EU-utvidelsen:

Solidaritet eller
et imperialistisk sjakktrekk?

av AKPs partilag for miljøinteresserte ved Claus Fischer og Karl Henrik Seemann

Til innholdslista for akp.no nr 5, 2004 ||| Til AKP si heimeside


Er det tross alt et snev av solidaritet i at vi tar opp den tidligere østblokken i EØS, overfører penger til dem og kanskje bidrar til økt velferd for noen der? Er det ikke solidaritet at vi får litt vanskeligere tider her hjemme, når lavtlønte øst-arbeidere overtar flere oppdrag for norske arbeidsgivere?

Mange SVere og "radikale" AP-folk, som Sigurd Grytten i det multinasjonale påvirkningsbyrået Burston-Marsteller, fokuserer på EU som et solidarisk håndslag til fattige østeuropeiske land. De håner flertallet i befolkningen som i 1994 stemte ja til "annerledeslandet". Selv vil de inn i et annerledes-EU som de beskriver nærmest som et sosialistisk verksted, et EU som ikke finnes. Det virkelige EU de vil ha oss inn i, vil tvert i mot bli den første statsdannelse i verden som grunnlovsfester ultraliberalismen, fri flyt av kapital, varer, tjenester og folk, som stifteren av Attac, Bernard Cassen, så treffende har bemerket. Selv langt inn i nei-siden menes det at "et utvidet EU er et mer sympatisk EU".

Arbeidere på vandring

Et utvidet EU gir større spillerom for imperialismen. De fire frihetene utvides geografisk og underlegger seg 75 millioner mennesker til. I EUs Lisboa-prosess er det et mål å få et mer "fleksibelt" arbeidsmarked, dette for å klare målsettinga om å bli verdens mest konkurransedyktige økonomi innen 2010. Altså slå USA, der reallønna for arbeidsfolk har stagnert i to-tre tiår nå. Og hvor, til EU-ledernes misunnelse, over tre prosent av arbeidskrafta flytter hvert år i sine "mobile homes", fra stat til stat.

I festtalene beskrives økt mobilitet som at udanning og kompetanse må standardiseres så du kan ta deg jobb i det landet du vil, hvis du altså er utdannet. Realiteten er at arbeidskrafta skal bli mer geografisk mobil, og at overenskomster og arbeidervernlover skal bli fleksibilisert (les svekket). Man skal legge om til dårligere sosiale ordninger for å presse fram flytting fra økonomisk vanskeligstilte områder til områder med framgang og jobber.

Kapitalen flytter

Dette var noe av fokuset til EUs arbeids- og sosialministres uformelle møte i Irland i januar i år. Arbeidsmarkedet er det eneste som kan løse økonomiske problemer i EUs økonomiske og monetære union (ØMU), når statsbudsjettene er låst fast som følge av reglene for statsbudsjetter i ØMU, og valuta- og pengepolitikken ikke lenger finnes i medlemsstatenes verktøykasse. Styringa av pengepolitikken er overlatt til en markedsstyrt sentralbank, som ikke kan overstyres av politikerne. Får man ikke fart på arbeidskrafta, vel, så er det bare å investere i produksjon og tjenester i et annet land, land med lavere lønninger og sosiale ytelser. Og deretter importere varene og tjenestene tilbake. Dette ser vi allerede i Norge før EØS-utvidelsen er et faktum.

Det laftes mang en "norsk" hytte, snekres mangt et "norsk" møbel i Baltikum. Uansett hva som gjennom klassekamp er blitt lov- eller tariff-festet i Norge, vil utvidelsen føre til press for å undergrave opparbeidete ordninger i Norge.

Sosiale standarder senkes

Summa summarum: Utvidelsen blir en fest for liberalistene og en formidabel styrking av kapitalens kampkraft overfor arbeiderklassen. De vil vinne mye mer enn vi klarer å forsvare. Både på arbeidsmarkedet og ved at samfunnets politiske organer mister styringsmuligheter over til "markedet". Solidaritetsargumenter vil bli brukt av NHO og kapitalkreftene her hjemme for å overbevise at "vi" må gi fra oss privilegier. Realiteten er at resultater av flere tiår med klassekamp i Norge, Portugal eller Polen vil smuldre opp til beste for kapitalinteressene.

Imperialisme

Industrikapital og bankkapital smeltes sammen, danner monopoler og blir så stor at de overstiger nasjonalstatenes myndigheter. Et særdrag ved imperialismen som Lenin gjorde en grundig undersøkelse av da den oppstod. Globalt ser vi eksempler på dette ved at noen få internasjonale selskaper eier en stor del av verdens privatiserte vannressurser. Gjennom WTO-avtaler og EUs patentdirektiv gis kommersielle interesser monopol på genmateriale. I Verdens handelsorganisasjon (WTO) avtales økt frihet for bevegelse av kapital, varer, tjenester, men ikke mennesker. I EU og EØS skjer det samme, men der skal det også være fri flyt av arbeidskraft. Navnløse pensjonsfond og andre aksjefond verden over flytter kapitalen sin, og dermed produksjon og arbeidsplasser, verden rundt ut fra ett kriterium: Maksimal profitt. Kravet om maksimal profitt kan mer og mer diktere samfunnsutviklingen.

Kapitalismen er ondets rot

Arbeiderbevegelsen må øke samarbeidet over landegrensene. Det er ikke galt av norsk arbeiderbevegelse å forsvare sine opparbeidete rettigheter, selv om disse er langt bedre enn for arbeidskamerater i andre land. Tvert i mot styrker det arbeiderklassen i andre land at det er forhold å heve seg opp til, heller enn å si ja takk til "race towards the bottom".

Men det er langt fram til at europeiske arbeidsfolk har nådd igjen forspranget aksjeeierne nå tilraner seg. Det er viktig å holde Norge utenfor EU og komme oss ut av EØS. Men kapitalismen vil likevel fungere med de samme drivkreftene. Derfor er det bare ei grunnleggende løsning: Å forkaste hele kapitalismen, populært kalt sosialistisk revolusjon.