. Bøndenes bevissthet skal "heves" og "massene omformes". Det er opplagt at et nytt samfunn også krever at folk begynner å tenke nytt. Men hvor kommer dette nye fra? Må ikke en vesentlig bestanddel være at de undertrykte får økt tiltro til gyldigheten av egen kunnskap og virkelighetsoppfatning, og et gyldig språk til å uttrykke egne behov og egne erfaringer?

Den samme underlige dobbeltheten kommer fram under kulturrevolusjonen. På den ene sida masseaktivitet, framheving av vanlige arbeidere og bønder i motsetning til eksperter, intellektuelle og byråkrater. Viktige nyskapninger skjer på mange områder, nyskapninger som utvilsomt er på vanlige folks premisser og styrker deres makt. På den andre sida blind autoritetsdyrkelse, en religiøs oppfatning av Formannens ord som høyeste visdom, tilsidesettelse av sunn fornuft. Og Mao sjøl brukte kynisk persondyrkinga for å nå sine mål i den maktkampen som pågikk.

En må vel si at både Lenin og Mao, i motsetning til Stalin, på mange vis så på det å skape sosialistiske maktforhold i sine land som en "motstrøms"-bevegelse. At de ikke løste problemet under de uhyre vanskelige forholdene i Sovjet og Kina, er lite å undres over. Kritikk kan lett framstå som billig moralisme, løsrevet fra den virkelige historiske situasjonen kampen utspilte seg i. Men noen lærdommer bør det være mulig å høste. En av lærdommene er kanskje at heller ikke i land av vår type vil det å bygge et nytt samfunn bare være en "medstrøms"-bevegelse, trass i vår velstand, produktivitet og høye utdanningsnivå hos folk flest. Vi vil stå overfor oppgava å skape en økologisk forsvarlig økonomi til beste for flertallet (begge kjønn), befridd for utbytterforholdet til den 3. verden. Dette vil kreve en karftig omlegging i vår måte å leve på. Og det vil kreve et grunnleggende oppgjør med århundrers ideologiske, politiske og vitenskapelige tradisjon, der kvinner, natur og ikke-hvite folkeslag delvis har vært noe som skulle erobres og beherskes, delvis har ligget utafor synsfeltet. Videre er det nok riktig som Lenin sa at kapitalismen både "lærer opp og disiplinerer" arbeidsfolk. Spørsmålet er: Til hva? Her har Rosa Luxemburg absolutt et poeng i sin berømte polemikk mot Lenins ønske om å bygge på "en disiplin som er en arv fra den kapitalistiske stat – hvor bare taktstokken flyttes fra borgerskapets hånd over til en sosialdemokratisk sentralkomité ..." (Luxemburg, norsk utg. 1973, s. 97). Skillet mellom ledere og "masser", der lederne handler på vegne av "massene", der lederne er aktive og "massene" beklagelig passive, gjenskapes gang på gang i arbeiderklassens organisasjoner, slik det er blitt gjenskapt i sosialistiske samfunn. Det skjer uansett de aller beste intensjoner. Dette har delvis med arbeidsdeling i materiell forstand å gjøre, men ikke bare. Det handler også om at en ny type kunnskap som innebærer at kontroll, makt og de avgjørende handlingsmulighetene flyttes nedover, ikke skapes over natta. Hvis en tror at vitenskap og teknologi (og disiplin) er nøytrale størrelser, skapes de kanskje ikke i det hele tatt. Da vil den spontane utviklinga sørge for at det meste blir ved det gamle.

Heller ikke i land av vår type er det mulig å tenke seg en levedyktig sosialisme der flertallets interesser ikke forsøkes uttrykt gjennom et sentralt statsapparat og sentrale planer. Det må skje en felles, koordinert innsats for å bygge og styre det nye samfunnet. Det finnes en rekke overordna målsettinger for samfunnsutviklinga som ikke kan oppnås uten sentral planlegging og samordning. Det trengs sentrale organer som kan samle ressurser til å gjennomføre store, felles oppgaver ingen region eller lokalsamfunn kan klare alene. Og staten må være garantist for noen grunnleggende rettigheter og felles standarder på ytelser som alle skal nyte godt av. Det betyr at det sentrale apparatet må ha makt.

Samtidig er det en fare for at det sentrale apparatet fjerner seg fra arbeiderklassen og det arbeidende folket, begynner å styre på vegne av seg sjøl og oppkaster seg til en ny, undertrykkende herskerklasse. Og det er fare for at hverdagslivets livssammenheng brytes opp, og vanlige folks premisser, behov, kunnskaper og erfaringer blir utdefinert fordi de ikke passer inn i den sentrale maktas strukturer.

Det sentrale apparatet er både en nødvendighet og en trusel. Det er både et uttrykk for de nye maktforholda, og en kilde til gjenskaping av de gamle. Denne dobbeltheten tror jeg er uunngåelig. Spørsmålet er hvordan en kan forandre styrkeforholdet mellom de to sidene. Ett av svara er kan være å organisere motkreftene mot den spontane utviklinga.

Nødvendigheten av å organisere motkreftene er kanskje en av de viktigste lærdommene en kan trekke av sosialismens historie hittil. Fere av arbeiderklassens og folkets viktigste politiske redskaper ble oppsugd og omformet av ataten og byråkratiet:

Jeg har tidligere pekt på at heller ikke den revolusjonære krafta i vårt land er enhetlig. Den bærer i seg både motsetninger og undertrykkingsforhold, for eksempel mellom mann og kvinne. Slik sett er det behov for å formidle mellom de ulike kreftene i alliansen som det nye samfunnet skal bygges på, også i land av vår type.

Jeg ser imidlertid store problemer med at det først og fremst er staten som skal være formidleren mellom de ulike alliansepartnerne, og ivareta helhetens interesser. La meg igjen ta utgangspunkt i forholdet mellom kvinner og menn. La oss tenke oss at kvinnene, gjennom sin sterke, uavhengige kvinneorganisasjon stilte sine krav til staten, og den frie, uavhengige fagbevegelsen, dominert av arbeiderklassens menn, stilte sine krav til staten. Det ble så de sentrale planleggingsorganenes oppgave å komme fram til et forslag til økonomisk plan som på rimelig vis tok hensyn til både kvinners og menns ønsker og interesser. Jeg tror faren er overhengende for at kvinnenes krav i en slik situasjon raskt ville bli redusert til, og behandlet som en egen sektor, at vi ikke ville få en type økonomisk utvikling som integrerte produksjon og reproduksjon, som så det arbeidet som foregikk i arbeidslivet og det som foregikk i hjemmet i sammenheng. Jeg tror også at faren ville være overhengende for at alliansen mellom kvinner og menn ville smuldre opp fra bånn.

På et eller annet vis må de alliansene som skal være bærere av sosialismen, blant annet alliansen mellom kvinner og menn, få levende og levedyktige uttrykk på grunnplanet. Det samme gjelder integrasjonen av det økologiske perspektivet i økonomi og samfunnsorganisering forøvrig. Sammenvevinga av produksjon, reproduksjon og ivaretaking av miljøet må skje med utgangspunkt i folks dagligliv. Å skape slike uttrykk for den revolusjonære alliansen på grunnplanet, er også et ledd i å organisere motkreftene. Slike allianser vil gjøre det lettere å legge premisser for samfunnsutviklinga nedafra, og det vil gjøre det vanskeligere med en splitt-og-hersk-politikk fra toppen.

 

"Statssosialisme" eller "markedssosialisme"?

Flere sosialistiske land har tatt opp, og prøvd å finne løsninger på problemer forbundet med sentraldirigert, byråkratisk planlegging. Jugoslavia var det første sosialistiske landet som oppsummerte at sterk sentralisme og statskontroll ikke løste alle problemer. I boka "Jugosavia – et forsøk på sosialisme" beskriver Peder Martin Lysestøl (1985) hvordan landet først forsøkte den tradisjonelle, stalinistiske veien. På den 5. partikongressen i 1948 kunne de jugoslaviske lederne legge fram statistikker over alt som var nasjonalisert: gruver, industrier, varehus, hoteller, til og med private badeanlegg og kinoer. I april 1984 var det bare 1.000 private butikker igjen av de 40.000 som fantes før det ble vedtatt en tilleggslov om nasjonalisering.

På landsbygda møtte imidlertid kravet om kollektivisering stor motstand. Og bruddet med Sovjet og de andre øst-eurpeiske landa skapte dramatiske endringer i de økonomiske rammebetingelsene. De sosialistiske landa som i 1947 hadde stått for 57 % av all import til Jugoslavia, sto oppført med null i handelsstatistikken for 1952. Til gjengjeld leverte de kapitalistiske landa 88 % av varene, og 94 % av den jugoslaviske eksporten gikk til den kapitalistiske verden.

I følge Lysestøl var det både ytre og indre grunner til at de jugoslaviske lederne så seg om etter et alternativ til Stalins økonomiske modell. Det tungrodde planleggingssystemet, den seine beslutningsgangen og tregheten i systemet fungerte dårlig når det skulle handles med effektive, moderne kapitalistiske bedrifter. Presset fra de økonomiske forbindelsene med den kapitalistiske verden tvang fram et system som var mer desentralisert, der hver enkelt fabrikk sjøl kunne ta initiativ på markedet. Men de endringene som etterhvert ble gjennomført, var ikke bare et resultat av press utafra. Oppgjøret med Stalin hadde tvunget lederne og folket til å stille grunnleggende spørsmål ved "Sovjetmodellen".

Resultatet ble det berømte "arbeidersjølstyret" i bedriftene. Titos begrunnelse for reformen er besnærende. I sin tale til folkeforsamlinga i 1950 la han vekt på disse seks punktene:

  1. Virkeliggjøring av slagordet: "Fabrikkene til arbeiderne". Dette er et skritt videre mot kommunismen.
  2. Statens betydning vil avta. Arbeiderne vil få mer makt sjøl.
  3. Systemet i Jugolsavia må ta utgangspunkt i særegenheter ved det jugoslaviske samfunnet. Vi kan ikke kopiere modeller. "Modellene har skapt store vanskeligheter for oss."
  4. Systemet vil åpne for "arbeidernes enorme skapende potensiale". Arbeiderne vil gjennom praksis bli i stand til å påta seg større oppgaver.
  5. Det vil redusere byråkratiet. "Byråkratiet er en av sosialismens største fiender."
  6. Systemet betyr en utvidelse av demokratiet for massene.

Utviklinga av sjølstyresystemet gikk gjennom flere faser. Lysestøl deler dem inn i to:

  1. 1949–1965. Overgangsfasen eller desentraliseringsfasen. Her skjer det to viktige endringer i systemet:
    a) Innføring av valg til arbeiderråd i alle bedrifter.
    b) Desentralisering av makt fra staten til republikkene og kommunene.
  2. Fra 1965 til i dag. Sjølstyrefasen. Den omfattende økonomiske reformen i 1965 og den nye grunnloven fra 1974 førte til at:
    a) Bedriftenes muligheter til å opptre fritt på markedet økte. Planen og sentralmyndighetenes rolle ble tilsvarende redusert.
    b) Arbeidersjølstyret ble utvidet til alle områder av økonomien og samfunnslivet, fra fabrikker til jordbruket, skoler, sjukehus, banker etc.

Hva har så dette systemet ført til i praksis? På den ene sida kan det skje utrolige ting, sett med norske øyne. Lysestøl forteller at en stadig kan høre om tilfeller der flertallet i et arbeiderråd har gått mot både partiets og bedriftsledelsens syn. Dette kan også gjelde store prosjekter som ville ha skaffet landet hardt tiltrengt utenlandsk valuta, men som var gått i vasken fordi det ble nedstemt i arbeiderrådet. Et eksempel (s. 88):

"På en fest hjemme hos en ingeniør i Beograd oplevde jeg en livlig diskusjon hvor ingeniøren beklaget seg over at turen hans til Algerie ikke ble noe av. Han var ingeniør i et stort entreprenørfirma. de hadde fått et oppdrag i Algerie som besto i å bygge boligene i en drabantby. Men flertallet i arbeiderrådet var gått imot, tross press fra partiet, bedriftsledelsen og ingeniørene. For ingeniørene ville prosjektet gitt muligheter for ekstrainntekter og et spennende utenlandsopphold. Det store flertallet av folket hadde vært imot fordi de ble for lenge borte hjemmefra, og fordi arbeidsforholda under den brennede heite Algerie-sola ikke var for fristende. Kanskje hadde folket her vært korttenkt, ikke tatt hensyn til landets interesser, ikke forstått at prosjektet var nødvendig for firmaets framtid etc. Det er det umulig for meg å uttale meg om. Men eksemplet illustrerer at ved den enkelte bedriften kan det skje at flertallet bestemmer mot hele maktblokken. Dette er sjølsagt ikke regelen for hva som skjer, men formelt er det helt mulig."

Arbeiderne har altså makt til å si nei til prosjektet i Algerie. Men betyr det at de har makta over utviklinga av samfunnet – økonomisk og politisk? Lysestøl peker på at staten har gitt fra seg eiendomsretten til produksjonsmidlene til kollektiver av arbeidere. Sjøl jernbanen, televerket, postverket og sjukehusene fungerer på denne måten. Men disse arbeiderkollektivene tvinges til å tilpasse seg markedskreftene, de blir som store "aksjeselskaper". Bedriftene kan kjøpe og selge produksjonsmidler, bestemme lønningene, bestemme prisene. Bedriftens kapital er i praksis å betrakte som en form for gruppeeiendom. Lysestøl mener at det jugoslaviske sjølstyresystemet ligger "nærmere Høyres selveierdemokrati enn Marx´sosialistiske bedriftsmodell". I stedet for å være solidariske, splittes arbeiderne bedriftene imellom, de må konkurrere med hverandre (s. 105):

"Konkurransen og den sterkestes seier over de svakeste, er de brutale produksjonslovene som gjelder i det arbeidersjølstyrte Jugoslavia. Og når bedriftenes overskudd skal fordeles, er det ingen tvil om at toppene i bedriftene sikrer seg en andel av merverdien som langt overgår deres eget bidrag til verdiskapinga."

De "brutale produksjonslovene" har blant annet fått som resultat at rundt 20 % av den jugoslaviske befolkninga ikke får arbeid i eget land. De er enten arbeidsløse eller fremmedarbeidere i andre land. Eksport av arbeidskraft er blitt en av de viktigste kildene til valutainntekter for landet. Arbeiderne som har rett til å nekte bedriften å påta seg oppdrag i Algerie, må i neste omgang kanskje reise utenlands likevel. som fremmedarbeidere, når bedriften hjemme har gått konkurs.

Markedslovene fungerer på samme måte, enten bedriftene er eid av et arbeiderkollektiv eller av en kapitalist. En desentralisering med markedet og verdiloven som formidlingsmekanisme mellom de enkelte enhetene, skaper ikke sosialisme og gir ikke folk virkelig makt over sin egen hverdag og sine egne leveforhold. Det blir å vende tilbake til en situasjon der produksjonen er "indirekte samfunnsmessig", og der verdiloven er hovedregulator for fordeling av arbeid og produksjonsmidler.

 

Kimene til det nye

Verken "statssosialisme" eller "markedssosialisme" har vist seg å løse problemet med hvordan arbeidsfolk virkelig skal få makta over samfunnsorganisering og økonomi, og hvordan samfunnsutviklinga skal være innretta på å dekke behovene deres. Kapitalismen står overfor problemet med å tilpasse produksjonen til den kjøpekraftige etterspørselen. Det kapitalistiske anarkiet, med kriser, kriger og ødeleggelser av maskiner, mennesker og natur, er nøye knyttet til dette. Og problemene bare vokser ettersom kapitalismen utvikler seg. Sosialismen skal i prinsippet erstatte penger med demokrati – den skal tilpasse produksjonen til det arbeidende folkets virkelige behov, som er noe annet enn kjøpekraftig etterspørsel. Kanskje kan vi si at også sosialismen har sitt anarki, når produksjonen ikke treffer behovet. Resultatet kan både bli kjempespiker, som ingen har bruk for, og lange køer på grunn av mangel på produkter som folk har bruk for. Og sosialismen har også hatt sin del av ødeleggelsene – av maskiner, mennesker og natur. Et samfunn der "demokratiet er økonomiens grunnlov" er vanskelig å skape. Det er vanskelig fordi et virkelig aktivt, medvirkende demokrati for det store flertallet ikke er noe en bare proklamerer. Og det er vanskelig fordi "økonomi" i et nytt samfunn må bety noe annet og mer enn det som i dag viser seg på markedet. Både problemene med demokratiet, og problemene med de nåværende strukturene og sektorene i "økonomien" har antakelig bidratt til "sosialismens anarki". Dessuten henger disse to sidene sammen – fordi folks behov i dagliglivet ikke uten videre kan uttrykkes i den økonomiske strukturens sektorer.

Det finnes ingen skrivebordsløsning på disse problemene. Og det finnes heller ingen "perfekt" løsning. Sosialismen kan aldri være "perfekt". Den være motsetningsfylt fordi den er et overgangssamfunn, en vanskelig og uutforsket vei fra det gamle til det nye. Det vi kan gjøre, er å se disse motsetningene i øynene. Og vi kan lete fram kimene til det nye, og slåss for å styrke dem.

Disse kimene må vi lete etter allerede i dag. Ikke fordi de kan "vokse seg" inn i det nye samfunnet uten noe brudd eller noen revolusjon. Men forutsetningene for framveksten av et nytt samfunn må finnes i det gamle, i form av sosiale krefter, bevegelser og organisasjonsformer, i form av ideer, opplevde behov og materielle muligheter. Disse kimene har på en eller annen måte tilknytning til det jeg har kalt "hverdagslivsperspektivet", som både handler om makt nedafra og om nye, allsidige strukturer.

 

Arbeidere slåss ...

Ett eksempel kan hentes fra en bydel i Oslo. Lars Borgersrud forteller om beboerforeninga Vålerenga Vel, som ble stiftet i 1972 for å slåss å få stanset gjennomgangstrafikken i bydelen. Kampen mot gjennomgangstrafikken pågår fortsatt. Men Vålerenga Vel har utvikla seg til noe langt mer enn en trafikkaksjon. Og den samler lokalbefolkninga seg på tvers av ulike skillelinjer (Ericsson, 1990):

"Det som er spesielt med Vålerenga, er at vi er veldig gode venner, vi har et tett sosialt nettverk. Det er historiske grunner til dette. Vålerenga har alltid vært en særegen bydel sånn sett. Vålerenga er et typisk arbeiderstrøk med lange tradisjoner tilbake. Større bedrifter som Jøtul og Kværner har hatt folka sine først og fremst på Vålerenga og i Gamlebyen, folk har drivi og slåss og bala i alle år.

Det som er typisk for de som har vært ledere i Vålerenga Vel, er vel at de har hatt en tilknytning til det som har skjedd før. Jeg har jo drevet med klubben på Jøtul før, og før meg har det vært folk som har hatt tilknytning til progressive, radikale miljøer, enten det er fagforeninger eller annet. Det samme gjelder idretten. Den har alltid vært det viktigste tilbudet til unga på Vålerenga, og har sveisa folk sammen. Så har vi ei kjerke som er radikal, prestemenna er aktive med, har vært det i mange år. Det har også litt å si at kjerka er på barrikadene. Vi har dratt i gang fotball og hockey for kvinner, vi var den første klubben som fikk det til å svinge med jentefotball. Kvinnehåndball har vi hatt i mange år. Skolen bør nevnes oppi dette, Vålerenga skole. Strømsveien deler skolekretsen på midten, i år er første året hvor skoleunga på vestsida av Strømsveien (Jordalsida) har fått rett til å velge om de vil gå på Kampen eller Vålerenga skole. Det fører til at de hvite elevene på Jordalsida flytter til Kampen, og innvandrerungene begynner på Vålerenga. Strømsveien ødelegger skolekretsen. Skolen oppfatter hele veigreiene som en trusel mot sin eksistens, elevgrunnlaget blir mindre. Vålerenga er en liten bydel. Skolen oppfatter seg sjøl i faresonen, det er helt klart, gjør at elever og lærere er med i aksjonen.

Sjølve Strømsvei-aksjonen er bare en liten del av Vålerenga Vels område. Vålerenga Vel har litt karakter av å være bydelsregjering, egentlig. Trafikken i Strømsveien har ødelagt et område på 50 meter på hver side, folk har fløtta ut, husa er blitt ødelagt. Den viktigste oppgaven til Velet har vært å sikre at dette området blir gjenreist. Vi har fått kjempa fram et forslag i samarbeid med OBOS om å bygge tusen boliger i det området. Det som er den aktuelle situasjonen er at OBOS nekter å bygge disse boligene fordi veien ikke blir stengt. De er redde for ikke å få solgt boligene. Vårt viktigste mål nå er å sikre den gjenreisinga, det er derfor vi baler med denne veien. Vi driver med alle mulige andre slags saker og, for eksempel med boligsaker, vi tar det opp når boligspekulanter kjøper opp hus og lar dem forfalle. Og vi samarbeider med byantikvaren for å¨sikre at det gamle boligpreget blir bevart mest mulig. Sosiale konflikter mellom folk tar vi også opp. Vi har f.eks. et vertshus som driver og plager naboer og er et tilbud som vi ikke er så begeistra for, som vi har prøvd å påvirke. Det har særlig gått på åpningstider og sånn det da, vi vil ikke ha drikkebule hvor folk sitter og bruker penga sine på øl og ikke klarer å gå på jobb dagen etterpå. Så arrangerer vi pensjonistturer, forskjellig sånne sosiale saker. Folk kommer til oss med jævla mye saker, vi sorterer ut de sakene vi makter å gjøre noe med. Vi er en virkelig masseorganisasjon, en virkelig front mellom alle beboerne."

Kampen mot gjennomgangstrafikken er miljøkamp, kulturkamp, boligkamp, anti-rasistisk kamp, kamp for tilhørighet og trygghet på én gang. Og det foregår i regi av en svært allsidig organisasjon i en tradisjonsrik arbeiderbydel. Det er ikke så vanskelig å forestille seg Vålerenga Vel projisert inn i framtida, i et annet samfunn, forvandlet fra en "motstandsbevegelse" til et organ for lokal makt og lokalt demokrati.

Et annet eksempel, også fra dagens Oslo, er nesten som klippet ut av en sosialistisk utopi. Det dreier seg om en rekke fagforeninger i Groruddalen, som har gått sammen om et allsidig miljøarbeid. Med utgangspunkt i fagforeningene, knyttes det bånd mellom mange forskjellige grupper i lokalsamfunnet. En av oppgavene fagforeningene har stilt seg, er å gjøre Alnaelva, som renner gjennom dalen, til "et naturlig samlingspunkt, elva skal bli blå og breddene grønne," for å si det med Arne Bernhardsen, en av fagforeningsaktivistene i prosjektet. Her forteller han om hvordan de prøver å arbeide (Ericsson, 1990):

"Vi har ett glimrende eksempel. NSB er oppsitter på store deler av elva. Vi har slutta avtale med om 1,2 kilometer, hvor de i samarbeid med verkstedklubben på Nyland og en, kanskje to av de andre arbeiderforeningene i NSB har hovedansvaret for å utbedre gangvei og forholda rundt elva. De har fått støttespillere: Groruddalen Natur og Ungdom, Jeger- og Fiskeforeninga og Hellerud videregående skole. Skolens delaktighet er veldig vid. De har en datalinje og naturfaglinje og bygg- og anleggslinje som er involvert allerede. Naturfaglinja har kunnskapen om hva slags biotoper og problemer det er i ei elv av denne typen, datalinja lager programvare for å ha en automatisk overvåking av elva, teste resultater osv., og bygg-og anleggslinja kan bli trekt med i den grad det skal bygges støttemurer, gangbro el. l.Der har du et prosjekt vi har tru på kan lykkes. Det er veldig mange husmorlag og vel, speidere som muntlig har sagt at de har lyst til å være med på denne typen adopsjoner av deler av elva. Det som er positivt nå i forhold til elva, er at byrådet endelig har bestemt seg for at elva skal reguleres til friluftsområde og vernes. De skal erverve 20 meter på hver side og lage tursti. Dette ville ikke vært gjort uten det presset som har vært det siste ett og et halvt året. Alnaelva er blitt en sak alle politiske partier i Groruddalen må forholde seg til. "

I Groruddalen har fagforeningene på de bedriftene som har vært med på å forurense dalen og elva, tatt initiativ til å gjøre noe med problemene. Også her dannes det allianser over et bredt spekter. Denne typen arbeiderpolitikk er ikke enestående for Groruddalen. Den lokale samorganisasjonen i Odda har for eksempel mange tiårs tradisjon i å ta opp miljøproblemer i lokalsamfunnet, blant annet miljøproblemer skapt av den industrien de sjøl er ansatt i. Arbeiderbevegelsen på stedet har vært ei viktig drivkraft i å tvinge fram en annen løsning på avfallsproblemene til bedriften Norzink enn dumping i Sørfjorden. (Se jubileumsskriftet "Odda og omegn faglige samorganisasjon 75 år"). En ødelagt Sørfjord er ikke noe uvedkommende for arbeiderne i Odda. Det dreier seg om en del av deres eget hverdagsmiljø.

 

Lokalsamfunn slåss ...

Fra Odda-området kjenner vi også kampen for å bevare arbeidsplassene på aluminiumsverket i Tyssedal, som utviklet seg til en kamp for hele lokalsamfunnets eksistens, ikke minst gjennom foreninga "La Tyssedal leve". Mange lokalsamfunn slåss for livet i dagens Norge. Gunvald Lindseth (1990) gjennomgår en rekke forsøk som har vært gjort på å lansere løsninger for den kriseramma nord-norske befolkninga. Han refererer til en rapport fra forskerne John Borgos og Dag Arntsen i Norsk Institutt for By- og Regionsforskning, der de tar for seg en strategi som legger vekt på lokalt utviklingsarbeid i utkantstrøkene. Med lokalt utviklingsarbeid i utkantstrøk menes kollektiv innsats for å bedre utkantsamfunnets mulighet til å overleve. Følgende to punkter er spesielt viktige:

NIBR-rapporten gjennomgår fire prosjekter i Nordland: Skogsøya, Hovden, Østre Vågan og Risøyhamn. Felles problemer for disse stedene var at folketallet sank, nye hushold ble ikke etablert, både offentlige og private investeringer stoppet opp. Dette førte til at en del personer på disse stedene gikk i spissen for å snu utviklinga. "Ildsjelene" hadde som oftest bakgrunn i foreningsvirksomhet, lagsarbeid eller politisk arbeid. Viktige erfaringer fra disse prosjektene kan oppsummeres i 10 punkter:

  1. Prosjektene ble raskt "totalprosjekter" som ville løse problemene for lokalsamfunnet på breiest mulig front. Dette henger sammen med at arbeidet drives i lokalsamfunn som er i eksistenskrise.
  2. "Ildsjeler" er viktig, særlig i startfasen, men det legges raskt opp til lokalutvalg som mobiliserer ei større gruppe.
  3. Motivasjonen til ildsjelene/ressurspersonene/lokalutvalgene omfatter lokalsamfunnet som helhet.
  4. En har mest mulig brukt kanalene til det politiske og administrative systemet, stort sett med "aksepterte" metoder.
  5. Det stilles krav om endringer utenfor lokalsamfunnet.
  6. Handling og planlegging skjer nedenfra og oppover.
  7. Arbeidet har stor læringseffekt lokalt.
  8. Lokalsamfunnet tar ansvar.
  9. Frontene går aldri (svært sjelden) innad, men alltid mot organer/etater/vesener utenfor lokalsamfunnet.
  10. Lokalt utviklingsarbeid i utkantstrøk er distriktspolitikk.

I evalueringa slår rapporten fast at "prosjektene har virket slik en god distriktspolitikk burde gjøre". Alle prosjektene bekrefter at de største hindringene for positiv utvikling i dagens utkantsamfunn ligger utenfor de truete lokalsamfunnene, i "storsamfunnets" maktforhold og strukturer.

 

Kvinner slåss ...

Kimer til det nye finnes ikke minst i kvinnebevegelsens og kvinnekampens perspektiver. Kvinner er både lønnsarbeidere og hjemmearbeidere, både arbeiderklasse og kvinnekjønn, både sosialister og feminister, både miljøaktivister og kvinneaktivister osv. osv. I sin stadige både–og-tilværelse er de nødt til å gripe inn i det ukjente etter en ny helhet. Et viktig element i denne helheten er ny sammenheng, et nytt forhold mellom "produksjon" og "reproduksjon". Og nettopp i skillet mellom "produksjon" og "reproduksjon" ligger en slags løskopling av produksjonen fra den direkte tilfredsstillelsen av menneskelige behov. En ny sammenheng mellom "produksjon" og "reproduksjon", der "reproduksjonen" ikke er underordna og marginalisert, kan være et viktig bidrag til et samfunn der utviklinga styres av menneskelige behov.

Tankene til forskergruppa for "Det nye hverdagslivet" (Se Cronberg og Sangregorio 1982 og Cronberg 1990) kan kanskje ses som et forsøk på å nærme seg en slik ny sammenheng mellom produksjon og reproduksjon. Men liknende tanker har også oppstått fra andre utgangspunkt. Skillet mellom de produktive, yrkesaktive, som kan utbyttes på den ene sida, og de ubrukbare, unyttige på den andre sida, er i ferd med å bli så skarpt at det hviler som en tung bør på den kapitalistiske økonomien. Hvordan skal dette løses? Den rådende metoden for tida er Thatcher-metoden, å la dem som ikke kan livnære seg gjennom lønnsarbeid havne i rennesteinen og omkomme i sin egen dritt. Men dette har også voldsomme samfunnsmessige omkostninger. Radikale reformister har i stedet tatt til orde for å skape en egen samfunnssektor dominert av bruksverdiproduksjon, med utgangspunkt i lokalmiljøene. Svensken Benny Henrikson, som har leda ei stor utredning for det svenske ungdomsrådet, kaller dette for "omsorgsøkonomien", og han beskriver den slik (1981, s. 78):

"Omsorgssystemet bør omfatte de kollektive virksomheter som i en eller annen form bygger på felles virksomhet i et sosialt nettverk, i foreningsvirksomhet, i beskyttelse og opprettholdelse av nærmiljøet osv. /.../ Denne delen av vår totaløkonomi bør løftes fram, forsterkes og gjøres synlig. At det skjedde, ville kunne løse mange av de produksjonsoppgavene som har med samfunnet og samarbeidet mellom barn og voksne på det lokale plan å gjøre. Videre ville denne deløkonomien kunne utgjøre en basis for arbeidet med å beskytte naturen, sikre sosial fornyelse og omsorg, eller produksjon av varer og tjenester som ville være nyttige for fellesskapet."

Henrikson mener at arbeidstida skal settes ned i det vanlige arbeidslivet, samtidig med at folk skal ha plikt til å delta i "omsorgsproduksjonen".

Under kapitalismen ville en slik "deløkonomi" få sine betingelser og rammer bestemt av det kapitalistiske profittjaget. Faren for at det ville utvikle seg til en "søppelsektor", er overhengende. Men i ett nytt samfunn, med andre rammebetingelser, kunne det bli annerledes.

 

... og folk slåss for mennesker og miljø

Miljøkampen og miljøbevegelsen er nok et område der en kan lete etter kimer til en ny samfunnsorganisering. Timberlake
(1986, a) har påpekt at den krisa vi står overfor, ikke er ei miljøkrise, men ei krise i det økonomiske og politiske systemet som dominerer verden. Og i Brundtlandkommisjonens rapport (1987, s. 1–10) kan vi lese følgende:

"Økonomi og økologi må integreres fullstendig i besluttende og lovgivende prosesser, ikke bare for å beskytte miljøet, men også for å beskytte og fremme utvikling."

Et overordna mål må nødvendigvis være å skape en måte å leve og produsere på som ikke ødelegger miljøet rundt oss. Det dreier seg om å formulere forholdet mellom menneskene og resten av naturen på nytt. Men hvordan? Uttrykket "bærekraftig utvikling" ble lansert gjennom Brundtlandkommisjonens rapport, og har gått inn i almen språkbruk. Hva ligger egentlig i dette uttrykket? Kommisjonen tar til orde for "en ny era med økonomisk vekst" på et "bærekraftig" grunnlag. Med "økonomisk vekst" mener kommisjonen tydeligvis mer markedsøkonomi (1987, s. 3–21):

"Hvis mange av utviklingslanda skal unngå økonomiske, sosiale og miljømessige katastrofer, er det helt grunnleggende at den globale økonomiske veksten blir revitalisert. I praksis betyr dette raskere økonomisk vekst både i industrialiserte land og utviklingsland, friere tilgang til markedene for utviklingslandas produkter, lavere rentenivå, mer overføring av teknologi og betydelig større kapitalflom, både kommersielt og i form av bistand."

Problemene skal løses gjennom de samme midlene som har skapt dem, men altså nå på "bærekraftig" vis. Brundtlandkommisjonens standpunkt er i innhold omtrent det samme som en del engelske medlemmer av borgerskapet inntok i forrige århundre, da de gikk inn for å forby noen av de verste utslaga av den kapitalistiske utbyttinga, f.eks. bruken av små barn i kullgruvene. Nye generasjoner av arbeidere ble rett og slett ødelagt før de rakk å vokse opp. For å sikre en "bærekraftig" kapitalistisk utbytting, var det nødvendig å sette visse grenser for hva en kunne gjøre med arbeidskrafta. Brundtlandkommisjonens syn representerer ikke noe brudd med tradisjonen fra Francis Bacon, som bl.a. Shiva (1989) beskriver, tradisjonen med å se på naturen som noe som skal erobres, kontrolleres og undertvinges. Dette synet på naturen går hånd i hånd med et tilsvarende syn på mennesker. (Se også Steigan, 1990 for en drøfting av forholdet økologi/sosialisme og Svenneby, 1988 for en drøfting av Brundtlandrapportens syn på forholdet mellom natur og mennesker).

Et nytt forhold mellom mennesker og natur er utenkelig uten et nytt forhold mellom mennesker. Erfaringene til Joji Carino fra Cordillera Peoples´Alliance på Filippinene er et eksempel. Hun er talskvinne for en urbefolkningsorganisasjon som i mange år har slåss militant og framgangsrikt mot rasering av regnskogen i området sitt. Regnskogen er truet både gjennom kommersiell hogst og bygging av svære damanlegg. Joji Carinos erfaringer med vestlige miljøorganisasjoner er blandete: "Miljøorganisasjoner vi har kontakta sier at de ikke steller med urbefolkning, men med vern av regnskogen. De solidariserer seg med trærne, men ikke med menneskene som tar vare på trærne!" sa hun på en konferanse i Oslo i mars 1991 (referat Klassekampen 4/3 1991). De vestlige miljøorganisasjonene så altså trærne. Men den hvite, blinde flekken gjorde at de hadde vansker med å få øye på de menneskene som hadde forsvaret av trærne som en uatskillelig del av kampen for livsgrunnlaget og rettighetene sine.

Kamp mot "miljøkrisa" er kamp for å endre maktforhold mellom mennesker. Dette poenget sneier også Brundtlandkommisjonen borti, når den peker på at makt til urbefolkningenes institusjoner er sentralt for
å sikre en "bærekraftig utvikling":

"Første skritt i en rettferdig og human politikk overfor slike grupper (urbefolkningsgrupper, min anm.), er å anerkjenne og beskytte deres tradisjonelle rettigheter til land og andre ressurser som opprettholder deres måte å leve på – rettigheter som de kanskje definerer på en måte som ikke passer inn i formelle juridiske systemer. Disse gruppenes egne institusjoner for å regulere rettigheter og plikter er avgjørende for å opprettholde harmonien med naturen og den bevisstheten om miljøet som er karakteristisk for den tradisjonelle levemåten. Derfor må anerkjennelse av tradisjonelle rettigheter gå hånd i hånd med tiltak for å beskytte de lokale institusjonene som sikrer ansvarsfullhet i bruken av ressursene. Og denne anerkjennelsen må gi lokalsamfunnene en avgjørende innflytelse i avgjørelser om ressursbruk på deres område."

Tankegangen i det siterte utsnittet stemmer godt overens med Varun Vidyarthis måte å resonnere på: Hans syn er at miljøpolitikk ikke var å plante trær, men å skape folkelige institusjoner i lokalsamfunnet, der folk kunne ta makta over sitt eget dagligliv. Og kanskje er dette et sentralt punkt, ikke bare for urbefolkninger og landsbyboere i India, men for alle. Er ikke Vålerenga Vel, der folk i bydelen organiserer seg for å gjøre noe med problemene i nærmiljøet sitt, miljøspørsmål inkludert, en slik folkelig institusjon? Og gjøres det ikke forsøk på skape slike strukturer i Groruddalen, i det brede, lokale samarbeidet om Alnaelva?

Dette er kamper, organisasjoner og folkelige motbevegelser med utspring i arbeiderklassen, i kvinnene, i den helhetlige kampen for miljø og levekår som føres i lokalsamfunn over hele verden, fra Filippinene til Finnmarkskysten. De er motbevegelser, men bærer samtidig fram konturene av noe nytt: Konturene av en mulig morgendag.

 

En "polysentrisk" plan?

Er det mulig å tenke seg en "direkte samfunnsmessig" organisering som ikke innebærer sterk sentralstyring og byråkrati? Marx og Engels pekte på at en konsentrert og samfunnsmessig produksjon roper på plan og styring. Og det stemmer. Men roper en konsentrert og samfunnsmessig produksjon på styring fra flertallet? Eller stiller den seg på mange måter hindrende i veien for at folk kan ha kontroll over eget liv? La meg ta et eksempel fra et område som sjelden trekkes inn i debatten om sosialistiske maktforhold, nemlig kloakksystemet:

Mexico City er en av de mest forurensete byene i verden. Fem milloner mennesker gjør fra seg under åpen himmel her. I mange år har de ventet på at kloakksystemet skulle nå husene der de bor. Det nådde aldri fram. Det vil heller aldri nå fram. Myndighetene og planleggerne vurderte aldri alternativer til vannklosettet. De hadde heller aldri et budsjett som strakk til å for å bygge ut et kloakksystem. Og sjøl om budsjettet hadde vært tilstrekkelig, så ville det ikke være vann nok. Vannet i Valley of Mexico er allerede utilstrekkelig for 20 millioner mennesker. Ved å tørke ut alle områdene rundt, blir nå vannet transportert 100 kilometer bortefra, og så må det pumpes opp i en høyde på 2.400 meter. Hele 40% av det vannet som er tilgjengelig for bruk i husholdningene blir nå sløst bort på kloakk, til å transportere dritt.

Det er Gustavo Esteva som forteller dette. En del innbyggere utviklet alternativer til vannklossetet. Men disse alternativene ble i mange år forfulgt av sanitæringeniører, myndigheter og planleggere. Esteva forteller at de måtte bruke latrinene og de økologiske doene sine i all hemmelighet, noe som gjorde dem til en del av den sosiale kampen. Fra både høyre og venstre ble de sett på som reaksjonære, de var mot framskritt, skumle hippier som ville tilbake til steinalderen. I 1985 ødela jordskjelvet kloakkledningene til to millioner familier som ikke lenger kunne klare seg uten, og 150.000 mennesker ble hjemløse midt i byen. Esteva og vennene hans var de eneste som hadde den nødvendige erfaringa for raskt å bøte på dette kollektive problemet. Fra da av ble myndighetene tvunget til å stanse forfølgelsen, de måtte til og med støtte de alternative forslagene. Esteva konkluderer (1990, s. 9):

"Gjennom denne episoden lærte vi mye mer enn å skaffe oss billige og fornuftige sanitære ordninger. Vi innså raskt hva det innebar å ha innvollene sine bundet til et sentralisert og teknokratisk byråkrati. Vi visste fra før at kloakksystemet var fryktelig urettferdig, aggressivt diskriminerende i forhold til flertallet, en nådeløs skaper av privilegier. Vi visste ikke at det også er et farlig forurensende system, en metode som i all hovedsak ødelegger sine omgivelser. /.../ Gjennom denne episoden lærte vi en ny type forhold mellom oss sjøl og omgivelsene våre. Vi lærte å verdsette oss sjøl, for sjølstendig å kunne bøte på våre feil og begrensninger. Vår politiske kamp ble radikalisert. I denne prosessen begynte vi å bli kjent med andre som hadde hatt liknende opplevelser. Med dem delte vi en radikal kritikk av det industrielle, standardiserte, teknokratiske og sentraliserte samfunnet, og en drivkraft mot forskjellige former for sjølstendige og gjestfrie livsformer."

Poenget med dette eksemplet er ikke å slå et slag for "gammeldassens venner". Poenget er heller å vise at de store, sentraliserte ordningene også har sine omkostninger.Esteva og andre lærte under jordskjelvet hva det vil si å ha "innvollene sine bundet til et sentralisert og teknokratisk byråkrati". I vår type samfunn er ikke bare innvollene, men de aller fleste kroppsdeler og funksjoner bundet til "et sentralisert og teknokratisk byråkrati" på en eller annen måte. En konsentrert og sterkt samfunnsmessig økonomi binder oss og kontrollerer oss. Den gir oss en rekke goder og fordeler, men tar samtidig mye av makta over våre egne liv ut av hendene på oss.

Kanskje er forholdet mellom økonomisk basis og sosialistiske maktforhold atskillig mer motsigelsesfylt enn Marx og Engels så det. På den ene sida har utviklinga av produksjonen under kapitalismen skapt grunnlaget for mer frigjort tid, og dermed for mer utstrakt, aktivt demokrati og mindre skille mellom styrende og styrte. På den andre sida har den skapt mer konsentrasjon og sentralisering, som betyr at få kan kontrollere mange, og at folk bindes av tusen bånd i det daglige. Og disse to sidene har vokst fram som én og samme prosess.

Økonomisk konsentrasjon legger også forholda til rette for maktkonsentrasjon, for sentraldirigering, i kapitalistisk eller planøkonomisk form. Kanskje er det ikke så enkelt som at en sterkt samfunnsmessig økonomi uten videre betyr gode betingelser for sosialistiske maktforhold, dersom en med sosialistiske maktforhold mener reelt flertallsstyre, en form for demokrati der folk flest har mulighet til å legge premissene for sitt eget dagligliv.

Det er heller ikke sikkert at stordrift og de store, sentraliserte løsningene er de mest rasjonelle i alle sammenhenger. Det kommer an på hva som er formålet. Kloakkledningen i Mexico City krever vann som tørker ut områdene rundt byen. For det andre kunne vannet vært brukt til mer presserende formål. Ledningen forurenser, og den gir ingen løsning på de sanitære problemene i byens enormt folkerike fattigstrøk. Sanitærproblemene i Mexico City krever løsninger som ser alle disse forholdene i sammenheng, og som tar utgangspunkt i behovene til flertallet.

På svært mange områder kan en stille spørsmålstegn ved om stordrift nødvendigvis er det beste. Er det fornuftig, sett fra flertallets synspunkt, at mat blir en internasjonal handelsvare, i stedet for at målet er størst mulig grad av regional sjølberging? Nobelprisvinner i økonomi, Trygve Haavelmo, peker i et intervju på at handelsliberalisering framelsker varebytte som ikke er strengt nødvendig: "Det blir liksom et gode i seg sjøl å "bytte sild mot sild". Jeg ser ikke noe grunnlag for å forpeste verden med olje fra biler og skip for å gjøre det." (Intervju i Klassekampen 3/11 1990.)

En "direkte samfunnsmessig" organisering av samfunnet må kanskje bety at mer av sammenhengen må skapes i mindre enheter, i stedet for gjennom store, sentraliserte tiltak som knyttes sammen på toppen. Jeg ser flere grunner til det:

Én grunn handler om mulighetene til å bryte sektorperspektivet og se ting i sammenheng. Et hverdagslig eksempel: Jorun Gulbrandsen forteller at skolen hun arbeidet på, skulle legges ned for at kommunen skulle spare lønna hennes og lønna til de 14 kollegene (Ericsson 1990):

"Foreldrenes regnestykke var annerledes. De sa at tenk om fem elever av 150 fikk store problemer med å bli flytta til en ny og stor skole, slik at de trengte hjelp fra apparatet, kanskje i flere år. Da ville det bli mange ganger dyrere enn lønningene til de femten lærera. Vi leita fram tall på hva det koster med ungdom og unger i institusjon, det er gigantiske summer. Vår skole var liten og alle kjente alle. Derfor kunne vi ha elever som kunne gå i en vanlig skole nettopp fordi de gikk hos oss."

En annen grunn dreier seg om maktkonsentrasjon og avhengighet. Dette er ingen ny diskusjon. Albania gjorde opprør mot den "sosialistiske arbeidsdelinga" under Sovjets ledelse, som gikk ut på at de ulike landa i den "sosialistiske leiren" skulle produsere det hvert land hadde best naturlige forutsetninger for. For Albania innebar dette at landet skulle bli den sosialistiske leirens "appelsinhage". Men Albania nektet. De ville ha sitt eget stålverk og alt de ellers trengte for å ha en noenlunde allsidig økonomisk basis. Uten en slik basis var de redde for at de også ville miste sin politiske uavhengighet.

Det kapitalistiske verdensmarkedet tvinger også fram en slik arbeidsdeling. Spørsmålet de fattige landa står overfor, er om de skal satse på å finne sin "nisje" i verdensmarkedet der de kan bli konkurransedyktige, og håpe på økonomisk utvikling gjennom integrasjon i den kapitalistiske verdensøkonomien. Eller vil dette bety avhengighet og underordning under de sterkeste kapitalistiske statene?

En tredje grunn dreier seg om mulighetene til å utvikle seg på egne premisser, i tråd med særegenhetene i hvert enkelt samfunn og lokalsamfunn. Økonomiske og sosiale forhold varierer kolossalt i verden som helhet. Variasjonene er også betydelige innafor hvert enkelt land, til og med i et lite og forholdsvis ensarta samfunn som Norge. Å behandle alle "likt", dvs underkaste alle det samme markedet eller den samme planen, gir oftest det motsatte av likhet som resultat, ihvertfall hvis vi med likhet tenker på tilnærmet likeverdige levekår.

En fjerde grunn dreier seg om menneskenes mulighet til kontroll og oversikt over sine egne liv. Et samfunn som er demokratisk i djupeste forstand, må gi slike muligheter. Det betyr kanskje at mer må foregå "i det små".

Samir Amins bok "De-linking", som handler om revolusjonær strategi for den 3. verden, har undertitelen: "Mot en polysentrisk verden". Kanskje kan vi trekke en forsiktig parallell også til forhold innad i et land? Kanskje bør et sosialistisk Norge være et slags "polysentrisk samfunn", der de forskjellige lokalsamfunnene og regionene prøver å utvikle sin planmessige "direkte samfunnsmessighet" ut fra lokale behov og forhold? Dette betyr sjølsagt ikke at en kan avskaffe sentrale planer og styringsorganer. NIBR-rapporten om de fire nord-norske lokalsamfunnene som har forsøkt å ta distriktspolitikken i egne hender, peker på at en del av prosessen består i å stille krav om endringer utafor lokalsamfunnet.

Dette illustrerer at utviklingsprosessen i lokalsamfunnet trenger en overordna struktur, et rammeverk som støtter opp. Det er ikke slik at lykkelige lokalsamfunn blomstrer opp bare undertrykkinga fra sentralmakta blir fjernet. Også i lokalsamfunn er det motsetninger og klasseforskjeller. Det må skapes sentrale organer som uttrykk for de nye forholda. Hvis Vålerenga Vel skal lykkes i kampen mot å bli kvalt av gjennomgangstrafikken, må de, sammen med andre, kunne legge premissene for en samla kommunikasjonsplan.

Mitt ærend er ikke å agitere for at "smått er godt", eller for at framtidas gode liv skal leves i idylliske lokalsamfunn. Sosialismen vil bli spennings- og motsetningsfylt, og neppe noen fredelig idyll. Mitt ærend er å reise diskusjon rundt hvordan en kan skape ei samfunnsorganisering som uttrykker nye forhold, nye både i forhold til kapitalismen og de sosialistiske samfunnene verden har sett hittil.De nye forholda må både uttrykkes gjennom de sentrale organene, og i forholdet mellom topp og bånn.

To ting som etter mitt syn er helt avgjørende for sosialismens framtid:

Men allianser er like viktig som egen organisering av de samfunnsmessige kreftene som har størst interesse av å kvitte seg med alt som minner om det gamle samfunnet. Og allianser kan ikke bare, ikke en gang først og fremst, bety avtaler mellom ledelsene i for eksempel arbeidernes og kvinnenes organisasjoner. Alliansene må bygges fra grunnplanet, i praktisk samarbeid (og konfliktløsning!) om hvordan samfunnet skal utvikles. Slik alliansebygging lokalt styrker det helhetlige hverdagslivsperspektivet som grunnlag for planlegging og andre samfunnsmessige prosesser.

Et sosialistisk samfunn er en vei fra det gamle til det nye, ustabilt, levende, motsetningsfylt. Derfor er det mer meningsfylt å se på dette samfunnet som en rekke prosesser og bevegelser, heller enn noe ferdig, noe som "er". Den gamle tyske revisjonist Bernstein ble med rette beryktet for sin påstand om at "bevegelsen er alt – målet intet". Bevegelsen er viktig, men ikke fordi "målet er intet". Tvert imot. Bevegelsen er så viktig, nettopp fordi den er med på å avgjøre hva målet blir: Et klasseløst, kommunistisk samfunn eller en gjenoppretting av gamle undertrykkingsforhold i ny form.


Til innholdsfortegnelsen | Til Røde fane | Til AKP