akp.no

Kamp for Sykestua i Vågan

Noen ganger er det ålreit ...

av Gunnar Aarstein

akp.no nr 1, 2006

Gunnar Aarstein er medlem av RV og AKP, sitter i kommunestyret
og er med i kommunens forhandlingsutvalg med Kløverhagen


Som regel er det ålreit å samle folk til kamp. Det er slik de store seirer vinnes. I vinter tok sanitetskvinnene i Vågan i Lofoten innersvingen på den lokale makta av Ap, SV og Senterpartiet. Når de sammen med syke, gamle, deres slekt, helsearbeidere, innbyggerforeningene og noen rabulister i RV og AKP i skjønn forening med prektige høyrefolk tvinger Makta i kne, da er det godt å være rød og på lag med de små.

I nitti år har "Sykestua" i Svolvær gitt helse og pleie til Vågans befolkning. Mange er født der, mange har fått avlasting og pleie, og utallige familier har fulgt sine kjære til livets slutt på Sykestua. Nå heter den Kløverhagen, for sanitetskvinnene har bygd og drevet stedet fra lenge før slikt ble kommunal oppgave. I nyere tid har kommunen betalt regninga. Og det har gått greit, til i juni 2005, da kommunestyret i Vågan vedtok å halvere budsjettet for Kløverhagen fra nyttår 2006. Det var viktig for posisjonen å komme ut av fylkesmannens Robek-register, for kulturhus skal bygges og millioner lånes. Budsjettdisiplin, det må man ha, og da var det greit, mente SV og Ap, å kutte i de "privates" drift.

Offentlig virksomhet på sitt beste

"I virkeligheten er disse offentlighetens frontkjempere i Vågan bevisstløse redskap for de høyrekreftene, som har brukt hver dag i tjue år til å rive ned nordmenns velferdstilbud," skreiv RV i Lofotposten. "Nå slakter de eldreomsorgen."

Hvorfor bør velferdstjenester drives av det offentlige? Fordi det er folket gjennom sine organisasjoner og valgte organ som vet best hva fellesskapet trenger, og som bør ha myndighet til å bruke de ressursene som skal til for å lage de tjenestene, og med gode arbeidsforhold for de ansatte. Slik oppsto blant annet Sykestua i Svolvær.

Nå er maksimal profitt og reduserte kostnader blitt det overordna målet også for offentlig sektor. Tjenestene krympes og ansatte skvises. Vi kjenner lusa på gangen, i Posten, Telenor, Avinor, Jernbaneverket, Helse Nord, Sør, Øst og Vest og i kommunene. Ap eller Høyre: Dette er de enige om!

Tyveriet markedsføres som omstilling, modernisering og fornying. Skiftende honnørord, etter som de gamle blir avslørt som det de er: kapitalkreftenes råskap i forkledning.

Sanitetsforeningene, de tilhører folkets dugnadsgjenger, på samme viset som musikkforeningene, innbyggerforeningene, ungdomslagene og idrettslagene, - offentlig virksomhet på sitt beste.

Nektet å møte folket!

Utpå høsten ble alle innbyggerforeningene, som representerer hele folket i Vågan, i by og land, enige om å arrangere folkemøte mot kutt i eldreomsorgen. Møtet fant sted 23. november: Vi fylte samfunnshuset i Kabelvåg som heter Arbeidern. Kommuneledelsen av Ap, SV og Senterpartiet, samt ordfører og rådmann, boikotta møtet. Inviterte helseledere takka først ja, og siden nei til å sitte i panelet. Folket humra da vi leste fra til Handlingsplan for Vågan kommune: "Det skal arbeides aktivt for bred og åpen diskusjon om viktige politiske saker." Gamle, syke, pårørende og helsepersonell sto opp i hopetall og fortalte fra sine liv. Fremskrittspartiet sitt mas om budsjettdisiplin og rammer falt totalt på steingrunn i denne forsamlinga. Folk i salen krevde at RV måtte si noe, og jeg sa noe om å bygge landet med utgangspunkt i folk sine liv og behov, og om hva folk selv kunne gjøre og hva RV vil at kommunestyret skulle gjøre, i forhold til at "de rødgrønne" har lovet 10.000 nye hoder i eldreomsorgen. Så vedtok vi enstemmig en uttalese mot kutt, og skiltes lykkelig med avtale om å møtes igjen på galleriet over kommunestyresalen når budsjettet ble behandlet. Lofotpostens overskrift dagen etter: Kommunen nektet å møte folket!

Fra da av hadde Lofotposten daglige leserinnlegg mot kutt i eldreomsorgen, med dertil vedtak fra eldreråd og helse-lag. Lederen i Vågan Ap skreiv at "RV lefler med private", og burde for øvrig holde fred så lenge kommunen forhandler. Han fikk svar.

Mens dette pågikk, ble det forhandlet og forhandlet, uten resultat. Kommunestyret trosset sanitetskvinnene, som hadde benket seg tett på galleriet, og vedtok budsjettkuttene nøyaktig som foreslått av posisjonen, og det selv om RV og også Høyre slåss tappert fra talerstolen mot kutt i eldreomsorgen. (Høyre ville heller kutte i skolen.) I kommunestyret er det makta som rår.

Død eller seier

Men sanitetskvinnene så ingen grunn til å kapitulere nå. Her sto det om helse og verdig alderdom og kanskje 22 arbeidsplasser. I løpet av ei uke samlet de inn 2.000 underskrifter mot kutt på Kløverhagen. I bygda mi skreiv alle under, unntatt SVerne, som mente at rammer var rammer og vedtak må følges, og dessuten var SV mot private løsninger.

Onsdag 4. januar kom jeg hjem fra Svolvær. Jeg hadde gått i tidenes fakkeltog - for Kløverhagen. Nesten 500 i toget - en folkets maktdemonstrasjon mot kommuneleselsen! Mobiliseringa hadde gått over SMS i to dager.

Vi gikk under paroler for "full drift" og "trygghet i alderdommen". Aldri har svolværingene flokket seg i slike mengder på gata for en kampsak! Men så har heller ikke Makta tråkka så ettertrykkelig på hjertene til folk, siden de hersa med sanitetskvinnene i Storfjell. Det er ti år siden, og noen trenger stadig å få frisket opp minnet. Toget endte i ring rundt Kløverhagen og til ny appell av sanitetsforreningas leder, som takka for varm støtte. Og tror du ikke ordføreren også dukka opp - Hugo B fra Arbeiderpartiet, som har stått i spissen for kuttene og som leder utvalget som forhandler med sanitetsforeninga. Han hadde sikkert bare tenkt å snuse litt på torget for å se om det kom folk, men ble sugd opp av massene og fulgte uvillig med på ferden.

I det følgende forhandlingsmøtet var ordføreren ytterst snill. Han hosta opp tre millioner ekstra over bordet, og avtale ble inngått med nesten samme budsjett som Kløverhagen hadde i 2005. Før siste forhandlingmøtet hadde sanitetskvinnene gitt klar beskjed om at de bare godtok full drift! Alt eller intet! Og siden kommunal overtakelse blir dyrere, hva annet kunne vel en ordfører gjøre? Det er det fine med valg av og til.


Les om sanitetskvinnene i Storfjell, som bygde sin egen veg når kommunen ikke ville, i Erling Folkvords bok Rødt!.