Kjersti Ericsson:

Den flerstemmige revolusjonen

Til innholdsfortegnelsen | Til Røde fane | Til AKP

I dette kapittelet: De store skillene | Fra det "reine" til det allsidige – eller fra det allsidige – til det allsidige?


DEN SPLITTETE ARVEN

De store skillene

I boka "Til livets opphold" gir Vandana Shiva (1989) en grundig kritikk av hvordan jordbruk etter vestlige, kapitalistiske, "rasjonelle" metoder har hatt ødeleggende virkninger for folk og natur på den indiske landsbygda. To måter å leve og tenke på har stått mot hverandre. Den ene er landsbybefolkningas, særlig representert ved kvinnene, som her som så ofte ellers har hatt hovedansvaret for å sikre familiens daglige livsopphold. Deres utgangspunkt for forholdet til natur og ressurser har vært lokalbefolkningas behov. Disse behovene er allsidige, og naturressursene har derfor blitt brukt på en allsidig måte. Skogene rundt landsbyene, med en blanding av mange slags tresorter, har gitt både mat og dyrefor, gjødsel, medisiner, brensel og småtømmer. Kornsortene har gitt både matkorn og halm til dyrefor eller brensel. Krøtter har vært brukt til melkeproduksjon, gjødselsproduksjon og ikke minst som trekkdyr.

Den andre tenkemåten er kapitalistenes og ekspertenes "vitenskapelige" og "rasjonelle" perspektiv. Deres utgangspunkt har ikke vært lokalbefolkningas behov, men derimot markedet: hvordan omgjøre naturressurser til lønnsomme varer på et marked, masseprodusere og "forbedre" produktene. For dem er en skog ikke en allsidig kilde til mange av dagliglivets behov, men utgangspunkt for lønnsom tømmerproduksjon. Og ei ku er ei melkemaskin. Dermed raserer de den opprinnelige blandingsskogen, og planter f.eks. evkalyptus, et tre som egner seg godt til salsgtømmer på grunn av høye og rette stammer. Resultatet er for det første at landsbybefolkninga fratas en viktig del av livsgrunnlaget sitt, og for det andre at den økologiske balansen i området forstyrres, jorda ødelegges og tørken brer seg. Den "lavproduktive" indiske kua erstattes med nye, "forbedrete" raser, som riktignok gir mer melk, men som også forbruker langt mer og finere fór, som er ubrukelige som trekkdyr og så utsatt for sjukdommer i det indiske klimaet at de omtrent trenger egen huslege.

Fra vårt eget land har vi nok av eksempler på den ødeleggende virkninga av sektorpolitikken. Også på 60-tallet var sentralisering og strukturrasjonalisering i skuddet. Folk måtte flytte fra utkantene. Da som nå var Nord-Norge hardt rammet. Myndighetene i Norge ønsket "effektivt" fiske, d.v.s stordrift på trålere etc. De ønsket også "effektivt" jordbruk, og småbrukene i Nord-Norge var langt fra effektive i myndighetenes øyne. I 1969 utga Ottar Brox boka "Hva skjer i Nord-Norge?". Han tok utgangspunkt, ikke i hva som var "fornuftig" og "rasjonelt" sett fra byråkratkontorene i Oslo, men i hva som var fornuftig og bra sett fra perspektivet til kystbefolkninga i Nord-Norge. Og i deres perspektiv var ikke "fiske" en sektor og "jordbruk" en annen. Gjennom lang tid hadde de livnært seg ved kombinasjonsbruk – de var fiskerbønder som hadde funnet fram til en levemåte som passet i de omgivelsene der de levde. Men denne helhetlige levemåten ble revet opp, og grunnlaget for den rasert jo mer "effektivt" fisket og jordbruket skulle være hver for seg. Resultatet er blant annet at vi nå har fått fangstmåter som innebærer en kapitalinnsats pr. arbeidsplass på 10 millioner kroner. En slik kapitalinnsats skal det noe til å tjene inn igjen. Resultatet er økologisk katastrofe og rasering av livsgrunnlaget til den nord-norske kystbefolkninga. Brox beskriver det som har skjedd slik (Dagbladet 26/10-89):

"Ringnotflåten har tømt Barentshavet for lodde, etter først å ha redusert de enorme sildestammene til en brøkdel av hva de var rundt 1960. Hele årsklasser av torsk har faktisk sulta ihjel, eller blitt mat for sel som ikke finner den foretrukne lodda. For det andre får ikke den torsken som overlever, sjansen til å nå kjønnsmodning, men blir tatt av trålerne som ungfisk. Enorme mengder av døde småfisk er spylt overbord. Hver av dem kunne ha blitt en skrei på kanskje 3–4 kilo."

Det er ikke vanskelig å se profittjaktas og vareproduksjonens ødeleggende virkninger i dette spillet. Men liknende katastrofer kan skje (og har skjedd, se Steigan 1990) også i sosialistiske samfunn. Planmåla kan få en liknende effekt som profittjakta har fått her, dersom de lages sektor for sektor av eksperter på toppen som ikke kjenner helheten i lokalbefolkningas liv og behov. En plan som har mest mulig rasjonell og effektiv "produksjon" i enkeltsektorer som mål, kan lett få ødeleggende virkninger, både for naturen og menneskene.

Kapitalismen har stått for ei enorm utvikling av produktivkreftene. Men denne utviklinga har skjedd til en fryktelig pris. De kapitalistiske markedskreftene river opp og ødelegger en slags grunnleggende helhet, og splitter menneskelivet på område etter område. Disse splittelsene har også sosialismen arvet, et langt stykke på vei.

Kapitalismen som system har ikke bare skapt det store skillet borgerskap/arbeiderklasse. Den har også skapt en rekke andre skiller:

Disse skillene preger livet vårt, tankene våre og språket vårt. Det er lett å se på dem som selvfølgelige. Helheten i livsgrunnlaget til Vanadana Shivas kvinnebønder og kystbefolkninga i Nord-Norge brytes opp, det er en del av "utviklinga".

Samtidig lider vi under disse skillene, fordi de gjør vold på viktige deler av virkeligheten, og fordi de tvinger på oss en livsform som kjennes som ei tvangstrøye. Marx´ visjon av den klasseløse kommunismen var da også et samfunn der disse skillene var helet. Men de var helet på et nytt, materielt grunnlag, som befridde menneskene fra nøden og slitet i det gamle, førkapitalistiske samfunnet. Mellom disse to periodene lå kapitalismen, barbarisk og revolusjonær på samme tid: den raserte det gamle og skapte grunnlaget for det nye.

 

Fra det "reine" til det allsidige – eller fra det allsidige – til det allsidige?

Marx så for seg den klasseløse kommunismen som et samfunn der hvert enkelt menneske kunne utvikle de allsidige mulighetene han/hun bar i seg. Han snakket om ei framtid der det var slutt på "underordninga under arbeidsdelinga, som gjør individene til slaver, og dermed også på motsetninga mellom legemlig og åndelig arbeid; der arbeidet ikke bare er et middel til å opprettholde livet, men selve det første livsbehov ..." (Marx, dansk utg. 1938, s. 497).

I følge Marx krever egentlig storindustrien og den tekniske utviklinga et allsidig utviklet menneske, siden produksjonens tekniske grunnlag stadig forandres. Dermed rives også den eksisterende arbeidsdelinga opp. Men de kapitalistiske produksjonsforholda gjenskaper stadig "den gamle arbeidsdelinga med dens tilstivnede form". Kapitalismen er et hinder for det som må komme (norsk utg. 1983, del 3, s. 145):

"Det spesialiserte individet som bare er bærer av en enkelt samfunnsmessig funksjon må bort, og i stedet må det komme et allsidig utviklet individ, for hvem ulike samfunnsmessige funksjoner bare er forskjellige former for virksomhet som det driver med i tur og orden."

Videre mente Marx at storindustrien la grunnlaget for en ny type arbeidsfellesskap mellom menn, kvinner og barn en gang i framtida, når den var befridd for de kapitalistiske produksjonsforholda (s. 147):

"Hvor fryktelig og avskyelig oppløsningen av de gamle familieforholdene innenfor det kapitalistiske systemet enn kan synes å være, så skaper ikke desto mindre storindustrien det nye økonomiske grunnlaget for en høyere familieform og en høyere form for forholdet mellom de to kjønn. Det skjer gjennom den avgjørende rollen som storindustrien tildeler kvinnene og ungdommen og barn av begge kjønn i samfunnsmessig organiserte produksjonsprosesser utenfor hjemmets sfære. Det er sjølsagt like tåpelig å tro at den kristelig-germanske familieformen er evig og uforanderlig, som å tro at den gammelromerske, eller den orientalske var det, former som for øvrig utgjør ledd i en historisk utviklingsrekke. Det er dessuten innlysende at når arbeidere av begge kjønn og av forskjellige aldersgrupper arbeider sammen som et kollektiv, vil dette kunne bli en kilde til menneskelig utvikling. Men i dens naturgitte, brutale, kapitalistiske form, der arbeideren er til for produksjonsprosessens skyld og ikke produksjonsprosessen til for arbeiderens skyld, så blir dette samarbeidet i stedet en pestkilde til fordervelse."

Marx forestiller seg at kapitalismen og storindustrien gjør "reint bord": De gamle arbeidsprosessene, der folk laget et helhetlig produkt, eller mange forskjellige produkter, brytes opp. Arbeidsdeling og spesialisering drives til det ytterste, slik at all fagkunnskap blir unødvendig, og arbeideren bare er et vedheng til maskina. Det gamle arbeidsfellesskapet mellom menn, kvinner og barn på gården eller i verkstedet raseres, alle trekkes inn som arbeidskraft i den kapitalistiske storindustrien og lever livet sitt der. Menneskene blir gjort ensidige og like: de formes i den kapitalistiske storindustriens bilde. Når den kapitalistiske formen kastes av, oppstår allsidigheten av denne ensidigheten, og et nytt arbeidsfellesskap mellom kjønn og generasjoner skapes på storindustriens grunnlag. Ut fra et slikt syn har også de som i størst grad er blitt formet i storindustriens bilde: kjerneproletariatet, organisert og disiplinert av de store fabrikkene, blitt sett på den viktigste revolusjonære krafta.

Kapitalismens evne til å gjøre alt og alle like, har vist seg mindre enn Marx forestilte seg. I stedet for å oppløse familien, har kapitalismen vevd den inn i sitt økonomiske og politiske system, og gjort kvinnenes gratisarbeid under mannes overherredømme til en del av grunnlaget for sin egen profitt. I produksjonen utnyttes kvinnenes "kvinnelighet" til ekstrautbytting gjennom en rekke ulike metoder. Kvinner og menn lever forskjellige liv, materielt, sosialt og psykologisk. Ungdom stenges i stadig større grad ute fra produksjon og arbeidsliv.

Samtidig har ikke Marx´ visjoner om frihet fra arbeidsdelingas slaveri, og om nye, allsidige arbeidsfellesskap mellom kvinner, menn og barn mistet sin tiltrekningskraft. Men for kvinner og menn betyr ikke "arbeidsdeling" det samme. Poenget kan illustreres med en av Jorun Gulbrandsens ""virkelige" historier fra virkeligheten" (1986, s. 19):

Marit, 40 år:
Om at det er godt å ha en fridag
når en ellers er i full jobb.

Lørdag.
Sto opp.
La i vaskemaskina.
Vaska opp for de siste to dagene.
Skrubba oppvaskkum og benk.
Rydda benker og bord.
Vaska kjøkkengulvet.
Rydda og støvsugde stua.
Minte ungene på oppgavene deres.
Gikk i butikken.
Lagde middag.
Pause i et kvarter, drakk kaffe.
Tok ut av vaskemaskin og la i nytt.
Tok ned det tørre tøyet og hang opp det våte.
Svarte på spørsmål fra lesende barn:
Hva er å gjenreise vår bæreevne og vekstkraft?
Bretta tøy og la i et skap.
Vaska kjelene og alt fra middagen.
Begynte å samle sammen vintertøy.
Minte ungene på oppgavene deres en gang til.
Hang vått tøy oppå det andre våte tøyet.
Tenkte på innledninga jeg skulle holde.
Svarte på spørsmål fra lesende barn:
Hvorfor er det ingen vei utenom diskvalifikasjon?
Tok av sengetøy.
Så på barne-TV og halvsju.
Leste for barna.
Så ikke på dagsrevyen.
Vaskemaskina stoppa.
Prøvde å reparere vaskemaskin.
Gikk ikke.
Skylte såpete vintertøy i badekaret.
Tenkte på neste helg, skulle på kurs.
Hang vått tøy oppå det andre våte tøyet.
Var hyggelig og lagde rundstykker.
La på reint sengetøy.
Kom til å lage revne i et gammalt putevar.
Reiv det i småbiter med dunder og brak.
Blei glad.
Tenkte på alle dem som får ungene til å gjøre det de skal.
La meg.
Prøvde å lese på senga.
Gikk ikke.
Dagen etter, søndag.
Sto opp.
Tok ned tre lag tørt tøy.
Bretta, la i skap.
La bort vintertøy.
Tenkte på innledninga mi.
Lagde gelé.
Var hyggelig og lagde god frokost.
Må huske å ringe reparatør.
Tok med unga på tur og plukka hvitveis. Koste meg.
Kom hjem og la dyne i bløt i badekaret.
Katta jadde pissa på den.
Kurs neste helg betyr enda mer arbeid helga etter.
Lagde middag til mange.
Spørsmål fra lesende barn:
Gjett hvordan du ser forskjell på gråspurv og pilfink?
Pause, drakk kaffe.
Tråkka dyna i badekaret.
Tenkte på planen for arbeidet mitt.
Så over regninger og telte penger.
Det mangla mye.
Jævla tjuver.
Vaska opp.
Spørsmål fra lesende barn:
Hva er liberalisering når det gjelder frakt?
Ringte og ga en beskjed.
Monterte en kommode.
Så på barne-tv.
Spilte kort med barna.
Spiste gelé.
Så ikke på dagsrevyen.
Et barn med engelskprøve dagen etter.
Hjalp barnet med this, these,
that, those,
knife, knives,
woman, women
were, where.
I det hele tatt.
Enkelte lærere burde hjelpe til med å holde hviledagen hellig, særlig de kristne.
Imens sovna det andre barnet under bordet.
Håpa at alle som ringte, døde først.
Bar opp barn.
Fikk fire telefoner.
Ringte og lagde en avtale.
Tråkka dyna i badekaret.
Håpa at ingen kom på besøk.
Lagde apparat for trange bad, drypptørking av dyner.
Leste lørdagsaviser.
Huska alt jeg hadde glemt å gjøre.
Førte det over på liste for mandag.
La meg klokka 24.
Prøvde å lese.
            Gikk ikke.

Mye kan sies om Marits "fridag". Særlig fri er den for det første ikke. For det andre er det ikke akkurat ensidigheten som preger den. Hun opptrer som tallerkenvasker, pedagog, kokk, maskinreparatør, vaskeriarbeider, entertainer, møbelsnekker, gjør intellektuelt arbeid. Og stuper dødstrøtt i seng. Neste dag er det mandag, og hun skal "på jobb".

Kvinner lider ikke først og fremst under ensidigheten i det arbeidet de må utføre. De lider vel så mye av at arbeidet er "delt" på annet vis, nemlig i to sfærer: "arbeidsliv" og "hjem". Det som foregår i "hjemmet", er usynliggjort, ikke regnet med, ikke anerkjent. Samlet er arbeidsbyrden deres altfor stor. Og det er andre som bestemmer betingelsene og rammene for arbeidet deres, både på "jobben" og i "hjemmet".

Hva skal Marit og hennes medsøstre gjøre? Skal de vente til storindustrien har overtatt alle oppgavene som fyller Marits fridag, og de sjøl er blitt ensidige vedheng til en maskin i en fabrikk, for så å kaste kapitalismen av seg og gjenoppstå som allsidige personer på et nytt grunnlag? Da må de for det første vente lenge. Som Amin sier i en polemikk mot en marxistisk teoretiker (Bill Warren) som mener at de førkapitalistiske produksjonsformene vi ser i dagens verden er betinget og midlertidige: De har vært midlertidige i 400 år, og ikke en gang en science fiction-forfatter ville våge å påstå at disse "foreløpige" formene vil forsvinne i det kommende århundre. (Amin, 1990). For det andre er det ikke slik at kapitalismens eneste virkning på de før-kapitalistiske produksjonsforholda er at den utrydder dem. På den ene sida raserer kapitalismen grunnlaget for tidligere produksjonsformer. På den andre sida underlegger den seg disse produksjonsformene, integrerer dem i sitt eget økonomiske system og "snylter" på dem. Det er dette Amin påpeker når det gjelder kapitalismens forhold til førkapitalistiske produksjonsformer i den 3. verden. Det samme gjelder kapitalismen og husarbeidet i vår del av verden.

Hvilke politiske konklusjoner skal vi så trekke av dette? I vårt samfunn opererer de to økonomiske sfærene, "produksjonen" og "hjemmet" etter hver sin logikk. I produksjonen skapes bytteverdi, der produseres det for et marked. Her foregår ting etter lønnsomhetskalkyler og beregninger. I hjemmet skapes bruksverdi, innretta på å tilfredsstille familiemedlemmenes behov. Her er det ansvar for medmennesker, ikke lønnsomhetsberegninger, som er det sentrale.

Marxismen har betrakta kvinnene som tilbakeliggende nettopp på grunn av bindinga til hjemmet. Så lenge hjemmet, med sin tilbakeliggende og snevre småproduksjon, var senteret i kvinnens liv, måtte også kvinnens horisont bli temmelig trang. De måtte ut i samfunnsmessig produksjon for å kunne bryte med sneverheten og tilbakeliggenheten. Dette var sikkert også riktig. Nå er kvinnene ute i samfunnsmessig produksjon. Men det betyr ikke at de er ute av hjemmet, at de ikke fortsatt preges av hjemmets logikk.

Kvinnene står med ett bein i hver leir. Ved at de er blitt yrkes-aktive arbeidere, er de også blitt direkte deltakere i klassekampen, de står midt i de store, samfunnsmessige motsigelsene mellom klassene. Hjemmets snevre horisont er brutt, klassesamfunnets horisont har åpna seg. Men ved at de fortsatt også er omsorgspersoner i hjemmet, prega av behovslogikk og ansvarsrasjonalitet, er det kanskje noen samfunns-messige motsigelser som trer skarpere fram for dem enn for andre. Fordi de i stor grad tenker med utgangspunkt i behov, ansvar for folk og forhold mellom folk, kommer de lett på kollisjonskurs med bytteverdiens og markedets logikk. Og i det ligger det store progressive muligheter. Jeg tror at nettopp dette at kvinnene står med ett bein i hver leir, gir dem to kilder til opprørsk mentalitet:

Kombinasjonen av disse to kildene er dynamitt. Vi ser allerede kimer til det, bl.a. i en del av kampene til det kvinnelige funksjonærproletariatet i offentlig sektor. De slåss både for egne rettigheter som arbeidere, og for at samfunnet skal ha et velferdstilbud som tar vare på folks grunnleggende behov. Min påstand er derfor at kvinnenes er tilknytning til hjemmet ikke lenger betyr at de er , eller må være tilbakeliggende. I kvinnens nye rolle som dobbeltarbeidende, har denne tilknytninga vendt seg til sin motsetning – gjennom kombinasjonen med klassesolidariteten er behovs- og ansvarslogikken i ferd med å få en samfunnsmessig dimensjon.

Tanken om at det nye samfunnet skulle kunne bygges på noe annet enn "storindustriens" grunn, er tidligere blitt sett på som utopisk av marxister. Nå virker det mer utopisk å tro at det nye samfunnet først kan oppstå når kapitalistisk storproduksjon har trengt gjennom overalt. For det første fungerer ikke kapitalismen slik at dette noen gang vil skje. For det andre er kapitalismen allerede nå i ferd med å gjøre jorda ubeboelig for mennesker.

Strategien med å gå fra det ensidige til det allsidige må kanskje erstattes med å gå fra det allsidige til det allsidige. Er Vandana Shivas indiske kvinnebønder, som bruker skogen i allmenningene på en allsidig og økologisk forvarlig måte for å dekke lokale behov, bare representanter for en utdøende livsform? Må de omskapes til skogsarbeidere i kapitalistisk storproduksjon av tømmer før sosialismen har noen sjanse? Sjansen for at de omdannes til tiggere eller til lik er nok betydelig større en sjansen for at de ender som lønnsarbeidere på skogsmaskinene. Og tømmerproduksjonen blir bare et mellomspill før jordsmonnet ligger goldt og ødelagt på grunn av vettløs rovdrift. Er det ikke heller slik at den kunnskapen de representerer, den tenkemåten de står for og de bevegelsene de skaper (som f.eks. chipko-bevegelsen til forsvar av trærne) en av mange nødvendige og viktige kilder til en ny, økologisk samfunnsorden? Får ikke deres kamp, og deres bevissthet en ny dimensjon når den forenes med kampen mot imperialismen? Er de kvinnelige arbeiderne, som står med ett bein i yrkeslivet og ett bein i hjemmet, et tilbakeliggende lag som bare delvis har tatt skrittet ut i samfunnsmessig produksjon? Eller gir denne dobbeltheten dem i stedet særlige forutsetninger for en virkelig samfunnsmessig bevissthet, der helheten av menneskelig virksomhet er representert?

Situasjonen i verden er annerledes i dag enn på Marx tid, sjøl om mange av hans analyser fortsatt er fullt ut holdbare. Og når den helhetlige situasjonen forandrer seg, endrer også delene karakter og betydning. I dag må vi lete etter det som foregriper den helhetlige og allsidige livsmåten Marx´ hadde visjoner om, flere steder enn der han lette. Og igjen er kvinneperspektivet lurt å ha med seg. "En av vanskelighetene med å være kvinne, er at vi er nødt til å gjøre alt. Jeg har oppdaget at det samme er tilfelle når feminister skriver," sier Marilyn Waring (1989, s. 10). Og hun siterer Mary O´Brien:

"Feministisk vitenskap kan ikke være med på den faglige oppsplittinga som for tida gjennomsyrer samfunnsvitenskapen. Den har heller ikke råd til de ahistoriske utskeielsene her-og-nå-empirismen står for. For å utfordre den allestedsnærværende kulturelle mannsdominansen må en feministisk samfunnsvitenskap skape sammenheng og helhet, en helhet som også overskrider den politiske økonomiens enøydhet."

Det samme kan sies om politisk strategi.

Å skape "sammenheng og helhet" må også ses i et klasseperspektiv. Arbeiderklassens betydning som revolusjonær kraft ligger ikke bare i at den konsentrert, organisert og disiplinert på store arbeidsplasser. Dette er dessuten egenskaper som er i ferd med å svekkes, blant annet i forbindelse med det tradisjonelle kjerneproletariatets tallmessige tilbakegang. Arbeiderklassens betydning ligger også i at den knytter en rekke store samfunnsspørsmål sammen med grunnmotsetninga i det kapitalistiske systemet: Kampen mot den kapitalistiske utbyttinga. Jeg har tidligere sagt at kvinnene i arbeiderklassen må slåss ut fra en plattform der klasse og kjønn er like sammenvevd som i virkelighetens verden. En slik sammenvevdhet er ikke nødvendigvis programmet til enhver kvinnebevegelse. I virkelighetens verden er også miljøspørsmålet sammenvevd med den kapitalistiske utbyttinga. Men slik er det ikke alltid i miljøbevegelsens programmer. Store deler av miljøbevegelsen har sin forankring utafor arbeiderklassen. Arbeiderklassen bærer muligheten i seg til å skape en slik "sammenvevd" miljøplattform, ut fra sine egne erfaringer og sin egen objektive situasjon. Det har delvis allerede skjedd i kampen for det indre miljøet på arbeidsplassene.

Arbeiderklassen er den eneste som kan skape "sammenheng og helhet" i strategien ved å knytte alle store spørsmål og bevegelser til seg, og til kampen for å oppheve den kapitalistiske utbyttinga. Dette innebærer at arbeiderklassens betydning som revolusjonær kraft ikke blir mindre sjøl om det skjer endringer av den typen vi nå er vitne til ( som kjerneporletariatets tallmessige tilbakegang). Men framtidas klassestrategi bør legge mer vekt på å utløse arbeiderklassens muligheter til å "skape sammenheng og helhet": til å ta perspektivene fra andre bevegelser opp i seg og skape en felles, sammenvevd plattform mot kapitalismen. Dette er for øvrig i tråd med ei viktig side i arven fra Lenin. Han mente som kjent at arbeiderklassen må føre en allsidig politisk kamp, og interessere seg for alle samfunnsspørsmål. Men dette skjer ikke automatisk. Ofte har den økonomiske kampen blitt utropt til selve "klassekampen", mens f.eks. kvinne- og miljøspørsmål er blitt sett på som noe uvedkommende.

En ny, revolusjonær strategi må knytte seg til Marx´ visjon om et samfunn der de store skillene kapitalismen skaper, er helet.
Men denne nye helheten kan ikke skapes på grunnlag av at "den mektige bølgen" har rullet fram overalt. Samtidig er det verken mulig eller ønskelig å skru klokka tilbake. Fortida representerte også slit, nød og elendighet.

Vi må lete fram de kimene som finnes i dag for at et samfunn bygd på en ny helhet kan oppstå. Det dreier seg både om de materielle forutsetningene for et slikt samfunn, og de politiske kreftene som kan bære fram en slik strategi.


Til innholdsfortegnelsen | Til Røde fane | Til AKP