Dette skrives midt i september. Statsbudsjettet skal snart legges fram. Regjeringa har sagt den vil bekjempe fattigdommen. akp.no spør Stig Rusten, leder for Aleneforeldreforeninga, om hva han og foreninga mener er de nødvendige tiltaka.
- Stig Rusten, hva må gjøres?
- Regjeringa kan starte med å gjøre noe med barnefattigdommen. Da er tre ting viktig:
- Forklar!
- Min største bekymring er den kraftige økninga av aleneforeldre som får sosialhjelp. Et eksempel: På ett år, fra 2004 til 2005, har antallet alenefedre på sosialhjelp økt med 150 prosent. Det er ca 5.000 flere aleneforsørgere. Ca 8.000 flere barn levde på sosialhjelp i fjor enn året før. En voksende gruppe barnefamilier har fått det mye verre, og forskjellene er blitt større.
- Hva betyr fattigdom blant barn?
- Det handler om at barna nesten aldri kan gjøre eller ha det som er vanlig blant barn. Det kan være ting, - og ikke minst ferier. Mange av barna tar del i de økonomiske bekymringene til den voksne, og lar være å be om ting. De er overrepresentert når det gjelder barn med problemer. Den beste og enkleste måten å hjelpe barna på, er å sikre inntekten til barnefamiliene bedre. Her kommer SIFO-normen inn. Gjennomsnittlig sosialhjelpssats er i dag 4200 kroner per måned for enslige. SIFO sier at den bør være på 6.500 kroner. Det vil koste 2 milliarder.
- Det blir vel sagt at høy sosialhjelp vil motivere folk til å ikke jobbe? Folk skal få lite penger nettopp for å presses til å jobbe?
- Hvor mye blir 7.000 kroner i måneden? 84.000 i året. Hva tjener en nybegynner i en jobb? 240.000? Så klart det uansett lønner seg å jobbe. De fleste vil jobbe. Myndighetene sverger til "arbeidslinja" som den eneste medisinen, men den slår feil. Det er noen som ikke kan arbeide. Eller arbeidsmarkedet vil ikke ha dem. De får flere tilleggsproblemer, avstanden til arbeidslivet blir større. Arbeidskrafta brytes ned. De aller fleste i Norge venter at når de får problemer, som sjukdom, er det et sikkerhetsnett. Men mange får seg en aha-opplevelse. Det var ikke noe nett der. De ser seg forundra tilbake - hva skjedde?
Alle kan få problemer i en periode. Da må nettet være der, slik at problemene ikke blir permanente eller større.
- Det andre kravet ditt er økt barnetillegg. Hva er situasjonen nå?
- Hvis du er 100 prosent ufør og har et barn, er barnetillegget 2.000 kroner i måneden. Du betaler skatt av det, men det er en skattebegrensningsregel.
Hvis du derimot går på rehabilitering eller attføring, er barnetillegget på under 600 kroner per måned, og du betaler skatt av det. Det er helt konkret 27 kroner x 5 dager i uka minus skatt. Det er fryktelig lite. Derfor bør barnetillegget bli som for uføre.
- Er overgangsstønaden under angrep?
- Stønaden kunne brukes i ti år inntil 2002. Etter det gjelder den til barnet er tre år. Reduksjonen førte til at en tredel av aleneforeldrene mista muligheten. Da grensa var ti år, var det likevel vanlig å bruke stønaden bare i rundt tre år. Fordi den er så lav. Kvinnene (det er jo mest snakk om kvinner her) ville heller jobbe. Nå er gjennomsnittet to år. Men mange bruker stønaden til å kvalifisere seg til et yrke. Det er mange vanlige jobber det er vanskelig å ha når du er eneforsørger. Aleneforeldreforeninga krever at overgangsstønaden skal kunne gjelde til barnet er ti år, men at det knyttes aktivitet til den etter tre år.
Stønaden er på ca 116.350 kroner per år minus skatt. Tjener du penger, reduseres stønaden. Stønaden bør heves noe, til for eksempel 130.000. Dette er en unik, god og fungerende ordning. Husk at de fleste kvinner tjener lite. De fleste aleneforeldre jobber full dag. De har omsorg for barn og kan ikke jobbe ekstra. For fem år sia måtte 50 prosent av de enslige forsørgerne med små barn leie bolig, nå er det sikkert flere. Tenk på boligprisene som har økt. Det er stadig vanskeligere å tjene nok, men overgangsstønaden hjelper altså kvinnene i å kvalifisere seg.
Den er viktig også for minoritetskvinner. Det er en økende andel aleneforsør-gere som har minoritetsbakgrunn. Det er klart at minoritetskvinner har ekstra byrder. Men hvis overgangsstønaden er god for de fleste, er den også god for innvandrerkvinner. Gode universelle ordninger er gode for alle. Det er nesten ingen partier som mener noe særlig om dette. Partiene på Stortinget mener lite om aleneforeldre i det hele tatt. Men Aleneforeldreforeninga jobber for å forbedre overgangsstønaden.
- Størstedelen av aleneforeldrene er kvinner, 83,4 prosent i begynnelsen av 2005. Flere kvinner vi kjenner, har fått reduserte bidrag. Hvorfor?
- Før betalte den som barnet ikke bodde hos, «samværsforelderen», en viss prosent av lønna si i bidrag. Det blei endra i 2003. Fra da er det forskjellen på mors og fars inntekt som teller. Dette er ikke et problem bare for kvinner med lav lønn, som regel tjener jo mor mindre en far. Mange konflikter oppstår også når både mor og far tjener godt, for mor, som barna bor hos, må betale det meste for dyre ting som klær og aktiviteter. Samværsfradraget er kunstig høyt for å premiere samværsforeldre til å være sammen med barnet sitt. Bidraget blir kunstig spist opp av samværsfradraget. Dette er politisk villet.
- Det har skjedd mye de siste 3- 4 årene. Overgangsstønaden er blitt en dårligere ordning, og bidragsreglene har også forverret kvinnenes situasjon. Men blir ikke også konfliktmulighetene forlenget?
- Absolutt. Nye konflikter hele tida. Hvis mor gifter seg på nytt og får nytt barn, og hun i en periode ikke jobber, må plutselig eksmannen betale mye mer. For eksempel. Fordi forskjellene mellom mor og fars inntekt legges til grunn, og ikke hva far skal betale jevnt for sine barns underhold. Regelverket er dessuten veldig komplisert, det skal brukes til å lage avtaler mellom foreld-rene, samtidig som myndighetene tar et høyt gebyr for å hjelpe til med å lage en avtale.
- Hva hvis far jobber delvis svart?
- Da kan ikke den delen av inntekta dokumenteres, og han betaler tilsvarende mindre, hvis han vil. Men det gjaldt jo før 2003 også. Det er en regel til som er dårligere. Det gjelder forskuttering. Staten skal betale forskudd, hvis den som skal betale bidrag, ikke gjør det eller betaler for seint. Mange er avhengig av dette forskuddet. De fleste mottakere har rett til 615 kroner - i måneden. Fullt forskudd er 1230 kroner, men da må mottakeren ikke tjene mer enn 130.000 i året. Aleneforeldreforeninga mener at ordninga må gjelde alle barn uavhengig av hva forelderen tjener, og at staten må dekke fullt forskudd til alle når barnebidraget ikke blir betalt.
- Flytteforbudet ble skrinlagt?
- Kristelig folkeparti kom med forslaget om flytteforbud i 2002. Men det måtte de nokså raskt gi seg på. Det gikk ut på at den barnet bodde hos, ikke skulle ha lov til å flytte innen Norge. For å lette fars mulighet for samvær. Men vi kan ikke ha det sånn at folk (de fleste kvinner) med barn ikke kan flytte, ta utdanning og jobb eller starte et nytt parforhold et annet sted. Legg merke til at det ble ikke stilt samme krav til samværsforeldrene (de fleste menn).
- Fremskrittspartiet og Venstre går inn for tvunget delt bosted for barna. Og noen i Arbeiderpartiet, som Karita Bekkemellem.
- At barna har to hjem de bor like mye i, kan gå fint hvis foreldrene samarbeider godt, har god økonomi, bor i nærheten av hverandre slik at barna har den samme vennekretsen, og hvis barna trives med det. Men å tvinge foreldre og barn til det? Det er horribelt. Det er hele tida en viss prosent av foreldrene som har dype konflikter, og en slik tvang ville virke som det reneste terrorregime for både barn og foreldre. Mange blir besnæret av ideen i første omgang, men når de får noen motargumenter å tenke på, blir de imot. Jeg tror dette aldri kommer til å gå gjennom.
- De fleste mødrene sier de er fornøyd med samværet, sjøl om mange ønsker at faren tok litt mer. Men inntrykket i mediene er at mora hindrer samvær?
- Det er mange gale oppfatninger. En av de skapte mytene er at far blir så utrolig diskriminert etter samlivsbrudd. Etter fem og et halvt år i Aleneforeldreforeningen kan jeg si at jeg har fått bøtter av telefoner fra menn som ringer og forteller hvor forferdelig dårlig ekskona er til å ha omsorgen. Jeg sier, loven skiller ikke mellom far og mor, du kan kreve å få den daglige omsorgen. Det vil de ikke. Jeg har aldri opplevd at menn ringer og sier: Jeg vil ha den daglige omsorgen. Det finnes sjølsagt kvinner som stikker kjepper i hjulene for far. Men det inntrykket som vi har fått, at det typiske er at mor hindrer samvær, er helt galt.
- Hva er endringene i og med den nye barneloven?
- Det holdt på å bli en dårlig endring, men den ble trukket. Det var at de ville fjerne det som kalles "normalsamvær", det vil si at samværsforelderen har barna annenhver helg, hver onsdag og en deling av ferier. Det blir brukt som et minimum i dag, og så forhandler man seg oppover. Dette fortsetter heldigvis.
Det er en positiv endring: Hvis det ikke er til barnets beste, skal det ikke være samvær. Samvær har vært en foreldrerett, sjøl når mishandling har vært inne i bildet. Nå er det barnets beste som skal gjelde.
I tråd med det har barnevernet fått en ny veileder. Det har vært slik at barnevernet ikke hadde noe ansvar for barnet der barnet bodde under 50 prosent av tida. De kunne verken komme sjøl eller bli tilkalt. Nå skal barna ha samme beskyttelse uavhengig av hvor de bor.
- Tilbake til de tre kravene du beskriver først i dette intervjuet: Hva tror du regjeringa gjør?
- Jeg har forventninger om at de oppfyller løftet sitt fra Soria Moria-erklæringen om å avskaffe fattigdom. Skal de avskaffe fattigdom i barnefamiliene, må de som et minimum innfri de tre kravene til Aleneforeldreforeningen. Fagforeningene og andre organisasjoner burde også prioritere høyere arbeidet med å avskaffe fattigdommen i verdens rikeste land.