akp.no

Oppgjøret i staten

- Valg av fagforening
er også et valg av side

Torill Nustad intervjua av akp.no

akp.no nr 6, 2006


Hvilken fagforening du er med i, er et politisk valg. Det er på tide at radikale folk vurderer hvor de hører hjemme, og svaret bør ikke være Akademikerne, sier Torill Nustad etter vårens tariffoppgjør. Hun er medlem av NTLs landsstyre og hovedtillitsvalgt ved Universitetet i Tromsø.

- Men det var jo Akademikerne som streika i år?

- Ja, og det var en reaksjonær streik. Akademikerne ville ha mer lokal og individuell lønn og dårligere sosial profil. Faktisk var det sånn at de streika for å avvikle sin egen streikerett. Viss du er tilhenger av kollektive løsninger, er verken Akademikerne eller Nito fornuftige alternativ. Jeg er faktisk i tvil om de kan kalles fagforeninger - de har mer karakter av laug.

For kollektive løsninger

- LO Stat (og dermed NTL) var ikke så langt unna en streik, dere heller?

- Ja, det var veldig nær, men hos oss var streikegrunnlaget stikk motsatt. Jeg var positivt overraska over den store streikeviljen blant medlemmene. Vi hadde mange lokale medlemsmøter, og overalt var stemninga: "Viss det må til for å beholde det kollektive lønnssystemet, så gjør vi det." Dette var viktige signal å få for forhandlerne sentralt, og jeg trur også det nådde arbeidsgiverne.

- Hva betyr dette med kollektivt lønnssystem?

- Det vil si at vi har en landsomfattende avtale som gjelder alle stillingsgrupper og alle organisasjoner. Dette er noe arbeidsgiverne klart å rive opp både innafor kommunesektoren og i fristilte statsetater. Og det åpner for minstelønnssystemer og mye personlig lønnsfastsetting.

Intet nytt fra "de rødgrønne"

- Var brudd med det kollektive systemet virkelig et krav fra "de rødgrønne"?

- Ja. Vi registrerte ingen endring i arbeidsgivers posisjoner i forhold til den forrige regjeringa, og det har ført til stor skuffelse hos mange.

- Hva med resultatet ellers?

- Vi fikk en akseptabel profil, med et fast kronetillegg på 9.000 kroner heilt opp til lønnstrinn 41 (dvs ca 300.000 kroner). Potten til lokale forhandlinger er imidlertid altfor stor.

Lokale lønnsforhandlinger

- Det er stor motstand i NTL mot stadig mer omfattende lokale forhandlinger?

- Ja, utvilsomt. De undergraver det kollektive lønnssystemet og fører til splittelse mellom folk. I stedet for lønn etter arbeidsoppgaver, går en over til personlige resultatvurderinger. Arbeidsgivers plikt til å tilrettelegge arbeidet svekkes, og det blir opp til den enkelte ansatte å lykkes, både i arbeidet og i å stille lønnskrav. I tillegg svekkes profilen som en måtte bli enig om sentralt.

- Likelønnstiltak er en slik profil. Blei årets resultat bra for kvinner?

- En god sosial profil er også en god kvinneprofil. Samtidig er det velkjent at kvinner og menn vurderes ulikt, og at kvinnedominerte grupper ofte kommer dårligere ut i lokale forhandlinger. Vi hadde ønsket mindre penger lokalt og mer penger til sentrale justeringsforhandlinger for å rette opp kjønnsmessige skeivheter. En fin, ny ting er at det står eksplisitt at en lokalt skal se etter om lønnssystemet brukes kjønnsmessig skeivt.

Gruppekrav

- Til slutt: Noen råd til tillitsvalgte som skal slite seg gjennom lokale forhandlinger?

- Det er nå for første gang blitt formelt mulig å stille krav for grupper, ikke bare enkeltpersoner. Dette er et framskritt som må utnyttes. Diskuter gruppekrav i foreninga, og vær åpen overfor medlemmene om hvilke krav dere vil slåss for. Blir resultatet for dårlig bør tvisteretten brukes.


Lokale lønnsforhandlinger i privat og offentlig sektor er tradisjonelt to forskjellige ting. I privat sektor er det mer eller mindre frie forhandlinger for grupper gjennomført i den enkelte bedrift utfra lønnsomhet og forhold der. Det gjør at mange vanlige industriyrker i gode tider henter ut brorparten av lønnsøkninga der, mens ansatte innen servicenæringer kan bli hengende etter. I staten er lokale forhandlinger stort sett begrensa til en pott som er avtalt sentralt, og som fordeles etter individuelle krav, kort sagt trynetillegg.