AKP-arkivet

Kvinnenes arbeid
og marxistisk økonomi

av Kjersti Ericsson Oversikt over e-post-adresser

Innledning fra sommerskolen i økonomi 1990


Fleire artiklar om økonomi | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Kapitalismen og imperialismen er samfunnsformasjoner der det foregår ulike typer produksjon. Dette er viktig å ha klart for seg når vi skal analysere familien og husarbeidets økonomiske rolle. Kapitalistisk vareproduksjon er den dominerende produksjons formen - den som bestemmer hele karakteren til det økonomiske livet. Men den er ikke den eneste formen for produksjon - sjøl ikke i de mest utvikla kapitalistiske sentrene. I alle deler av verden vil en finne produksjon som ikke er innretta på markedet, som ikke er produksjon av bytteverdi, men av bruksverdi.

Dette betyr ikke at den produksjonen som ikke er kapitalistisk vareproduksjon er en slags isolerte øyer i et omgivende hav av kapitalisme. Det eksisterer et økonomisk samband mellom den kapitalistiske vareproduksjonen og den andre typen produksjon. De andre produksjonsformene er med på å bestemme betingelsene for den kapitalistiske vareproduksjonen, og omvendt. Men det er den kapitalistiske vareproduksjonen som er den dominerende. Og som på et vis har underlagt seg de andre produksjonsformene.

Klarest ser en dette forholdet i den 3. verden. Forskeren Veronica Bennholdt-Thomsen har gjort en studie som tar for seg lønnsarbeidets forhold til sjølbergingsjordbruket i den 3. verden. Lønnsarbeideren har ofte ei kone som driver sjølbergingsjordbruk, som driver produksjon av bruksverdi - ikke for salg på et marked. Hun produserer det hun sjøl og ungene trenger for å leve, og delvis det mannen, lønnsarbeideren trenger for å leve. I marxistisk terminologi pleier vi å dele arbeidsdagen i to: Den nødvendige arbeidstida og merarbeidstida. Den nødvendige arbeidstida er den tida som går med til å produsere de verdiene arbeideren og hans familie trenger for å leve. Dette er grunnlaget for lønna. De verdiene som blir skapt i merarbeidstida, går i lomma til kapitalisten, og er grunnlaget for profitten.

Men dersom arbeiderens familie, og delvis arbeideren sjøl, blir forsørga på det kona produserer på sjølbergingsjordbruket, så trenger arbeideren mindre lønn enn han ellers ville trengt for å leve. Den nødvendige arbeidstida blir dermed kortere, og merarbeidstida tilsvarende lenger. Dette tjener sjølsagt kapitalisten på.

Scott (1984) refererer et arbeid av Barbara Stuckey og Margaret Fay, som beskriver hvordan dette systemet oppsto under kolonialismen. Skattlegging og ekspropriasjon av land ble brukt til å skape en "overskudds-arbeidsstyrke" som kunne brukes på de europeeiskeide plantasjene og i gruvene. Arbeiderne fikk akkurat nok i kontanter til å kunne holde seg i live mens de var i arbeid. Dette systemet skaffa arbeidsgiverene en stadig strøm av arbeidskraft, uten at arbeidsgiverne var økonomisk eller politisk ansvarlig for at denne arbeidskrafta skulle overleve i det lange løp. Lønnsarbeid i gruver og på plantasjer, i bygg og anlegg og transport, ga ingen sikkerhet i tilfelle sjukdom, skader, arbeidsløshet, alderdom, eller for familien. Alle disse "sosiale tjenestene" var det sjølbergingsjordbruket i de afrikanske eller asiatiske landsbyene som sto for. Arbeidsgiverne ble fritatt for å bære de fulle kostnadene ved å forsørge arbeidskrafta si, i mye større grad enn i Europa i det 19. og 20. århundre.

Det nye er at sjølbergingssektoren blir mer og mer kvinnedominert. De "sosiale tjenestene" Stucky og Fay beskriver, blir nå skapt gjennom kvinners arbeid. Scott oppsumerer det slik (side 69):

"Kvinnene blir hovedstyrken i det velferdssystemet som bidrar til å gjøre lønnsarbeiderne i den 3. verden så lønnsomme for de multinasjonale selskapene. Sjølbergingssektoren på landsbygda forsørger ikke bare arbeiderens barn og familiemedlemmer som er for gamle og sjuke til å arbeide, den tar seg også av arbeideren sjøl ved arbeidsløshet eller sjukdom."

Og ofte ikke bare ved arbeidsløshet og sjukdom men som fast tilskudd.

Samir Amin peker nettop på dette som en viktig mekanisme i den imperialistiske utbyttinga av den 3. verden: Prisen på arbeidskraft blir så lav fordi, som han sier (Eurosentrismen side 132):

Reproduksjonen av arbeidskrafta sikres delvis gjennom overføringer av verdier fra ikkekapitalistisk arbeid, som sjølbergingsøkonomi og hjemmeøkonomi.

Amin legger i det hele tatt stor vekt på dette indirekte utbyttingsforholdet av de ikke-kapitalistiske sektorene. Bak hver superutbyttet arbeider står ti bønder som med slitet sitt sørger for reproduksjonen av arbeidsstyrken, sier han i boka De-linking. Og videre: Arbeidskraftas pris kan være så lav at reproduksjonen av arbeidsstyrken delvis sikres gjennom en overføring av verdi fra ikke-kapitalistiske produksjon. Han peker på at dette også har betydning for forholdet mellom nord og sør: "Den relativt sett mye høyere andelen av ikke-kapitalistisk arbeid, både ikke-kapitalistisk vareproduksjon og bruksverdiproduksjon (sjølbergingsøkonomi og hjemmeøkonomi) i Sør innebærer en overføring av verdi fra periferien hvor verdien oppstår, til de dominerende sentrene."

Den indirekte utbyttinga av de ikke-kapitalistiske sektorene tillegges altså stor vekt av Samir Amin. Hans økonomiske analyse på dette punktet har store likhetstrekk med den som er utvikla i kvinnemiljøet i og rundt AKP (m-l). Den store forskjellen er at Amin ikke med ett ord nevner at dette har noe med kjønn å gjøre.

Men det har det faktisk.

I dag er det som sagt i stor grad kvinnene i den 3. verden som står for dette arbeidet. På grunn av slitet deres med å forsørge seg sjøl, barn og gamle, og delvis lønnsarbeideren, blir den nødvendige arbeidstida i den kapitalistiske produksjonen kortere, og merarbeidstida tilsvarende lengre. Den indirekte utbytting av arbeidet i de ikke-kapitalistiske sektorene som kapitalistene står for, er langt på vei ei utbytting av kvinnene som kjønn.

Dette er det ikke vanskelig å finne belegg for for den som ønsker å se. I en studie av kvinner og utvikling i den 3. verden, sier Irene Dankelmann og Joan Davidson:

"Mange av de som er blitt fratatt jorda på grunn av den økende konsentrasjonen i eierforhold, er kvinner og barna deres. Kvinner eier bare en prosent av jorda på kloden. Likevel produserer de mer en halvparten av verdens mat (dette er snakk om all slags matproduksjon, både kapitalistisk og ikke-kapitalistisk, min anm.) - og i land med matmangel er prosenten enda høyere. Kvinner produserer mer enn 80% av maten i Afrika sør for Sahara, 50-60 % av Asias mat, 46% i det karibiske området, 31% i Nord-Afrika og Midt-Østen og mer enn 30% i Latin-Amerika (FAO 1984, Foster, forarbeide til Brundtlandkommisjonen, 1986).

Kvinner utgjør flertallet av sjølbergingsbøndene. I de fleste jordbrukskulturer er det deres arbeid som skaffer familen de grunnleggene matproduktene, supplert med mat i tillegg som kan skaffes gjennom byttehandel eller ved å selge et eventuelt overskudd. Det er svært vanlig å undervurdere hvor mye jordbruksarbeid kvinner gjør, for statistikken måler stort sett lønnsarbeid, ikke ubetalt arbeid med kjøkkenhager o.l. Dessuten er det slik i en del kulturer at menn ikke ønsker å innrømme at konene, mødrene og døtrene deres gjør jordbruksarbeid. På grunn av dette blir det livsviktige bidraget kvinner yter til matproduksjonen, konstant undervurdert."

Hva dette betyr i form av kvinnearbeid, er nesten ufattelig. La meg igjen referere til Dankelmann og Robinson:

"Å skaffe vann - helt grunnleggende for familiens liv og helse og for jordbruket - er utelukkende kvinners ansvar. En undersøkelse i Øst-Afrika viste at det å bære vann kan kreve 12% av kvinners kaloriinntak, og i tørrere og brattere strøk, opp til 27%. I en landsby like ved New Dehli tar vannbæring omtrent en time hver dag. Men i mange områder tar vannhenting mye lenger tid., og børa kan veie så mye som 25 kilo.

Landsbygda i den tredje verden er i hovedsak avhengig av biomasse som sin energikilde, rester av avlinga og møkk. 75% av energien på landsbygda, og 90% i Afrika, kommer fra biomasse. Å samle brensel er i all hovedsak en kvinneoppgave, med hjelp fra barn, der det ikke er kommersialisert. Hvor mye tid kvinner bruker på å samle brensel, er avhengig av de økologiske forholda i området der de bor. Noen kan bruke opp til fem timer om dagen."

I Kvinner - en verdensrapport, utgitt i forbindelse med FNs kvinnekonferanse i Nairobi, står det om sultproblemene i Afrika:

"En del av problemet er rett og slett omfanget av det arbeidet som afrikanske kvinner skal utføre. I Malawi, for eksempel, arbeider kvinner dobbelt så mye som menn med maisavlinga, som er det viktigste matproduktet, og like mye som menn på bomullsmarkene, pluss husarbeidet hjemme. En oversiktsstudie i Burkina Faso viste at familier gikk ned i vekt i regntida, ikke fordi det ikke fantes mat, men fordi kvinnene ble for utslitt av de lange arbeidsdagene på markene til at de orket å lage mat når de kom hjem. Og i Zambia, Ghana; Botswana og Gambia har undersøkelser vist at størrelsen på avlinga ikke avhang av hvor fruktbar jorda var, men av hvor mye arbeid kvinnene kunne finne tid til mens det var lyst."

FNs organisasjon for mat og jordbruk, FAO, har sagt det slik: "Produktiviteten i jordbruket i den 3. verden kan ikke øke betydelig, og fattigdommen på landsbygda heller ikke avhjelpes, dersom ikke kvinnenes tilgang på viktige produktive ressurser og tjenester blir mye bedre. Virkningene av patriarkatet når det gjelder produktiviteten i jordbruket, er svært alvorlige. Utviklingslanda kan ikke bære denne tunge byrden."

Men det er faktisk slik at patriarkatets tunge byrde i den 3. verden er en del av det grunnlaget den imperialistiske utbyttinga bygger på. Den indirekte utbyttinga av viktige, ikke-kapitalistiske sektorer i den 3. verden, ei utbytting som går på livet løs, formidles gjennom patriarkalske samfunnsforhold i landa i den 3. verden, men mye av profitten havner hos kapitalister i nord. Et opprør mot patriarkatet i de fattige landa, vil ryste herskerne i de rike landa. Kvinneopprør i de fattiga landa truer ikke bare mennes makt i den 3. verden, men også den imperialistiske verdensordninga.

Sjøl mener jeg at arbeidet i familien i vår del av verden fungerer på prinsipielt samme måte som arbeidet i den 3. verdens sjølbergingssektor, sjøl om omfanget av utbyttinga naturligvis ikke kan sammenliknes. I familien foregår det arbeid som ikke er innretta på å produsere noe som kan selges på et marked, enten det er varer eller tjenester. Det er arbeid innretta på å tilfredsstille familiemedlemmenes behov. Men dette arbeidet står i et økonomisk samband med den kapitalistiske vareproduksjonen utafor hjemmet. Det er med på å bestemme betingelsene for den kapitalistiske vareproduksjonen. Parallellen er kanskje lettere å se dersom en går tilbake til beskrivelser av arbeidsfolks liv i Norge for en del år siden. I Edvard Bulls bok om arbeidermiljøet i slutten av forrige århundre, basert på nedtegna arbeiderminner, er det eksempler på mønstre som minner atskillig om forholda i den 3. verden i dag. Slik fortelles det om situasjonen blant sagarbeiderne i Tistedalen:

"Sagarbeiderne produserte gså sjøl en del av sin egen mat. Alle de fem fortellerne våre som er vokst opp i sagarbeiderhjem i Tistedalen, har berettet om at de sjøl dyrket det som trengtes av poteter, og at de i regelen hadde en eller to griser som forsynte dem med kjøttmat om vinteren./ ........./ Atskillig strev kunne det også bli, som det går fram av denne beretningen om fortellerens mor: "To griser hadde hun gjerne. Så bar hun mask ifra bryggeriet (i hovedbyen) i to svære dunker med åk over skuldrene.""

Potetstykket, og delvis grisen, var antakelig nødvendig for sagarbeiderne i Tistedalen dersom de skulle holde nøden fra døra. De måtte spe på pengelønna med potetdyrking og griseoppdrett for å kunne forsørge familien. Alternativet ville være å kreve høyere pengelønn, så de kunne kjøpe de matvarene de nå produserte sjøl. Det ville betydd at kapitalistene måtte betale mer for arbeidskrafta deres. Potetdyrkinga og griseoppdretten bidro til å holde verdien av arbeidskrafta nede.

I dagens Norge gjør kvinnene ubetalt arbeid i hjemmene som tilsvarer ca 185 milliarder kroner pr år, dersom det skulle ha blitt betalt med gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Dette er et tall RV regna seg fram til i forbindelse med valgkampen i 1987, basert på tidsnyttingsundersøkelser. Det er omtrent to tredjedels statsbudsjett. Ikke noe småtteri, altså. Dersom kvinnene ikke hadde gjort dette arbeidert gratis, måtte oppgavene vært løst enten ved at de ble gjort til et offentlig ansvar, betalt over de offentlige budsjettene, eller ved at de arbeidet kvinnene gjør, ble kjøpt på markedet (slik vi kjøper kokkens matlage-arbeid, kjøkkenhjelpas oppvask-arbeid og servitørens servere-arbeid når vi spiser på restaurant). I der første tilfelle ville de offentlige utgiftene øke kolossalt. Det betyr at kapitalistklassen totalt, gjennom sin representant staten, måtte bruke en mye større del av overskuddet som skapes gjennom produktiv virksomhet, til å betale for offentlige tjenester. Dermed ville det bli mindre igjen som profitt til kapitalistene. I det andre tilfellet, hvis folk skulle kjøpe det arbeidet som kvinnene nå gjør gratis, på markedet, så måtte de sjølsagt hatt mye høyere lønn. Dvs at den nødvendige arbeidstida hadde blitt lenger, og medarbeidstida tilsvarende kortere. Dette ville betydd mindre profitt til kapitalistene. Gratisarbeidet i hjemmet er med på å holde både lønna og offentlige utgifter nede, og dermed profitten oppe. Slik står kapitalismen for ei indirekte utbytting av arbeid i hjemmet, sjøl om denne utbyttinga sjølsagt ikke har samme omfang som i sjøbergingsjordbruket i den 3. verden.

Denne måten å forstå husarbeidets økonomiske betydning på, er helt i tråd med det Marx sjøl sier i Kapitalen. Jeg siterer (norsk utgave 1983, side 34):

"Da visse familiefunksjoner som diegiving og barnepass osv. ikke kan bli undertrykt helt, må de familiemødrene som er konfiskert av kapitalen, i større eller mindre grad leie seg stedfortredere. Det arbeidet som familiens forbruk gjør nødvendig, slik som sying, lapping osv må erstattes med kjøp av ferdige varer. Derfor vokser produksjonskostnadene for en arbeiderfamilie og utlikner merinntektene."

Når husarbeidet må erstattes med varer og tjenester kjøpt på et marked, stiger altså "produksjonskostnadene for en arbeiderfamilie." Den nødvendige arbeidstida, den tida som må til for å produsere verdier som tilsvarer disse "produksjonskostnadene" blir lenger. Og omvendt: Dersom husarbeid erstatter varer og tjenester kjøpt på et marked, synker "produksjonskostnadene" for arbeiderfamilien, og dermed den nødvendige arbeidstida.

Husarbeidet inngår altså blant de betingelsene som bestemmer hvor stor kapitalens profitt skal bli. Det foregår ei indirekte utbytting av arbeid i hjemmet. Som sjølbergingsjordbruket i den 3. verden er husarbeidet et eksempel på at kapitalismen underlegger seg, og drar nytte av, en form for produksjon som sjøl ikke er kapitalistisk. Noen marxister mener at kapitalismen etterhvert vil gjøre absolutt alt arbeid til kapitalistisk produksjon. Samir Amin polemiserer mot den av disse marxistene, Warren, som ikke kan gi annen forklaring på at det finnes førkapitalistiske produksjonsformer som er integrert i det kapitalistiske systemet, enn at disse førkapitalistiske produksjonsformene er betinget og midlertidige. Vel, sier Amin, de har vært midlertidige i 400 år, og ikke en gang en science fiction-forfatter ville våge å si at disse forløpige formene vil forsvinne i det kommende århundret. Sannsynligvis har Amin rett. Hvis kapitalismen består, består nok også husarbeidet.

Men denne økonomiske mekanismen som binder husarbeidet til det kapitalistiske systemet, er vanskelig å gjennomskue. Den er skjult av det vi kan kalle et ideologisk slør. Den formidles gjennom forhold vi er vant til å tenke på som ikke økonomiske: kjærighet, hengivenhet, omsorg. Og arbeid i hjemmet oppfattes ikke som arbeid i økonomisk forstand, men som noe annet.

Framvoksten av kapitalismen gjorde vareproduksjonen, det som produseres for å selges på et marked, til det dominerende i økonomien. Tidligere hadde produksjonen forgått på gårder og i verksteder der både kvinner og menn arbeidet, med hver sine oppgaver, men likevel innafor et fellesskap, der det var mulig å se sammenhengen mellom det de ulike familiemedlemmene gjorde. Kapitalismen flyttet produksjonen ut av sjølbergingsgårdene og familieverkstedene og organiserte den i store fabrikker. Tidligere var arbeidsplass og hjem ett og det samme. Nå ble arbeidsplass og hjem skilt. De ble skilt geografisk, økonomisk fikk de helt ulike funksjoner, og oppererte etter hver sin logikk. På arbeidsplassen foregikk, som navnet sier, arbeidet. Det var det som foregikk på arbeidsplassen som dannet grunnlaget for samfunnsøkonomien. Virksomheten på arbeidsplassen ble styrt etter lønnsomhetskalkyler. Mellom arbeidsgiver og arbeider var det en forretningsmessig kontrakt, et bytte av arbeidskraft og betaling. Det fantes grenser for arbeiderens forpliktelser, etterhvert nedfelt i lovverk og tariffavtaler. Dette byttet innebar riktignok kapitalistisk utbytting av arbeideren. Men det var mulig å organisere seg å slåss for å minske graden av utbytting.

Hva foregikk i hjemmet? Ja hva sier ordet "hjem" oss? Det er sjølsagt et sted der folk bor, men det er hospitser og pensjonater også. Et hjem sier noe om atmosfære, om nærhet, hengivenhet og forpliktelser mellom folk. Vi vet at det foregikk, og foregår, arbeid i hjemmet. Men det var liksom ikke arbeid i økonomisk forstand. Det var snarere et uttrykk for kjærlighet, omtanke, omsorg for sine nærmeste. Og denne kjærligheten, omsorgen, omtanken kunne sjølsagt ikke kontraktreguleres eller fastsettes i tariffavtaler. Da var den jo ikke omtanke og kjærlighet lenger, da gjorde den seg sjøl ugyldig.

Helt fra starten av var det også mange kvinner som arbeidet i fabrikkene, i den kapitalistiske produksjonen. Men for enkelthets skyld kan vi si at arbeidsplassen representerte mannens verden, hjemmet kvinnens. I hvert fall kan vi si at arbeidsplassens logikk: deltaking i det økonomisk viktige og synlige, det egentlige arbeidet, bytteforhold, rettigheter, kontraktregulering, kom til å prege mannen. Hjemmets logikk: Arbeid som ikke egentlig var arbeid, men uttrykk for omsorg, forpliktelser uten grenser, kom til å prege kvinnen.

To verdener. En synlig, offentlig, økonomisk viktig. En usynlig, privat, tilsynelatende hinsides økonomien. Men også den delen av arbeidet som foregår i hjemmet inngår i kapitalismen som økonomisk system og er med på bestemme grunnlaget for den kapitalistiske profitten.

Denne indirekte utbyttinga av det ubetalte arbeidet er vanskelig å gjennomskue, og vanskelig å gjøre opprør mot. Kvinnens umiddelbare opplevelse er jo at hun arbeider for å fylle behovene til mennesker hun er glad i, og som er avhengig av hennes omsorg og innsats. Derfor sliter hun seg ut og godtar lange arbeidsdager. Hun kan ikke kreve skifttillegg eller peke på tariffavtalen når babyen gråter om natta. Hun trenger ingen bøllete arbeidsformann for å passe på at hun ikke tar ureglementerte pauser. Og hun går ikke ut i streik, for den hun vil ramme først, var sin egen samvittighet.

Kvinnens og mannens liv domineres av hver sin logikk. Det preger dem langt inn i sjelen, og bidrar til å gjøre møtet mellom dem konfliktfylt og vanskelig. Forskere har brukt ord som relasjonsorientering og ansvarsrasjonalitet om den kvinnelige væremåten. Disse ordene peker på at kvinner er opptatt av, og tar ansvar for, forholdet til andre mennesker. De er utstyrt med følelsesmessige antenner som fanger opp stemninger og behov, de tenker hele tida på hvilke konsekvenser handlingene deres får for andre mennesker. Å holde mellommenneskelige forhold gående er deres jobb. Mannen er mer mål-, saks- og rettighetsorientert. Han vil ha noe gjennom og forsvarer sine rettigheter.

Disse mønstrene preger samspill mellom kvinner og menn i praktisk talt alle sammenhenger. Det er ikke vanskelig å se at de opererer i familien. Men de opererer også på jobben, i fagforeninga, i politikken og overalt ellers der kvinner og menn samhandler. Ja, sjøl den mest dagligdagse konversasjon følger dette mønsteret. Susan Brownmiller henviser til sosiologen Pamela Fishaman, som har studert samtaler der både menn og kvinner er til stede. Menn sto for 98% av avbrytelsene. Fishman "trakk den slutning at det er menn som snakker, og at kvinner leverer den støtte som holder samtalen i gang. I Fishmans undersøkelse hadde kvinner som oftest ikke hell når de prøvde å bringe nye emner på bane. De fulgte raust opp emner som menn hadde brakt opp, de stilte nesten tre ganger så mange spørsmål som mennene for å fritte dem ut, de kom med hyppige, oppmuntrende tilskudd som "virkelig?" for å piffe dem opp. Kvinner benytter også mer kroppsspråk enn menn for å tilkjennegi sin interresse. Stadige og ivrige nikk for å vise sin støtte og samtykke ledsager kvinners innsats som ivrige, givende lyttere."

Pamela Fishman har karakteriseret dette slik: Kvinner gjør "the shit-work of conversation". Kvinner gjør i det hele tatt "the shit-work" på de fleste av livets områder. Kvinner er bundet til hjemmet med kropp og sjel. Det gjelder sjøl om flertallet av dagens norske kvinner er yrkesaktive. Men også yrkesaktiviteten deres preges av bindinga til hjemmet. Den kvinnelige arbeidskrafta utbyttes på en særegen måte. Den moderne kapitalismen ser nå ut til å foretrekke kvinnelig arbeidskraft i mange samenhenger. Bladet Economist forklarer hvorfor:

"Kvinner har den store fordelen (framfor menn) at de er billigere å ansette." "De har mindre tendens til å fagorganisere seg." "De er fleksible, vant til avbrudd i yrkeskarrieren, innstilt på fleksibel arbeidstid."

De siste par åra har kvinner i fagbevegelsen begynt å bruke begrepet "kvinnelønn". Det er for å synliggjøre at kvinner lønnes mer etter kjønn enn etter yrke og bransje. Lønnsnivået i kvinnedominerte bransjer er forbausende likt, og lavt, uansett innholdet i arbeidet. Det er i hovedsak to forhold som ligger bak "kvinnelønna": Det ene ligger rett og slett i maktforholdet mellom kjønnene, som kapitalismen har arvet fra tidligere samfunnsformer: Menn er det overordna kjønnet, det viktigste kjønnet og får derfor mest av samfunnets ressurser. Slik var det den gangen livsmidlene ble fordelt i form av naturalia, og slik er det nå, når de fordeles i form av lønn. "Den største biten til far"! Studier fra land i den 3. verden viser hvordan dette mønsteret kommer til uttrykk i form av f.eks matvaner i det daglige. Vanessa Maher har gjort en undersøkelse av husholdene i en landsby i Marokko. Der viser hun at konsumsjonsmønsteret i husholdet bestemmes av maktforholdet. Ritualene rundt måltidene sikrer at mannen, det viktigste kjønnet, får mest mat og den beste maten. Kvinner og barn kommer i andre rekke.

Det andre forholdet som virker inn på verdien av kvinners arbeidskraft, er samfunnets organisering i familier. I det å "produsere varen arbeidskraft" inngår også det å oppdra en ny generasjon arbeidere, som skal erstatte den nåværende, når den er nedslitt. Verdien av arbeidskrafta må altså også omfatte det som trengs for å forsørge en familie. Stort sett er det mannen som har vært hovedforsørger. Andre familiemedlemmer har hatt lønnsarbeid i varierende grad. Men deres lønn har altid blitt sett på som et tilskudd til det hovedforsørgeren kunne tjene. Verdien av familiemedlemmenes arbeidskraft til sammen skal være stor nok til å forsørge familien. Når flere jobber, synker verdien av arbeidskrafta til hver enkelt.

Den lave kvinnelønna gjenspeiler mønstret med mannen som hovedarbeidskraft og kvinnen som tilleggsarbeidskraft. Ei kvinnelønn er ei "spe-på-løn", som forutsetter et mannlig familieoverhode med full lønn. Å forsørge seg sjøl og unger på ei kvinnelønn, er praktisk talt umulig. Det er heller ikke meningen at det skal være mulig.

At samfunnet er organisert i familier, med en mann som "overhode", er ikke noe naturgitt. Det er et samfunnsmessig og historisk bestemt forhold som påvirker verdien av den kvinnelige arbeidskrafta. Fordi mannen historisk sett har spillt rollen som "hovedforsørger", er kvinnen i arbeidsmarkedets øyne delvis forsørga, og i hvert fall ikke forsørger. Mannen får et kjønnsbestemt tillegg i lønna (eller kvinnen et kjønnsbeltemt fratrekk) basert på den rollen de to kjønnene spiller i familien som privat forsørgelsessystem.

Kvinner er også fleksible, sies det i Economist. De er vant til avbrudd i yrkeskarrieren, de er vant til deltid, de er vant til å jobbe på alle mulige og umulige tidspunkter. Ansvaret for hus- og omsorgsarbeid har tvunget kvinner til å finne arbeidsordninger som lar seg kombinere med dette. Det har ikke bare gjort dem såkalt "fleksible", men også gjort dem til arbeidskraft som kan ansettes og sparkes uten alt for mye om og men, som kan jobbe på korttidsbasis og deltidsbasis når behovet er størst, som har få faglige rettigheter.

Det kvinnelige ved den kvinnelige arbeidskrafta kan også utnyttes på andre måter. For kvinner legger jo ikke igjen "ansvarsrasjonaliteten" sin hjemme når de går på jobb, og heller ikke vanen med å undeordne seg menn. En kan lure på hvordan situasjonen i helse- og sosialvesnet hadde vært i disse nedskjærings- og sparetider, hvis det ikke hadde vært for de kvinnelige ansattes "ansvarsrasjonalitet". Slik sa Sissel Henriksen det i sin innledning på Norsk sykepleierforbunds landsmøte i 1987:

"Sjukepleiere er vant til å strekke seg. vi er vant til å bruke oss sjøl som salderingspost for å få kabalen til å gå opp. Mellom arbeid og familie er det oftest våre egne behov som kommer til slutt.

Og det er en bra ting å stille opp. Det er helsepersonell: sykepleiere, hjelpepleiere og pleiemedhjelpere som får helsevesenet til å henge sammen i dag, til tross for rasjonalisering og sparetiltak. Det er det lille ekstra overskuddet vi henter fram og bruker til en fleip, et klapp på kjinnet, ei skulder å gråte på - som bringer lys inn i hverdagen til så mang en pasient i vårt lange land. Vi er bærerer av viktige, grunnleggende menneskelige verdier: Omsorg. Solidaritet. Medmenneskelighet. Det tragiske er nettopp at disse verdiene blir utnyttet og brukt mot oss. Det er bra at vi stiller opp og blir ei sovepute for politikerne: De ser jo at det går, tross alt. Pasientene og vi betaler prisen. Pasientene i form av dårligere tilbud. Vi ved at vi sliter oss ut, og går på akkord med våre prinsipper."

Bevilgende myndigheter lever høyt på kvinners ansvarsrasjonalitet.

Og der ansvarsrasjonaliteten ikke kan utnyttes, finnes det andre metoder. Maktforholdet mellom kjønnene brukes til å presse mer arbeid ut av kvinnelige arbeidere ved at de utsettes for mannlige hersketeknikker i tillegg til den "vanlige" disiplineringa på en arbeidsplass. En måte dette kan gjøres på, er for eksempel å bruke mannlige arbeidere som "fartssettere" (pacemakers) på samlebåndet. Samlebåndsarbeid er ofte akkordarbeid, for å holde tempoet oppe. Men mange bedriftsledere har valgt en annen metode: De plasserer et par arbeidere, som jobber etter akkord, på hvert bånd. Siden alle på båndet er avhengig av hverandre, tvinger dette tempoet i været for alle. "Fartssetterene" er menn, resten av arbeiderne er kvinner. Fordi kvinner er vant til å underordne seg menn, er det vanskeligere for dem å protestere, både på tempoet, og på at mannfolka får høyere betaling for samme arbeid.

Liknende systemer blir også brukt på norske bedrifter. Det er svært vanlig at menn er formenn på arbeidsplasser der arbeiderne ellers er kvinner.Selve det at kvinner ikke ses på som egentlige arbeidere, men som "Jenter som venter på å gifte seg", eller "Husmødre som jobber på si", kan også utnyttes til å drive den kvinnelige arbeidskrafta hardere. Gro Hagemann skriver om kvinnelige industriarbeidere i Norge i begynnelsen av dette århundret, som ble drevet beinhardt og var utslitte etter få år. Noe av det samme bildet Hagemann risser opp, kanskje i enda mer grotesk from, finner vi idag i frihandelssonene i den 3. verden. Det er også undersøkelser som tyder på at kvinnelige arbeidere blir utsatt for mer trakasserende og tett disiplinering på arbeidsplassen enn mannlige arbeidere. Denne ekstra disiplineringa av kvinnelig arbeidskraft, som er mulig fordi kvinner er det underordna kjønnet, kan sjølsagt gi økonomiske gevinster.

Marxismen blir av og til beskyldt for å være en patriarkalsk teori som usynliggjør kvinners arbeid. Og det er riktig at marxismen har interresert seg forholdsvis lite for kvinners arbeid i hjemmet. Marx sjøl la hovedvekta på å analysere den kapitalistiske vareproduksjonen og avdekke den utbyttinga som foregår der.

Jeg mener imidlertid at marxismens begreper gir oss et godt redskap til å analysere husarbeidets økonomiske betingelser, slik jeg har prøvd i Søstre, kamerater! Men endel andre folk, både internasjonalt og i Norge, har angrepet problemet på en annen måte, og har prøvt å lage noe de mener er en marxist-feministisk analyse. Jeg er uenig i deres måte å se det på, og mener hovedfeilen de gjør, er at de tillegger det marxistiske, økonomiske begrepet "verdi" en moralsk dimensjon. De ser ut til å mene at siden marxismen hevder at husarbeid ikke skaper verdi, så er det heller ikke verdifullt, dvs det er mindreverdig, unyttig unødvendig. Og da blir også kvinnene som utfører dette arbeidet mindreverdige. Dermed blir det svært om å gjøre å bevise at husarbeid, på samme vis som arbeid i den kapitalistiske produksjonen, skaper verdi.

Jeg mener at disse marxist-feministene er smitta av en kapitalistisk fordom, nemlig at bytteverdi er det eneste som teller. Hvis husarbeidet ikke skaper bytteverdi, kan det heller ikke være viktig, ja, det kan nesten ikke eksistere. Eneste måten å synliggjøre, og teoretisk "oppvurdere" husarbeidet på, blir derfor å påstå at dette skaper bytteverdi.

Den iherdigste representanten for dette synet i Norge er Øystein Gullvåg Holter. Han har imidlertid ikke oppfunnet teorien han fremmer sjøl, den kommer bl.a fra den italienske marxist-feministen Mariarosa Dalla Costa. Den moralske dimensjonen kommer også klart fram hos Øystein Gullvåg Holter. Han har anmeldt Søstre, kamerater i Kvinnejournalen. Der er han svært forarga over min måte å analysere husarbeidets økonomiske betingelser. Han synes det er moralsk forkastelig at jeg hevder at arbeid i hjemmet ikke er verdiskapende, han mener jeg ser på kvinner som snyltere, og at det ubetalte arbeidet deres "virker negativt", fordi det bidrar til å holde verdien av arbeidskraft nede. Da må han jo også mene at jeg ser på kvinnebøndene i den 3. verden som "snyltere", siden jeg mener at arbeidet deres ikke skaper verdi.

Jeg skal kort referere hvordan Holter og andre som støtter samme syn argumenterer for å vise at husarbeide skaper verdi: Slik jeg ser det, er Øystein og jeg enige om en ting, nemlig at kapitalistklassens profitt øker på grunn av kvinnenes gratisarbeid. Men vi er uenige om måten dette skjer på. Øysteins syn går i korthet ut på at kvinners ubetalte arbeid er verdiskapende på samme vis som arbeid i den kapitalistiske produksjonen. Kvinner nedlegger arbeid i den varen mannen selger på markedet, nemlig arbeidskraft. Dermed blir mannens arbeidskraft mer verdt, og han får mer i betaling for den. På grunn av kvinners gratisarbeid blir altså mannens arbeidskraft dyrere for kapitalisten. En skulle tro at dette ikke lønte seg for kapitalistene, at profitten ble mindre når de måtte betale mer i lønn. Men Øystein mener tvert om. Når han skal forklare det, går han (uten å gjøre det klart) over fra å snakke om den mannlige arbeidskraftas bytteverdi (hvor mye den koster å kjøpe) til dens bruksverdi (hvor effektiv den er). Og det er jo slett ikke utenkelig at en mann som slipper å løfte en finger hjemme, er mer effektiv og opplagt på jobben enn en som må gjøre alt husarbeidet sjøl. Men det er faktisk et annet spørsmål.

Denne eventuelle effektivitetsgevinsten får dessuten kapitalisten enten arbeidskraftas verdi er høy eller lav, uansett om mannen som lar kona slave for seg hjemme, får mye eller lite i lønn. For kommunister er et helt bak mål å sette likhetstegn mellom arbeid som er "verdiskapende" i kapitalistisk forstand, og arbeid som er viktig, nødvendig og betydningsfullt. Produksjon av pornoblader er verdiskapende. Når ei kvinne driver åkerbruk for å fø de sultne ungene sine i den 3. verden, er det ikke verdiskapende. Men det er vel ikke noen tvil om at den siste typen arbeid er langt mer viktig og nødvendig enn den første. Noe av det aller viktigste arbeidet som blir gjort i verden i dag, er nettopp arbeidet til kvinnebøndene i den 3. verden. De arbeider for å dekke behovene til de fattige massene på landsbygda, behov som den kapitalistiske og imperialistiske økonomien er fullstendig ute av stand til å dekke, nettopp fordi den har produksjon av bytteverdi , ikke bruksverdi, som mål.

Vårt langsiktige mål er nettopp et økonomisk system der alt arbeid er innretta på å dekke folks behov, ikke på å skape bytteverdi. Kapitalismen har sjølsagt grunn til å se på arbeid som ikke skaper bytteverdi, som mindreverdig. Men ikke vi som har som mål å styrte kapitalismen.

Jeg har tidligere sagt at menn og kvinner under kapitalismen er blitt prega av hver sin logikk: Arbeidsplassens logikk, deltaking i det økonomisk viktige og synlige, det egentlige arbeidet, bytteforhold, rettigheter, kontraktreguleringer, kom til å prege mannen. Hjemmets logikk, arbeid som ikke egentlig var arbeid, men uttrykk for omsorg, forpliktelser uten grenser, kom til å prege kvinnen.

Bak dette igjen kan vi skimte to ulike produksjonsformer: Produksjon av bytteverdi og produksjon av bruksverdi. Jeg vil sjølsagt ikke påstå at det er et en-til-en forhold mellom bytteverdi og mannen som sosialt og psykologisk vesen på den ene sida, og bruksverdi og kvinnen som sosialt og psykologisk vesen på den andre. Men vår samfunnsmessige tilværelse bestemmer hvordan vi blir. Og det er forskjell på kvinners og menns tilværelse under kapitalismen, bl.a. i graden av tilknytning til de ulike økonomiske sfærene, dominert enten av bytteverdiproduksjon eller bruksverdiproduksjon.

Marxismen har betrakta kvinnene som tilbakeliggende nettopp på grunn av bindinga til hjemmet. Så lenge hjemmet, med sine tilbakeliggende og snevre småproduksjon, var senteret i kvinnens liv, måtte også kvinnens horisont bli temmelig trang. De måtte ut i samfunnsmessig produksjon for å kunne bryte med sneverheten og tilbakeliggenheten.

Dette var sikkert også riktig. Nå er kvinnene ute i samfunnsmessig produksjon. Men det betyr ikke at de er ute av hjemmet, at de ikke fortsatt preges av hjemmets logikk.

Kvinnene står med ett bein i hver leir. Ved at de er blitt yrkesaktive arbeidere, er de også blitt direkte deltakere i klassekampen, de står midt i de store, samfunnsmessige motsigelsene mellom klassene. Hjemmets snevre horisont er brutt, klassesamfunnets horisont har åpna seg. Men ved at de fortsatt også er omsorgspersoner i hjemmet, prega av behovslogikk og ansvarsrasjonalitet, så er det kanskje noen samfunnsmessige motsigelser som trer skarpere fram for dem enn for andre. Fordi de i stor grad tenker med utgangspunkt i behov, ansvar for folk og forhold mellom folk, kommer de lett på kollisjonskurs med bytteverdiens og markedets logikk. Og i det ligger det store progressive muligheter. Jeg tror at nettopp dette at kvinnene står med ett bein i hver leir, gir dem to kilder til opprørsk mentalitet:

Kombinasjonen av disse to kildene er dynamitt. Jeg mener vi allerede ser kimer til det, bl.a i en del av kampene i offentlig sektor. Min påstand er derfor at det at kvinnene er prega av tilknytninga til hjemmet, ikke lenger betyr at de er, eller må være tilbakeliggende. I kvinnens nye rolle som dobbeltarbeidende, har det vendt seg til sin motsetning - gjennom kombinasjonen med klassesolidariteten er behovslogikken og ansvarsrasjonaliteten i ferd med å få en samfunnsmessig dimensjon.

Jeg har lyst til å avslutte med noen tanker om bytteverdiproduksjonens logikk og bruksverdiproduksjonens logikk, fordi jeg tror det har betydning for tenkninga rundt sosialismen og ikke minst det sosialistiske demokratiet.

Hva slags samfunnsmessige og mellommenneskelige forhold preger de samfunnene der bytteverdiproduksjon dominerer, og hva preger samfunn der bruksverdiproduksjon dominerer?

Når det gjelder bytteverdiproduksjonens logikk, så har Marx analysert den. Jeg ser følgende som hovedpunkter i bytteverdiproduksjonens logikk:

Hva er så hovedpunktene i "bruksverdiproduksjonens logikk"? Bruksverdiproduksjon har dominert under ulike samfunnsforhold: Urkommunisme, slavesamfunn, føydalisme. I dag finnes "lommer" av bruksverdiproduksjon, som sjølbergingsjordbruk i den 3. verden og husarbeid i familien. Bruksverdiproduksjon finner vi altså både i samfunn med utbytting og samfunn uten utbytting. Finnes det noen felles kjennetegn ved bruksverdiproduksjonen?

Det er ingen grunn til å romantisere den bruksverdiproduksjonen som foregår under forhold med utbytting og/ eller undertrykking, enten det er snakk om arbeidet til slaven og den livegne, eller arbeidet til den tredje verdens kvinnebonde eller den norske husmora i dag. Arbeideren i en kapitalistisk bedrift er bedre stilt, fordi han/hun er "fri" i den forstand at det finnes grenser for utbytting og grenser for forpliktelser. Jeg mener at kjerna i "friheten" under kapitalismen nettopp består i dette: at det finnes grenser. Dermed blir vi "individer", "privatpersoner". Disse grensene er ikke bare noe som gjelder i forhold til utbyttinga. De gjennomsyrer samfunnet generelt - vi har avgrensa ansvar, avgrensa forpliktelser overfor samfunnet og for hverandre. (Det som er fælt med å være kvinne i familien, er nettopp at du ikke nyter godt av disse grensene, samtidig som du har lite eller ingen makt over din egen situasjon.

Denne "friheten", disse grensene, er (i tillegg til utviklinga av produktivkreftene) kanskje det største framskrittet ved kapitalismen sammenlikna med slavesamfunnet og føydalismen. Samtidig fører den mye fælt med seg. Det upersonlige, uforpliktende, uansvarlige er blitt en måte å tenke og være på under kapitalismen. Når vi kjemper for solidaritet, er det en måte å gjenopprette en slags videre forpliktelse mellom folk på, for å unngå at samfunnet blir altfor jævlig.

Samtidig er solidariteten noe som peker framover. For jeg tenker meg at i et samfunn med bruksverdiproduksjon uten utbytting, i et samfunn av frie bruksverdiprodusenter, der må det personlige, ansvarlige forholdet mellom folk, med vide forpliktelser, gjenopprettes i en ny form. Et samfunn av frie bruksverdiprodusenter kan ikke fungere hvis folk er "privatpersoner" slik som nå, og hvis "friheten" bare betyr frihet til å sette grenser. Her tror jeg noe av problemet med demokratiet under sosialismen ligger. De forsøkene på sosialisme vi hittil har sett, i land som på forhånd hadde et svært dårlig utvikla borgerlig demokrati, er blitt planøkonomi/bruksverdiproduksjon under hierarkiske forhold, i beste fall formynderiske, i verste fall tyranniske. Den eneste modellen vi har for demokrati, er den borgerlige. Men logikken bak denne modellen er en helt annen enn den som må prege et samfunn av frie bruksverdiprodusenter.

Kanskje kan kimene til den logikken et demokrati i bruksverdisamfunnet må bygge på, ligge i arbeiderklassens solidaritet og kvinners "omsorgsrasjonalitet".


Fleire artiklar om økonomi | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside