Tariffoppgjør med mange kampsaker

av Johan Petter Andresen

Til innholdslista for akp.no nr 3, 2004 ||| Til AKP si heimeside


Hovedkravet i privat sektor i årets tariffoppgjør er tjenestepensjon. Bakgrunnen for at dette kravet kommer opp er, som vi beskrev i januarnummeret av akp.no, at folketrygda blir kontinuerlig underregulert - dermed blir den pensjonen man opparbeider i løpet av "yrkeskarrieren", mindre og mindre verdt.

Dessuten viser Pensjonskommisjonens innstilling at folketrygda er under direkte angrep. Fagbevegelsen blir derfor tvunget til å bruke tariffoppgjøret til å forsvare velferdsordninger som burde vært underlagt "velferdsstaten". Lønnsutviklinga vil nødvendigvis lide under at pensjonsutgiftene blir en del av den totale ramma for oppgjøret. Arbeidsgiverne kan framstille det hele som om de nå får en ekstra utgift. Men realitetene er at staten gjennomfører endringer i skatter og avgifter som kapitalen tjener på, og som fører til at arbeidsfolk betaler mer.

Innskuddsbasert er dårlig

Men nå er det ikke nok med at man må bruke tariffoppgjøret til å kjempe igjennom tjenestepensjonsordninger. Det skjer flere negative ting samtidig. For det første er kravet som er reist fra Fellesforbundet et krav om innskuddspensjoner i stedet for ytelsesbaserte pensjoner. (Ytelsesbaserte pensjoner garanterer en bestemt pensjon, for eksempel 60 % av tidligere lønn. Innskuddsbaserte pensjoner garanterer bare at du får ut det som er blitt spart opp i et fond. Det igjen avhenger av hvordan det har gått med fondet. Det er arbeideren som må bære risikoen.) Dessuten krever man for små innskuddspensjoner. Men på toppen av det hele satser både Fellesforbundets ledelse, NHO og staten på at arbeiderne sjøl skal bidra til å finansiere tjenestepensjonene. I skrivende stund ser det ut til at regjeringa vil "redde" tariffoppgjøret ved å love å fremme et forslag om tvungen tjenestepensjon og at innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger skal kunne finansieres både av arbeidskjøper og arbeider.

Mot moderasjonslinja

Arbeidskjøperforeningene og fagforeningene har blitt enige om at lønnsutviklinga i Norge skal være om lag på nivå med lønnsutviklinga til Norges viktigste handelspartnere. Naturligvis kan ikke lønningene i Norge være svært ulike lønningene til Norges viktigste handelspartnere. Og det har de aldri vært. Men det betyr ikke at det ikke er stort handlingsrom. Norske lønninger lå atskillig lavere enn engelske lønninger på begynnelsen av 1960-tallet, i dag ligger vi over. Det vil alltid være slik at noen land vil gå foran og andre sakke litt etter. Og det er absolutt ingen grunn til at den norske arbeiderklassen skal finne seg en plass i baktroppen.

Støtt dem som vil slåss

Det er flere grupper arbeidere som mener at nettopp de trenger et lønnsløft. Det er venstreopposisjonens oppgave å støtte og/eller gå i spissen for de gruppene som vil kjempe for bedre kår og arbeide for å hindre at ulike deler av arbeiderklassen blir satt opp mot hverandre. Særlig er det de lavtlønte og de kvinnerike yrkene (som for det meste er de samme) som ser ut til å ville kjempe fram et løft. Deres krav vil sikkert framstilles som urealistiske og en trussel mot landets konkurranseevne. Vår erfaring er at det ikke er mulig å få bukt med kvinnelønna uten at lønnsmoderasjonens rammer knuses.

Lov, tariff og stortingsvalget i 2005

Det er all grunn til å reise tariffkrav om at fagforeningene skal godkjenne innleie og bestemmelser som begrenser midlertidige ansettelser osv. Samtidig som disse kravene reises som tariffkrav, bør opposisjonen jobbe fram en bevegelse retta inn mot stortingsvalget i 2005, der blant annet det som nå blir tariffavtalt, igjen skal inn i lovverket.