AKP-arkivet

Hva er konkurranse-
utsetting og anbud?

av Rolv Rynning Hanssen Oversikt over e-post-adresser

Artikkelen er trykt i Norsk kommuneforbunds blad for tillitsvalgte, januar 2000


Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

Vi har i lang tid hatt anbud på offentlige innkjøp og på anlegg som kommunene ikke er i stand til selv å utføre. Det nye de siste årene er at anbud for fullt kommer på den kommunale tjenesteproduksjonen. Også her har det vært en viss tradisjon for anbud, da særlig innen teknisk sektor, men nå blir de myke sektorene mer og mer utsatt.

Bærum kommune har f.eks. planer om å anbudsutsette 30% av alle tjenestene, noe som betyr 650 millioner i potten. Ingen områder blir egentlig skjermet, ordfører Odd Reinsfeldt sier til Klassekampen 13. november 1999: "Tida ikke er moden for å konkurranseutsette skolene. Dette fordi det ikke finnes alternativer til dagens offentlige tilbud. Den dagen det finns, vil vi vurdere å sette ut også disse delene."

Dette viser klart at ingen offentlig ansatte kan være "trygg", den dagen de private får etablert seg med konkurrerende firma, kan alt anbudsutsettes.

Hva er det man konkurrerer om når det gjelder tjenesteproduksjon? Det er ikke først og fremst investeringer, tjenestene foregår som oftest i de "gamle" lokalene. Det er heller ikke på innkjøp, der har kommunen stordriftsfordeler som private vanskelig kan konkurrere med.

Vi vet at det nok kan være noe å spare på de kommunale tjenestene gjennom effektivisering, men samtidig vet vi at det blir mindre penger å bruke til selve tjenesten. Dersom en greier å presse anbudet, skal det i denne pressa anbudsprisen inngå bl.a. profitt. Ikke noe privat firma vil på sikt gå inn i offentlig tjenesteyting uten å sørge for å få en rimelig profitt. Det er ikke noe galt i det - det er fullt lovlig - men det betyr at en del av de pengene kommunen bruker på å kjøpe tjenesten går til profitt. ISS - som er en aktuell anbyder - krever f.eks. av sine avdelinger at de skal ha en avkastning på 6%.

Figur kommunal pris kontra konkurransepris

Deretter vet vi at det koster penger å lage en nøye beskrivelse av anbudet, kunngjøre det og behandle anbudene forskriftsmessig, for deretter å inngå kontrakt. Dette er ekstrakostnader kommunen har. Det er også utgiftene man får ekstra til kontroll av at anbudet virkelig utføres i henhold til spesifikasjoner. Nå har man etablert et kundeforhold, og kan ikke bruke sine interne rutiner - mellomledere osv - til å utføre kvalitetskontrollen. Anbudsutgiftene og kontrollutgiftene må kommunen regne inn i prisen på anbudet, dersom det samla sett skal være sammenlignbart. Disse kostnadene anslås i Sverige å ligge på 6-20% av anbudssummen.

I tillegg opplever kommuner store utgifter knytta til omstillingstiltak for de ansatte i den konkurranseutsatte virksomheten. Det kan være utgifter knytta til utdanning, omskolering, attføring og førtidspensjon, samt økt sykefravær. Oslo kommunes tilskudd til Miljøtransport etter å ha sparket 139 ansatte er et eksempel på dette.

Konklusjonen er at det blir mye mindre penger å drive virksomheten på dersom anbudene virkelig skal bety en innsparing for kommunen. Dersom man ser på figuren, er det ikke bare den tilsynelatende gevinsten som forsvinner, men selve systemet spiser opp mye mer.

Så blir det store spørsmålet: hvordan greier en å drive en tjeneste som til de grader er prisdumpa? Da er det to forhold som er viktige, prisen på arbeidskrafta og kvaliteten.

(Figur over lønnstruktur i offentlig og privat sektor)

(Figur over lønnstruktur i offentlig og privat sektor)

Det er interessant å se på de ulike lønnsstrukturer i offentlig og privat sektor. Jfr figuren som viser ulik pris på arbeidskrafta i offentlig og privat sektor. Når det gjelder de lavtlønte, så har er det generelt en forskjell mellom offentlige og private tariffavtaler. De offentlige avtalene har en høyere pris på arbeidskrafta i dette området. Vesentlig andel i denne prisen er tariff-festa pensjonsordninger, høyere ubekvemstillegg og ulike sosiale ordninger. Selve timelønna er ikke vesentlig forskjellig. Men for arbeidsgivere og anbydere, er det arbeidskraftas pris som er avgjørende.

Derfor har vi sett at det er i det skraverte feltet at anbud kommer. Der man automatisk kan tjene på å skifte tariffavtale. For mange offentlige grupperinger skjer dette mer eller mindre automatisk - med ulike overgangsordninger - med basis i hovedavtalen mellom LO og NHO. Det er på denne bakgrunn at NHO som arbeidsgiver er attraktiv for en del offentlige virksomheter.

Og hvem finner vi så i denne grupperingen? Stort sett lavtlønte kvinner, assistenter, renholdere, hjemmehjelpere osv. Det er derfor renholderne på fylkeshuset i Nordland blir utkonkurrert, det er derfor buss-sjåførene i Trondheim ble meldt inn i NHO. Kort og godt åpner anbudssystemet i den arbeidskraftintensive tjenestesektoren for sosial dumping innen landets grenser. Konkurransen går i stor grad ut på å konkurrere om hvem som kan sette lavest pris på arbeidskrafta, og lite på andre forhold.

I tillegg til å konkurrere på prisen på arbeidskrafta, kan det konkurreres på kvalitet. Illustrerende er oppslaget i Kommunal rapport 24. mai 1996 hvor det heter:

"Privatisering og prispress gir dårligere rengjøring
Svend Ipsen, adm. direktør ISS Scandianvia:
- Spareivrige politikere har presset prisene langt under smertegrensen. Taperne er brukerne av f.eks. sykehus og skoler.

Ipsen erkjenner at dette kan gi ISS et dårlig omdømme, men påpeker at det er politikerne som bestemmer hva de vil ha og hvor mye de vil betale for det.
- Hvis du sier klart fra, får du et godt omdømme, men ingen forretning. Men jeg innrømmer gjerne at vi svikter. Vi er ikke gode nok til å overbevise kundene om hvor nivået bør ligge."

Når vi vet at ISS er den store vinneren i privatiseringskonkurransen i Norden, er dette et sterkt vitnemål på uvesenet konkurranseutsetting.

Samtidig er det et signal om at en tenker for mye pris og for lite kvalitet.


| Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

Til AKP si heimeside