AKP-arkivet

Politisk uro i Norge

av Asgeir Bell, sekretær i AKP Oversikt over e-post-adresser

Artikkelen er skrevet for den svenske avisa Proletären i september 2000


Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

I ferske meningsmålinger er Framskrittspartiet (Frp) i Norge større enn regjeringspartiet, Det norske arbeiderpartiet (DNA). Begge med målinger rundt 25%. Dette er dramatiske tall for regjeringspartiet. Disse målingene uttrykker at det raser en bitter kamp i Arbeiderpartiet - en klassekamp som avspeiler statsminister Jens Stoltenbergs mer eller mindre åpne program for å gi finanskapitalen og internasjonal kapital friere spillerom i Norge. Framskrittspartiet (Frp), ledet av Carl I. Hagen, tar ut den umiddelbare gevinsten ved å framstå med "venstrekritikk". Deres virkelige program er det ikke mange som kjenner. I folket er det en tiltakende undring og forbannelse over den offentlige fattigdommen og gjerrigheten. Alle ser de enorme rikdommene staten rår over. Framskrittspartiet kjører ut enkle demagogiske utspill i denne situasjonen. Politikken deres er lik og ofte verre enn regjeringspartiets politikk.

Frp sier nå at de vil bruke mer oljepenger enn DNA. I sist statsbudsjett gikk de inn for å bruke mindre penger! Frp er et ekstremt privatiseringsparti. På kultur, barn og ungdom farer de hardt fram i kommunepolitikken mens bevilgninger til sjukehjem for eldre er blitt en fanesak som det riktignok blir lite penger til fordi de sentralt ikke vil øke overføringene til kommunene fra staten. Landsmøtet til DNA , 9.-12. november, tar opp to store saker som Framskrittspartiet har stått for lenge: Privatisering av Statoil og overføring av sykehusene til staten som betyr nedlegging av fylkeskommunene på sikt. Dette skaper stor motstand i DNA, men Frp får den umiddelbare gevinsten på gallup!

Helt siden 1972 (første folkeavstemning om EU) da det norske borgerskapets ledende skikt ga opp å basere seg på den norske nasjonalstaten og søkte innlemming i EU, har Norge opplevd større politisk ustabilitet. Det faller sammen med nye betingelser for akkumulasjonen i den kapitalistiske økonomien internasjonalt og andre nasjonale trekk. Men EU-spørsmålet er i seg selv en viktig destabilisator i Norge. Regjeringer kommer og går, svært ofte knytta til endringer i kampen for å få Norge inn i EU. Unionstilhengerne har helt siden 1972 hatt et rent flertall i Stortinget. Det vil si at de har mulighet til å bestemme spillets gang om å få Norge inn i EU.

Ett av forslagene til landsmøtet i DNA, er at det skal åpnes for EU-søknad i neste stortingsperiode (2001-2005). Ledelsen trår forsiktig. Det er ikke mulig å si at det skal søkes, bare at det skal gis mulighet til å søke. Det finnes fylkesdelegasjoner der det idag er klart nei-flertall til enhver form for vedtak i EU-spørsmålet. Men det er sannsynlig at landsmøtet vil følge ledelsen. Ledelsen i DNA vil så tone ned betydningen av vedtaket og hente det fram ved en gyllen anledning som de sjølsagt vil medvirke til å skape. Framskrittspartiet som rommer mye EU-motstand i sin velgermasse, prøver nå å ri to hester. Carl I. Hagen og liberalistene samt noen av de verste rasistene er åpne tilhengere. Men Carl I. Hagen går ikke av veien for å la seg intervjue på BBC som en del av den europeiske EU-motstanden! Noen av lederne flørter åpent med å antyde at Frp vil framstå som nei-parti i neste runde. Den EU-vennlige ja-pressa i Norge prøver med dette å sverte EU-mostanden og henge Haider-stemplet på "Nei til EU".

Sett fra finanskapitalens synspunkt, er problemet at privatiseringen går for langsomt og at Norge har ubehagelige sterke motkrefter, særlig på det faglige området. Vi har også en intakt landsomfattende folkebevegelse mot EU (Nei til EU) som raskt kan sette tusener i bevegelse. "Aksjon for Velferdstaten" sammensatt av et tiltalls fagforbund innenfor og utenfor LO (som også inkluderer det største forbundet i LO, Kommuneforbundet ) var i disse dager ett år og talte 26 landsomfattende organisasjoner med 950.000 medlemmer bak. Denne aksjonen mønstrer til sin første store demonstrasjon 19. oktober, ca. 14 dager etter at statsbudsjettet er framlagt. Framskrittspartiet har gått ut mot denne aksjonen tidligere. Hva gjør Frp nå?

Det særegne i Norge er blandingen av den sterke nasjonale bevegelsen som mer og mer har sin tyngde i arbeiderklassen (jfr. Nei-vedtaket på LO-kongressen i 1994). Dernest at de kvinnebaserte fagforbundene i Norge spiller en framskutt rolle i å smi enheten i arbeiderklassen. Setter disse kreftene seg i bevegelse lokalt, vil handlingsrommet for Framskrittspartiet bli trangere fram mot neste års stortingsvalg. Med den størrelsen Frp nå har, blir oppgaven med å avsløre hva de faktisk gjør og står for, svært viktig - de har jo vist at de er istand til å fange opp proteststemmer.

Det finnes store indre spenninger i "en-manns"-partiet, Frp. Ikke minst mellom de åpne rasistene og liberalistene. Med litt tilbakegang på gallupene kan disse blomstre opp.


| Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

Til AKP si heimeside