AKP-arkivet

Amerikansk helsevesen
- dyrt og klassedelt

av Rolv Rynning Hanssen Oversikt over e-post-adresser

Sommeren 1999


Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

Dette notatet har jeg skrevet i forbindelse med jobben min i Norsk Kommuneforbund, og det forsøker ikke å være noen inngående analyse av det amerikanske helsevesenet. Det er en beskrivelse at et møte med noen engasjerte fagforeningsfolk - noen betraktninger om det amerikanske helsevesenet og all dets jævelskap.

Notatet er ikke bearbeidet spesielt for vevsidene, men ettersom flere har syntes det var interessant, og bedt meg legge det ut på nettet slik at flere kunne se det, kommer det her i ubearbeida form.

--------------------

Rapport fra et møte med to amerikanske fagforbund: SEIU (Service Employees International Union) og AFSCME (American Federation of State, County and Municipal Employees).

SEIU organiserer leger, sykepleiere, merkantile, ingeniører, advokater og mange andre yrker (over 100 yrker tilsammen) i USA, Canada og Puerto Rico. Forbundet har knapt 1,3 millioner medlemmer, hvorav 58% kvinner. Av medlemmene var 63% hvite. Forbundet har nærmere 600.000 medlemmer i helsesektoren.

AFSCME organiserer offentlig ansatte og helsearbeidere i USA, Panama og Puerto Rico. Også AFSCME har omtrent 1,3 millioner medlemmer, hvorav helsesektoren er den største med 325.000 medlemmer. I hovedsak er dette serviceansatte og teknisk ansatte. Nesten like mange er kontoransatte. Forbundet er organisert i 3.400 lokale fagforeninger.

Begge forbund organiserer ansatte innen både offentlig og privat virksomhet, og i alle deler av helsevesenet som er tredelt: offentlig, non-profitt- (ofte ideelle organisasjoner) og for-profitt-sektoren.

Oppbygging av helsevesenet

Det amerikanske helsevesenet er bygd om rundt tre separate tilbud: De offentlige sykehusene, frittstående sykehus, gjerne med kirkesamfunn som eiere (not-for-profit-sykehus), og private sykehus som skal gi fortjeneste til aksjonærene (for-profit-sykehus). Non-profitt-sykehusene kan tjene penger, de er ikke organisert som aksjeselskaper og betaler ikke skatt dersom de beholder pengene innen systemet. Slik sett kunne 5 undervisningssykehus i løpet av 10 år tjene $ 1.000.000.000 (1 milliard dollar) uten å betale skatt. Pengene er brukt til ekspansjon av sykehusene, gjerne ved oppkjøp av andre sykehus og eiendommer, parkeringsplasser knytta til sykehusene og annet en kan tjene penger på.

Gjennom de siste årene har tallet på offentlige sykehus gått dramatisk ned. Massachusetts er særlig hardt ramma, her var det for 15 år siden 80 offentlige sykehus. Nå er det fem igjen - og to av dem er svært små. For USA som helhet har tallet på offentlig sykehus gått ned fra 5.400 i 1990 til 5.050 i 1997. I samme periode har antall offentlige sykehussenger blitt redusert fra 925.000 til 850.000. De offentlige sykehusene har særlig drevet med helsetjenester i fattige byområder og for folk uten helseforsikring/dårlig forsikring. Privatisering og oppkjøp har ført til redusert lokal kontroll over helsetjenestene.

For 15 år siden var det 120 frittstående sykehus i Massachusetts. Nå er det bare 20 igjen. Fem store kjeder har festet grepet på omsorgssystemet i USA. På landsbasis er nå så godt som halvparten av de private sykehusene helt opptatt i en av de store sykehuskonsernene.

I USA er det to mulige måter å finansiere helse- og omsorgstjenestene på:

Utgifter til medisiner inngår ikke helseforsikringene (med svært få unntak).

Kriminalitet

Men heller ikke «for-profit»-sykehusene har vokst inn i himmelen, veksten har stoppet opp de siste par årene, fordi økonomisk snusk har blitt avslørt i stor skala, slik at tiltroen til systemet har blitt mindre. Medicaid skal sørge for at fattige får tilbud om behandling, uansett hvem som eier sykehuset. Derfor overføres store beløp fra Medicaid til de private sykehusene. Men i fjor ble et av de store selskapene, Vencor, tatt på fersk gjerning da de kastet ut Medicaid-pasienter til fordel for mer velstående grupper. Samtidig ble økonomiske uregelmessigheter påpekt. Saken verserer nå for rettsapparatet.

Et annet selskap, Sun, er saksøkt av staten Florida for økonomisk bedrageri. Senere fulgte flere aksjeeiere etter med nye søksmål mot selskapet. Selskapet Genesis måtte avskrive 4,4 millioner dollar etter børsspekulasjoner i løpet av ett år. For de store kjedene er ikke bare opptatt av sykehusdrift. De investerer også i eiendommer, parkeringsplasser og verdipapirer. Omtrent 1/3 av sykehusenes inntekter kom fra ting som ikke har med helse å gjøre.

Kapitalisme og byråkrati

Celia Wcislo som møtte delegasjonen på vegne av SEIU understreker at de private for-profit-sykehusene har ett hovedformål: de skal tjene penger for aksjonærene. Colombia HCO har satt seg som mål at én dollar av fem som selskapet omsetter skal være fortjeneste. Det er ikke så enkelt når én dollar av fem som brukes går med til administrasjon! Og hva blir igjen til omsorg?

- Det finnes over 1.000 forskjellige helseforsikringsprogrammer i USA i dag - og alle har de minst ei side med liten skrift og innfløkte betingelser, sier Celia Wcislo. Det er ikke helt uproblematisk å håndtere alle disse forskjellige avtalene. Vi har ett eksempel her i delstaten der et sykehus med 150 sengeplasser har 150 ansatte på regnskapskontoret!

Flere aktører med profittbehov

Det er forsikringsselskapene, og ikke den medisinske ekspertisen som bestemmer hva slags behandling du skal få innen det amerikanske systemet. Grunnen til dette er enkel: Forsikringsselskapene tjener penger når du ikke bruker tjenestene deres. Profitten øker hvis de kan holde deg ute av sykehuset, få deg tidligere ut av sykehussenga, avslå en anmodning om dyre undersøkelser eller dyr behandling. Dette skjer på to måter: For det første kjøper forsikringsselskapene et bestemt antall behandlingsplasser ved sykehusene, slik at de har en kvote de kan - men ikke må fylle. Jo færre behandlingsplasser, jo mer fortjeneste.

Den andre måten er enda mer finurlig, og kalles per kapita-ordningen. Forsikringsselskapene budsjetterer med et bestemt beløp, typisk 5.000 dollar i året pr. pasient i gjennomsnitt. Dette er lite, når man vet at ett døgn på sykehus med behandling i USA koster mellom 5.000 og 10.000 dollar i døgnet! Men så er da ikke disse pengene beregnet på behandling.

Økonomisk kalkulert omsorgsnivå og behandlingstilbud

Forsikringsselskapene tjener ikke på at du er syk, men at du holder deg frisk. Eller i alle fall at du ikke bruker legetjenestene. Dette systemet kalles managed care (styrt omsorg), og innebærer at pasientene sendes til lavest mulige omsorgsnivå når sykdommen først rammer, dvs. fortest mulig ut av sykehuset og over på billigere behandlingstilbud (rehabilitering/omsorgsinstitusjoner). Hvis forsikringsselskapets regnskapssjef gjennom forsikringsselskapets lege sier nei til en CAT-scan, hjelper det uansett ikke hva din egen lege anbefaler. Han blir overkjørt. Pengene er avgjørende, sier Celia Wcislo, og legger til at det kanskje ikke er så merkelig når sykehuskjedene prioriterer som de gjør. Bare 2-3 prosent brukes på fattige pasienter som kommer inn under den statlige Medicaid-ordningen, og 35-40 prosent på alt fra konsulentvirksomhet og investeringer til bygging av parkeringshus.

Det er klare prisforskjeller på sykehusene, og i 60% av helseforsikringene er det restriksjoner på hvilke sykehus du har rett til å få behandling på.

- Men det er klart, har du først penger nok, kan du selv kjøpe de tilleggstjenestene du ønsker. Det er vel her friheten ligger, for de rikeste blant oss!

Tomme sykehussenger er ikke noe problem i USA. Tvert om, for forsikringsselskapene er lavt belegg et tegn på at deres politikk virker. Denne politikken innebærer i tillegg til den nøye økonomiske vurderingen av behandlingstilbudet, også helseprogram (wellnessprogram) for de forsikrede, ulike former for forebygging og en generell svekking av helsetilbudet. Å redusere liggetid og dyre behandlingsmetoder er viktig. Vi ble fortalt at enkelte forsikringsselskap har inngått bonusavtaler med leger. Bonusen øker jo færre pasienter du behandler.

Fokusering på økonomi og kravet til avkastning forplanter seg til behandlingstilbudet. Mindre belegg og kortere liggetid på stadig færre sykehus gir mulighet for økt fortjeneste for de store kjedene. På sitt verste ble nybakte mødre presset ut av sykehusene åtte timer etter fødselen. Litt galgenhumoristisk brukte vi begrepet «Drive-by-fødsler» om ordningen. Myndighetene måtte inn i bildet for at sykehus og forsikringsselskaper skulle tvinges til å akseptere to døgns liggetid etter nedkomst.

Mens vi var i USA kom den riksdekkende avisa USA Today med et førstesideoppslag om det neste innsparingsframstøtet. Blir du syk: ring forsikringsselskapet - ikke 911. Unødvendig bruk av ambulanse er dyrt. Det måtte jo bare komme: Forsikringsselskapene, som fra før dikterer hva slags behandling du skal få og hvilke medisiner du skal ta, skal nå også bestemme om ambulansen skal komme!

USA Today forteller om en 59 år gammel mann fra Colorado som får akutte smerter i brystet. Men han ringer ikke nødnummeret 911 - han ringer forsikringsordningen sin, Kaiser Permanente i Wisconsin, hundrevis av mil unna, som så avgjør om pasientens lokale nødnummer skal ringes!

Talsmann George Burke i International Union of Firefighters sier at ordningen betyr at viktige minutter kan gå tapt, og frykter at hele ordningen med et nasjonalt nødnummer er truet. Kaiser Permanente på sin side mener ordningen vil føre til mer effektiv ambulansebruk, og forsikrer at de som tar i mot pasienttelefonene vil ha minst fire ukers spesialopplæring.

Klasseskiller

USA er et samfunn med ekstreme forskjeller. Den rikeste prosenten av befolkningen eier 47% av rikdommen. Minimumslønna er $5,25 (ca 40 kr) pr time. Korrigert for inflasjonen, er denne minimumslønna lavere enn det den var for 35 år siden.

I det sterkt klassedelte USA har de offentlige sykehusene vært det viktigste tilbudet til lavtlønte og arbeidsløse. Grunnen til dette ligger i det faktum at en helseforsikring for en vanlig familie i snitt koster fra 8.000 til 10.000 dollar i året, avhengig av hvilken du kjøper. En hjelpepleier som tjener rundt 360 dollar i uka må i snitt ut med 86 dollar av lønna si til helseforsikring. I tillegg må vedkommende naturligvis betale skatt - som slett ikke er så lav som mange tror!

Det sier seg selv at mange faller helt utenfor systemet med privat helseforsikring - selv i en nasjon som bruker mer enn de aller fleste andre på helse. I USA går 14,2 prosent av brutto nasjonalproduktet med i et helsesluk som ingen andre enn investorene er tjent med. Norge bruker rundt åtte prosent.

- Men realiteten for mange millioner amerikanere er at de aldri er i stand til å skaffe seg en helseforsikring. Og med et offentlig helsevesen som stadig blir mindre og et privat helsevesen som blir stadig mer profittorientert kommer lavtlønte i klemme. Bare i Massachusetts ble 20.000 mennesker kastet ut av den private helseforsikringsordningen i fjor fordi de ikke kunne betale! På landsbasis står nærmere 47 millioner mennesker utenfor den private forsikringsordningen.

Det vil si at verdens dyreste helsevesen har verdens dårligste dekningsgrad ifølge SEIU.

I USA er det en sterk økning i midlertidig og deltidsansatte. For disse betaler ikke arbeidsgiver noe som helst av helseforsikringen, de har heller ikke rett på sykepenger, ferie eller andre tilsvarende rettigheter. Derfor har folk ofte både to og tre jobber. Ikke noe sted i verden jobber folk lenger, mange av SEIUs medlemmer jobber opp til 80-100 timer i uka. Og for mange kvinner i deltidsjobber, rekker lønna knapt til å betale familiens helseforsikring.

Representantene fra organisasjonene ler av oss når vi spør om de har ferielov, arbeidsmiljølov, medbestemmelsesbestemmelser osv. Dette er totalt fraværende, selv om det finnes noen helse- og sikkerhetsbestemmelser, gjelder disse bare da det er fare for å miste livet. Noen har forhandla fram en 12 ukers svangerskapspermisjon, men denne er selvsagt ulønna - og er allikevel en av de beste ordningene!

Når det gjelder pensjon har de fleste "social security", dvs. en statlig pensjon med noe bidrag fra arbeidsgiver. De som går over på pensjon mister helseforsikring, så denne må betales i tillegg. Ei helseforsikring for en pensjonist koster ca $200 pr måned. Da skal vi vite at ytelsen er ca $1.300-1.600 pr måned og at det av dette må betales skatt. Er du kronisk sjuk, må du i tillegg til din helseforsikring også betale medisin, som er meget dyrere i USA enn tilsvarende i Europa.

Men har du vært offentlig ansatt - dvs. vært det hele ditt yrkesaktive liv - beholder du helseforsikringen når du blir pensjonist.

Pensjonsalderen var glidende, men dersom du gikk tidlig av, ble pensjonen svært liten. De fleste går av rundt 65 årsalderen. Offentlig ansatte kan gå av ved 55 år. Public safety service (politi, brann og fengselsansatte) kan gå av etter 20 års tjeneste. Offentlig ansatte i Massachusetts betaler ikke til folketrygda, mens private gjør det med 6¼ % av lønna. Offentlig pensjon er forutsigbar, regnes ut etter en formel basert på de siste 3 års inntekt. I privat sektor har de en forsikring, som av og til delvis betales av arbeidsgiver, men ytelsene etter denne ordningen er avhengig av om forsikringsselskapet er heldig på børsen.

Clintonadministrasjonen har i 7 år arbeidet med et lovforslag som gir alle ansatte rett til delvis dekning av helseforsikring fra arbeidsgiverne, men det har gang på gang blitt avvist tatt opp til avstemningen. På spørsmål om EVU-reformen kunne sammenliknes med noe i det amerikanske systemet, var man igjen hoderystende. Man må sjøl betale det som kreves av etterutdanning - og faktisk så må du ta etterutdanning. Ellers kan du miste din lisens og rett til å arbeide som f.eks. sykepleier. En bachelorgrad i nursing ville koste den enkelt mellom 80.000 og 120.000 dollars.

- Det er det er de fattige, det er kvinnene og det er de etniske minoritetene som betaler prisen for privatiseringen, slår Ceila Wcislo fast. - Men problemet har også en annen dimensjon. De som er i stand til å betale for helseforsikringene får også et dårligere tilbud. En ting er at de fattige skvises ut til fordel for mer velstående pasienter, dette er en konsekvens av privatiseringen og vi kunne ikke vente noe annet. Et annet trekk er at heller ikke de mer velstående er fornøyd med systemet, slik det fungerer i dag.

Lønnsforhold

Lønningene var svært forskjellig alt ettersom sykehusene var offentlige eller private Lønnsnivået i de offentlige sykehusene lå på $10-30 pr time, mens nivået for private sykehus var på $ 6-12 pr time. Like viktig var at man i offentlig sektor hadde tilleggsytelser, delvis betalt forsikring, fulltidsarbeid og andre ytelser. Lønningene varierte også mellom organiserte og uorganiserte. I gjennomsnitt lå de organisertes lønninger vel 10% høyere enn de uorganiserte. Forskjellen i lønninger vokser. Dette betyr at det er sterkt press på å selge de offentlige sykehusene, samtidig som det er press på å nedlegge de sykehusene som har tariffavtaler. En nyutdanna leges lønn ligger på $150.000-200.000 pr. år.

Organisering er ikke populært, og motarbeides stadig vekk. En måte å redusere de organisertes innflytelse på, var å legge ned de arbeidsplassene hvor folk var organisert, og opprette nye bedrifter hvor det ikke var organisasjon og tariffavtaler. Det slår slik ut: Hele 1 av 8 jobber som forsvant ved nedlegging rammet organiserte arbeidstakere. Kun 1 av 25 nye jobber var innen bedrifter med organiserte arbeidstakere.

Organisering/avtaleforhold

Fagorganisering og tariffavtaler er ingen selvfølge. Ikke er det en selvfølge å organisere seg. Ikke er det en selvfølge å inngå tariffavtaler med arbeidsgiver. Og ikke er det selvfølgelig at avtaler blir respektert. Tvert i mot: Arbeidsgiverne bruker både press og oppsigelser for å forhindre at avtaler blir inngått. Fagforeningsfolk trakasseres, og streikerett finnes ikke i offentlig sektor. I privat sektor kan du gjerne streike, men du risikerer å få sparken, og arbeidsgiver kan med loven i hånd sette inn uorganiserte på din arbeidsplass. «Employment at Will» kalles prinsippet: Det er en frivillig sak både for arbeidsgiver og arbeidstaker å etablere en arbeidskontrakt, og det er en frivillig sak for begge parter å bryte denne kontrakten. Oppsigelsesvernet er elendig, og enkelt å omgå.

Og kanskje det nettopp er derfor: Fagforeningene i helsesektoren opplever sterk vekst i medlemstallet - og motstandernes styrke gir arbeidsfolk styrke. SEIU har f.eks. opplevd at medlemstallet (helsearbeidere) har vokst fra 200.000 i 1980 til 600.000 i 1998. Men det er uendelig langt igjen.

Men veien fram mot organisering er lang: Leger har fortsatt forbud mot å fagorganisere seg, og for at en forening skal kunne vinne innpass på en bedrift, må det holdes såkalte elections (avstemminger) der over 50 prosent de ansatte må kreve rett til å organisere seg. For å få avholde en slik election må 30 prosent av de ansatte skrive under på kravet. Men det er ikke slutt med dette. For nå går det et par-tre måneder der bedriftsledelsen i prinsippet rår grunnen alene. Det finnes flere eksempler på at bedriftsledelsen har flyttet personer over fra ett sykehus til et annet for å komme under den magiske 30-prosentstreken. Eller de har slått sammen flere sykehus til én administrativ enhet for å komme under streken. De har vist skrekkfilmer om fagbevegelsens «råskap» med de mest brutale streikescener for å få ansatte til å trekke seg. Eller de har trakassert og truet med oppsigelser Det er forbudt å argumentere for fagforeningsmedlemskap på bedriftens område før det er inngått en tariffavtale. Derfor må fagforeningsaktivistene møte kommende medlemmer utafor porten, på parkeringsplassen osv. I gjennomsnitt blir 10.000 personer oppsagt hvert år pga. faglig aktivitet, og det er legale oppsigelser! Fagforeningene har ikke adgang til bedriften i denne perioden. De stenges rett og slett ute. Dersom valget fortsatt står ved, har partene ett års frist på å inngå avtale. Skjer ikke dette, må nye elections avholdes.

SEIU vinner omtrent 65% i avstemningene om fagforeningsmedlemskap ved sykehusene, og dette er et meget høyt tall. I gjennomsnitt bruker forbundet $ 1.000 for hvert medlem de verver!

Helsepersonell fikk rett til å fagorganisere seg i 1974, med noen unntak for bl.a. leger.

Erfaringer fra en privatisering

Det finnes ingen sentrale avtaler i det amerikanske systemet. Alle avtaler er lokale, og må forhandles fram én etter én. Dette stiller amerikanske fagforbund overfor enorme utfordringer. Cynthia McManus fra AFSCME og Maureen Ridge fra SEIU har førstehåndskjennskap til disse problemene. Det begynte da ett offentlig sykehus skulle slås sammen med ett privat sykehus. Ved første blikk virket tanken fornuftig - sykehusene lå tross alt på hver sin side av den samme gata.

Men enkelt var det likevel ikke. De ansatte ved det offentlige sykehus tjente bedre enn sine kolleger ved det private og det offentlige sykehuset tok i mot alle pasientgrupper - også de uten helseforsikring. Attpåtil var det offentlige sykehuset bedre utstyrt, siden det tjente som universitetssykehus.

McManus og Ridge gikk sammen med det som tilsvarer sykepleierforbundet inn i forhandlinger med den nye ledelsen i mars 1996. Forhandlingene fikk ikke foregå inne på sykehusets område, så partene måtte møtes i en kirke i nærheten. Problemet var bare den daglige andakten klokka tolv, men da fikk forhandlerne pause. Det overrasket for øvrig ingen at nye ledelsen leide inn et advokatfirma med tradisjon for fagforeningsknusing.

Etter mye om og men - og etter solid fagforeningsarbeid, og trusler om aksjoner som ble avverget i tolvte time - fikk de til slutt en avtale på plass, men først etter at ledelsen skiftet ut fagforeningsknuseren med en annen advokat. Streiketrusselen var nå blitt reell, ettersom de var blitt privatisert og de private har lovlig rett til å streike.

- Vi var mer utholdende og vi hadde bedre kunnskaper enn motparten, sier de to jentene enkelt.

Nøkkelspørsmålene gjaldt pensjonsspørsmålet. Dette vant de suverent - sjøl oppsummerer de seieren med den store offentlig støtta akkurat til dette spørsmålet. Spørsmålet om jobbsikkerhet og organisasjonsrett vant de også. Men de greide ikke å vinne spørsmålet om arbeidstida, den økte, men med en lønnsgodtgjøring. De tapte spørsmålet om å få ta med seg den offentlige helseforsikringa, men sikra til slutt 6 måneders ulønna svangerskapspermisjon. Avtalen gjaldt for 15 måneder, og McManus og Ridge forhandler i disse dager på nytt. Sykehusledelsen vil legge om på turnusen, og sende de ansatte hjem når belegget er lavt. Men McManus og Ridge har kjempet før, de.

Og hvordan gikk det så med effekten av sammenslåingen av de to sykehusene?

Ett av kronargumentene var at man ikke trengte to akuttmottak i samme gate. Med det er fortsatt to akuttmottak i samme gata. For fine forstadsboere ville ikke gjerne bli ambulansesendt til det offentlige sykehuset. De ville fortsatt helst til sitt private. Selv om de to sykehusene nå er ett.

De oppsummerte at kampen mot for-profit sykehusene er tapt. Fagbevegelsen vil akseptere non-profit sykehusene, men er livredde for at utviklinga går i en retning med bare for-profit sykehus. Mange sykehuskjeder ønsker ikke å forhandle på det enkelte sykehus om spesielle ting. Dette er vår policy, hevdes det. F.eks. spørsmålet om betalt helseforsikring osv. Samtidig som man faktisk har konsernregler, er det i dag ikke mulig å forhandle på konsernbasis med noen av de store sykehuskjedene.

Vi stilte spørsmålet: hvor går folk når sykehusene er privatisert, og ble sjokkert over svaret. Du går ikke til lege, langt mindre på hospital. Du må være meget, meget syk før du gjør dette. Privatisering fører kort og godt til færre legebesøk, mindre helsetjenester og lengere vei til sykehus som vil behandle deg. Kort og godt: bli ikke syk om du ikke er forsikret, money is the bottom line!

Konklusjoner

Vi møtte engasjerte fagforeningsrepresentanter med klare oppfatninger av sin egen rolle og at de slåss mot et kapitalistisk system som gjorde profitt på folks basisbehov. Sjøl definerte de seg midt mellom venstre og midten politisk - hvor all fagforeningsvirksomhet ville bli definert inn - mens de mente at USA hadde to høyrepartier som slåss om makta. De så at motmakta var stor, men arbeiderklassen i USA ville bli villig til å kjempe, og den var i ferd med å få en renessanse.

- Hvis dere så mye som åpner privatiseringsdøra på gløtt, kommer ville hester trampende inn og legger hele byggverket øde, sa Celia Wcisio. Og hun snakker ikke for å skremme. Hun snakker for å advare, og hun snakker av erfaring.

På 1950-tallet var 35% av arbeiderne organisert, i dag er det bare 10%. På 1950-tallet var ansatte i offentlig sektor uorganiserte, i dag er 50% organisert. I realiteten har vi en krise i arbeiderbevegelsen, vi prøver å slåss - akkurat som arbeiderklassen måtte gjøre på 30-tallet, fortsatte hun. Hvis vi ikke stopper utviklinga - den rå kapitalismens herjinger - her i USA, vil utviklinga også komme til dere. Det er vårt ansvar å stoppe den nye offensiven her.

Oppfordringen var intens: Gjør ikke samme feil som amerikansk fagbevegelsen. Ingen kan være sterk nok til å stå alene mot de enorme kapitalkreftene. De nasjonale forbunda i offentlig sektor må organisere seg sammen med de private for å slåss sammen. Vi må forsøke å heve standarden for arbeidsfolk sammen, ikke være fornøyd med at vi har bedre vilkår enn de private. Dette er særlig viktig når antall private øker!

Fagbevegelsen har vært seg selv nok, vi forsto ikke at vi trengte allianser. Fagbevegelsen var rik og mange. Nå vil vi ikke bare hjelpe oss selv, om andre får elendige forhold, vil også våre medlemmer få elendige forhold etter hvert. Vi trenger allianser, breie allianser. Med kirken (1 av 6 sykehussenger i USA tilhører den katolske kirke), over kjønnsgrenser, over raseskiller, over profesjonsgrenser og over fagforbundsgrenser - og ikke minst må vi alliere oss med de ulike pasientgruppene.

------------------

Dette notatet er skrevet ut fra egne notater fra møtene, samt at jeg har hatt Sverre Fredheim sin Arena-artikkel i hånda og stjålet så å si hele den. Tallene er hentet fra SEIU Research Department og oversendt fra Celia Wcislo, som er president i SEIUs lokale fagforening nr 285.

Argumentasjon og debatt omkring AS-ifisering og kommersialisering av sykehus og helse finner du på denne sida: http://www.nkfoslo.no/nkf/nei-til-as/


| Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

Til AKP si heimeside