AKP-arkivet

Kommunistenes manifest er 150 år!

av Jorun Gulbrandsen, leder av Arbeidernes kommunistparti Oversikt over e-post-adresser

Dette er et forord til Røde fanes nyutgave av Manifestet


Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

I februar 1998 er det 150 år siden fødselsdagen til Det kommunistiske manifest. Manifestet var det politiske programmet for et hemmelig, internasjonalt parti. Medlemmene var revolusjonære arbeidere fra mange land i Europa.

Drømmen om den kommunistiske revolusjonen

Kommunistenes Forbund trengte et nytt program. Det lå nemlig i lufta at 1848 kom til å bli et år med revolusjoner. Mens tidligere revolusjoner bare hadde erstatta en herskerklasse med en annen, ville Kommunistenes Forbund avskaffe alle klasseskiller. Det måtte skje ved at arbeiderklassen tok makta sjøl, ved at den avskaffa kapitalismen, et samfunnssystem som betydde forferdelig nød og undertrykkelse for det store flertallet: I stedet for det gamle borgerlige samfunnet, med dets klasser og klassemotsetninger, kommer en sammenslutning der fri utvikling for hver enkelt er forutsetninga for alles frie utvikling. Dette kalte forfatterne av Manifestet for den kommunistiske revolusjon.

Revolusjonene led nederlag. I undertrykkinga og forfølgelsene som fulgte i flere år etterpå, gikk det lille, hemmelige internasjonale kommunistpartiet i oppløsning.

Den internasjonale marxismens "bibel"

Kommunistenes Forbund forsvant altså. Men Manifestet vant sine største seirer etter at forbundet var nedlagt og glemt. For Manifestet inneholdt ideer som gjorde at det levde videre: En svært klar og skarp framstilling av klassekampen som det politikken egentlig dreier seg om, og nødvendigheten av å avskaffe klassesamfunnet  for å befri flertallet.

På 1800-tallet vokste industrien og arbeiderklassen. Fattigdommen i de nye industribyene var forferdelig, arbeiderne var rettsløse, og arbeideropprør og arbeiderorganisering spredde seg fra land til land. Og Manifestet fulgte etter. Overalt der det var arbeiderbevegelse, blei det oversatt. Arbeidere i hele den kapitalistiske verden leste Manifestet. Denne korte, lettleste og flammende opprørske boka forma deres tanker om hva de kunne gjøre for å snu hele skitten på hue og skape en ny verden. (Ettervert blei det vanlig å kalle kampen for å avskaffe kapitalismen for sosialistisk og ikke kommunistisk revolusjon, men det politiske innholdet de la i begrepet, var det samme. I norsk tradisjon er det vanlig å bruke begrepet sosialisme på tida etter revolusjonen, og kommunisme om målet som er det klasseløse samfunnet.)

Etter Manifestet fulgte andre bøker og artikler av Karl Marx og Friedrich Engels. Bl.a. den berømte Kapitalen, en enormt svær og grundig analyse av kapitalismen, som også blei lest av tusener av arbeidere.

Marxismen spredde seg altså i arbeiderbevegelsen i kjølvannet etter Manifestet. Fordi Manifestet var det første marxistiske skriftet som hundretusener og millioner leste, går det an å kalle denne lille boka for marxismens "bibel". Ikke på grunn av trua på høyere makters velsignelse, men på grunn av masseutbredelsen!

I dette århundret har marxismen fortsatt å spre seg: Til Russland, Kina, Latin-Amerika, Afrika. Land med over to milliarder innbyggere har på et eller annet tidspunkt kalt seg "marxistiske". (Og Norges største parti, DNA, var offisielt "marxistisk" i over 50 år.)

Andre land forfølger all marxisme og forbyr fortsatt manifestet i 1998! Hvilket annet politisk program er forbudt i dag, 150 år etter at det blei skrevet? Folk kan være enige eller uenige med politikken i Manifestet, men det går ikke an å nekte for at det gamle verket er viktig og har tenner! Over 100 år etter at Marx døde, er Marx den mest siterte av alle forfattere på universitetene i verdens mest antimarxistiske land, USA!

Og om du vil forstå arbeiderbevegelsen i vesten da den oppsto, og de marxistiske ideene som har prega det politiske verdensbildet til flere hundre millioner av mennesker i vårt århundre, må du ha lest Manifestet. Enten du er sosialist eller antisosialist, er det viktige deler av den moderne historia du forstår dårlig hvis du ikke har lest denne boka!

Er Manifestet forelda?

Er Manifestet noe mer enn ei historisk interessant bok i dag? Nå sier jo mange at hele marxismen er forelda. Ikke bare borgerlige motstandere av marxismen. Men de fleste store partier som engang kalte seg marxistiske, sier det. Mange av de sosialdemokratiske partiene i Vest-Europa hadde en gang marxistiske programmer. Men da de blei store og fikk regjeringsmakt, endra de også programmene sine og strøyk alt om marxisme der. Det norske Arbeiderparti gjorde det. Og det gamle partiet til Marx og Engels sjøl, Det Tyske Sosialdemokratiske Parti. Oppgava var ikke lenger å avskaffe kapitalismen. Kapitalisme er bra, heter det, det gjelder å styre den best mulig, ja til og med å styrke den.

Det samme sier nå de tidlige "kommunistiske" regjeringspartiene i Øst-Europa. Gamle "kommunister" som har fått regjeringsmakta på 90-tallet i land som Polen, Ungarn, Albania og Litauen, sier at liberal kapitalisme er best. Og da frikonkurransekapitalismen for alvor blei sluppet løs i Kina, sa ledelsen for det kinesiske partiet at marxismen egentlig var kapitalisme, en markedssosialisme ...

Kan det altså fortsatt være nyttig for oss, i Norge rett før år 2000, å studere den politikken som Marx og Engels sloss for før 1850?

Det er paralleller

Midt oppi alt snakket om at Marx og Engels er så forelda, er det pussig å se på en del av paralellene mellom 1848 og 1998. Nå som den gangen, ser det ut som om Europa er på vei inn i ei stadig større økonomisk og politisk krise. Massearbeidsløsheten vokser og er rekordhøy i Tyskland. I Frankrike kjemper arbeidsløse og husløse mot politiet, mens den franske regjeringa er innblanda i en blodig borgerkrig i nabolandet Algerie. I byene i Russland sulter og fryser pensjonister ihjel. Og Bosnia, Tsjetsjenia, Kurdistan, Rwanda og Irak er navn som forteller at i Europa sjøl og i Europas nære omland er de europeiske stormaktene innblanda i kriger som betyr bombing av byer og massemord.

Nå har ei ny kapitalistisk krise brutt ut i Asia. Den truer det mest stabile av alle de store kapitalistiske landa, Japan, med tilbakeslag, og den truer med å trekke med seg økonomiene til USA og Kina. Dette skjer mot en bakgrunn av stadig større fattigdom for det store flertallet i den 3. verden og voksende miljøkriser.

Et hovedpoeng i Manifestet er nettopp at den kapitalistiske utviklinga virker på voldsomme indre motsigelser i samfunnet. Det er vanskelig å se at den sida av den marxistiske kritikken av kapitalismen er mindre sann nå enn i 1848! Marx og Engels skildra et Europa som var prega av en brutal, uhemma frikonkurransekapitalisme.

Verden i år 2000 er prega av at den samme frikonkurransekapitalismen har spredd seg til alle land og alle områder: Til Afrika, Asia og Latin-Amerika, til Russland, Øst-Europa og Kina. På en måte kan vi altså si at verdensbildet til Marx og Engels er riktigere i år 2000 enn det var den gangen de skreiv.

Samfunnet kan ikke lengre leve under borgerskapet, med andre ord: borgerskapets eksistens kan ikke lengre forenes med samfunnets eksistens, sa Manifestet.

Det er mange som i 1998 ikke tror på muligheten for å skape noe annet samfunn enn det kapitalistiske. Men mange mener likevel: Samfunnet vårt kan ikke fortsette videre som nå. Det kan umulig overleve i sin nåværende form på lang sikt. Det er et umulig, ufornuftig, umenneskelig, ødeleggende samfunn. Man behøver slett ikke ha vært borti marxime eller kommunistiske ideer for å mene dette. Kanskje de er miljøaktivister, eller folk  som slåss mot de nye, voldsomme fattigdomsproblemene i de rike landa. Når mange tenker og sier slike ting i dag, kan det være et argument for at det er vår samfunnsform som er forelda og har levd alt for lenge. Og ikke et argument for at kapitalismekritikken i Manifestet er foreldra. Den 150 år gamle kritikken treffer tydeligvis grunnleggende problemer i kapitalismen svært godt.

Kommunistenes og fellesinteressene

Når dette er sagt, så er manifestet sjølsagt svært gammelt. Det er skrevet for en politisk og økonomisk situasjon som er langt fra vår - der det f.eks. ennå fantes føydale storgods med leilendinger i Europa, der kongene hadde politisk makt i mange land, og hvor flertallet av befolkninga ikke hadde stemmerett. Dette kan gjøre enklete detaljer i Manifestet vanskelige å forstå nå. De fleste politiske retningene som fantes på denne tida fins heller ikke i dag. Det er også satt fram kritikk av at Marx og Engels ikke analyserte betydninga av at arbeiderklassen har to kjønn.

Derfor er det meningsløst å prøve å lese Manifestet som et program som forteller oss hvordan vi skal avskaffe kapitalismen i dag, og nappe ut enkeltsetninger her og der og prøve å lage politikk ut av dem. Metoden derimot, hvordan Marx og Engels tenkte om politikk, kan vi lære mye av.

Manifestet er skrevet i den industrielle revolusjonens første år. Kommunistene så hvordan kapitalistenes veldige investeringer forandra verden, skapte gigantiske industribedrifter, og dermed også forandra samfunnet. Rundt år 2000 er vi inne i en ny teknologisk revolusjon. Investeringene i datateknologi og kommunikasjonsutstyr vil i de nærmeste åra sannsynligvis overgå alle sånne investeringer før i historia. Gjennombruddet for internett er en del av denne historia.

I motsetning til på 1850-tallet, avskaffer disse investeringene de svære, sentrale industriene. Men som i 1850 ser vi at denne utviklinga skaper større klasseskiller og kaster millioner ut i fattigdom. Det kan også føre til at ideene om at det er nødvendig å styrte kapitalismen, kan få støtte av millioner.

Om kommunistenes politikk sier Manifestet at de har ingen andre interesser enn de hele arbeiderklassen har. De skiller seg fra dem bare ved at de slåss for de felles interessene til arbeiderne i alle kamper, og at de alltid står for interessene til hele bevegelsen og ikke bare til deler av den. Dette er et helt sentralt punkt. Hvis vi skal bruke moderne eksempler: En marxistisk kommunist vil ikke slåss for at fabrikken hun jobber på skal bevares, ved at en konkurrerende fabrikk blir lagt ned. Hun vil ikke at sjukehuset i Sørfylket skal stenges, slik at sjukehuset i Nordfylket der hun bor kan holdes åpent. Hun slåss ikke for at flyktninger fra Sri Lanka skal kastes ut, for at nordmenn skal få jobb. Hun vet at arbeidere på alle fabrikker, folk i Nord-og Sørfylket, norske mennesker og tamiler er alle arbeidsfolk som trenger å løse problemene sine ved å ta makta i samfunnet sammen. Ved å kjempe mot hverandre, ødelegger vi bare muligheten for at vi kan få til den felles kampen, som vi alle trenger. På samme måte vil en marxistisk kommunist som slåss mot EU ikke bruke rasistiske argumenter mot innvandrere (sjøl om det kan vinne enkelte nei-stemmer).

Uansett hvor kommunister er, vil de slåss så godt de kan for å støtte folks felles mål. Det betyr både ved å utvikle den enkelte kampen så godt som mulig,  og ved å få folk til å se felles interesser med folk som fører andre kamper og med den langsiktige kampen for å styrte kapitalismen.

Kommunistene og den nasjonale kampen

Manifestet legger også vekt på at kommunismen er en internasjonal bevegelse. Den slåss mot all nasjonalsjåvinisme og all nasjonal splittelse - dens mål er at alle mennesker på hele jorda skal befri seg fra klasseundertrykkelse, uansett nasjon. Det er ut fra dette vi må forstå det berømte sitatet om at "Kommunistene har ikke noe fedreland". Marx og Engels mente at kommunisenes kamp er felles, tvers over alle stats-og nasjonsgrenser, og at de må slåss mot at arbeiderne blir mobilisert av "sine" borgere til å kjempe mot andre arbeidere. Altså for at de ikke skulle la seg splitte etter nasjonale skillelinjer og angripe naboen på grunnlag av nasjonalitet, som i Bosnia i dag.

Men Marx og Engels var samtidig for at undertrykte nasjoner førte frigjøringskamp. Kommunistenes Forbund støtta for eksempel kampen for Polens nasjonale frigjøring. Polen var på denne tida delt mellom Russland, Tyskland og Østerrike-Ungarn, og polakkene gjorde opprør for å få en sjølstendig stat. Marx og Engels støtta også mange ganger seinere nasjonale frigjøringskamper, bl.a. irenes kamp for sjølstendighet fra England.

I dag kritiserer mange "nasjonalismen" som de sier, og går derfor mot å støtte nasjoner som slåss for å bli sjølstendige. Det betyr at de i virkeligheten støtter undertrykking av små nasjoner som tsjetsjenerne eller baskerne, eller undertrykking av de små landa under Tyskland og Frankrike i EU. De er for at skillet mellom nasjonene utviskes ved at de små nasjonene blir viska av kartet.

Noen oppfatter til og med slik "antinasjonalisme" som "radikal". Men Marx og Engels sto på det motsatte synspunktet: Bare når en nasjons undertrykking av en annen tar slutt, blir det mulig å oppheve nasjonalsjåvinismen, sa de i Manifestet.

Ingen av disse ideene i Manifestet er forelda. I en verden der de gamle, tidligere sosialistiske partiene i de rike landa stenger grensene for flyktninger, forfølger asylsøkere og selger våpen til kriger mot Kurdistan og i Rwanda, er det tvert imot nødvendig å slåss for nettopp å gjenreise Manifestets internasjonalistiske ideer.

Norske kommunister slåss i Norge, japanske i Japan, kongolesiske i Kongo. Men vår kamp kan aldri bli en kamp for bare folk i Norge, eller enda verre: For nordmenn, mot de andre. For marxistiske kommunister må kampen alltid bli som Manifestet sa det: Den delen av alle undertryktes kamp i hele verden, som vi fører her - mens vi aktivt støtter kampene alle andre folk fører.

Kommunistene og proletariatets diktatur

En av de delene av Manifestet som gir oss minst, sett fra år 1998, er den som handler om konkrete paroler for å skape et nytt samfunn. En grunn til det er, som før nevnt, at samfunnet da og nå er svært forskjellig. Manifestet krever f.eks. gratis folkeskole til alle barrn. Det fins jo i Norge i dag, stort sett, og å avskaffe papirpenger og få gratis lærebøker på videregående er nok under våre forhold ikke noe program for revolusjon.

En annen grunn er at vårt århundre har opplevd mange tiår med stater leda av partier som har kalt seg kommunistiske. Sjøl om disse statene oftest har kalt seg sjøl "sosialistiske", har "kommuniststater" vært vanlige navn på dem i Vesten. Svært mange vil derfor tenke at "kommunistisk samfunn" må bety noe sånt som "kommunismen i Sovjet" eller "Kommunist-Kina".

Nå kan vi diskutere hvor mye de samfunnsformene som disse statene har utvikla, likner på de ideene Marx og Engels legger fram i Manifestet.

I noen få punkter i det andre kapitlet skisserer de opp en svært sentralstyrt statlig økonomi uten private kapitalister. Både Sovjet og Kina hadde i lange perioder det. Men Manifestet legger også vekt på at et mål med denne samfunnsutviklinga er å avskaffe klassene. Og det har ikke blitt sluttresultatet av utviklinga i Sovjet og Kina! I begge disse landa utvikla klasseskillene seg kraftig etter noen år. Samtidig som at partier som offisielt kalte seg kommunistiske hadde makta, blei enkelte svært rike, mange blei svært fattige, og det oppsto også store privatkapitalistiske selskaper.

Marx og Engels legger også vekt på at arbeidsfolk skal ha makta, skal styre politikken demokratisk: "Å gjøre proletariatet til herskende klasse, å vinne slaget om demokratiet." I boka Pariserkommunen er Marx svært konkret når han beskriver hvordan han mener et sånt arbeiderdemokrati skal se ut.

Marx og Engels kalte borgerskapets herredømme for "borgerskapets diktatur", uansett om det fantes et folkevalgt storting (som i Norge i dag), eller om det var et åpent diktatur uten politisk frihet. På samme måte kalte de proletariatets herredømme for "proletariatets diktatur". Etter revolusjonen i Russland blei dette begrepet ettervert oppfatta, både av folk som kalte seg kommunister og folk som var mot den, som et politisk system der det herskende kommunistpartiet hadde all politisk makt, og det var ulovlig og farlig å kritisere det åpent. I praksis betydde det at arbeidsfolk flest blei uten politisk makt og til og med blei voldsomt undertrykt når de kom i konflikt med regjeringa.

Manifestet går ikke inn for noe sånt system! Det Marx kaller "proletariatets diktatur" seinere i livet, og som han bl.a. beskriver i Pariskommunen, er også svært forskjellig fra det politiske systemet som blei utvikla i Sovjet, Kina og de "kommunistiske" landa. Fram for alt fordi Marx snakker om større praktiske demokratiske rettigheter for folk flest enn de som fantes under det borgerlige demokratiet, og ikke mindre, slik som det etter hvert blei i Sovjet.

I vårt århundre har flere generasjoner av kommunister trudd at det politiske systemet som blei utvikla i Sovjet, med sterkt begrensa demokratiske rettigheter og dårlig rettssikkerhet for folk flest, var en slags nødvendig unntakstilstand. På lengre sikt ville det bli avløst av samfunnsformer med større velstand, større liket og større frihet enn det som fantes under kapitalismen. Vi har nå sett at det ikke gikk slik. Klasseskillene blei etter hvert større, undertrykkelsen blei skjerpa med dem, og sluttresultatet blei ikke økt sosial rettferdighet, men tilbakegang til en kapitalisme som ble mer og mer lik den mest ekstreme vestlige, liberale modellen.

Kommunistene og kokkepikene

Utviklinga i det kapitalistiske Vesten sjøl - og i det "nye" kapitalistiske Østen - viser at for det store flertallet av menneskeheten, er det fortsatt minst like viktig som før å bryte med kapitalismen. Men hva vi skal stille istedet, er en uløst oppgave foreløpig. Et spørsmål er hva "sosialisme" betyr, når de viktigste produksjonsmildene kapitalistene har, ikke lenger blir store fabrikkanlegg, men programvare og andre intellektuelle produkter. Akkurat her kan Manifestet ikke hjelpe oss så mye. Men når det gjelder styringa av det "sosialistiske" (eller "kommunistiske") samfunnet etter kapitalismen, kan kommunistene 150 år etter lære mye ved å gripe tilbake til Marx:

Diktatorisk styring av samfunnet fra en liten, "kommunistisk" elite kan ikke være "kommunismen". Uansett om mange av kommunistene var hederlige og skikkelige fra starten (som de uten tvil var, i Sovjet i 1917 og Kina i 1949), så vil en slik styring passivisere folk flest, føre til kynisme, korrupsjon og nye klasseskiller, og gjøre et virkelig brudd med kapitalismen umulig. Slike spørsmål ble mye diskutert i AKP allerede for 15 år siden. Spørsmålet som ble stilt, var: Hvordan skal kokkepikene styre staten? Hva er vilkåra for at arbeiderne skal styre? Hva er vilkåra for at kvinnene og den kvinnelige delen av arbeiderklassen skal styre?

AKP vedtok i sitt prinsipprgram at det kommunistiske partiet ikke skulle være et statsbærende parti, men i stedet et parti som hele tida måtte forholde seg opposisjonelt til den sosialistiske staten for å kunne være en drivkraft i kampen for det klasseløse samfunnet. En organisert arbeiderklasse og en organisert kvinnebevegelse var nødvendig for å slåss for makt for folk. Problemstillingene rundt spørsmål om folkemakt, arbeidsfolks makt, kvinnenes makt, må diskuteres mer.

Det kapitalistiske norske samfunnet er et skinndemokrati bygd på premissene til borgerskapets klasseherredømme. Det er så innarbeida, det framstår nærmest som naturgitt, og det gitt mange (de fleste?) en sterk tro på at det er "eksperter", "andre", "de flinke" som egentlig vet best. Derfor er det vanskelig for folk flest, også for kommunister, å tenke seg et samfunn der helt vanlige mennesker virkelig bestemmer. Men fordi utviklinga fra sosialisme til kommunisme bare kan skje gjennom økonomisk utvikling og kamp, og gjennom endring av samfunnsmedlemmenes tenkning, kan en "kommunistisk revolusjon" bare bygge på det vi kan kalle demokratiets seier: På at flertallet av folket, på grunnlag av ytringsfrihet, valgfrihet og personlig rettssikkerhet, sjøl deltar i styringa av samfunnet og tar beslutningene. Altså på mer demokrati enn det vi har i dag, ikke på mindre! Dette vil sjølsagt være noe av det farligste kapitalismen kan tenke seg! Borgerskapet slåss alltid mot arbeiderklassens og folkets ytringsfrihet på en eller annen måte. En "kommunisme" som i misforstått lojalitet forsvarer overgrepa under "kommunismen" i Sovjet, Kina, Nord-Korea og Cuba, er ikke det vi har bruk for. Fattigfolk over hele kloden dør i kampen for retten til å organisere seg og til å snakke. Det er nemlig forutsetninga for å organisere seg til kamp for ei framtid som ligger i deres egne hender.

I februar 1998 er Det kommunistiske manifest 150 år. I februar 1998 er Arbeidernes kommunistparti 25 år. Kampen for det klasseløse samfunnet, kommunismen fortsetter. Det kommunistiske manifest er fortsatt et kampskrift!

- Massene på jorda vil ha frihet og demokrati!

- Massene på jorda hater kaptialismen!


Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

Til AKP si heimeside