Stormaktene rykker fram:
Krigen om olja

av Per Gunnar Skotåm, forsvarpolitisk talsperson for AKP

Til innholdslista for akp.no nr 3, 2002 ||| Til AKP si heimeside

Aktuelle pekere:
Internasjonalt utvalg i AKP ||| Nyheter fra internasjonalt utvalg |||
Det store spillet - enda en gang. Geopolitikk og olje ved Kaspihavet |||
Forsvarsdebatt 2001 |||


Den voksende antiglobaliseringsbevegelsen lover godt for framtida når det gjelder å bygge opp motkrefter til markedsliberalismen til Verdensbanken og WTO. En teoretisk svakhet hos deler av antiglobaliseringsbevegelsen er at de sprer en oppfatning om at selskapene som opererer på tvers av landegrensene ikke er knyttet til noen stat. Men de hendelsene som nå preger verden, handler om rivalisering mellom flere kapitalistiske sentre som fremmer sine interesser gjennom «sine» stater. Militære tiltak er en forutsetning for vekst og ekspansjon.

Både USA og EU ekspanderer østover. USA ønsker å styrke sin politiske og militære tilstedeværelse i Europa og Asia på grunn av kampen om olja. USA står aleine for mer enn 25 % av verdens årlige oljeforbruk, og må importere mer enn halvparten av det. Om 10-20 år vil USA være avhengig av å importere 75%. Olje er en strategisk forutsetning for at USA skal kunne opprettholde sin kapitalakkumulasjon og dominans i verden. Når størsteparten av olja i framtida skal hentes utenfor det amerikanske kontinentet, vil det gjøre USA ekstremt sårbart økonomisk og militært.

USA og Kina som oljekonkurrenter

Administrasjonen til Bush er på mange måter olje- og militærkapitalens regjering. Det er direkte sammenfall mellom ledende kapitalister og regjeringsmedlemmer. Når USA den 10. mars 1999 vedtok The Silk Road Strategy Act var det for å sikre landet tilgang til de rike og til dels uutnyttede oljeressursene i og rundt Kaspihavet. Etter 11. september 2001 har USA etablert seg militært i de tidligere Sovjetrepublikkene Aserbajdsjan, Georgia, Kirgisistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan. Målet er for USA er å sikre seg framtidige leveranser av olje og gass, for slik å bli mindre avhengig av det ustabile Midtøsten-området.

USA har videre etablert militærbaser på en rekke andre steder med tanke på potensielle konflikter. På den ene sida av Kina har USA basene i Sør-Korea (med 35.000 soldater) og en sjømilitær base i Japan. Basene som er opprettet i Afghanistan og i de tidligere sovjetrepublikkene lenger nord, ligger på den andre sida. Kina vil i løpet av ti år måtte importere 75% av sitt behov for naturgass og 85% av sitt oljebehov. Landet inngikk allerede i 2000 et nært samarbeid med Kasakhstan med henblikk på utnyttelse av de store olje- og gassreservene der. Kina har dermed interesser som kolliderer direkte med USAs behov i samme område. Kina og Kirgisistan har nylig hatt felles militærøvelse.

Kontroll av Sentralasia

USA innsatte en lydig regjering i Afghanistan, og har fått avtale om å legge en oljeledning gjennom landet. Afghanistan er militærstrategisk sett et pivoteringspunkt (svingpunkt, sentrum i en sirkel) for dominans over hele Sentralasia. Et passivisert Afghanistan gir sammen med et alliert Pakistan den desidert korteste transportveien til havet for råvarer fra Sentralasia.

Alt etter situasjonen kan basene bygges videre opp til brohoder for militære angrep. USA har aldri vært sterkere etablert, geostrategisk sett, på det euroasiatiske kontinentet.

USA har i Kosovo, som et resultat av krigen mot Jugoslavia i 1999, bygd opp sin største base utafor amerikansk territorium, Camp Steel. På samme vis som Afghanistan er pivoteringspunktet for å dominere Sentralasia, blir basen i Kosovo pivoteringspunkt for å dominere Europa og Lilleasia.

Kart over amerikanske baser i Asia

Kart over amerikanske baser i Asia: 1. Georgia, 2. Aserbajdsjan, 3. Saudiarabia, 4. Qatar, 5. Kuwait, 6. Kirgisistan, 7. Oman, Bahrain og Aden, 8. Usbekistan, 9. Singapore, 10. Afghanistan (Bagram og Kandahar), 11. Filippinene, 12. Japan, 13. Sør-Korea, F. Flåtestyrker. Ikke på kartet: Tyrkia og Guam. USA har også militært personell uten faste baser i Kasakhstan, Turkmenistan og Tadsjikistan.

Kontroll av Saudiarabia

Sør for Maldivene har USA sin enorme flybase på Diego Garcia. Den rustes i disse dager opp til å være utgangspunkt for bombing av Irak. Den vil være base for bombeflya B52 og B2 Stealth, og er det strategiske festepunktet for USA i Indiahavet.

USA har bestemt seg for krig mot Irak. Hovedproblemet deres er å finne et påskudd som gir ryggdekning for å rykke inn og skifte ut regjeringa der. USA vil derfor gjøre hva de kan for at prosjektet med våpeninspektørene skal havarere.

En militær amerikansk seier i Irak, med påfølgende kontroll over og tilgang til utvikling av ca 10% av Midtøstens oljekilder, vil gi oljekapitalen i USA et enormt fortrinn. Iraks oljekilder er de som raskest og med minst utlegg kan gi en radikal økning av produksjonen. Samtidig vil en militær seier for USA etablere supermakten midt i smørøyet på begge sider av Iran.

Saudiarabia som er verdens største oljeeksportør, er en ustabil alliert for USA. Ved å ta kontroll over Irak legger USA grunnlag for å etablere militært nærvær på den ene sida av Saudiarabia. På den andre sida av Rødehavet, i Djibouti, er USA etablert og driver øvelser i ørkenkrigføring. Eritrea og USA har nylig drøfta etablering av en sjømilitær base i havnebyen Assab.

Militarisering gir profitt

Produksjonen av våpen og militærutrustning har den egenskapen at den bidrar til å opprettholde kapitalens fortsatte profitt. Og når de brukes, ødelegger de eksisterende infrastruktur, bygninger og produksjonsutrustning som etter seieren vil gi USAs kapitalgrupperinger grunnlag for gjenoppbyggingsoppdrag og nye markeder.

Militariseringa blir derfor i seg sjøl en løsning for å opprettholde profittraten i en økonomi med stagnasjonstendenser. Får man samtidig sine militære allierte (som jo er økonomiske rivaler), til å betale deler av regninga, så har man virkelig lykkes. Det er dette USA nå prøver å få til i verdenssammenheng.

Krig utvikler kriser

Samtidig er det et meget høyt spill økonomisk. En langvarig krig, med ødeleggelse av irakisk oljeinfrastruktur som følge, vil kunne mer enn doble oljeprisen. USA, som er verdens mest forgjelda land, vil måtte fordele regninga ved å nedskrive dollaren, noe som så vil stanse den tilstrømminga av utenlandsk kapital som USA er avhengig av. Det norske oljefondet og andre krav som er notert i dollar, vil kunne bli redusert til halvparten i løpet av få uker. Dette vil slå inn som en enorm økonomisk krise over hele verden. Vi kan alle gjette hvem som til sist vil måtte betale regninga.