AKP-arkivet

Teori for opprørere
som vil forandre verden

eller Ryktet om min død er betydelig overdrevet

av Sissel Henriksen Oversikt over e-post-adresser

Innledning på konferansen Manifest 02 - 5. oktober 2002


Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

Jeg har blitt bedt om å komme med et innspill til tema: "Post-ml. Hva var marxismen-leninismen? Hvilke positive og negative lærdommer kan vi trekke fra den norske ml-bevegelsen?"

Egentlig synes jeg dette er en pussig tittel, og får lyst til å si med Mark Twain at "ryktet om min død er betydelig overdrevet". At noen gjerne vil begrave AKP er gammelt nytt, men at man også forviser marxismen-leninismen til fortida, synes jeg er en tanke for drøyt for en konferanse som skal forholde seg til framtida. Både når det gjelder partiet og teorien vil jeg herved erklære begge deler som høyst nåtidige, sjøl om partileder Jorun Gulbrandsen ikke fikk lov til å holde denne innledninga, fordi hun er partileder og partiledere ikke får innlede her. Men jeg gjør det så gjerne jeg. Vi er nemlig mange flere enn henne som verken er post- eller pre-ml, men ml da, nå og i framtida. Og det er vi fordi vi ønsker å avsløre og avskaffe kapitalismen, og fordi marxismen-leninismen så langt er den beste teorien til det bruk, sjøl om også den alltid må videreutvikles og gjøres bedre.

Jeg har valgt å se på spørsmålet ved å si noe om hvordan marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenking (heretter: marxismen) er et viktig redskap for opprørere som vil forandre verden. Derfor vil jeg begynne med å fortelle hvordan jeg sjøl møtte ml-bevegelsen, og på hvilken måte marxismen har vært og er nyttig for meg.

Sjøl møtte jeg ml-bevegelsen da jeg begynte på gymnaset i Svolvær i 1974.

Jeg kom fra ei bittelita bygd i det ytterste av utkantnorge, med foreldre som kombinerte et lite småbruk med at far min dreiv fiske. Kommunenorge sparte da som nå, og siden de ikke hadde råd å bygge de fire km vei vi trengte til skolen måtte vi ungene på internatskole fra første klasse. Å gå på gymnaset var en luksus som vi ikke hadde råd til. Jeg måtte krangle meg til å begynne der, og finansiere det som best jeg kunne.

I Rød Ungdom fant jeg andre folk med liknende bakgrunn, ungdommer som kom fra vanlige kår, og som sleit seg til ei utdanning. Det var nok å kjempe for og mot. Vi kjempa for bedre stipend- og låneordninger, avgjørende for oss som måtte bo på hybel for å få skolegang, og som ikke hadde foreldre med god råd. Vi kjempa for rett til sjølbestemt abort; fleire venninner av meg opplevde grov trakassering før de fikk den aborten de trengte for å komme seg videre i livet. Vi kjempa for retten til å bo i vår egen landsdel og retten til å snakke vår egen dialekt. Vi dreiv solidaritetsarbeid for Chile, Palestina, Vietnam, og, ja, også Kampuchea, som USA prøvde å teppebombe vekk fra verdenskartet. Vi krangla med Unge Høyre som jubla for USA og mente vi sutra når vi ville ha stipend for å gå på skolen.

Sentralt sto spørsmålet om hvem som er viktig. Vi leste marxistiske bøker, mest Mao. Der lærte vi at folket er de virkelige heltene, at vi og de folkene vi kom fra var bra nok og kunne være stolte av det vi var, at dialekten vår var bra nok.

Det som tiltalte oss med marxismen var ikke alle de fikse ordene og morsomme sitatene. Politikk og filosofi er alltid full av fine ord. Det marxismen kunne var å gi oss redskap til å forstå hvorfor verden er som den er. Kunnskap om at det finnes ulike klasser og klasseinteresser i Norge gjorde det mulig å forstå hvorfor foreldrene mine og de andre i bygda som jobba og sleit seint og tidlig aldri fikk uttelling for slitet sitt, og at kommunen prioriterte fint rådhus i Stokmarknes framfor skole i heimbygda mi.

Kunnskap om imperialismen og kapitalismens natur gjorde det mulig å forstå hvorfor folka i bygda heime og arbeidsfolk i byene hadde felles interesser med fattigfolk på landsbygda i Vietnam og i palestinske flyktningleire.

Kunnskap om imperialismen lærte oss også at folk i land i Sør ikke er fattige fordi de er dumme og late, men fordi de er utbytta og holdt nede. Det fikk oss til å avvise at løsninga er milde gaver og uhjelp, og til å se at det er de sjøl som må kjempe seg fri, at væpna frigjøringskamp må til for å frigjøre verdens folk. Det fikk oss til å avvise parolen "Fred i Vietnam", som likestilte offer og overfallsmann, og i stedet si "Seier for FNL". En parallell i dag ville vært å si: "Fred i Midtøsten" i stedet for "Boikott Israel - støtt palestinerne".

Engasjementet vårt sto på to bein: 1) Kampen for egne rettigheter, for et bedre liv for oss sjøl. 2) Solidaritet med de andre, de som blir tråkka på av de samme makthaverne som vi.

Dessuten viste seieren til folket i Vietnam i 1975 oss at det er der krafta ligger. Det ga mot og styrke; vanlige fattigbønder i et utfattig land klarte å tvinge verdens største supermakt i kne. Seieren i EEC-kampen i 1972 viste også at det går an å vinne viktige seire her hjemme.

Praksis teller

Borgerskapet hater marxismen. Jålete intellektuelle har også alltid hata Mao. Det tror jeg skyldes folkeligheta. Mao bruker et språk som er lett å forstå, han bruker konkrete, klare bilder - fordi han snakker til vanlige folk.

Og han legger vekt på betydninga av praksis, at det som teller ikke er hvilke fine fremmedord du bruker, men hva som faktisk blir gjort. "The proof of the pudding is the eating," sier de på engelsk, og det sa Mao også, bare med litt andre ord. Har ikke dere også opplevd å møte folk som er så fulle av fine ord at man kan dø av beundring, og så sprekker det pene bildet som trollet i sola hvis noen kommer på å spørre: Greit med de fine orda, men hva gjør han i praksis? Er han med på plakatklistringa, løpeseddelutdelinga, vaskinga av møtelokalet? Eller vil han helst sitte ved pc-en og skrive fine analyser mens vi andre jobber?

Men teorien trengs også for å vite hva slags praksis som er lur. Begge deler er nødvendig: "Uten teori blir praksis blind - uten praksis er teorien meningsløs."

Jeg ser marxismen som et nyttig og nødvendig arbeidsverktøy, et analyseredskap ikke bare for å forstå verden; men forstå for å forandre.

For hvem?

Et annet sentralt punkt er hvorfor og til fordel for hvem man ønsker å forandre verden. Marxismen tar utgangspunkt i dem som er "aller nederst", arbeiderklassen og det arbeidende folket, de som faktisk skaper verdiene, og som har mest interesse av og evne til å skape et annet samfunn. Den er en teori for arbeiderklassen.

Derfor er det også slik at det ofte er lettere for folk fra arbeiderklassen å forstå marxismen enn det er for velskolerte universitetsprofessorer. Jeg møtte en ung arbeiderleder på Filippinene for et par år siden, som hadde begynt å lese marxisme ett år tidligere. Han leverte en glitrende marxistisk analyse av kampene han og arbeidskameratene sto i. Ikke fordi han var hjernevaska av kommunistene i det filippinske kommunistpartiet CPP, men fordi han hadde funnet en teori som kunne brukes på hans virkelighet.

For oss som kom fra små kår til 70-tallets gymnas og universiteter, og ble møtt av snobbete lærere som rynka på nesen over bakgrunnen vår, var det godt med en filosofi som sa at det var snobbene vi burde rynke på nesen over. Også i dag pøses vi ørene fulle med at der rike og berømte og de intellektuelle er de viktige. Vi bør se kritisk på i hvor stor grad også venstresida lar seg påvirke av dette menneskesynet. Og huske å alltid, alltid stille det grunnleggende spørsmålet: For hvem? Hvem tjener på dette? Hvem taper?

Sjøl trur jeg at en av grunnene til at ml-bevegelsen i Norge overlevde, mens liknende organisasjoner i andre land gikk i oppløsning, var at vi både kom fra vanlige folk og evna å bli en del av livet til vanlige folk. Blant anna ved at vi tok oss vanlige jobber, den såkalte proletariseringa. At det er blitt malt ut som noe av det verste ml-bevegelsen foretok seg at leger jobba i industrien, sier noe om synet på arbeiderklassejobber i dette landet. Og spør du meg kunne flere leger ha godt av å jobbe litt i industrien.

For partier på venstresida kan det være nyttig å spørre seg sjøl: Hvordan skal vi kunne lage en politikk for vanlige folk hvis vi ikke vet konkret hvordan vanlige folk har det?

For den ml-bevegelsen jeg møtte på 1970-tallet var idealet å jobbe uegennyttig, ikke for egen karriere, men fellesskapets beste, trekke hverandre med, tenke kollektivt, tjene folket. Det var blant annet det engasjementet som gjorde at vi klarte å samle inn de pengene vi trengte for å starte og drive avisa Klassekampen.

Fiendebildet

En annen viktig lærdom er å forstå at det finnes en fiende, og ta det med i beregninga. Når vi kjemper for å avskaffe kapitalismen må vi være forberedt på motstand og angrep. I andre land risikerer folk som slåss for mindre ting enn sosialisme tortur og død. Det handler ikke om onde og slemme politikere, men om at kapitalismen er et rått og brutalt system, som når det blir trua vil forsvare seg med alle midler.

Ei sentral uenighet på venstresida har alltid vært om kapitalismen kan flikkes på, om vi kan bygge om den kapitalistiske staten skritt for skritt, eller om det trengs ei total omveltning, en revolusjon, og om man må være forberedt på å forsvare en slik revolusjon mot væpna angrep fra borgerskapet. AKP har aldri gått inn for kupp, vi har alltid sagt at skal det bli sosialisme i Norge må flertallet av folket kjempe det fram. Men vi så hva som skjedde med folket i Chile, hvordan de ble drukna i blod fra et USA-støtta kupp. Sjøl var jeg i Alta under Alta-kampen. Vi sto på ei elvebredd en tidlig morra, mens helikopter fløy inn bikkjer og purk i en halvsirkel bak oss og kjørte opp beltevogner foran oss. Det var en maktdemonstrasjon uten like, spurv med kanoner. Bøtenivået mot aktivistene i Alta-kampen var også rein terror. Men den kampen handla bare om ei elv. Ei elv det i ettertid har vist seg var unødvendig å bygge ut. Å tro at borgerskapet ikke vil bruke de våpna de har for å forsvare samfunnsmakta, blir naivt for meg.

Organisering

Men skal folket styre sjøl, må de lære å organisere, og sjøl kjempe seg fri. Frihet, sosialisme, folkestyre er ikke noe noen ensomme helter kan sitte på toppen og dele ut.

En av de tingene som ml-bevegelsen i Norge virkelig har tatt på alvor på nyttig vis, er at for at kokkepikene skal styre staten må de ha sjøltillit. En sentral herskerteknikk i dette samfunnet er å innbille folk at de ikke fikser, at andre må ordne opp. Jeg tror at den dype raseringa av sjøltilliten som vanlige folk opplever, ofte blir undervurdert. AKP utvikla bøllekursa, en treningsleir for kvinner for å ta ledelse, kaste seg frampå. Titusener av kvinner har gått på slike kurs, og "lærdommen fra bøllekursa" er blitt felleseie blant kvinner på norsk venstreside. Det samme har mye av den andre kvinnepolitikken som AKP utvikla på 1980-tallet, og som Kjersti Ericsson har oppsummert på utmerket vis i boka Søstre, kamerater!

Materialismen

En annen viktig ting jeg har lært i ml-bevegelsen er at de herskendes tanker er de herskende tanker. Vi blir prega av den materielle virkeligheta vi lever i, de folkene vi omgås, de impulsene vi mottar. Som ansatt i KKs redaksjon lever jeg i en annen virkelighet enn den jeg møtte da jeg vokste opp i utkantnorge, jobba som syerske på regntøyfabrikk, sykepleier på nattevakt eller som frivillig solidaritetsarbeider i en palestinsk flyktningeleir i Libanon. At jeg har opplevd disse tingene, jobba skift, møtt fattigfolk i leire i Libanon, landsbyer i Nepal og slummen i Manila har gitt meg viktige lærdommer, lært meg at verden er mer enn intrigene på norsk venstreside. Men uansett trenger også jeg å bli holdt i ørene ideologisk, særlig hvis jeg en dag plutselig sitter i en ennå feitere jobb, enda lenger fra virkeligheta til de fattigste og de som sliter mest. Da er det nyttig å være med i et kommunistparti og få bryna tankene sine.

Materialisme betyr mer enn å se at vår materielle tilværelse preger tankene våre. Det betyr å skjønne at det vi kan få til avhenger av de materielle vilkårene, ikke alltid av vår subjektive vilje.

Det betyr å huske at Norge ei feit, fredelig lita øy; antiseptisk, uvirkelig, og se faren for at dette preger våre tanker, får oss til å ha illusjoner om hvor ikkevoldelig det går an til å være.

Lære av andre - og videreutvikle

Marxismen er en oppsummering av lærdommer folk har gjort før oss. Vi må ikke være så arrogante at vi lar være å lære av de forsøkene som er gjort. Kina og Sovjet var ikke drømmesamfunn, og slett ikke slik vi ønsker at sosialismen skal være. Men de prøvde, de gjennomførte gigantiske revolusjoner, og sleit og strevde for å lage samfunn der flertallet fikk det bedre. Kina sleit for en periode en fjerdedel av menneskeheten ut av kapitalismens og imperialismens grep. Det er den største revolusjonen i menneskenes historie. Å se seg blind på at den ikke var fullkommen er i beste fall dumt, i verste fall hemningsløst arrogant. Tenk hvor mange erfaringer de har gjort. Har vi råd til å gi avkall på dem?

Vi trenger å bruke disse erfaringene til en konkret analyse av den konkrete virkeligheta. Analysene blir aldri ferdige, marxismen blir aldri en ferdig teori. Virkeligheten forandrer seg, motsigelsene skifter, og teorien må forandres med virkeligheten. De grunnleggende prinsippene i marxismen blir bekrefta hver eneste dag. Men teorien må alltid være i utvikling, alltid brukes til å forstå og analysere nye motsigelser.

I dag forbereder Bush en imperialistisk krig, norske soldater er i krig i Afghanistan og kanskje snart også i Irak. Våre kamerater i Kurdistan, Palestina, Filippinene settes på USAs terroristlister, og europeiske land logrer etter.

Å forsøke å forstå hva som skjer i den dramatiske verdenssituasjonen uten å benytte seg av marxismen som redskap er å avvæpne seg sjøl.

Det finnes ingen fasitsvar på de enorme utfordringene vi står overfor. Vi må bygge på andres erfaringer, men det er vårt ansvar å videreutvikle teorien, å holde marxismen levende.

Men å legge den død og kalle den post-, det er som å brekke geværet og gå ut i krigen.


Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

Til AKP si heimeside