Den massive oppslutningen ved valgene 15. desember i provinsene i det såkalte sunnitriangelet, har ført til at USA snakker om en stor seier. Men oppslutningen kan ikke forklares på noen annen måte enn at viktige deler av motstandsbevegelsen gikk inn for å delta i valgspillet for å få inn så mange representanter som mulig i nasjonalforsamlingen.
Dette rimer også med strategien som ble fulgt i folkeavstemningen om grunnloven, der motstandsbevegelsen oppfordret folk til å gå til urnene for å stemme nei. Uten valgjukset som fant sted i flere av provinsene, som Niniwa, er mulighetene store for at nei-siden ville fått et flertall mot loven.
I pressen kan man fort få inntrykk av at den irakiske motstanden mangler folkelig oppslutning. Bildet blir malt av smågrupper som trenger seg inn i Irak utenfra, til et land der folk ellers ville levd i fred. Bildet er galt. Den væpnede kampen gjennom dusinvis av forskjellige grupper er bare en militær spiss for en langt breiere politisk og sosial bevegelse. Faktisk har mange byer, landsbyer og andre store områder utenfor okkupasjonsmaktens kontroll bygd nettverk av representative organ og lokale komiteer som utgjør en geografisk motmakt til okkupasjonen.
Under vanskelige og ofte desperate forhold tar de over organiseringen og administrasjonen av vanlige folks liv. Dette blir gjort enda vanskeligere av USAs stadige innmarsjer i disse byene. Men slik Israel aldri har klart å ta kontrollen verken over Gazastripen eller noen av de større byene på Vestbredden, har heller ikke USA klart å vinne kontrollen over de store områdene og byene i Irak. I de områdene der sjiamuslimene har det politiske flertallet er det militsgrupper som Moqtada al-Sadrs bevegelse som "styrer gata".
Slik kan vi kanskje snakke om en tvekamp der ingen av deltakerne klarer å slå ut den andre. USA klarer ikke å slå tilbake motstanden, men samtidig har motstanden problemer. For dem koker kjernen av problemene ned til spørsmålet om politisk strategi. Et kritisk punkt her er baathistene sitt standpunkt om at "motstanden ikke trenger en politisk front". Dette standpunktet dømmer motstanden til å være en undergrunnsbevegelse, mens en suksessfull kampanje mot okkupasjonen skriker etter en politisk bevegelse. Rett nok er baathistene og, i deler av vest-Irak, salafistbevegelsene som hevder lojalitet til al-qaida militært de sterkeste. Men dette betyr ikke at Baathpartiet er sterkt. Baathismen var de siste to tiårene et hult skall, der ideologien ble erstattet til fordel for islamsk-nasjonalistiske stammestrukturer som fordelte makt og fordeler. I Saddam Husseins siste periode var de avhengige av fysisk makt i kombinasjon med et intrikat spindelvev av penger, makt og privilegier. Selv om Baath fortsatt har sterke finansielle sentre inne i og utenfor Irak, vil de ikke kunne gjenopprette sin tidligere status som forvalter av fordeler og fysisk makt. De siste tiårene med baathstyre er ikke noe vanlige irakere ønsker å vende tilbake til, og selv om partiet spiller en viktig finansiell og strategisk rolle for mange motstandsgrupper, betyr ikke det at disse gruppene kjemper for en gjeninnsetting av Saddam Husseins regime.
I Irak er heller ikke en folkekrig som i Kina eller Vietnam mulig. Situasjonen ligner mer på Libanon, Palestina eller Somalia. Det strategiske angrepet må ta form av folkelige byopprør. Derfor er befolkningen i byene livsviktige for motstandskampen, og byopprør krever enhet mellom den "sunnimuslimske" motstanden og den sjiamuslimske befolkningen. Dette var i ferd med å vokse fram under den sterkt anspente situasjonen sensommeren 2004, men gikk så inn i en bølgedal.
Med bakgrunn i dette er valget om å gå inn i den politiske prosessen forståelig og riktig. En gruppe medlemmer av nasjonalforsamlingen som konsekvent protesterer mot okkupasjonen, kan bidra til å sabotere forsøkene på å installere et maskeraderegime i Irak.
I denne situasjonen manøvrerer USA vilt. De har løpt fra forsøkene på å "av-baathifisere" Irak. Nå er de i ferd med å skjønne at flertallet av sjiamuslimene overhodet ikke sympatiserer med dem, men heller følger antiamerikanske ledere som Muqtada Al-Sadr eller pro-iranske grupper. USAs strategi om å satse på sjiaene og kurderne for å slå ned motstanden, har blitt en boomerang som er i ferd med å slå tilbake på dem. Samtidig kan USA heller ikke på lang sikt leve med et pro-iransk styre i Bagdad når deres langsiktige mål er å fjerne regimet i Teheran. Derfor er det og logisk at USA forsøker å hente inn noen tidligere baathister for å utgjøre en motvekt til de mer eller mindre pro-iranske gruppene som nå har makten i landet.
Den nye nasjonalforsamlinga får ikke noen blokk med absolutt flertall. Det vil skjerpe den politiske maktkampen framover og åpne muligheter for motstandsbevegelsen til å forsterke kravet om at USA må trekke seg ut.
