Kjersti Ericsson:

Den flerstemmige revolusjonen

Til innholdsfortegnelsen | Til Røde fane | Til AKP

I dette kapittelet: Matmangel er maktmangel | Hverdagslivsperspektivet | Hverdagslivsperspektiv og plan: To slags virkelighet | Trær eller folkemakt? | Hverdagslivsperspektiv og kunnskap | Kunnskap med hvem? | Hverdagslivsperspektiv og teknologi | Hverdagslivsperspektiv og "mikroplan" | Å lede ved å gjøre andre store | Hverdagslivsperspektiv og kvinnemakt | Kompensasjon eller nytt mønster?


HVERDAGSLIVSPERSPEKTIVET

Går det an å finne fram til en ramme for tenkninga rundt et nytt samfunn som gjør det lettere å fange opp de spørsmålene jeg har reist til nå: En ramme som ikke setter Vestens "utvikling" som selvfølgelig modell, en ramme som åpner for at sosialisme kan skapes ut fra mange ulike utgangspunkt, en ramme som gjør det mulig å integrere økologiske hensyn, en ramme som kan kombinere klasse- og kjønnsperspektiv, en ramme som lar de "tause områdene" snakke, en ramme med rom for allsidighet og helhet? I dette kapitlet skal jeg utforske det jeg har kalt "hverdagslivsperspektivet", og som jeg sjøl ser som en mulig delav en slik ramme. Men først noen ord om demokrati – som i djupeste forstand er hovedspørsmålet.

 

Matmangel er maktmangel

Det sies av og til at fattige og nødstilte mennesker i den 3. verden først og fremst trenger mat og andre livsnødvendigheter. Demokrati får komme i annen rekke. Utsagn av denne typen er en velment polemikk mot det innsnevra, vestlige hykleriet som fordømmer fattige land fordi de ikke har samme type parlamentarisk styresett som oss. Men det avslører samtidig hvor begrensa innholdet i vestlige, parlamentariske demokrati-begrepet er. I våre samfunn er det nettopp et skarpt skille mellom "mat" og "demokrati", mellom økonomi og politikk. Det er ikke de folkevalgte organene som styrer det økonomiske livet. Tvert imot er det den kapitalistiske økonomien som legger premissene for de folkevalgte organene. Budsjett-politikk og vedtak må ta utgangspunkt i "næringslivets" grunnleggende interesser og behov. Og de store avgjørelsene, om investeringer og nedlegginger som kanskje legger hele lokalsamfunn øde, tas helt andre steder enn i storting og kommunestyrer. I det hele tatt: Vanlige folks daglige kår er langt mer avhengig av kapitalistenes styringsrett enn av deres egen stemmerett. Jubelen over demokratiseringa i Øst-Europa viser det samme skillet. Folkene i Øst-Europa får større ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og andre viktige politiske friheter. Men de får knapt større kontroll over sine egne levekår. I Polen erstattes kommunistpartiets diktatur med Det Internasjonale Pengefondets og Verdensbankens diktatur. I Øst-Tyskland er det vest-tysk storkapital som tar over.

I virkelighetens verden er det ikke slik at mat må komme først, så kan demokratiet komme siden. I virkelighetens verden er matmangel maktmangel.

Lloyd Timberlake (1986 a) viser dette klart: Så lenge fattigbøndene er uten makt, vil sulten og nøden fortsette. Bevilgningene til landbruket i de fleste afrikanske land går stadig nedover, trass i at det store flertallet av befolkninga bor på landsbygda. Fattigdom på landsbygda er blitt institusjonalisert i mange land. Denne fattigdommen fører til miljøødeleggelser. Befolkninga på landsbygda har hatt lite å investere i jorda, og har derfor trukket naturressurser ut av jorda raskere enn disse er blitt fornyet. Fattige bønder skaper fattig og dårlig jord, den utpinte jorda gjør dem enda fattigere. Dette er en nedadgående spiral, en spiral som har ført til miljøsammenbrudd i noen regioner i Afrika.

Hvordan skal en bryte denne nedadgående spiralen? Timberlake refererer til den egyptiske biologen Mohammed Kassas, som sier at tiltak mot ørkenspredninga ikke har noen plass i "rasjonelle" finansstrategier. Det koster Egypt ca. 13.000 dollar å gjenvinne et hektar jord som er blitt til ørken. Men hvis disse pengene hadde blitt satt i banken – for ikke å snakke om i et mer profitabelt foretak – ville det gitt en fortjeneste på 1.500 dollar pr. år, avhengig av rentenivået. Investeringer i gjenvinning fra ørken kan ikke konkurrere med dette i kortsiktig "lønnsomhet". Herskerklassen i de fleste afrikanske landa, ser ikke sjøl ungene sine dø av sult og feilernæring, og de bruker ikke landets penger til å investere i jorda. Så lenge det fattige flertallet, bøndene, er uten makt, er det ikke deres behov som vil styre økonomien. Og så lenge det ikke er fattigbøndenes behov som styrer økonomien, vil sulten, nøden og miljøødeleggelsene fortsette. "Vi kan ikke finne motiverende faktorer innen vårt finansielle og politiske system for å redde dyrkbar jord i Afrikas tørkeområder," sier Timberlake. Han kunne lagt til at vi heller ikke kan finne motiverende faktorer innen vårt finansielle og politiske system for å redde afrikanske fattigbønders liv. Tvert imot. Vi kan finne sterke, motiverende faktorer for å fortsette det stille, økonomiske folkemordet som krever millioner barneliv i den 3. verden hvert eneste år.

Herskerklassen i mange land i den 3. verden og herskerklassene i de imperialistiske landa har på en del felter motstridende interesser. Men herskerklassene i de rike og fattige landa har det uhyggelige fellestrekket at det fattige flertallets liv og død vedkommer dem lite. Timberlake nevner for eksempel at fem Sahel-land produserte rekordavlinger med bomull i tørkeperiodene i 1983 og 1984. Samtidig importerte regionen som helhet rekordmengder av korn, og mange liv gikk tapt i hungersnøden. Hvorfor ramma tørken de avlingene som folk skulle spise, men ikke de avlingene som skulle eksporteres til verdensmarkedet? Svaret er enkelt: Avlinger som gir regjeringene utenlandsk valuta, blir støtta av regjeringene med forbedret såkorn, billig gjødsel, transport for innhøstinga og garanterte priser. Men mat til sultne fattigbønder gir ingen eksportinntekter.

Det trykket som imperialismen utøver på landa i den 3. verden, blir overført til det fattige flertallet, som knuses. Når jordbruket legges om til avlinger som skal selges på verdensmarkedet, er det sjølbergingsjordbruket som trenges tilbake, og sulten som banker på døra hos bøndene. Når råvareprisene presses nedover, rammes også bøndene, enten ved at de får enda mindre igjen for arbeidet sitt, eller ved at enda mer jord tas til cash crops (avlinger beregna på verdensmarkedet) i et forsøk på å holde eksportinntektene oppe, mens det blir dyrka enda mindre mat til egen befolkning. Når det internasjonale pengefondet setter harde betingelser overfor de gjeldsramma landene for at de skal få reforhandlet lånene sine, er det fattigfolk som må betale prisen. Nedskjæring av offentlige utgifter, vekk med matvaresubsidier, ned med reallønna , det betyr mer nød, mer arbeidsløshet, mer sult, mer sjukdom for dem som allerede befinner seg på bånn.

Makt til fattigbøndene, det er det springende punktet. Uten at fattigbøndene får makt, vil det ikke finnes "motiverende faktorer", for igjen å bruke Timberlakes uttrykk, for å redde menneskeliv og miljø. Ihvertfall ikke sterke nok motiverende faktorer.

Ikke bare sult, men også sykdom er maktmangel. Ebba Wergeland sier det slik (1990, s. 25):

"Vi har vent oss til å tenke på "lik rett til helse" som lik rett til helsetjenester og trygder. I dag er det nødvendig å slåss for noe så beskjedent som dette. Men helse skapes ikke av helsetjenester, eller av antall sykehussenger pr. innbygger. Helse eller mangel på helse er først og fremst et produkt av levekår: Lik rett til helse forutsetter lik adgang – ikke bare til helsetjenester, men til forutsetningene for helse: mat, hus, arbeid, hvile, nærhet til andre mennesker. Og det som fremmer helse, er at folk vinner kontroll over disse forutsetningene for egen helse."

Spørsmålet er: Hvordan får folk makt?

 

Hverdagslivsperspektivet

Hvordan kan det skapes en sosialisme der premissene for samfunnsutviklinga ikke legges på toppen, der dagliglivet er med på å definere "de store spørsmåla", der det er plass til mangfold, der motsetninger og undertrykkingsforhold ikke usynliggjøres, men tas opp, bearbeides og løses? Her vil jeg prøve ut noe jeg kaller "hverdagslivsperspektivet", som ett bidrag til diskusjonen om hvordan et slikt samfunn kan skapes.

Hva ligger i begrepet "hverdagslivsperspektiv"? Slik jeg bruker det, innebærer det et perspektiv på virkeligheten som 1) ser verden nedafra, ikke fra toppen, 2) prøver å fange helheten, slik den leves i dagliglivet.

Når jeg sier "se verden nedafra", så ligger det både et klasse-perspektiv og et kjønns-perspektiv i dette. Å "se nedafra" handler om å se fra arbeiderklassens og det arbeidende folkets utsiktspunkt. Og det handler om å se fra det underordna kjønnets, dvs. kvinnenes utsiktspunkt.

Å se noe "helhetlig" er et nokså upresist utsagn. Hva er en "helhet"? Det kommer an på hvilken referanseramme en velger. Jeg ønsker å rette søkelyset mot de makt- og utbyttingsforholdene som er innebygd i det vi ser på som en naturlig og selvfølgelig oppdeling i sektorer. Men sektorinndelinga i samfunnet springer ikke spontant fram – den skapes på et bestemt grunnlag. I vårt samfunn er dette grunnlaget den kapitalistiske profittjakta. Det er ingen sevfølge at vi skal ha en egen "helse- og sosialsektor" , som om folks helse og sosiale velvære ikke hadde noen sammenheng med måten vi arbeider og bor på, med hvordan samfunnets komunikasjonsproblemer løses og hvordan kultur og utdanning er organisert. Folks helse og sosiale velvære er noe sekundært i forhold til den kapitalistiske produksjonens krav.

Å skape et samfunn der det ikke finnes noen "helse- og sosial"-sektor i den forstand som vi er vant til å tenke på det, krever at de sektorene som er utformet rundt kapitalismens makt- og utbyttingsforhold, brytes opp. Helt nye forhold må komme i stedet. Men hvordan skal vi komme på sporet av disse nye forholdene, i et samfunn som er formet av de gamle? Her kommer betydninga av hverdagslivets "helhet" inn. "Hverdagslivet" – det arbeidende folkets umiddelbare og allsidige livssammenheng, er sjølsagt også et resultat av makt- og utbyttingsforholda i samfunnet vårt. Her leves resultatene av at "arbeidslivet" er en sektor, "helse" en annen og "kultur" en tredje. Her leves resultatene av alle beslutninger og tiltak ovenfra. Her skal folk knytte dette i hop og lage seg et sammenhengende og levelig liv. Og nettopp derfor er kanskje problemene og smerten folk strir med i hverdagslivet, signaler om hvilke nye forhold som må skapes. Når kvinnene forskrever seg i en tilværelse der de har "ett bein i hver leir", kan det tas som et signal om at de to leirene må bli én. Å velge hverdagens livssammenheng eller "helhet" som perspektiv på samfunnet og samfunnsutviklinga, gir en mulighet til å se samfunnets "store" strukturer som noe annet enn "selvfølgelige" og "naturlige". Dermed blir det kanskje lettere å få øye på hva som må forandres. Å velge hverdagens livssammenheng som perspektiv betyr også at en må gå inn folks egen måte å møte virkeligheten på, og forstå valgene de gjør i lys av det. Dette er en helt nødvendig del av en politikk som ser folk sjøl som den viktigste drivkrafta i å forandre verden.

Slik jeg ser det, er også hverdagslivsperspektivet nødvendig i kampen for å oppheve utbyttinga. Det er to grunner til det. For det første foregår ikke utbyttinga bare i "produksjonen". Beatrix Campbells beskrivelse av dagliglivet i de nord-engelske gruvedistriktene, viser at arbeidet til både gruvearbeideren i gruva og kona hans i hjemmet, var del av samme helhetlige prosess som gruveeierne trakk profitt ut av. Dersom utbyttinga skal oppheves, og arbeiderne sjøl få kontroll over arbeidsprosessen og arbeidsresultatet, må dette gjelde hele prosessen, både den som foregår i gruva og den som foregår i hjemmet. Og både kvinne og mann må få kontroll. For det andre er utbyttinga ikke noe som bare bestemmer arbeidsfolks liv på "arbeidsplassen". Makt- og utbyttingsforholda i samfunnet er med oss overalt, også i "fritida". Oppheving av utbyttinga må derfor innebære at arbeidsfolk får makt og kontroll over helheten i eget liv.

I et slikt nedafra-perspektiv ligger også en slags grunnholdning til hvordan urettferdighet bekjempes. Det er inngrodd i oss å tenke at rettferdig fordeling skal oppnås gjennom en form for utdeling av milde gaver fra de "sterke" til de "svake". Men problemet til de som kalles "svake", enten det er snakk om land, regioner eller mennesker, er vanligvis at de er undertrykt. Zaire er et land eventyrlig rikt på naturressurser. Når folket der lever i elendighet, skyldes det at rikdommene røves fra dem, av imperialistiske storselskaper i allianse med den innenlandske herskerklassen. Finnmark er heller ikke noe fattig fylke fra naturens side. Men det er blitt utbytta nesten som en koloni fra den sør-norske makta. Kvinner er ingen "svak gruppe". Tvert imot, de fleste kvinner i verden tvinges til å være umenneskelig sterke for å klare de byrdene mannssamfunnet legger på dem.

De såkalte "svake" trenger ikke først og fremst milde gaver, men frihet fra undertrykking og utbytting. Dette er det grunnleggende. Frihet fra undertrykking og utbytting, slik at land, regioner og mennesker kan bygge seg opp på grunnlag av egen styrke og egne ressurser. Når en ser på sier rettferdighet som noe som oppstår gjennom omfordeling fra de "sterke" til de "svake", opprettholdes de ulikhetene som skulle fjernes: De maktforholda som gjør at noen er "sterke" og noen er "svake" i utgangspunktet tilsløres, og de "svake" fratas verdigheten sin.

Dette er ikke et argument mot at land, regioner og mennesker skal dele på ressurser som de har ulik tilgang på. Det er heller ikke et argument mot at det skal finnes sentrale organer og mekanismer som gjør en sånn fordeling mulig. Men det er et argument mot at en slik omfordeling kan være hovedgrunnlaget for å skape et mer rettferdig samfunn. Grunnlaget må være kampen for å fjerne de undertrykkingsforholda som hindrer land, regioner og mennesker å bygge opp sin egen styrke, på grunnlag av egne ressurser og egen verdighet.

Her vil jeg diskutere hverdagslivsperspektivet i forhold til fem områder:

 

Hverdagslivsperspektiv og plan: To slags virkelighet

Skillet mellom økonomi og politikk er selve grunnlaget for det kapitalistiske demokratiet. Økonomien opprettholder og styrer tilsynelatende seg sjøl gjennom de økonomiske "naturlovene". Politikken skraper bare på det økonomiske livets overflate. Arenaen for "politikk" begrenses til det ufarlige.

I det nye samfunnet må dette være kvalitativt annerledes. Hele tanken bak planøkonomi er jo at politikken og økonomien skal knyttes sammen, at politikken skal styre økonomien. Dersom den økonomiske planen virkelig skal være innretta på folks behov, krever dette at disse behovene kommer til uttrykk, at folk har både stemme og makt. Demokratiet får dermed en helt annen funksjon enn under kapitalismen. Under sosialismen er demokratiet direkte knytta til økonomien, demokratiet er selve grunnlaget for at det er mulig å lage en plan som tjener folks behov. Hvis planlegginga blir sterkt sentralisert og toppstyrt, er det vanskelig å unngå at planen fjerner seg fra folks behov. Kanskje kan en si at demokrati inngår som en hovedfaktor i sosialismens økonomiske grunnlov.

Dette reiser djupere problemer enn de som stort sett har blitt drøftet i sosialistisk debatt. Det reiser spørsmål om hva slags kunnskap som blir regnet med og hva slags referanseramme som gjelder. Når vi snakker om planøkonomi, (og ikke først og fremst assosierer det med kjempespiker og byråkratisk ineffektivitet) har vi kanskje et bilde i likhet med det Leo Huberman tegner i boka "Menneskehetens rikdommer" fra 1936, i hodet. Huberman gir et, antakelig kraftig idealisert, bilde av planleggingsprosessen i Sovjet. Han starter med å si at under sosialismen er staten den eneste eieren av kapital, og må fatte alle beslutninger. Den sosialistiske regjeringa forsøker å få alle de ulike delene, alle de tusen og én varierende og kompliserte økonomiske aktivitetene til å passe harmonisk sammen, slik at alt fungerer smidig. Til dette trengs en plan. Og den statlige plakommisjonens første oppgave er å finne ut hvor mye arbeidskraft som finnes., hvordan det står til med de kollektive fabrikkene, hvilke naturressurser en rår over osv. osv "Fakta. Tall. Statistikk: Berg av statistikk," som Huberman sier (svensk utg. 1965, s. 242):

"Fra hver eneste institusjon i Sovjetunionen, fra hver eneste fabrikk, bondegård, farm, kvern, gruve, sjukehus, skole, forskningsinstitutt, fagforening, kooperativ forening, teatergruppe; fra alle disse, fra hver fjerneste avkrok av dette veldige området kommer svar på spørsmålene: Hva gjorde dere ifjor? Hva gjør dere i år? Hva håper dere å gjøre neste år? Hva slags hjelp trenger dere? Hva slags hjelp kan dere gi? Og hundre andre spørsmål stilles.

Alle disse opplysningene strømmer inn på Gosplans kontor, der de sammenfattes, organiseres og fordøyes av eksperter. Hele staben i Sovjetunionens Gosplan består nå av et par tusen statistiske eksperter og vitenskapelige teknikere av ulike slag, med et like stort antall sekretærer – helt sikkert det best utstyrte og samtidig mest omfattende permanente maskineri for statistiske undersøkelser som finnes i verden."

Så kommer de politiske organene inn i bildet. Første utkast til plan er resultat av diskusjonen mellom Gosplan og de politiske lederne. Deretter følger neste trinn. "I en sosialistisk planøkonomi er Hjernetrustens plan i og for seg ikke tilstrekkelig. Den må framlegges for hele folket til godkjenning," sier Huberman. Og han siterer Sovjet ambassadør i England, som forteller hvordan dette foregår (s. 243):

"Kontrollsifrene sendes de ulike folkekommisariatene og andre sentrale instanser som har hånd om den nasjonale økonomien, for eksempel: Folkekommissariatet for tungindustrien, folkekommissariatet for lettindustrien, handel, transport, utenrikshandel osv. for at de skal granske og kommentere tallene. Hver sentral instans henviser visse deler av planen til den instansen som ligger nærmest under den, slik at den individuelle fabrikken eller statsfarmen til slutt får se sin del av planen. Ved hvert stadium underkastes kontrollsifrene en svært nøye granskning. Når de når siste stasjon på sin reise fra den statlige planleggingskommisjonen, fabrikken eller kollektivbruket, tar alle interesserte arbeidere og bønder aktivt del i diskusjonen og kommer med forslag og bemerkninger. Etter dette sendes kontrollsifrene tilbake gjennom samme instanser, med tillegg og forbedringer til den statlige plankomiteen."

Berg av statistikk. En hær av eksperter og vitenskapelige teknikere, og "et like stort antall sekretærer". Og "interesserte arbeidere og bønder" som "tar aktivt del i diskusjonen". Det er ikke vanskelig å forstå at et slikt system, sjøl med de aller beste intensjoner, kunne bli tungrodd, byråkratisk og med tusen muligheter for informasjonsvridninger. Moderne informasjonsteknologi ville sikkert kunne rydde vekk en del av vanskene. Men etter mitt syn har denne modellen et mer grunnleggende problem, og det dreier seg om referanseramme. Hva slags sammenheng er det mellom virkeligheten, slik den blir konstruert av Gosplans eksperthær på grunnlag av "berget av statistikk", og virkeligheten, slik den leves i det daglige av Sovjetunionens arbeidere og bønder, kvinner og menn? Gosplan konstruerer virkeligheten slik at den passer overens med administrasjons- og beslutningssystemet: folkekommissariatene for tungindustri, lettindustri, handel, transport, utenrikshandel osv. Men menneskene lever ikke i "tungindistrien", "lettindustrien" eller "transporten". De lever et helhetlig dagligliv med allsidige behov. Dette helhetlige dagliglivet forsvinner på veien opp til Gosplan. Det kappes opp i biter og puttes inn i hver sin sektor (og noe forsvinner fullstendig, slik som f.eks. kvinnenes hus- og omsorgsarbeid). Så kommer planen tilbake igjen, satt sammen sektor for sektor. Og denne planen former igjen menneskenes dagligliv. De må leve konsekvensene av sektorplanen, konsekvenser som de på toppen kanskje verken kjenner, skjønner eller interesserer seg særlig for.

Akkurat dette er på ingen måte spesielt for planøkonomier. I mars 1990 deltok jeg på en kvinnekonferanse på Sørøya i Finnmark. Arrangører var kystfiskerkvinneaksjonen på Sørøya, og konferansens tema var krisa i fiskeriene, hvordan den rammer kvinner og hva kvinner kan gjøre. Noe av det som slo sterkest igjennom, var nettopp kvinnenes opplevelse av at deres hverdag og virkelighetsoppfatning ikke "passet inn" i det offentlige livets politiske og økonomiske kategorier: Kvinnebevegelsen og samebevegelsen handler om det samme, om kunnskap som er gjort til en ikke-virkelighet, sa Jorun, som snakket for de samiske kvinnene. Virkeligheten finnes her, den organiserte politikken er noe helt annet, og det er ingen sammenheng, sa Kristin fra Nordreisa. signe var fra Rognsund, en plass der det "ikke er mange yrker og arbeidsplasser, men masse arbeid". Mariette fra Lofoten hadde sett på statistikken. Men fisket som livsform passer ikke inn i byråkratenes ferdiglaga bokser. "Vi vet hva et årsverk i fiskerinæringa er. Det er ei mamma som står opp klokka tre på natta og egner, som kommer hjem og sender ungene på skolen, som tar med seg den minste og går i egnebua pånytt. Og det er en pappa som er på havet, der det ikke gjelder noen åttetimersdag og regulerte spisepauser." Og Siri, forsker fra Tromsø, sa det slik: Livet vi har hatt, har vært prega av mangfold og allsidighet. Fiskerkvinnene forholder seg til så mange parter: til hus og hjem, og til mange næringer: fiske/fangst, foredling, omsorgsansvar i offentlig sektor. Det er et liv som er helhetlig, og som gjør det vanskelig å kjempe i et offentlig liv som er delt i sektorer. Kvinnene på grunnplanet lager helheten i livet. Men det er ikke slik samfunnet er organisert. Vi skal kjempe mot en part som ikke ser helheten slik som oss.

Erfaringene med utviklingsprosjekter i den 3. verden, ledet av vestlige "eksperter", viser også gapet mellom lokalbefolkningas, og særlig kvinnenes hverdagsvirkelighet på den ene sida, og "ekspertenes" kategorier og tenkemåte på den andre. Siden lokalbefolkninga er de som skal "hjelpes", som pr. definisjon er uvitende og uvitenskapelige, og "ekspertene" er de som kan og vet, blir den lokale kunnskapen om natur, kultur og levekår usynlig og ugyldig. Ekstra sterkt virker dette i forhold til kvinner, som med selvfølgelighet er mer "uvitende", "uvitenskapelige", usynlige og ugyldige enn menn. Resultatene av utviklingsekspertenes stupide arroganse kan være fryktelige. Men det er lokalbefolkninga, og ofte særlig kvinnene, som må bære konsekvensene.

En viktig del av kvinnenes kunnskap blir dermed kunnskap om konsekvenser (se Eide, 1990). Kvinner blir konsekvenseksperter, fordi de må leve med resultatene av alle vedtak, planer, prioriteringer og tiltak ovenfra. Det er kvinnenes oppgave, i praktisk talt alle samfunn, å få hverdagen til å fungere. Kvinner tråkler ihop dagliglivet, de bruker seg sjøl og tida si som buffere mot et samfunn som ikke er organisert for å ivareta folks hverdagsbehov.

Et hovedproblem ved planøkonomier og planøkonomisk tenkning er at den ikke har opphevd, ja, ikke en gang bevisstgjort, dette gapet mellom virkeligheten, slik den konstrueres på toppen, og virkeligheten, slik den leves i det daglige av folk flest. Det er virkeligheten på toppen som har makt, som har anerkjent kunnskap og et anerkjent språk. Hverdagsvirkeligheten kan ikke uttrykkes i dette språket. Kategoriene og begrepene passer ikke. Forsøkene på å si noe om hverdagsvirkeligheten, blir dermed uforståelige, ulogiske, bare til å overhøre. Skal en bli "hørt", må en snakke i de anerkjente kategoriene. Men da blir budskapet et annet. Det en egentlig ville si, forsvinner på veien.

Folk lever i sin helhetlige hverdagsvirkelighet, treffer sine valg og utfører sine handlinger ut fra denne referanseramma. Men siden denne referanseramma er en annen enn maktas, og dermed usynlig- og ugyldiggjort , blir folks handlinger og valg ofte uforståelige fra maktas synspunkt. Dermed avskrives de som dumme, irrasjonelle, uansvarlige osv. osv. Og alt dette gjelder i særdeleshet kvinner, som usynliggjøres og ugyldiggjøres dobbelt opp.

Under kapitalismen er dette en effektiv herskerteknikk for dem som sitter med makta. Det sikrer blant annet at det formelle demokratiet aldri kan bli noen trusel mot den bestående orden. For dette demokratiets kategorier, språk, og definisjoner av hva som er gyldig og ikke gyldig kunnskap, er laga på maktas premisser.

Under sosialismen er imidlertid dette gapet mellom vanlige folks referanseramme og referanseramma til dem som sitter på toppen, et grunnproblem. For økonomien skal være innretta på å oppfylle folks behov, ikke på størst mulig profitt til et lite mindretall. Men behovene finnes der nede, i det daglige. Dersom det ikke finnes noen måte å uttrykke disse behovene på, må planen nødvendigvis bli vridd i en annen retning. I beste fall i retning av hva de på toppen mener er folks behov. I verste fall i retning av hva som tjener toppens egne, snevre interesser. Begge deler har vi sett i samfunn som har prøvd å bygge sosialisme.

I Hubermans entusiastiske beskrivelse av planprosessen i Sovjet ser vi hvordan dette problemet må oppstå. Bønder og arbeidere "kommer med forslag og bemerkninger" til regjeringas og Gosplans utkast. Men referanseramma, premissene, er virkeligheten slik den er konstruert på toppen. "Forslag og bemerkninger" må tilpasses denne ramma. Bryter de med ramma, får de ihvertfall ingen virkning. Skrik på et fremmed språk blir ikke forstått.

Slik blir demokrati i djupeste forstand en stor utfordring i kampen for å bygge et nytt samfunn. Hvordan gjøre den kunnskapen og det språket som uttrykker vanlige folks hverdagsvirkelighet gyldig? Hvordan skal folks behov ellers kunne formuleres? Hvordan skape maktorganer, økonomisk og politisk strategi som bygger på dette? Det må bety en langt djupere revolusjon enn noen som hittil er gjennomført.

Av de store, revolusjonære teoretikerne er det Mao som har kommet lengst i å sette fingeren på dette problemet, i sin formulering av prinsippet om "masselinja". "Folket og bare folket er den drivkraft som skaper verdenshistorien", sa Mao. "Det er massene som er de virkelige heltene, sjøl er vi ofte barnslige og uvitende. Begriper en ikke det, kan en ikke gjøre regning med å tilegne seg minimale kunnskaper engang." Klarere enn noen før satte Mao vanlige folk i sentrum for verdenshistoria. Klarere enn noen før han systematiserte han hva dette betyr for politisk arbeid. Den som vil forandre verden, må gå ut blant vanlige folk, lære av dem, oppsummere erfaringene deres, kjenne problemene deres, snakke språket deres, sette dem i bevegelse, knytte seg til deres bevegelser. Det finnes ingen snarvei til forandring som går over hodene på dem Mao kalte "massene". Slike snarveier fører uunngåelig tilbake, til undertrykking og utbytting på nytt.

Teorien om "masselinja" har et sant, demokratisk innhold som går langt utapå noe det norske parlamentariske demokratiets propagandister kan prestere. Det er neppe noen tilfeldighet at det var den kinesiske revolusjonen som utvikla teorien om "masselinja". Mao satte hele verdens verdisystem på hodet. Det mest forakta, utbytta og fornedra vesen på jorda, nemlig fattigbonden i den 3. verden, gjorde han til helt. For folk i vår del av verden, som uten unntak er mer eller mindre smittet av den hvite arrogansen, ville det vært langt vanskeligere å formulere tesen om at massene er de virkelige heltene, og med det også mene jordas elendige i de fattige landa.

Men også i Kina forsvant "masselinja" et sted på veien. Det er sikkert mange grunner til det, som jeg ikke kan gå inn på her. Men problemet: hvordan vanlige folks hverdagsvirkelighet skal danne grunnlaget for samfunnsutviklinga, står der fortsatt.

 

Trær eller folkemakt?

Hvis økonomien skal være til for folks skyld, og hvis demokratiet skal styre økonomien, må vi kanskje bryte med noe mer enn de kapitalistiske markedskreftene. Hvordan kan vi tenke plan med utgangspunkt i hverdagslivsperspektivet? En økonomi som skal være til for menneskenes skyld, må ha som siktepunkt at det skapes et godt hverdagsliv for arbeidsfolk. Den må ta utgangspunkt i virkeligheten sett nedafra. Det betyr at makta til å bestemme premissene for planen må ligge hos folk sjøl. Vi trenger en strategi for å omskape hverdagsliv til plan.

Og vi trenger en strategi for å omskape plan til hverdagsliv. For et nytt samfunn vil nødvendigvis ha en rekke overordna, politiske og økonomiske målsettinger som skal gjennomføres. En av dem vil måtte være en kraftig omlegging av produksjon og forbruk i retning lavenergi, lavressurs-økonomi. Men økonomiske (og andre) planer må forankres i folks nære interesser og hverdagsliv. Hvis ikke, vil de enten ikke bli gjennomført, bli møtt med sabotasje, eller de må gjennomføres med tvang og makt, med hær og politi. Et eksempel er den store handlinsplanen for de tropiske skogene (TFAP) som er utarbeida av FNs miljøprogram, av FAO, Verdensbanken og Verdens Ressursinstitutt. Prosjektet ble satt i gang i 1985, og får bevilgninger på mer enn en milliard dollar i året. 73 3.verden-land er involvert.

En uavhengig organisasjon som heter verdens regnskogbevegelse (WRM) har offentliggjort en svært kritisk rapport. Etter deres mening vil planen ikke stoppe avskoginga. En av grunnene er at den ser bort fra de politiske årsakene til at skog blir omgjort til jordbruksland. Som eksempel nevner de planen for Peru. Denne planen peker på at millioner av hektar skog blir ødelagt fordi fattigbønder uten jord bare har én mulighet: Å gå løs på skogen. Men planen forslår ingen alternativer for fattigbøndene. Den foreslår ingen jordreform. Dette er en plan som ikke kan få noen virkning, eller som må gjennomføres ved beinhard forfølging og krig mot fattigbøndene. Fra sosialismens historie kjenner vi planer som delvis er blitt gjennomført med tvang og makt. Riktige og fornuftige overordna målsettinger hjelper lite dersom planen ikke har løsninger som folk kan leve med og oppfatte som positive i hverdagslivet. Derfor må planen ha utspring på grunnplanet. Det viser seg ofte at vellykkete forandringer har utgangspunkt i et slags "hverdagslivsperspektiv". Varun Vidyarthi snakket på SEED-konferansen i Bergen (et uoffisielt forum i tilknytning til den store, internasjonale konferansen om oppfølging av Brundtland-kommisjonens rapport i mai 1990) om arbeidet sitt på landsbygda i India. Vidhyarthi satte den byråkratiske tilnærmingsmåten opp mot det han kalte den "folkelige" (1990, side 30):

"Den byråkratiske og institusjonelle tilnærmingen er: "Ingen trær? OK, la oss plante trær." Men la oss i stedet gå tilbake og finne ut hvorfor folk ikke vil plante trær. Årsaken viser seg å være at de ikke har rett til jorda; altså noe mer grunnleggende.

Jeg skal gi dere et lite eksempel på hva en folkelig tilnærming er, sammenliknet med en byråkratisk. En landsby i det nordlige India hadde følgende problemer: Ingen trær i bakkehellingene, problemer med fyringsved, for-problemer og mangel på vann til vanning. Tidligere forsøk på å plante trær i hellingene fungerte ikke fordi befolkningen lot kyrene beite der og plantene ble ødelagt. Da en gruppe aktivister diskuterte dette med befolkningen, oppdaget de at deres energiproblemer var helt enestående. De hadde ikke vann til markene fordi reservoaret i landsbyen var mudret opp som en følge av jorderosjonen i hellingene. Da befolkningen forklarte problemet var det mulig å øke vannkapasiteten i reservoaret ved å stoppe erosjonen.

De dannet et selskap som alle landsbybeboere var medlem av. Landsbybeboerne bestemte kollektivt at de ikke skulle ta med kyrne til området som var utsatt for erosjon. Da vokste trærne ganske raskt opp igjen. Dammen ble større fordi oppmudringen opphørte. Resultatet var at markene ble vannet igjen, produksjonen økte og i dag er den samme landsbyen grønn og frodig, inntektene har økt – det er et helt nytt sted.

Det jeg forsøker å få fram med dette lille eksemplet er: La folk bestemme selv på grunnlag av sine egne prioriteringer. Det er folks egne anstrengelser som teller mest for å beskytte miljøet og energiressursene. Når vi snakker om miljøvern er det mindre viktig å plante trær; det viktige er å bygge opp folkelige institusjoner, regler og prosedyrer og former for samarbeid. Hvem skal dele byrdene og hvem skal dele fordelene? Denne grunnleggende metoden med å bygge institusjoner er fraværende i de teknokratiske og byråkratiske prosjektene: "Lag et prosjekt, bygg opp et byråkrati, så løser vi problemet", er melodien. Mye penger kommer gjennom Verdensbanken, SIDA,USAIS etc. til teknokratiske skogprosjekter der folket ikke deltar. La oss forlate denne byråkratiske tilnærmingsmåten.

Spørsmålet er: Hvordan skal vi trekke folk med i avgjørelser som styrer deres egne liv? Dette kan ikke skje før det finnes folkelige institusjoner der de kan delta i beslutningsprosessen."

Endringene måtte skje på lokalbefolkningas egne premisser, og ut fra deres helhetlige situasjon. Og hovedspørsmålet Vidyarthi stiller, dreier seg om demokrati: Folk må delta i avgjørelser som styrer deres egne liv, og det må finnes folkelige institusjoner der de kan delta i beslutningsprosessen.

De overordna måla for planen kan ikke bare finnes "der oppe", på den sentrale plankommisjonens kontor. De må komme til uttrykk i forhold mellom mennesker på grunnplanet, i levende allianser, i samarbeid, i måter å løse konflikter på, mellom ulike deler av det arbeidende folket.

 

Hverdagslivsperspektiv og kunnskap

Kunnskap, vitenskap og teknologi er menneskelige produkter, produkter av praksis. De er skapt i en samfunnsmessig sammenheng. Alle samfunn har sine "selvfølgelige sannheter" som det sjelden settes spørsmålstegn ved. Disse "selvfølgelige sannhetene" støtter opp under de rådende maktforholda. Og de ligger som uuttalte premisser bak de oppgavene vitenskapen og teknikken stiller seg. Dermed ligger bestemte interesser og maktforhold innebygd vitenskapens og teknikkens produkter.

Ei viktig side av kunnskapens innebygde maktforhold av dreier seg om hvem som gis mulighet til å handle. Medisinsk vitenskap kan tjene som eksempel. I et intervju (Klassekampen 25/10 1990) peker Vincente Navarro på at to hovedoppfatninger sto mot hverandre da den moderne medisinen ble etablert i Vesten. Den ene hovedretninga var representert ved Engels og den tyske sosialmedisineren Virchow. De så sykdom i sammenheng med arbeiderklassens levekår, og mente derfor at det var nødvendig å påvirke sosiale, økonomiske og politiske forhold. Ei slik oppfatning pekte mot klasseorganisering og politisk kamp fra arbeidsfolk sjøl som den typen handling som var best egna til å bedre folks helse. Men slike ideer passet ikke makthaverne, sier Navarro. De foretrakk den retninga i medisinen som så på sykdom som feil i maskineriet, klikk i samspillet mellom de forskjellige maskindelene i kroppen. Dette synet på menneske og sykdom ble det som slapp til i undervisning og forskning. Resultatet var ei spesialisering som var rettet mot enkeltdelene av maskinen, og deler av delene. Legene ble spesialister på hjertet – med flere underspesialiteter – på nervesystemet, nyrene osv. Bakterien ble oppfattet som det typiske eksemplet på sykdomsårsak, og mikroskopet ble det viktigste undersøkelsesinstrumentet. Det moderne sykehuset, med behandling basert på høyteknologi, ble templet for denne medisinen. Følgen var at folk sjøl ble fratatt muligheten til å handle i forhold til sykdom og helse. Den medisinske vitenskapen ble kunnskapsproduksjon for legen, ikke for pasienten. Å handle var legens oppgave, og pasienten måtte legge sin skjebne i ekspertens hender.

Den britiske kriminologen David Garland sammenlikner de to fagene kriminologi og antropologi: Begge fag er forsøk på å beskrive "den andre", sier han. I kriminologiens tilfelle dreier det seg om "den kriminelle". For antropologiens del er det snakk om folk fra "fremmede kulturer". Forskjellen mellom "dem" og "oss" blir sentral. Både den kriminologiske og den antropologiske vitenskapen var i utgangspunktet knyttet til systemer for å kontrollere "den andre": Kriminologien til retts- og fengselsvesenet, antropologien til koloniadministrasjonen. Dermed blir forholdet mellom den som studerer og den som studeres uunngåelig et maktforhold (Garland 1991). Dette påvirker for det første hva en er i stand til å se. For det andre virker det inn på hva slags handlinger det blir mulig å foreta på grunnlag av den kunnskapen som produseres: Det må nødvendigvis bli handlinger som "den andre" er objekt for. "Den kriminelle" og "den fremmede" er mennesker som det blir gjort noe med, ikke mennesker som handler sjøl.

Kvinner har også vært, og er fortsatt, "den andre" i vitenskapens øyne. I forbindelse med moderne reproduksjonsteknologi kommer det særlig tydelig fram hvordan kvinner blir noe som skal manipuleres og kontrolleres, og til dels eksperimenteres med. Janice G. Raymond skriver (1989, s. 83):

"Interessen for fosterteknologi samles rundt fosteret, ikke rundt kroppen til den kvinnen som er gjenstand for all denne eksperimenteringen. Også her florerer verbale nyvinninger. I stadig sterkere grad blir gravide kvinner, eller kvinner som prøver å bli gravide, omtalt som "moderlige (maternal) beholdere", "omgivelser" og "menneskelige eggbanker". Kvinner som kvinner, med integritet, sjølbestemmelse og grunnleggende menneskeretter blir usynlige i debatten om fosterteknologi."

Her er det ikke kvinnen som sjølstendig og handlende vesen som er utgangspunkt for kunnskapsproduksjonen. Det er eksperten (oftest mannlig) som handler og vet, mens kvinnen blir "råstoff".

 

Kunnskap med hvem?

En som har vært opptatt av maktforholda som er innebygd i kunnskapsproduksjonen, er den franske filosofen Michel Foucault. I boka "Det moderne fengsels historie" (1977) beskriver han hvordan den dominerende hersketeknikken endret seg i overgangen mellom føydalisme og kapitalisme. Føydalismens åpent voldelige, brutale, festglade og ekspressive samfunn ble erstattet med den økonomiserende, effektivitetsopptatte, formålsrasjonelle kapitalismen. Og kapitalismen utviklet sin egen hersketeknikk: disiplinen. Slik karakteriserer Foucault den "disiplinære øvrighet" som etterhvert avløser den føydale (s. 155) :

"Den disiplinære øvrighet er virkelig en øvrighet som i stedet for å utsuge og skattlegge, har som oppgave å dressere, eller rettere: den dresserer for å kunne utsuge og utpresse enda mer. /.../ Ikke en triumferende øvrighet som liter på sin egen overmakt og sine voldsomme maktdemonstrasjoner. Men en beskjeden, mistroisk øvrighet som arter seg som en idelig økonomisering med alt og alle."

Undersåttene skal altså nå dresseres til nyttige, effektive bruksgjenstander i produksjonen og i resten av samfunnsmaskineriet. De moderne "menneskevitenskapene" som begynte å vokse fram i denne perioden (i løpet av det 18. og 19. århundre), som f.eks. pedagogikk. psykologi, psykiatri, kriminologi, var i følge Foucault uløselig knyttet til denne dressuren. Selve den disiplinære maktutøvelsen brakte fram en ny type kunnskap som igjen kunne brukes i disiplineringens tjeneste. Undersøkelser foretas for å se om folk når opp til en fastsatt norm, enten det gjelder kunnskap, arbeidstempo, ferdigheter, oppførsel, helse. Slike undersøkelser innebærer at noe blir definert som avvik, og avvik straffes. Alle må avsløre for makta hvor mye eller lite de avviker fra normen, de må avgi kunnskap om seg sjøl. Gjennom denne kunnskapen kan disiplineringsmetodene ytterligere effektiviseres.

Disiplinens hersketeknikk ble tatt i bruk i de aller fleste samfunnsinstitusjoner. Vitenskapelige framskritt og økt kunnskap var knyttet til et bestemt formål, og til et bestemt maktforhold.

Prototypen på den kapitalistiske dressuren er vel Taylorismen. Den amerikanske ingeniøren Frederick Taylor innførte såkalte "time-and-motion"-studier i industrien. Arbeiderens bevegelser ble analysert og delt opp i elementer, og de "overflødige" bevegelsene ble kuttet ut, slik at arbeiderens kropp ble et mest mulig effektivt tilbehør til maskinen.

Menneskene er blitt menneskemateriale som skal formes og dresseres til elementer som passer effektivt og økonomisk inn i det store samfunnsmaskineriet. Andre har pekt på at i overgangen til kapitalismen skjedde noe liknende med naturen. Vandana Shiva skriver at (1989, s. 41)

"... denne forvandlingen av naturen fra en levende, livgivende mor til en treg, død og manipulerbar masse, passet som hånd i hanske for den framvoksende kapitalismen som var basert på utbytting."

Som eksempel på denne forvandlinga nevner hun blant annet Francis Bacon, en av den moderne vitenskaps fedre, som klart knytter den framvoksende vitenskapen til det å erobre, kontrollere og undertvinge naturen. I sin oppsummering av tradisjonen fra Francis Bacon, hevder Shiva at denne retninga har oppkastet seg til den eneste gyldige vitenskapelige metoden og det eneste vitenskapelige systemet. Den har omskapt kompliserte kunnskapstradisjoner preget av mangfold til en enhetlig tenkemåte. Denne tenkemåten framstilles som objektiv og nøytral. I virkeligheten har den utspring i bestemte klasse- og kjønnsinteresser. Denne spesielle tradisjonen er blitt gjort til en herskende og universell tradisjon som skal pådyttes alle klasser, kjønn og kulturer som den bidrar til å kontrollere og underordne. Vitenskapens snevre røtter i patriarkatet og i en spesiell klasse og kultur har blitt skjult bak påstander om allmengyldighet. En kan bare få øye på dette snevre utgangspunktet gjennom brillene til andre tradisjoner – tradisjonene til kvinner og ikke-vestlige folkeslag. Det er disse undertrykte tradisjonene som i dag avslører hvor kjønnsbasert den moderne vitenskapen er, og hvordan den er skapt for å dekke den herskende vestlige kulturens behov, og hvorfor en logisk følge av den er økologisk ødeleggelse og utbytting av naturen.

Også læren om naturen er altså, i følge Vandana Shiva, læren om å bruke naturen til et bestemt formål, og innafor et bestemt maktforhold. Disse maktforholda innebærer ikke bare at det er naturen som skal "beherskes". Også kvinner og andre folkeslag blir i så måte stilt på lik linje med naturen. Den herskende kunnskapstadsjonen fratar både arbeiderklassen, kvinnene og ikke-hvite folkeslag rollen som aktivt handlende.

Interesser og maktforhold er innebygd i vitenskap og teknologi. Det betyr ikke at ikke ny kunnskap og ny teknologi kan bidra til å endre disse maktforholda. Men virkningen er ofte tvetydig. La oss ta moderne prevensjonsteknologi som eksempel. Bortsett fra det enkle og ufarlige kondomet, har praktisk talt all forskning og utprøving av prevensjonsmetoder hatt som mål å gjøre noe med kvinnekroppen. Det er antakelig flere grunner til dette. For den mannsdominerte medisinen er kvinnekroppen og den kvinnelige seksualiteten objekt og materiale, noe det kan manipuleres og eksperimenteres med, i større grad enn mannskroppen og den mannlige seksualiteten. Den patriarkalske oppfatninga av kvinner som objekt har styrt prevensjonsforskninga. Men også kvinnene har ønsket prevensjonsmidler for kvinner velkommen, trass i bivirkninger og usikkerhet rundt langsiktige skadevirkninger. Grunnen er enkel: kondom er ingen løsning for kvinner, for den forutsetter at kvinner har makt til å påvirke menns atferd. For kvinner flest er det svært vanskelig å kreve av en mann hun er forelsket i at han skal bruke kondom hvis han sjøl ikke er særlig innstilt på det. Menn kan gjøre noe med kvinner for å endre sin situasjon. Kvinner kan ikke gjøre noe med menn, de må gjøre noe med seg sjøl.

Moderne prevensjonsteknologi har gitt kvinner større kontroll over egen fruktbarhet, og befridd mange for frykten for uønsket graviditet. Men det har skjedd innafor mannssamfunnets rammer, og på mannssamfunnets premisser. Og baksida av medaljen er at kvinner er blitt mer sårbare for seksuelt press fra menn, siden de ikke lenger har noen "gyldig grunn" til å si nei. Det vil si, de hadde ikke det før aids´en dukkket opp. Nå står heterofile kvinner i en situasjon der de ikke kan beskytte seg mot en dødelig sykdom uten å stille krav til menn, om kondombruk. Det nytter ikke lenger å gjøre noe med seg sjøl. Å ta forholdsregler mot eventuell smitte blir derfor ikke en teknisk sak, det blir et spørsmål om å gå på tvers av de rådende maktforholda mellom kjønnene.

Når vitenskap og teknologi som er utvikla i det kapitalistiske Vesten er blitt flyttet over til andre samfunn, har det fulgt en hel skokk av nisser med på flyttelasset. Noen sider ved utviklinga i Sovjet kan kanskje forstås i dette lyset. I Vesten skjedde utviklinga av industrisamfunnet, og dermed disiplineringa av føydalismens underklasse til fabrikkarbeidere, samtidig med framveksten av kapitalistiske produksjonsforhold. I Sovjet, derimot, skjedde det i for en stor del gjennom Stalins femårsplaner, og det i et fabelaktig tempo. Fossum (1984, s. 15) skriver om hvordan Sovjet ble forvandlet til en industriell stormakt på 12 – 13 år. Mange titalls millioner mennesker "ble rykket fra middelalderen og inn i det 20 århundre ". Den russiske arbeiderklassen som gjennomførte industrialiseringa i all hovedsak var en ny arbeiderklasse. Klassen økte med ca. 15 millioner i løpet av 30-åra. Og Fossum skriver (18):

"De ofret så mye. Samtidig kom de fra den fiendtlige landsbygda. De var analfabeter. De kjente ikke industriell disiplin. /.../ Å styre disse 15 millionene i oppbygginga av den nye russiske tungindustrien kan ikke ha vært lett."

Fossum skriver også at lovene i arbeidslivet var svært strenge, små forseelser ble straffet hardt.

På ett vis skulle altså den sovjetiske sosialismen både disiplinere og frigjøre arbeiderklassen på samme tid. Den skulle gjøre dem til lydige produsenter, og til "herrer i eget hus". Det var kanskje en umulig oppgave. I praksis ble disiplineringa hovedsaka, styrt av liknende metoder, og kanskje en liknende filosofi som hadde preget kapitalismens gjennombrudd. Kan hende gjaldt det samme forholdet til naturen. Som kapitalismen skapte Stalins økonomi utvikling, men til en fryktelig pris.

I perioder med mye klassekamp og sterke folkelige bevegelser har det gjerne oppstått diskusjoner blant intellektuelle om hvem kunnskapen skal tjene. "For hvem?" er spørsmålet en har stilt seg. Det å stille dette spørsmålet, er å ta et viktig skritt vekk fra den tilslørende ideen om vitenskapens nøytralitet og objektivitet. Som det er blitt sagt: Når en forsker erklærer seg som objektiv og nøytral, betyr det bare at han/hun har tatt stilling på den gærne sida. Men problemet går djupere. Det dreier seg ikke bare om hvem intellektuelle skal stille sin ekspertise til rådighet for. I stedet for "For hvem?" bør en antakelig spørre: "Med hvem?" For det dreier seg også om hva som er ekspertise, og hva som er kunnskap. Og det dreier seg ikke minst om hvem som skal handle og hvem som er "den andre" – den det blir gjort noe med.

Kunnskapsproduksjonen er uløselig knytta til spørsmålet om demokrati. Det dreier seg ikke først og fremst om utdanningsnivå, sjøl om høyt utdanningsnivå absolutt må ses på som et gode i et samfunn. Det dreier seg om at virkelig demokrati er umulig uten en kunnskapsproduksjonen som er "med folket", og som har vanlige folks frigjøring og kontroll over egne liv som innebygd premiss. Det innebærer en type kunnskap der de viktige, de avgjørende handlingene ligger i vanlige folks hender, ikke i hendene på eksperter, kontrollører og overordnede.

Én type kunnskap blir viktig og gyldig dersom en ønsker å bruke Indias skogsområder til lønnsom tømmerproduksjon for å eksportere og skaffe landet valutainntekter. En helt annen type kunnskap blir viktig og gyldig dersom en ønsker at lokalbefolkninga i skogsområdene skal skape seg et godt liv. Én type kunnskap blir viktig dersom en ønsker å effektivisere og strømlinjeforme norsk "fiskerinæring". En annen type kunnskap blir viktig og gyldig dersom en ønsker gode lokalsamfunn langs den nord-norske kysten. Én type kunnskap blir viktig og gyldig dersom en ønsker å nå et rekordhøyt planmål for stålproduksjonen. En annen type kunnskap blir viktig dersom en ønsker at kvinnene skal slippe beinhardt dobbeltarbeid, og ha mulighet til å delta aktivt i utforminga av samfunnet. Til den første typen kunnskapsproduksjon har en lite bruk for kvinnebøndenes, kystbefolkningas og arbeiderkvinnenes viten. Livene deres er noe som må tilpasse seg, så godt det lar seg gjøre, tømmerproduksjonen, effektiviseringa av fiskerinæringa og planmålene for stålproduksjonen. For den andre typen kunnskap er viten om hverdagslivets behov, allsidighet og sammenhenger grunnleggende. Men den institusjonaliserte kunnskapen er oppsplitta i atskilte fag på samme måte som administrasjon og samfunnsplanlegging er delt i sektorer: økonomi for seg, medisin for seg, sosiologi for seg. Utviklinga av stadig nye fag og faglige spesialiteter blir ofte framstilt som en iboende følge av vitenskapens egen utvikling. Det hoper seg opp mer og mer kunnskap, og det er umulig å studere alt på én gang. En må dele opp, avgrense og spesialisere. Dette er bare delvis sant. Det er sant at en alltid må dele opp og avgrense på en eller annen måte når en skal studere et fenomen. Men det er noe helt annet enn at de nåværende faggrensene er et resultat av "vitenskapens egen utvikling". Når medisin ikke handler om økonomi, skyldes det ikke at folks helse og sjukdom i virkeligheten ikke handler om økonomi. Tvert om. I virkeligheten handler folks helse og sjukdom mye mer om økonomi enn om kirurgi og bakteriologi. De nåværende faggrensene er like mye et resultat av maktstrukturer, administrative behov, tilsløringer av sammenhenger og virkelighetsforvrengninger i det samfunnet som har skapt dem, som av vitenskapens egen, iboende logikk. En kunnskapsproduksjon med folket, der de avgjørende handlingene ligger hos folk sjøl, må oftest bryte med de nåværende faggrensene og lete seg fram til de sammenhengene som er viktige for å forme folks hverdagsliv.

Kunnskapsproduksjonen i samfunnet tjener i dag andre interesser enn det å skape et godt hverdagsliv for vanlige folk. Dessuten ser en vanligvis på kunnskapsproduksjon som noe som foregår i forskningslaboratorier og på universiteter. Vanlige folk blir sett på som dumme og uvitende. Dette skillet mellom hverdagsliv og vitenskap, og denne forakten for vanlige folk, gjør at "ekspertene" sjelden oppsøker den kunnskapskilden vanlige folk utgjør. Timberlake (1986 b) har en rekke eksempler fra Afrika, blant annet disse:

"Vi kan ikke fortsette i det uendelige. Vitenskapen kan ikke gå videre uten resultater å vise til. Vi kan ikke fortsette med denne typen tradisjonell forskning. Vi trenger sosiologer som kan gå ut og finne ut hva bøndene tenker (Hans direktorat har nylig ansatt en sosiolog)."

Én ting er sosiologer som skal "gå ut og finne ut hva bøndene tenker". At en sosiolog nødvendigvis har mer respekt for bøndenenes kunnskap og større evne til å se verden fra deres perspektiv enn en jordbruksekspert, er knapt noen selvfølge. Å sende sosiologer der landbruksekspertene kommer til kort, blir i en forstand mer av det samme: En ekspert skal hjelpe ekspertene til å tolke bøndenes uforståelige atferd.

Problemet er ikke først og fremst den gale typen eksperter. Problemet er, i djupeste forstand, demokrati. Bøndene trenger makt til å sette sin virkelighetsoppfatning igjennom, og til å skape en kunnskapsproduksjon basert på denne. Dette er ikke et problem som bare gjelder Afrika. Det gjelder like mye forholdet mellom vanlige folk og de herskende her i Norge. Langt på vei er dette også et uløst problem i sosialistisk teori og praksis.

 

Hverdagslivsperspektiv og teknologi

Et nytt samfunn krever at arbeidsfolk får makta over teknologien. Hvilket utgangspunkt må utviklinga og bruken av teknologi må ha dersom den teknologiske utviklinga skal tjene arbeidsfolk, ikke bli et redskap til å herske over dem?

Delvis er det slik at den teknologiske utviklinga åpner muligheter som ike kan utnyttes fordi det økonomiske systemet og de rådende maktforholda står i veien. Frode Bygdnes er dreier fra Harstad. Han forteller (Ericsson, 1990, s. 14):

"En vanlig situasjon på verkstedet i dag er at båtene kommer inn og skal ha reparert et eller annet. Deler til rormaskin eller andre spesialdeler blir bestilt pr. telefon fra en hovedleverandør. Så blir delen sendt med ilpost eller flypost. Verkstedet sender ut egen bil for å hente den på flyplassen. Jeg som arbeider blir pressa til å jobbe overtid for å montere denne delen, som båten har ligget og venta på i flere dager.

Det er fullt mulig å lage hver eneste del på verkstedet. Før i tida ble det alltid gjort. Nå stilles det større krav til kvalitet og toleranser. Teknisk sett er det en bagatell å innfri dette kravet. Med datastyrte dreibenker kunne vi fått on-line alle data som var nødvendige for å kjøre dreibenken/maskina med de fineste toleranser og strengeste krav. Oppgaven hadde bare vært å sette riktig råemne i maskinen. Å produsere delen straks på verkstedet på dette viset, ville ha mange fordeler: Båten hadde fått kortere ventetid. Transportutgiftene hadde blitt eliminert. Det hadde vært unødvendig med et sentralt lager av deler. Men viktigst av alt, vi hadde opprettholdt en større del av produksjonen lokalt. Det ville vært et viktig bidrag til en desentralisert bosetting. Men nettopp der stopper interessen for å utnytte ny teknologi. Produksjonen kan desentraliseres på bekostning av monopolsituasjonen for leverandørene. Det ligger mer penger i å selge varene enn i å selge tegninger. Og i dag gjør leverandøren og transportselskapene også penger på forsendelsen. Forsendelsen føres på kunden og utgjør ofte en større kostnad enn selve varen."

Frode Bygdnes´ eksempel med delen og båten er nok ikke så spesielt. Moderne teknologi åpner store muligheter for desentralisert produksjon av den typen han snakker om. Det betyr også at det går an å skape lokalsamfunn med varierte arbeidsplasser og variert produksjon i alle deler av landet. Det går an å lokalisere arbeidsplasser ut fra hensynet til et godt hverdagsliv. Produksjonen kan komme til arbeideren, i stedet for omvendt. Men det krever makt til Frode Bygdnes og andre arbeidsfolk i hans lokalsamfunn.

I boka "Vidunderlige, nye hverdag" (1982) drøfter Tarja Cronberg og Inga-Lisa Sangregorio hvordan mikroelektronikkens utvikling kan bidra til å gjøre det lettere å virkeliggjøre en del visjoner som ble utformet på en nordisk konferanse over temaet "Bygge og bo på kvinners vilkår". De peker på følgende:

I følge Cronberg og Sangregorio skulle dette åpne muligheter for å realisere målsettinger som konferansen formulerte slik (s. 99):

"Dette samfunnet er organisert i mindre, oversiktlige enheter som i stor grad er selvforsynt, og som utnytter lokale ressurser for produksjon og styring. Lokalsamfunnet er organisert slik at det på en meningsfylt måte føyer sammen de store organiserende strukturene og dagliglivets krav, slik at alle er delaktige i vårt felles ansvar for: forbruket av natur og energi, teknologi, arbeid, omsorg, beslutninger, bomiljø og omgivelser. Bomiljø og arbeidsliv er organisert utifra behovet for nærhet mellom de ulike funksjonene i dagliglivet: nærhet mellom bolig, arbeid og rekreasjon, geografisk og i tid; nærhet mellom omsorg og produksjon; nærhet mellom ulike aldersgrupper. /.../ Omsorg og utvikling av det sosiale fellesskapet er en del av det nødvendige arbeidet som alle må dele. Kortere arbeidstid for alle i produksjonen gir også menn mulighet til å delta i dette arbeidet."

Nå, nesten ti år seinere, kan vi trygt slå fast at disse mulighetene ikke er realisert. I stedet for kortere arbeidstid har vi fått økt arbeidsløshet. I Norge er 6-timersdagen i ferd med å forsvinne fullstendig fra den politiske dagsorden, både hos venstresidas partier og i store deler av fagbevegelsen. Og arbeidsgiverne krever at tidligere gjennomførte arbeidstidsforkortelser skal avskaffes i offentlig sektor. Det er ikke blitt mer ressurser til omsorgsarbeid, tvert imot kuttes det kraftig ned på livsviktige tilbud. Og lokalsamfunn og småsteder har ikke styrket seg, de raseres i stadig økende tempo.

Det første problemet er sjølsagt kapitalismen som økonomisk system, der økt profitt til et lite mindretall er drivkrafta. Da vil teknologiens muligheter bli brukt til å realisere dette målet. Men det er heller ingen selvfølge at teknologien vil bli et middel til å virkeliggjøre konferansens visjoner i et sosialistisk samfunn. Det avhenger av hva som er planens utsiktspunkt, og det avhenger av maktforholdene, ikke minst mellom kvinner og menn.

Teknologiske endringer kan også føre til at rådende maktforhold, for eksempel mellom kvinner og menn, forsterkes. Raj (1989, s. 103) peker på at svært lite er blitt gjort for å lette det slitsomme arbeidet som i hovedsak blir gjort av kvinner: samle brensel, hente vann, lage mat, vaske. Ofte betyr innføring av moderne teknologi en forverring av kvinners situasjon. I områder i India der det foregår modernisering av jordbruket, fikk kvinner inntil ganske nylig aldri delta i opplæringsprogrammer, trass i at de er i flertall i jordbruksproduksjonen. Bruk og vedlikehold av maskiner krever arbeidskraft som har fått opplæring. Og når bruken av maskiner øker, er mennene de første som får fast arbeid. Kvinnene blir derfor redusert til løsarbeidere. Kvinnene får bare de jobbene som ikke kan gjøres med maskiner, eller som er ubehagelige. Ny teknologi er arbeidsbesparende for menn, men for kvinner har det betydd mer slit.

Rajs eksempel fra den indiske landsbygda viser at innføring av moderne teknologi ikke bare førte til mer slit, men også lavere status (de ble løsarbeidere) for kvinnene. Borgny Sira (1988) har skrevet et hefte om utviklinga av reingjøringsyrket i Norge. Å gjøre reint, det er noe kvinner kan. Når kvinner gikk ut i yrkeslivet som reinholdere, hadde de med seg en temmelig solid bakgrunn for egne meninger om hvordan jobben skulle gjøres. Og de oppnådde atskillig sjølstendighet i arbeidssituasjonen sin. Overgangen til ny teknologi i form av fukt- og våtmopping, endret på dette. Slike metoder brukes ikke i private hjem. Kvinnene visste ikke automatisk hvordan de nye redskapene skulle brukes, og hvorfor det skulle vaskes akkurat slik. Men det ble arrangert kurs i reingjøring etter de nye metodene. Haken var bare at det i liten grad var reinholderne sjøl som deltok på disse kursene. Flertallet av deltakerne var arbeidsledere, vaktmestere, administrative ledere, konsulenter, planleggere, eiere av reingjøringsfirma. Som Sira skriver (s. 34):

"Det er stor forskjell på å bli innført i vaskemidlenes kjemi, golvdekkingslære, ergonomi, hygiene og bakteriespredning, maskinbruk og rett mopping, – og det å få stukket en mopp i handa og forklart raskt hvordan du skal bruke den."

Resultatet av innføring av den nye vasketeknologien var at kvinnene ble mindre kunnskapsrike og mer maktesløse i jobben sin, og mer avhengige av et mannlig sjefssjikt.

Ny teknologi innafor gamle rammer har ikke sjelden betydd mer nød, mer undertrykking. Derfor må teknologien og de sosiale rammene rundt den ses i sammenheng. Den teknologiske utviklinga må være del av en helhetlig strategi for at arbeidsfolk, kvinner og menn, kan erobre mer makt over eget hverdagsliv.

Men det er også et spørsmål om å skape ny teknologi tilpasset andre sosiale rammer. I et intervju om miljøpolitikk peker Bjørn Hauger (Opprør nr. 4, 1989) på at svært mye energi skaffes gjennom hardteknologiske løsninger: Storskala vannkraft, atomkraft, olje og kullkraftverk. Omkring 58% av all anvendt energi i USA går til varme, herav 23% over og 35% under vannets kokepunkt. Energiforsyning for å løse denne typen energibehov kan dekkes gjennom myke energikilder: Det kan gjøres med varmekilder som kan levere titalls eller høyst hundretalls grader i stedet for med brensler som har flammetemperatur på tusentalls grader. Dette siste er som å skjære smør med motorsag. Energiproduksjonen bør derfor skje i nærheten av brukeren, og tilpasses brukerens behov. Dette åpner for et mangfold av småskala teknologiske løsninger basert på fornybare energikilder.

Bjørn Hauger snakker her ut fra miljø- og energipolitiske hensyn. Men det er lett å se at de teknologiske løsningene han går inn for på energipolitikkens område også har konsekvenser for maktfordeling og demokrati. Energiproduksjon som skjer i nærheten av brukeren, og skreddersys til brukerens behov, det er en energiproduksjon som er i tråd med hverdagslivsperspektivet, og som styrker folks mulighet til kontroll over eget dagligliv.

 

Hverdagslivsperspektiv og "mikroplan"

Radikale, politiske analyser konsentrerer seg om de store, politiske strukturene. Å rette søkelyset mot de store, politiske strukturene er sjølsagt både riktig og nødvendig, for å unngå illusjoner om at små, trivielle reformer kan føre til grunnleggende samfunnsendring. Samtidig kan slike analyser bli farlig enøyde, på flere måter. Den ene måten har jeg alt vært inne på: Ved å utdefinere "mikro-planet" fra politikkens område, oppnår en å legge store deler av maktas mekanismer i et beskyttende mørke. Som Raymond Williams sier, betyr dette en farlig undervurdering av fienden, eller styrken i det samfunnssystemet en ønsker å bekjempe. For dette samfunnssystemet opprettholdes også gjennom daglig samhandling mellom folk, gjennom språk, følelser og djuptliggende holdninger.

En viktig erfaring kvinner har gjort, er nettopp at de rådende maktforholda ikke bare opprettholdes og gjenskapes gjennom store, tydelige tvangstiltak. Maktforholda opprettholdes og gjenskapes gjennom dagliglivets trivialiteter, gjennom alt som bare "blir sånn" uten noen bevisst plan eller tanke bak. "Den uendelige rekka av systematiske tilfeldigheter," har jeg kalt dette (Ericsson, 1987). Og Beatrix Campbell skriver om Orwell som ikke tok kvinnene med i sin historie om de engelske gruvesamfunnene (s. 101):

"Sjølsagt kunne han blitt tilgitt for en uaktsom utelatelse, men kvinner vet bedre enn de fleste at livet, som historia, består av uaktsomhet."

"Uaktsomhetene" og "tilfeldighetene" er konsekvent i kvinners disfavør.

I virkeligheten utspiller en stor del av maktas mekanismer seg på denne arenaen, som bare delvis er blitt anerkjent og systematisert som "politikk" av sosialistiske bevegelser. Dette gjelder alle typer undertrykking, ikke bare undertrykking av kvinner. "Store" spørsmål manifesterer seg i det små.

Å ta stoltheten, sjøltilliten og verdigheten fra folk er den mest grunnleggende av alle hersketeknikker. Det gjør at det koster så uendelig mye å mobilisere motstand. I større eller mindre grad overtar den undertrykte undertrykkerens bilde av seg sjøl. Et slående eksempel gir Oscar Magnusson i sin beskrivelse av hvordan han reagerte på å bli torturert av nazistene under 2. verdenskrig (1984, s. 161):

"Til å begynne med klarte de å ydmyke meg. Jeg så meg selv med deres øyne, så det mennesket som de bevisst prøvde å gjøre meg til, og jeg følte meg ynkelig og verdiløs. I en periode syslet jeg med farlige tanker. Og så var det slutt på ydmykelsen. En dag våknet jeg opp til en ny bevissthet og sa til meg selv at krypet, de ynkelige, bånnsopet – det var jo dem! Jeg visste at mine plageånder var bunnfallet av europeisk sivilisasjon! Åhå, de ydmyket meg aldri etter det, det kan jeg forsikre."

Kampen mot det sjølbildet en blir påført av undertrykkeren, og som ofte sitter djupt i ens egen identitet, blir en nødvendig del av motstanden. Jeg har tidligere referert fra kvinnekonferansen på Sørøya i mars 1990, der krisa på den nord-norske kysten ble diskutert. Det aller viktigste kvinnene der snakket om, var nettopp å gjenerobre verdigheten. Makta har definert hovedproblemet i Nord-Norge slik: "En har ei befolkning som syter."

Den definisjonen er det ikke bare å kaste av seg med en latter. For den kryper inn under huden i form av skam, og skyldfølelse. Skam over å ha gjeld, skam over å være en sånn som ikke klarer seg. Janne fra Havøysund er blitt skyldig masse penger på grunn av krisa. "En føler at en er en rotekopp, mister en del av verdigheten. Og ingenting på småplassene rundt omkring er noe verdt, hus en har betalt på i mange år. Alt som er skapt før oss er verdiløst, rett og slett fordi det ikke kan selges."

Gjelda på hus og båt, gjelda en ikke kan betale, ligger som en knugende byrde på folk i nord, ikke bare økonomisk. Og det krever et forferdelig mot å si hvordan det er. Anne-Karin fra Nordvågen forteller hvordan hun kasta seg over avisene da Hanne Nielsen og de andre fiskerkvinnene fra Sørøya først sto fram med sin aksjon: De sier det rett ut! Hvordan tør de? Hva sier mannfolka deres? Hanne og de andre trosset skammen og skylda ved ikke å klare seg, og de trosset ektemennenes skam og skyld ved ikke å kunne forsørge familien. De gjorde en hemmelig, felles virkelighet synlig. Og dermed forsvant noe av skammen og skylda. Men ingen skal tro at det er enkelt. Anne-Karin er opptatt av at vi skal forstå, helt til bånns, hva Hanne og de andre har gjort, og hva mannen og ungene deres har stilt opp på. Derfor blir verdighet så viktig. Anne-Karin vil ikke ha medlidenhet. Hun er ikke så sikker på om hun vil fortelle historia si, ikke engang til en kvinneforsamling på Sørøya: Da sier dere kanskje "Stakkars fiskerkjerring", og det vil jeg ikke. Jeg vil ha respekt! Det er ikke sånn: "Den arme kvinnen", og slett ikke hvis han Lars blir "den arme mannen"! For kvinnene på kysten dreier det seg ikke bare om å slåss for sin egen verdighet. De slåss også for mannens verdighet, og truselen mot den kjennes enda verre enn truselen mot deres egen.

For å samle seg til motstand, må kystbefolkninga trosse skammen og skyldfølelsen. Det betyr at skam og skyldfølelse, som vanligvis ses på som "følelser" hos "enkeltpersoner", må omformuleres til en felles erfaring med klasse- og kvinneundertrykking, til "politikk".

 

Å lede ved å gjøre andre store

Et politisk perspektiv som bare ser de store, samfunnsmessige strukturene, vil lett oppleve skam, skyldfølelse, manglende sjøltillit etc. hos arbeidsfolk som et plagsomt hinder i kampen. Radikale klassekjempere kan komme til å møte dem de skal kjempe for med utålmodighet: de er passive, tilbakeliggende, lar seg ikke tenne av kamprop og store aksjoner. De står ikke opp for sin rett, men "finner seg i det". Slik kan radikale klassekjempere ufrivillig komme til å sende samme budskap som arbeidsfolk, og særlig kvinner, har mottatt hele sitt liv: At de er lite verdt. Dermed bærer de videre viktige strukturer fra det samfunnet de tror de bekjemper.

Dette har også en nær sammenheng med demokrati. En revolusjon er en enorm, aktiv massebevegelse, ikke noe kupp gjennomført av et lite mindretall. Revolusjon handler om grunnleggende samfunnsforandring, om å velte om på de rådende foholda. Dette kan ikke gjøres gjennom en politisk aksjon som bare innebærer at noen få er aktivt handlende. En revolusjon må gå i dybden, den må være det store flertallets eget verk. Bare slik er det mulig å legge grunnlaget for en levedyktig sosialisme med en helt annen type medvirkende demokrati enn det borgerlig-parlamentariske styresettet gir rom for.

Dersom en har dette som politisk oppfatning, blir det viktig å finne metoder som får folk til å se sin egen styrke, stole på seg sjøl og hverandre, ha tiltro til egne erfaringer og egen kunnskap, kort sagt: som får folk til å vokse. En sosialistisk bevegelse må lede ved å gjøre andre store, ikke ved å gjøre andre små, for da motarbeider den sitt eget politiske mål.

På dette punktet har mange sosialistiske bevegelser feilet. De har, naturlig nok, ønsket å spre sitt politiske budskap til flest mulig. Men ofte har en "glemt" hva undertrykking gjør med folk. Hvis en bare tar sikte på å erstatte en politisk overbevisning med en annen, forandres ikke nødvendigvis folks forhold til sin overbevisning. Kanskje fortsetter de å oppfatte seg som mottakere av et budskap, og publikum for andres handlinger. Under kapitalismen gjør dessuten vareforholdet sitt inntog i politikken: Politikeren blir en selger som byr fram en vare. "Kunden" kjøper eller lar være å kjøpe, med stemmeseddelen som betalingsmiddel.

Men virkelig grunnleggende forandring krever at folk ser seg sjøl som skapere av kunnskap og mening, og som aktivt handlende i å forme samfunnet og sitt eget liv. Dersom en sosialistisk bevegelse hopper over dette problemet, eller ikke ser det, risikerer den å gjenskape det samme forholdet mellom ledere og autoriteter på den ene sida, og menige medlemmer og tilhengere på den andre som en ønsket å gjøre opprør mot. I verste fall kan en havne der mange politikere i det engelske Labour Party har havnet i følge Raymond Williams: De ser på sosialismen som "... et samfunn styrt av eksperter for en abstraksjon som kalles det felles beste" (1989, s. 17).

Kvinnebevegelsen har betydd mye for å gjøre dette problemet synlig som et politisk felt for strategisk tenkning og utvikling av konkrete metoder. I forhold til politiske bevegelser, også sosialistiske, er kvinner vant til å bli definert som om de lider av en slags mangelsykdom: De er passive, har lav sjøltillit, tør ikke ta ansvar osv. Kvinnebevegelsen har stilt problemet på en annen måte: Når kvinner framstår som passive, skyldes det to ting: 1) at det legges hindre i veien for dem, 2) at den aktiviteten kvinner driver, blir usynliggjort og nedvurdert. Når de har lav sjøltillit, skyldes det at de blir utsatt for hersketeknikker og usynliggjøring. Og når de anklages for ikke å tørre å ta ansvar, er det for det første en gigantisk utdefinering av alt kvinner tar hovedansvaret for, også i poltiske bevegelser (se f.eks. boka om kvinnene i Telangana-opprøret). For det andre dreier det seg om at de ikke blir vist tillit. I tillegg til alt dette kommer at de blir presset inn i et mønster for politisk aktivitet som ikke er deres. Kvinner kan ikke "aktiviseres" uten at alt dette blir politisk bearbeidet, både av dem sjøl og av den bevegelsen de skal være en del av.

De problemene kvinnebevegelsen har stilt så skarpt, gjelder også mer alment. En sosialistisk bevegelse fordreier sitt eget mål dersom den bare er på jakt etter fotfolk som kan tilslutte seg et ferdig budskap. Noe av det viktigste ved å gjennomføre en kamp eller en aksjon, er derfor hva som skjer med dem som slåss. Blir de deltakere, skapere av den felles bevegelsen ? Å føre en kamp som peker framover, må nødvendigvis bety at mange er aktive, at mange stemmer kommer fram og snakker med større sikkerhet. En av de viktigste "forsikringene" makta har, er folks mistillit til egne evner, til at de kan forandre noe, til at de kan organisere og styre samfunnet på egne premisser. Lever denne mistilliten videre i et nytt samfunn, risikerer en at samfunnet bare endrer seg på overflata, mens mye av det gamle lever videre litt djupere ned.

Kampen må føres slik at det finnes aktivitetsmuligheter for de fleste, slik at folk kan starte der de er og vokse på det, i stedet for å oppleve at de kommer til kort før de har starta. Hva dette kan bety i praksis, illustreres gjennom Jorun Gulbrandsens historie, om kampen mot nedlegging av en skole. Hun legger vekt på at alle kan finne noe å bidra med som passer for dem (Ericsson, 1991):

"Foreldra hadde mange ideer, og på det første møtet ble det laga lang liste over ting vi måtte gjøre Blant annet måtte vi holde elevene i humør og i kampvilje. Da mente vi at elevene måtte være aktive hele tida . Første skritt var at alle elevene tegna flotte store plakater som vi hang i vinduene så dem syntes utafra. La Lutvann leve! Ikke ta skolen vår! Ned med kommunestyret! Så etter ei uke samla vi alle elevene i samlingssalen, der elevene sto for hele programmet og hvor hver klasse hadde bidrag. Det hadde dem lagd i løpet av ei uke. Det var dikt, sanger, sketsjer, sørgelige og sinte ting og om hvor fin skolen var. Så skreiv alle elevene brev til Trond Viggo. Dem fikk svar også, Trond Viggo var mot å legge ned skolen. Så skreiv mange elever leserinnlegg til alle aviser, og mange innlegg kom inn. De lagde digre transparenter som vi hang på gangbruene over veiene i området. De samla inn underskrifter i alle leiligheter. Det var det unga gjorde.

Foreldra og lærerne jobba sammen. Vi satte opp liste over alle vi måtte snakke med sånn at vi kunne få støtte. Det var blant annet: bydelspolitikerne, det lokale politiet, narkotikapolitiet i Oslo, borettslagene, kirka, barnevernet, ungdomsklubbene, barnehagene, Oslo-kretsene av korps og idrett. Oppgavene ble fordelt og alle vi var i kontakt med, protesterte mot nedlegginga, med egne og gode begrunnelser. Naboskolene var også med. Bydelsutvalget var viktig, for vi tenkte at med et enstemmig bydelsutvalg ville vi stå sterkere overfor de samme partienes representanter i skolestyret. Vi ba bydelsutvalget om å ha møte i et stort lokale, slik at foreldre og barn og lærere kunne høre på dem når dem hadde møte. Ei mor la også fram saka på det møtet, i åpen halvtime. Vi møttes på skolen og gikk i samla flokk til møtet. Det blei enstemmig for skolen. Da hadde vi snakka med alle i bydelsutvalget på forhånd og lagt fram mye fakta om skolen og om barnetallet i området. Parallelt med arbeidet lokalt snakka vi med alle skolestyregruppene. Vi oppsøkte dem på kontoret deres og ba dem opp på skolen. Skolestyret vedtok å nedlegge skolen med 11 mot 10 stemmer. Vi vant nesten! Lærerne hadde noen spesielle oppgaver. Noen var i en komite som hadde ansvar for elevenes velferd og for å aktivisere elevene. De skulle hele tida tenke ut forslag til unga og oppsummere ungas forslag til tiltak. Det var fordi svært mange elever var veldig lei seg, de gråt, og da var det viktig å prøve og vise at det kanskje var en utvei, og at vi ihvertfall skulle si etterpå at vi gjorde hva vi kunne, at det ikke var vi som var dumme. Ei gruppe lærere jobba med den pedagogiske begrunnelsen for at skolen måtte bestå. Ei gruppe lærere hadde ansvaret for vennskapet med naboskolene. Det var fordi all erfaring sier at det veldig fort blir krig mellom naboskolene: Ta den, ikke vår! Det fungerte bra, blant annet viste det seg at et medlem i skolestyret sa på et tidlig tidspunkt at naboskolen Skjønhaug kunne tas. Da tok vi kontakt med dem og ga råd om hvordan dem skulle lage aksjonskomite og sette i gang. Det gjorde dem, haddde møte, lagde aksjonskomite, hang opp transparenter, skrev i avisa. De eldste lærerne som var mest slitne, hadde jobben med å samle avisutklipp om aksjonen."

Å slåss på en slik måte at folk vokser, at de tør bruke egne evner og kunnskaper til å skape noe sammen med andre, er et spørsmål om grunnleggende politisk linje, ikke bare om "metode". Ser en ikke det, risikerer en at målet går tapt et sted på veien.

Et politisk perspektiv som tar "mikro-planet" på alvor, vil kunne se sammenhengen mellom "følelser" hos "enkeltpersoner" på den ene sida, og klassesamfunnets store strukturer på den andre.

Men det er også delvis slik at "mikro-planet" har sine egne lovmessigheter. Marxister hevder, korrekt nok, at politiet er en del klassestatens volds- og kontrollapparat, de skal forsvare borgerskapets interesser. Men dermed er ikke alt sagt. Politiets historie i Norge viser at desentralisering og nærhet gir et bedre grunnlag for folkelig kontroll enn sentralisering og fjernhet. I boka "Samfunnets pansrede neve" viser Per Ole Johansen hvordan lokalpolitiet i mellomkrigstida lett ble ubrukelig og upålitelig i streikekonflikter og andre sosiale sammenstøt. De var sjøl en del av lokalmiljøet, de kjente folk og de kjente bakgrunnen for konflikten. Det hendte de sympatiserte med arbeiderne. I Oslo gikk det så langt at politifolk trente arbeidernes egne ordensvern på fritida. Myndighetenes løsning på dette problemet, var å opprette et eget statspoliti som rykket ut for å slå ned streiker og demonstrasjoner. Det var dette statspolitiet Arbeiderpartiets første justisminister Trygve Lie brukte til å beskytte engelske streikebrytere mot norske streikevakter under hvalfangerkonflikten i Sandefjord i 1936. Et statspoliti som var bygd opp av de borgerlige til bruk mot arbeidsfolk i kamp, ble overtatt av ei såkalt "arbeiderregjering" og brukt til akkurat samme formål.

Hvordan skal en, i et sosialistisk samfunn, hindre at organer som er bygd opp for å tjene arbeidsfolk, skiller seg fra dem og vender seg mot dem? Noe av svaret ligger antakelig i lovmessighetene på "mikro-planet".Disse lovmessighetene er kanskje lettere å få øye på fra et hverdagslivsperspektiv.

 

Hverdagslivsperspektiv og kvinnemakt

Kvinners rolle i praktisk talt alle samfunn er å være salderingspost. Hun skal løse de oppgavene det ikke er lønnsomt å gjøre til varer på et marked, eller som ikke er "viktige" nok til å puttes inn i en plan. Dette kan illustreres gjennom et tilsynelatende paradoks: I kapitalistiske land er det slik at jo større spillerom markedskreftene får, jo verre går det ut over kvinnene. (Se f.eks. Else Skjønsbergs rapport "Om kvinner og EF", som bl.a. tar opp hva EFs "fire friheter" vil bety for kvinner. Oslo 1990). I sosialistiske land har derimot overdrevne restriksjoner på markedet ofte gått mot kvinners interesser. Alec Nove (1969) beskriver hvordan det oppsto sterk mangel på forbruksvarer i Sovjet i den første femårsplan-perioden. Dette var en periode da den kvinnelige sysselsettinga økte sterkt, noe som gjorde at kvinnene ikke kunne drive hjemmeproduksjon i samme utstrekning som før. Samtidig ble mange private småbedrifter og verksteder som hadde produsert forbruksvarer, stengt. Samme tendens beskriver Hilda Scott (1976) fra etterkrigstidas Tsjekkoslovakia. Kampen for å skaffe nødvendige forbruksvarer til familien ble ikke lettere av at utendørsmarkedene, der småbøndene tidligere hadde solgt produktene sine, ble avviklet. Dette tilsynelatende paradokset: at privatisering truer kvinnene under kapitalismen, mens en viss privatisering ser ut til å tjene kvinnene under sosialismen, er uttrykk for samme grunnleggende forhold: at kvinner ikke har hatt makt i noen av de to samfunnssystemene. Under kapitalismen er ikke kvinner et kjøpekraftig marked. Det er gjennom å utgjøre et kjøpekraftig marked at behovene dine blir synlige og påvirker investeringer og produksjon under kapitalismen. Under sosialismen er ikke kvinners behov blitt prioritert i de store, sentrale planene. Kvinner har ikke hatt makt i stat og parti, og dermed er de og behovene deres usynlige der de viktige politiske prioriteringene foretas.

Dette betyr sjølsagt ikke at markedsøkonomi eller planøkonomi er ett fett for kvinner. Innafor en planøkonomi er det mulig å ivareta kvinners interesser, forutsatt at de er synlige og har makt.

Kvinner tråkler ihop hverdagslivet, og de bruker seg sjøl og tida si som buffere mot et samfunn som ikke er organisert for å ivareta folks hverdagsbehov. Kvinner er de fremste konsekvensekspertene. En plan som virkelig skal tjene kvinnene, må ta utgangspunkt i et allsidig hverdagslivsperspektiv. Hvis ikke , kan nødvendige og viktige endringer komme til å skje på kvinnenes bekostning. Jeg har tidligere skrevet at et sentralt, overordna mål under sosialismen må være å legge om til en lavenergi, lavressurs-økonomi. I Norge står husholdningene for ca. 30% av energiforbruket. En plan for energisparing med et tradisjonelt utgangspunkt, der menn og produksjon er det synlige, kvinner og husarbeid det usynlige, kunne lett komme til å prioritere viktige produksjonsbedrifter på topp, mens husholdningsartikler, vaskemaskiner, oppvaskmaskiner o.l. i private hjem kom på bånn. Dersom planen mangler kvinne- og hverdagslivsperspektiv, vil det kvinnearbeidet som må settes i stedet for husholdningsmaskinene være et ikke-problem. Zimmerman setter fingeren på dette når hun sier (1986, s. 38):

"Det er noen som fordømmer energikrevende ny teknologi og hevder at vi må tilbake til den tida da vi klarte oss sjøl, gjennom alternativ teknologi. I virkeligheten har sjølsagt "den tida da vi klarte oss sjøl" aldri eksistert: familienettverk, markedstjenester, tjenere og støttesystemer i lokalsamfunnet gjorde det mulig for folk å overleve uten energikrevende teknologi. Å prøve det samme nå ville ikke bare kreve bruk av alternative, fornybare energiressurser, noe som både er mulig og tiltrekkende, men også utvikling av en helt annen husholdningsteknologi og helt andre sosiale strukturer, noe som er høyst usannsynlig.

Dessverre er det slik at de fleste tilhengere av "riktig teknologi" (definert som desentralisert, i liten skala, lav-kostnad, og med lite bruk av fossilt brensel) vil erstatte olje med kvinneenergi. Å kreve at kvinner skal være hjemme og bake brød, dyrke grønnsaker, sylte eller sy isolerende gardiner for å overleve er absurd. Likevel er det sjelden slik at de som kritiserer mikrobølgeovner eller fordømmer tørketromler melder seg frivillig til å overta ansvaret for å lage mat eller henge klærne på snora for en familie på fem."

Det finnes antakelig en rekke områder der det kan være fristende å gjennomføre ressurssparing ved økt bruk av den usynlige, og derfor uendelige ressursen som kvinners gratisarbeid utgjør. Men fra hverdagslivsperspektiv, og fra kvinneperspektiv, er kvinners gratisarbeid i aller høyeste grad synlig. Ut fra et slikt perspektiv kan det å redusere kvinners slit formuleres som et problem som krever en samfunnsmessig løsning innafor planens rammer. For det finnes andre alternativer enn hver kvinne sin mikrobølgeovn og tørketrommel på den ene sida, og hver kvinne som brødbaker, sylter, grønnsakdyrker, sydame etc. etc. på den andre. Det er bare så lenge den isolerte kjernefamilien ses på som en selvfølge, med kvinnen som hovedansvarlig for hus- og omsorgsarbeid, at valget står slik.

Det er særlig to punkter som er viktige når det gjelder å utforme en strategi og en plan og som tjener kvinnene:

1) Strategien for kampen, og for utviklinga av det nye samfunnet, må se gratisarbeidet, og den indirekte utbyttinga.

Det må være en strategi som både omfatter den virksomheten som foregår i det vi har vært vant til å kalle arbeidslivet, og den virksomheten som foregår i det vi har vært vant til å kalle hjem og privatliv, og som ser disse i sammenheng.

Den direkte utbyttinga i produksjonen oppheves ikke ved å "fjerne" produksjonen. Den oppheves ved at arbeiderne får kontroll over produksjonsmidlene, arbeidsprosessen og arbeidsresultatet. På samme vis betyr det å oppheve den indirekte utbyttinga ikke nødvendigvis å oppheve reproduksjonsoppgavene. Den indirekte utbyttinga skjer nettopp ved at en del av det arbeidet som er nødvendig for å skape et overskudd i produksjonen, skjer "utafor" produksjonen – i en annen sfære, i hjemmet, underordna, privatisert og usynliggjort. En ny samfunnsorgansering må fjerne dette skillet mellom "utafor" og "innafor" – og gjøre alt til likeverdig, menneskelig arbeid som er nødvendig for at folk skal leve og utfolde seg. Og kvinner må ha makt i utforminga av denne nye, helhetlige samfunnsorganiseringa.

2) Strategien for kampen, og for det nye samfunnet, må se kvinner som sjølstendige personer, ikke som vedheng til en familie eller et hushold.

Siden familieinstitusjonen tjener som en slags hjørnestein i kvinneundertrykkinga, vil en strategi som tar maktforholda og arbeidsfordelinga i familien for gitt, ikke kunne endre kvinners situasjon grunnleggende. Ofte vil den tvert imot gjøre den verre. Dette har bl.a. skjedd når tidligere felleseid landsbyjord, som kvinnebøndene har hatt hevd på å bruke, er blitt stykka opp og gjort til privateiendom. Mannen i familien er blitt stående som eieren. Ved at kvinnene er blitt behandla som et vedheng til familien, er de blitt fratatt sin tidligere rett til jorda.

Disse to punktene kan ikke oppfylles dersom kvinnene ses på som ei "spesiell, sosial gruppe" med sine særkrav som ikke innvirker synderlig på den helhetlige strategien. I virkeligheten dreier det seg om avgjørende politiske valg som krever at en ser mange nivåer i sammenheng. Valg av hovedlinje for den økonomiske strategien har virkninger for kvinners dagligliv som beslutningstakerne (som regel menn) sjelden forstår eller bryr seg om. Her er noen eksempler på hvordan forhold som oftest oppfattes kjønnsnøytralt, berører punktene ovenfor:

Ett grunnleggende valg er om en skal satse på ei økonomisk utvikling gjennom integrering i verdensmarkedet, og stor vekt på eksport, eller om en skal satse på en produksjon som først og fremst er innretta på den egne befolkninga. Den typen økonomisk aktivitet som svært mange kvinner i den 3. verden driver, nemlig sjølbergingsjordbruk for eget og familiens behov, er uten verdi og uten interesse i et eksportperspektiv. Den er nærmest usynlig. Som Vandana Shiva skriver (1989, s. 115): For verdensbanken og liknende organisasjoner er ikke sjølberging økonomisk aktivitet. Det usynlige ved kvinnenes aktivitet smitter over på jorda deres, som blir oppfattet som "øde". De indiske landsbykvinnene brukte almenningene, som ofte var tilvokst med blandingsskog, på en allsidig måte for å dekke daglige behov: Her hentet de både frukt og spiselige planter, bygningsmaterialer, brensel og medisinske urter. Det administrative ordet for "almenning" er nettopp "ødemark", et uttrykk arvet fra kolonitida (Shiva, s. 115):

"Den koloniale definisjonen av ødemark hadde ikke noe å gjøre med jordbunnens biologiske produktivitet, men med dens inntektsgivende muligheter: ødemark var jord som ikke ga noe utbytte fordi den ikke var oppdyrket."

Allmenningene er "øde" for dem som ser naturressurser som kilde til varer og profitt. Nå blir "ødemarka" tatt og tilplantet med ulike typer cash crops eller tømmer for salg og eksport. Den ensidige satsinga på "moderne" avlinger som ofte ikke er tilpasset naturgrunnlaget, forvandler i mange tilfeller områdene til virkelig ødemark. Og lokalbefolkninga, særlig kvinnene, mister en helt nødvendig del av livsgrunnlaget.

En eksportrettet vekststrategi som innebærer sterkere integrering i verdensmarkedet, er antakelig det dårligst mulige utgangspunktet for å synliggjøre kvinners arbeid, og for å se lønnsarbeidet og den ubetalte sektoren i sammenheng. Ressursene kanaliseres vekk fra kvinnene og over i eksportrettet, markedsrettet virksomhet. Dette gjelder ikke bare for den 3. verden. Også i land av Norges type vil en økonomisk politikk med stor vekt på å "øke konkurranseevnen" og "internasjonalisere økonomien" ramme kvinner spesielt. En slik politikk vil vanligvis gå på bekostning av oppbygging av offentlige velferdstilbud. Og når offentlige velferdstilbud mangler, finnes det bare én ting å sette i stedet: Ubetalt kvinnearbeid. I tråd med dette opererer ei stortingsmelding om helsepolitikk med begrepet "omsorgspotensiale": Antall kvinner i alderen 45–59 år pr. 1.000 eldre (St.meld. nr. 41, 1987–88).

Et annet av de "store" valgene av hovedretning, er forholdet mellom oppbygging av tung- og lettindustri. Jeg har allerede nevnt den stalinske strategien med forsert oppbygging av tungindustrien på bekostning av alt annet. Denne strategien ble seinere kopiert av/påtvunget de øst-europeiske landa. Det kan ha vært tungtveiende grunner til en slik strategi i den konkrete, historiske situasjonen Sovjet sto overfor. En slik tungtveiende grunn var muligheten til å stå imot et angrep fra Nazi-Tyskland. Men det var definitivt ikke en strategi som rettet seg mot den indirekte utbyttinga av kvinnenes gratisarbeid. Tvert imot, den forutsatte, og bygde på, denne utbyttinga. Også i India har staten forsøkt å satse planmessig på tungindustrien. India er ikke et sosialistisk land. Men også her har satsinga på tungindustri fått negative konsekvenser for kvinnene. Raj (1988, s. 68) beskriver hvordan: Statens linje var å konsentrere offentlige investeringer om en planlagt oppbygging av tungindustrien. Forbruksvarer måtte dermed produseres i det Raj kaller den "uorganiserte" sektoren, og som delvis er det samme jeg tidligere har kalt den "uformelle" sektoren. Men det dreier seg også om småbedrifter litt i "utkanten" av produksjonslivet. Disse småbedriftene unngår fagorganisering og berøres lite av arbeidervernlovgivning. De unndrar seg en del skatter og trenger ikke konsesjon. Disse småbedriftene ansetter blant annet kvinner som produserer varer hjemme, for stykkpris, i stil med manufakturen i kapitalismens barndom. Slike produksjonsformer er bevisst tatt i bruk for å kunne konsentrere de store midlene på den tungindustrielle satsinga. Kvinnenes skjebne er uløselig knyttet til denne utviklingsmodellen, sier Raj. Deres samfunnsmessige stilling gjør de har små muligheter i den "organiserte" sektoren, f.eks. i storindustrien. Kvinners behov for inntekt, og for å dekke reine livsnødvendigheter driver dem inn i den eneste sektoren som tar imot dem.

Her har vekta på tungindustrien ikke bare fryst fast eller økt den indirekte utbyttinga av det ubetalte arbeidet. Den valgte strategien har også skapt to økonomiske sektorer, med radikalt forskjellige lønns- og arbeidsforhold. Kvinnene er blitt et ekstrautbytta underproletariat uten rettigheter.

Et av de store spørsmålene i mange 3. verden-land, er behovet for jordreform. Halvføydale godseiere og store kapitalister eier og kontrollerer mesteparten av jorda. Den store massen av jordløse bønder lever i fattigdom og nød. Dette er også et omfattende økologisk problem: De jordløse bøndene har ofte ikke annet valg enn å gå løs på skogen og rydde den for å skaffe seg litt ny jord. Sison (1989, s. 25) beskriver denne prosessen for Filippinenes vedkommende. På slutten av 60-tallet var alle landområder der det var mulig å drive jordbruk, utnytta. Etterhvert som de fattige nyrydningsbøndene skaffet seg ny jord, kom de rike etter og slo jorda under seg. Slik ble de jordløse bøndene og de nasjonale minoritetene forfulgt inn i de fjerneste avkrokene og opp langs fjellsidene. Nyrydning av fritt land var ikke lenger en utvei for fattigbøndene. Sison nevner ikke de økologiske virkningene av dette. Men store deler av Filippinenes skogsområder er nå rasert, av denne og andre grunner. (Se Nordenstam, 1991.)

Men jordreform er heller ikke et kjønnsnøytralt spørsmål. Dankelmann og Davidson skriver (1988, s. 16):

"Mange av de som er blitt fratatt jorda på grunn av økende konsentrasjon i eierforhold, er kvinner og barna deres. Kvinner eier bare en prosent av jorda på kloden. Likevel produserer de mer enn halvparten av verdens mat – og i land med matmangel er prosenten enda høyere. Kvinner produserer mer enn 80% av maten i Afrika sør for Sahara, 50–60% av Asias mat, 46% i det karibiske området, 31% i Nord-Afrika og Midt-Østen og mer enn 30% i Latin-Amerika."

Hva så om en jordreform ble gjennomført med utgangspunkt i familier eller hushold? Det ville i praksis bety at jorda ble mannens eiendom. Menn og kvinner prioriterer forskjellig. Whitehead (1984) refererer den vanlige oppfatninga blant Kusasi-folket i Ghana: "Kvinner dyrker jordnøtter for å kunne fø ungene sine i sultperioder. Menn dyrker jorda for å få kontanter." Dette er ikke enestående for Kusasi-folket. På Elfenbenskysten ble det mangel på grunnleggende matprodukter etter at regjeringa oppfordret mennene til å dyrke eksportavlinger. Det skyldtes at en del av den beste jorda, der kvinnene tidligere hadde dyrket mat, ble tatt av ektemennene deres til cash crops. Konene måtte dessuten bruke mye av tida si til å arbeide på mennenes åkre. Noe av det samme skjedde i Malawi (Women, a world report, 1985).

En jordreform som ikke tar utgangspunkt i at kvinner er sjølstendige personer, men behandler dem som vedheng til en familie eller et hushold, vil i beste fall bety en delvis forbedring for kvinner og barn. Men sulten og nøden kan neppe avskaffes uten at kvinnene sjøl får jord. Så lenge "familie" eller "hushold" utgjør den enheten økonomiske tiltak rettes mot, vil de patriarkalske maktforholda opprettholdes.

At kampen for egen jord står på kvinnenes dagsorden, og at den møter motstand, ikke bare fra godseierne, men også fra deres egne menn, viser et eksempel fra landsbyen Sunara i Indias fattigste delstat, Bihar. Siri Jensen besøkte landsbyen i september 1990, og deltok i en diskusjon med landsbyboerne. Jordeierne var blitt drevet vekk fra områdene rundt landsbyen. Da kvinnene ble spurt om de hadde fått tildelt jord, svarte de at de ikke hadde fått jord i sitt eget navn, enda de hadde deltatt i kampen. Dette var det viktigste kriteriet for tildeling av jord. En kvinne sa at grunnen til at de ikke fikk jord, var at mennene trodde kona ville gå fra dem hvis hun disponerte egen jord. Dette ble bekreftet av en mann seinere i diskusjonen (Jensen, 1990, b).

Eksemplene ovenfor illustrerer at en strategi som behandler kvinner som en "spesiell sosial gruppe" med en del rettferdige delkrav, er dømt til å mislykkes. Gjennom en slik strategi kan en verken oppnå full kvinnefrigjøring, eller nå de overordna målene til revolusjonære bevegelser: Slutt på materiell og sosial nød. Slutt på alle klasseskiller. En jordreform som overser kvinnene, vil ikke avskaffe sulten. En teknologisk utvikling som overser kvinnene, vil skape nye klasseskiller. Kvinneperspektivet må bygges inn som et grunnpremiss i strategien. Det gjøres ikke ved å klaske på noen nye elementer her og der. Hele byggverket må forandres fra bånn.

 

Kompensasjon eller nytt mønster?

Produksjon og reproduksjon må ses i sammenheng, og familien som samfunnsinstitusjon og kvinnens plass i den kan ikke tas for gitt. Sjøl vidtgående, lovfestete rettigheter er til begrenset nytte for kvinner dersom de ikke endrer strukturen: Skillet mellom produksjon og reproduksjon, der reproduksjon er knyttet til kvinner og underordnet produksjonens krav. Karin Widerberg (1990) viser dette klart i en studie av hvordan det svenske lovverkets regler og rettigheter knyttet til svanger- og foreldreskap, fungerer i praksis. I hovedtrekk er reglene slik: Foreldre som har vært i arbeid de siste 6 månedene før de går i permisjon, har rett til full tids permisjon til barnet er 18 måneder gammelt (12 måneder betalt, 3 måneder med redusert betaling). De har også rett til redusert arbeidstid (til 6 timer, uten lønnskompensasjon) til barnet er 8 år. Videre har de rett til 60 dagers betalt fravær i året ved barns sykdom til barnet er 12 år.

Statistikken viser at det i all hovedsak er kvinner som bruker disse rettighetene. I 1986 sto menn for bare 6% av de samlete betalte foreldrepermisjonsdagene som ble tatt ut i Sverige. Men Widerbergs undersøkelser på 3 ulike arbeidsplasser avslørte at flere av rettighetene var mer formelle enn relle også for kvinner. Kvinner som ønsket å bruke retten til redusert arbeidstid, måtte i mange tilfeller gå over på mer ubekvem arbeidstid, eller i andre typer stillinger. Noen ganger opplevde de at redusert arbeidstid ikke betydde redusert arbeidsmengde. Og det hendte de ble plassert i en "pool" med arbeidskraft som ble satt inn der det for øyeblikket var størst behov. Ble det innskrenkninger på arbeidsplassen, var det gjerne arbeiderne i "pool´en" som ble sparket først. Å være borte på grunn av barns sjukdom var heller ikke lett, siden det ofte gikk ut over arbeidskameratene. Widerberg oppsummerer funnene slik (s. 67):

"Gjennomgangstemaet i beskrivelsene fra de ulike arbeidsplassene er at reformene fungerer så lenge kvinnene ikke gjør bruk av dem. Men hvis kvinnene bruker dem, forverres arbeidssituasjonen deres. Dette vet de, og det er derfor de de gjør så begrenset bruk av rettighetene sine. De bruker dem bare når de er tvunget til det. Det er en myte å snakke om foreldre med små barn. Det finnes bare mødre med små barn – de er de eneste som i virkeligheten har små barn i dag."

Widerberg peker på at den svenske lovgivninga rundt foreldrepermisjon har tatt utgangspunkt i den konflikten som oppstår på grunn av skillet mellom produksjon og reproduksjon, der "mannen som norm" ligger bak organiseringa av lønnsarbeidet. Lovgivninga skal gjøre det lettere for "den svake part", d.v.s. kvinnen, å leve med dette mønsteret.

Premisset som ligger til grunn for måten det hele fungerer på, er dette: Når en kvinne i lønnsarbeid velger å får barn, er det et individuelt valg og en individuell handling. Det er ikke noe som angår kollektivet samlet, det angår bare én og én kvinne av gangen. Arbeidslivet er ikke organisert slik at det tar hensyn til at små barn finnes. Arbeidsgiverne har ingen forpliktelser til å organisere arbeidsbetingelsene slik at det er mulig å bruke de rettighetene loven gir foreldrene. Og fagforeningene interesserer seg lite for slike spørsmål.

Hovedfeilen ved reformene, sier Widerberg, er nettopp at de ser på kvinners problemer med å kombinere lønnsarbeid og barneomsorg som et individuelt problem. Det som trengs, er en helt annen type reform – reformer som endrer de materielle betingelsene . Det blir et spørsmål om sosial organisering basert på de to menneskelige funksjonene produksjon og reproduksjon.

"Kompensasjonsmodellen" – å gi kvinner rettigheter som skal kompensere for at det mønsteret samfunnet er organisert etter, ikke passer for dem, kan aldri bli noen virkelig løsning. Mønsteret må forandres. For det er der kvinneundertrykkinga ligger innebygd. Dette er ikke spesielt for kvinneundertrykking, men gjelder alle de store undertrykkingsforholdene i samfunnet.

Altså trengs det et nytt mønster for samfunnsorganisering, der produksjon og reproduksjon er vevd sammen på en ny måte. Hvordan skulle det være? Det er vanskelig å tenke seg, fordi det er så annerledes enn det mønsteret vi kjenner. Samtidig bryter skillet mellom produksjon og reproduksjon opp livet vårt, og særlig kvinners liv, på en måte som vi må kjempe med hver eneste dag. Igjen blir det hver enkelt kvinnes individuelle oppgave å knytte verden sammen i hverdagen.

Ragnhild Hoëm (1979) foretar det tankeeksperimentet å snu opp ned på forholdet mellom produksjon og reproduksjon, slik vi kjenner det fra vårt samfunn. Hun påpeker at den kapitalistiske vareproduksjonen stiller en serie med krav til arbeidskrafta som betyr en rekke oppgaver, både for "privatsfæren" og "det offentlige". Arbeidskraft av en bestemt kvalitet skal skapes, og den arbeidskrafta den kapitalistiske vareproduksjonen av ulike grunner ikke vil ha, må sørges for/oppbevares/ behandles. Men kostnadene med å skape den foretrukne typen arbeidskraft, og å sørge for resten, kommer ikke til syne i bedriftenes kostnadsregnskap. Hoëm siterer fra Stortingsmelding 75 – Langtidsprogrammet 1978–1981, der det heter at arbeid for alle er et mål. Men langtidsprogrammet sier samtidig at det foregår en viss utestengning fra arbeidslivet. Særlig eldre, men også andre aldersgrupper utsettes for dette. Ofte må det stilles bestemte krav til utdanning, yrkeserfaring, arbeidsførhet, innsatsevne, alder o.a. for å løse de mange krevende arbeidsoppgavene i samfunnet. Ny teknologi og endringer i sammensetninga av etterspørselen gjør også at kravene stadig endres. Og meldinga konkluderer: "Slike krav faller ikke alltid sammen med den enkeltes forutsetninger".

Men, sier Hoëm, tenk om vi så det omvendt? Tenk om vi så folks forutsetninger som det grunnleggende, og at produksjonens oppgave var å tilpasse seg disse ? Da ville bedriftene være mer eller mindre egnet ettersom de var i stand til å dra nytte av det arbeidskrafttilbudet som faktisk fantes på et sted. Og de ville ha behov for hjelp til omlegging av produksjonsformene dersom de ikke kunne tilfredsstille arbeidstakernes krav om en arbeidsplass som passet deres forutsetninger. Når det gjelder lønnsomhetsbetraktninger, måtte en spørre seg hvordan forholdet var mellom den arbeidsinnsatsen som ble gjort i bedriften, og de helhetlige reproduksjonskostnadene .Dette måtte også omfatte kostnadene med å oppdra, lære opp og sørge for dem som ikke kan være i arbeid på grunn av "produksjonens krav". Hoëm spør: Hvilke produksjonsformer er samfunnsøkonomisk lønnsomme om en sammenholder arbeidsinnsatsen med det den forutsetter av grunnlagsinvesteringer og oppfølging?

Den tverrvitenskapelige, nordiske kvinneforskergruppen "Det nye hverdagslivet" har også vært opptatt av hvordan hverdagslivet kan organiseres mer på kvinners premisser. De ønsker seg en større nærhet mellom hverdagens ulike funksjoner: lønnsarbeid, omsorg og bolig, mellom produksjon og reproduksjon, og mellom ulike aldersgrupper. Tarja Cronberg forklarer (1990, s. 136):

"Det nye hverdagslivet er en ny måte å organisere det nødvendige arbeidet, i første omgang det reproduktive arbeidet men seinere også lønnsarbeidet, som nye samarbeidsformer lokalt. Derfor kreves en ny lokal arena, som forskerne har kalt "mellomnivået". Dette uttrykker nivåets plassering mellom det private og det offentlige, mellom samfunnet og den stadig mindre og mindre husholdningen."

Siden mellomnivået ikke finnes, må oppgaver overføres dit, sier Cronberg. Det er ikke bare snakk om omsorgsoppgaver, men også oppgaver fra produksjonen. Avhengig av lokale forhold kan det skapes forskjellige typer mellomnivåer med med ulikt økonomisk fundament. Et sentralt poeng ved "mellomnivået" er at det gir omsorgsrasjonaliteten et større gyldighetsområde enn den enkelte familiehusholdning, og at det betyr en ny organisasjonsform med et videre samfunnsmessig perspektiv.

Tankene fra forskergruppa "Det nye hverdagslivet" har mye til felles med ideer Siri Jensen (1990, a) har kastet fram fra et klart politisk utgangspunkt. Tenk dere et samfunn der kvinnearbeideren er det typiske, hun som har ett bein i omsorgsarbeidet og ett bein i produksjonen, sier Siri Jensen. I sosialistiske tradisjon har det vært vanlig å tenke at kvinnene må bli som menn for å bli frigjort. Men det går an å tenke omvendt – at kvinnene er det "normale". Den doble posisjonen som ubetalt omsorgsarbeider på den ene sida og lønnsarbeider på den andre, er i dagens samfunn en byrde. Men under andre forhold kan en slik forankring i ulike typer oppgaver danne utgangspunkt, både for et rikt og allsidig liv for den enkelte, og for en samfunnsorganisering som heler noen av de skillene vi lider under i dag, og som gir folk flest mer makt over eget dagligliv. Hvis en tenker på kvinnene som "det normale" blir behovet for en ny, helhetlig organisering av produksjon og reproduksjon, et nytt mønster, synlig. Hvis en tenker på mannen som "det normale", havner en lett i den posisjonen Widerberg beskriver: Mønsteret bevares, mens kvinnen må nøye seg med kompensasjon for ubekvemt kjønn.

Et nytt forhold mellom produksjon og reproduksjon forutsetter at reproduksjonen ikke fortsetter å være en slags "søplekasse" for uløste og uprioriterte oppgaver fra "viktigere" samfunnssektorer. Da hjelper det ikke så mye om de organiseres innafor en annen ramme. Tanker som likner på det som kommer fra forskergruppa for "Det nye hverdagslivet" er også lansert i offentlige utredninger, men da som kriseløsninger som skal gjøre nedbygginga av velferdsstaten mer spiselig for folk flest. Et eksempel er utredninga med den innsmigrende titelen: "Samvirke på nye områder – Fornyelse, selvhjelp og demokrati" (NOU 1988:30). Her gripes det på den ene sida fatt i reell kritikk av den kapitalistiske velferdsstaten: Tjenestene som ytes, er for standardiserte og lite tilpasset den enkeltes behov, det offentlige apparatet er byråkratisk og tungrodd, det passiviserer og umyndiggjør. På den andre sida påstås det, uten problematisering, at velferdsstaten er "for dyr". Dermed er det behov for andre typer løsninger for å dekke behov som " det offentlige ikke har kapasitet til å yte". Da er lokalt "samvirke" en god ide, der folk sjøl går sammen og ordner opp. Og lista over hvilke områder utredninga utpeker som velegnet for slikt samvirke, kommer ikke som noen overraskelse:

Problemet er sjølsagt at når dette defineres ut som et samfunnsmessig ansvar, ("det offentlige har ikke kapasitet"), så blir det heller ikke prioritert med ressurser. Og lokalbefolkninga får ingen makt til å bestemme premissene for samfunnsutviklinga. De skal bare ta seg av problemene den skaper. "Makta vandrer sentralt og ansvaret vandrer lokalt, og de ser hverandre ikke igjen," er det blitt sagt. Og det skal ikke mye fantasi til for å se at det i hovedsak blir kvinnene som skal stå for den lokale samvirkeaktiviteten.

Ei slik utvikling kan også komme til å skje under sosialismen. I verste fall kan også overføring av en del produksjonsoppgaver til det "mellomnivået" Cronberg og andre snakker om, forsterke denne tendensen. Både i planøkonomier og i planøkonomiske innslag i andre samfunn (se Rajs eksempel fra India ovenfor) er det tungindustrien som er blitt prioritert. Produksjonen av forbruksvarer som er viktige for folks dagligliv, har kommet i annen rekke. Hvis "mellomnivået" får større ansvar for produksjonen av dagligvarer, kan det bety ytterligere nedprioritering i praksis.

Hverdagslivsperspektivet må inn i planlegginga dersom plan og samfunnsorganisering skal være innrettet på å dekke folks behov, slik de oppleves i dagliglivet. Dette er særlig viktig for kvinner, som lever et liv som buffer og salderingspost. Det springende punktet er om hverdagslivsperspektivet legger premissene for den helhetlige samfunnsutviklinga. En hverdagslivsorganisering på lokalplan som fungerer som storsamfunnets "søplekasse" vil neppe bety noen forbedring, men kanskje gjøre vondt verre.


Til innholdsfortegnelsen | Til Røde fane | Til AKP