akp.no

I Afghanistan og på Nesodden
- menns vold er over alt

akp.no nr 2, 2007


For 25 år siden sa Sovjet at deres okkupasjon av Afghanistan ville være bra for kvinner. I dag hører vi samme toner fra USA. Men er det krig kvinner har behov for? Og er menns kvinnesyn i Afghanistan så mye dårligere enn menns kvinnesyn i Sverige og Norge?

Unni Rustad har bodd og arbeidet i Afghanistan. Hun er forfatter av boka På drømmedagen står vi opp klokka fire om morgenen. Vi spør:

- Møtte du folk som var opptatt av vold mot kvinner?

- Jeg møtte både kvinner og menn som mente dette var et av de store problemene det må gjøres noe med. Kvinneministeren, kvinnebladene og flere afghanske kvinneorganisasjoner har begynt å sette vold på dagsorden og holde bevisstgjøringskurs for menn. Jeg opplevde også en diskusjon blant ei gruppe kvinner i Herat, som åpent fortalte at de ble slått. I avisene ble det rapportert om kvinners selvmord, og jeg snakka med en kvinnelig journalist i Mazar som hadde lagd flere programmer om dette og også prøvd å etterforske flere av sakene.

«De har ikke utdannelse»

Jeg forstod etter hvert at mange trudde årsaken til problemet lå i at afghanske menn som oftest ikke har utdannelse. De mener at menn slår kvinner og barn fordi de ikke er kjent med menneskerettighetene; at de veit ikke at kvinner er mennesker som dem. Om mennene lærer, vil de slutte de å være voldelige, trudde de.

Så da en av aktivistene i en kvinneorganisasjon var på besøk i Sverige, fikk hun sjokk. Den dagen hun kom, hadde en svensk mann drept kona si. For den afghanske kvinnen var det helt uforståelig - hvorfor dreper en mann kona si i Sverige hvor alle har utdannelse, hvor det finnes lover og politi og så mange muligheter til å ordne seg med atskilte liv?

Så ble hun tatt med rundt på svenske krisesentre og hørte kvinnehistorier hun trudde hørte hjemme i Afghanistan. Først ble hun veldig deprimert, men så begynte hun å forstå den internasjonale kampen mot menns vold, som hun var en del av uten å vite det. «Så jeg dro styrka hjem,» fortalte hun meg.

Hege Storhaug

- I Norge er noen ivrige til å fortelle om svarte menns vold.

- Ja, slik som Hege Storhaug gjør. Hun rapporterer helst muslimske menns overgrep, og i boka si Men størst av alt er friheten skriver hun som om Norge var et idyllisk land helt til disse uopplyste mennene kom. Å ta inn over seg hvor omfattende og internasjonal volden er, passer ikke inn i Storhaugs verdensbilde. Før en finner de store forskjellene mellom voldelige menn, må en se på likhetene i handlingene og kvinnesynet deres. Det handler dessverre ikke om menn med en bestemt religiøs bakgrunn. Da må vi i så fall si at å være medlem av statskirka i Norge gjør menn voldelige, for av 33 personer som ble drept i fjor, var det 20 kvinner, og den typiske drapsmannen er en etnisk norsk mann som dreper en kvinne han kjenner.


«Kvinners frigjøring er deres eget verk,» sies det. Også i Afghanistan gjør kvinner motstand. Med forfatterens tillatelse trykker vi en fortelling om et møte i Mazar. Unni Rustad så på TV der.

Kvinner møter Atta

«I Mazar ser jeg en sal full av kvinner møte krigsherren Atta. Han sitter bak et bord med flere av mennene sine på hver side, og enda alt blir overført i TV, stiller mange i salen uten burka. En kvinne forteller om mannen sin som har mistet jobben på fabrikken. «La meg jobbe,» sier hun med høy stemme, «vi har sju barn som trenger alt.» To lærere klager på lønna, og får støtte fra flere. Så reiser en kvinne i førtiårene seg. Hun var nylig på bryllupsfest sammen med mange kvinner på et stort hotell i byen, sier hun. Da strømmen gikk, kom fulle menn
inn i salen og voldtok noen av kvinnene, enda det til og med var barn til stede. Hotellverten truet alle og sa at det ville gå ille med dem som snakket om saken. Kvinnen er sint, og hun ber den store mannen gjøre noe. Atta synes dette er pinlig, jeg kan tenke meg at hotellverten er en venn, medarbeiderne hans ser ut som om de prøver å gjøre seg usynlige. Atta vrir seg på stolen og prøver å snakke seg unna, men kvinnen står på sitt. Til slutt blir han nødt til å si at han skal gjøre noe med det som har skjedd. Den mektige mannen ser lettet ut når møtet med kvinnene er over.»

Unni Rustad: På drømmedagen står vi opp klokka fire om morgenen, Forlaget Oktober, ISBN 82-495-0332-5