Rapport fra Libanon

Intervju med Maja Strickert

Til innholdslista for akp.no nr 10, 2004 ||| Til AKP si heimeside


Maja Strickert fra Trondheim, medlem av Rød Ungdom, har tilbrakt tre måneder i en palestinsk flyktningleir i Libanon.

I sommer tråkka Maja litt i salaten og meldte seg på flyktningleir, i stedet for Rød Ungdoms sommerleir, som inntil nå har vært tradisjonen. Det viste seg imidlertid ikke å være en så stor blemme som man kanskje skulle ha trodd, for med dette fikk hun muligheten til å tilbringe tre måneder i en palestinsk flyktningleir. Grunnen til at Maja fikk denne muligheten, er Palestinakomiteen i Norge, som driver konkret solidaritetsarbeid med palestinerne.

Skape kontakt og fortelle

Maja: Det solidaritetsprosjektet jeg var med på, handler om at man reiser ned til en av leirene i Sør-Libanon, og lever og jobber der sammen med dem som bor der. Jeg reiste sammen med ei god venninne som også er medlem av Palestinakomiteen, forøvrig også Rød Ungdom-jente, i begynnelsen av juni i år. Vi bodde sammen i Rashediye-leiren, som sannsynligvis er den mest velorganiserte og en av de best fungerende leirene for palestinske flyktninger.

akp.no: Hva gjorde dere?

Maja: Poenget med denne typen solidaritetsprosjekt, og det som skiller det fra andre typer, er at man før avreise tar et bevisst politisk valg i forhold til Israels okkupasjon og palestinernes situasjon. Arbeidet man gjør der er viktig, vi hadde både engelsk og musikkundervisning med barn. Men det aller viktigste er at man skaper et kontaktnettverk, observerer situasjonen for flyktningene og gir dem en stemme de ikke ville hatt, om de ikke hadde hatt norske venner.

Vanskelig å være palestiner

akp.no: Hva kan palestinerne gjøre i Libanon?

Maja: Libanon er et spesielt vertsland for palestinske flyktninger, mye på grunn av krigene på 70- og 80-tallet. Det regnes for å være det landet det er vanskeligst å være palestinsk flyktning i. I Libanon utgjør palestinerne rundt ti prosent av innbyggerne, og her har de ingen sosiale eller sivile rettigheter. Det vil si, de kan ikke stemme, de har ikke statsborgerskap, og har med det i utgangspunktet ikke tilgang på noen offentlige tjenester som sykehus og skolegang. Det finnes dessuten rundt 75 yrker en palestiner ikke har lov til å ha, og disse yrkene ligger naturlig nok i toppsjiktet.

Mange snakket om seg selv som uønskede gjester, fordi de bare bor der, uten å kunne delta i samfunnslivet på noen annen måte enn å puste og leve. Livet til palestinerne holdes oppe av to ting. Det ene er UNRWA, flyktningorganisasjonen til FN, som har hjulpet til med bygging av hus, skoler og sykehus inne i leirene. Det andre er dem selv, som på tross av byggeforbud og kompliserte forhold nekter å gi seg, og organiserer sine egne liv på best mulig måte.

Bli med i Palestinakomiteen

akp.no: Hvordan kan vi gjøre noe?

Maja: Det er mange måter å vise solidaritet med palestinerne på, og man behøver slett ikke å reise ned, selv om det anbefales virkelig, det og! Etter å ha kommet hjem, har jeg sammen med reisepartneren min holdt en del innledninger og foredrag, og diskutert masse med folk. Mitt heteste tips til folk som vil gjøre noe solidarisk i praksis, er først og fremst å melde seg inn i Palestinakomiteen. Da får man ikke bare være med i en kjempeflott organisasjon, men man støtter det mer konkrete solidaritetsarbeidet ved å betale kontingent, og det er ikke dyrt.

Ikke glem!

Maja: Ellers vil jeg videreføre det ønsket som var mest konkret fra vennene mine i Rashediye, og det er at man ikke glemmer. Nå har det kanskje ikke vært så lett i det siste, med sjefen Yasir Arafats bortgang og mye som skjer, men de som bor utenfor Palestina, flyktningene, føler seg ofte glemt. Og det er et poeng at flere millioner mennesker er stengt ute fra sitt eget land som en konkret følge av en fryktelig urettferdig okkupasjon, og de kan ikke gjøre annet enn å sitt sitte på sidelinja og se inn. Og vente.