AKP-arkivet

Markedskreftenes triumf
- eller sviende blåmandag?

av Kjersti Ericsson Oversikt over e-post-adresser

Innledning på en konferanse i Oslo 26.-27. september 1992


Fleire artiklar om økonomi | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

"Kvinner eier mindre enn 1% av verdens eiendom, mottar en tiendedel av verdens inntekt, og utfører to tredjedeler av verdens arbeid." Slik oppsummerte i sin tid daværende generalsekretær i FN, Kurt Waldheim, kvinnenes betydning for verdensøkonomien.

Skal vi tro Waldheim, utfører altså kvinner mest arbeid, men får svært lite igjen for det. Det er imidlertid noen særegenheter ved det arbeidet kvinner utfører. En stor del av det arbeidet de gjør, er det marxister kaller bruksverdiproduksjon, ikke bytteverdiproduksjon.

Kapitalismen og imperialismen er samfunnsformasjoner der det foregår ulike typer produksjon. Kapitalistisk vareproduksjon er den dominerende produksjonsformen, den som bestemmer hele karakteren til det økonomiske livet. Men den er ikke den eneste formen for produksjon - sjøl ikke i de mest utviklete kapitalistiske sentrene. I alle deler av verden vil en finne produksjon som ikke er inretta på markedet, men på direkte tilfredsstillelse av behov. Produksjon som er innretta på salg på et marked, kaller vi bytteverdiproduksjon, produksjon som er innretta på direkte tilfredsstillelse av behov, kaller vi bruksverdiproduksjon. Produkter som lages for å selges på et marked, må sjølsagt også ha bruksverdi for noen, ellers blir de ikke solgt. Men for kapitalisten er det bytteverdien som er det eneste interessante. Om han produserer napalm eller vaksine mot tuberkulose er likegyldig så lenge det finnes et marked der han kan selge varen sin profitabelt. Et slående eksempel på at det er bytteverdien, og ikke bruksverdien som er poenget for kapitalistene, er den internasjonale valutahandelen. Handel med valuta var opprinnelig knytta til handel med varer, en kjøpte utenlandsk valuta for å betale for import osv. Nå er verdenshandelen med valuta mange, mange ganger større enn verdenshandelen med varer. Valuta kjøpes og selges, det spekuleres og gambles for å oppnå profitt. Bytteverdien har på sett og vis løsrevet seg fra bruksverdien og lever sitt eget liv.

Valutahandelens verden er imidlertid fjern fra kvinners virkelighet. En stor del av det arbeidet kvinner utfører, er utelukkende bruksverdiproduksjon, dvs arbeid innretta på å direkte tilfredsstillelse av behov, i hovedsak familiens behov. I et moderne, kapitalistisk land som Norge utføres det, målt i timer, like mye ulønnet arbeid i husholdningene som i alt lønnet arbeid til sammen. Mesteparten av dette ubetalte arbeidet gjøres av kvinner. I land med en annen økonomisk struktur, f.eks. mange land i den tredje verden, utgjør det ubetalte arbeidet en enda større andel. Også der er det kvinnene som står for mesteparten av det ubetalte arbeidet.

Når Kurt Waldheim sier at kvinnene utfører 2/3 av verdens arbeid, så har han tatt med det ubetalte arbeidet i beregninga. Det gjøres sjelden når store og viktige menn taler om økonomiske spørsmål. Som oftest usynliggjøres kvinners ubetalte arbeid. Det er "ikke-økonomisk" aktivitet. Økonomisk vekst blir oftest målt i form av økning i bruttonasjonalprodukt. Bruttonasjonalproduktet måler i hovedsak den mengden av varer og tjenester i et samfunn som inngår i vareøkonomien. Noe av det som blir produsert utafor vareøkonomien blir også tatt med, på den måten at en prøver å regne ut hva produktet/tjenesten ville kostet dersom den skulle kjøpes på markedet. Hva som tas med, varierer litt fra land til land. Et fellestrekk er imidlertid at arbeid som oppfattes som "husarbeid", og det er stort sett alt ubetalt arbeid som gjøres av kvinner, uansett innhold, ikke regnes med (se Waring, 1989). La oss si at vi har en afrikansk bondefamilie som forsørger seg ved å dyrke det de sjøl trenger til livets opphold. Mannen pløyer åkrene og dyrker hirse. Kona henter vann, henter brensel, dyrker grønnsaker, passer en gris og noen høns, lager mat. Hun deltar dessuten i luking og innhøsting på mannens hirseåker. I bruttonasjonalproduktet vil mannens arbeid komme til syne i form av den prisen han ville fått for hirseavlinga si dersom han hadde solgt den på det lokale markedet i nærmeste landsby. Konas arbeid kommer ikke til syne i det hele tatt.

Den 14 timers arbeidsdagen til ei afrikansk kvinne som prøver å holde sulten fra døra for seg og familien sin, er altså ikke-økonomisk aktivitet. Det samme er det arbeidet ei norsk kvinne gjør i sitt eget hjem. Ofte blir det ikke oppfattet som arbeid i det hele tatt, men som ett eller annet svevende og immaterielt, som å vise følelser. Den berømte amerikanske sosiologen Talcott Parsons beskrev i sin tid kvinnens rolle i familien som "ekspressiv". "Ekspressiv" betyr "uttrykksfull". På den måten gjorde han det arbeidet kvinner nedlegger i familien, et arbeid som krever tid, energi og planlegging, til et slags følelsesuttrykk.

Ei annen side ved kvinners arbeid, er at det i stor grad handler om å produsere mennesker. Vi produserer mennesker direkte, ved å føde. Vi arbeider med å oppdra barn og tilfredsstille barns og voksnes daglige behov, både materielle, sosiale og psykologiske, i familien. Og ofte når vi har lønnet arbeid, arbeider vi også med mennesker, som lærere, barnehageansatte, som sjukepleiere, hjelpepleiere og hjemmehjelper.

En skulle tro at det å produsere mennesker var noe av det mest verdifulle, i betydninga viktige, en kunne gjøre. Men for det kapitalistiske systemet er mennesker bare viktige som bærere av arbeidskraft kapitalen har bruk for. Mennesker som ikke er bærere av arbeidskraft kapitalen har bruk for, er bare til bry: Plagsomme utgiftsposter, sosialt søppel, truende kilder til opprør og uro. Kvinnene i den 3. verden har nå fått skylda for den økologiske krisa, fordi de produserer for mange unødvendige barn. Barna er ikke unødvendige for kvinnene. Tvert imot, slik situasjonen er, er barna ofte den enste ressursen kvinner rår over. Men barna er unødvendige for den internasjonale kapitalen. Hvor unødvendige de er, viser seg ved at kapitalismen lar 15 millioner småbarn dø hvert år, som en del av tingenes normale tilstand.

Kvinnene har altså følgende særtrekk: De utfører størsteparten av det usynliggjorte, ubetalte, direkte bruksverdiproduserende arbeidet i verden. Dette arbeidet er knytta til å produsere mennesker, et produkt som oppfattes som svært viktig og verdifullt av kvinnene sjøl, men som det kapitalistiske systemet bare har bruk for som bærer av utbyttbar arbeidskraft. Dette særtrekket er med på å bestemme kvinners rolle i verdensøkonomien, og hvordan verdensøkonomien påvirker dem.

Markedskreftenes triumf - eller sviende blåmandag? er tittelen på denne konferansen. Hvis vi ser tilbake på den kapitalistiske ekspansjons- og oppgangsperioden etter krigen, da alt gikk framover og det kunne virke som om kriser og sammenbrudd var avlegs, gammelmarxistisk prat, hva skjedde egentlig med verdens kvinner? En kan naturligvis ikke beskrive hva som hendte med halvdelen av verdens befolkning i noen få, oppsummerende setninger. Mange store forskjeller forsvinner i det jeg nå skal si. Men la oss først ta Norge som et eksempel på et land i den industrialiserte verden. Etter en periode som kan beskrives som den hjemmeværende husmoras glanstid, ble storparten av norske kvinner dobbeltarbeidende. Det var både utvidelsen av markedet, og ikke minst, utbygginga av offentlig sektor, som gjorde dette mulig. Utbygginga av offentlig sektor betydde både arbeidsplasser for kvinner og avlastning for arbeid de ellers hadde måttet gjøre i privat sammenheng, som pleie av eldre og sjuke, og barnepass. Utviklinga av et marked for nye arbeidsredskaper i husholdninga, som støvsugere, vaskemaskiner, kjøleskap etc., gjorde det også mulig å kjøpe seg lettelser i det ubetalte arbeidet. Samtidig hadde kravene til dette arbeidet en tendens til å vokse: husene og klærne skulle være reinere enn før, det var ikke lenger tilstrekkelig at familien fikk nok mat, nå skulle den være riktig sammensatt ut fra helsehensyn, og skulle dessuten se vakker ut.

Kvinner fikk tilgang til lønnet arbeid i masseomfang. De fikk lavere lønn en menn, de fikk dårligere arbeidsforhold i et kjønndelt arbeidsmarked der kvinnene ble betalt mer etter kjønn enn etter kvalifikasjoner, og de hadde fortsatt hoveddelen av ansvar og arbeid i hjemmet. Men de fikk sin egen lønn, sjøl om den var liten. Kvinners tilknytning til arbeidsmarkedet styrket også stillinga deres i familien, gjorde dem mindre avhengige av mannen. Samlet sett tror jeg vi må si at ekspansjonsperioden etter krigen, med utvidelse av markedet og oppbygginga av offentlig sektor, brakte vesentlige framganger og fordeler for kvinnene i de industrialiserte landa.

Hva så med kvinnene i den 3. verden? For dem har utviklinga vært betydelig mer delt, for å si det mildt. I perioden etter krigen skulle den 3. verden dras med i "utviklinga", synonymt med markedsøkonomi og integrering i den kapitalistiske verdensøkonomien. På 80-tallet begynte det å lyde bekymrete røster om at kvinnene ikke var blitt "dratt med". Nå måtte en gjøre noe for å integrere også dem i utviklinga - ikke la dem bli stående utenfor.

Men hadde kvinnene virkelig "stått utenfor" utviklinga, eller var det nettopp resultatene av utviklinga som nå rammet dem ? La oss gå tilbake til vår afrikanske familie med hirseåkeren. Familien er fattig, og har såvidt det rekker til familiens opphold. Mannen bestemmer seg for å dra inn til en storby og prøve lykken der. Han er heldig, og får faktisk en jobb. I pengeverdi er inntekta hans nå langt høyere enn det han ville fått for hirseavlinga si på det lokale landsbymarkedet. Men nå må han kjøpe alt han trenger for å leve, til høye storbypriser. Det blir ingen penger igjen å sende til kone og barn. Kona må nå alene sørge for familiens livsopphold. Uten mannens arbeidskraft produserer hun mindre enn tidligere. Kona sliter enda mer enn før, men familien synker likevel lenger ned mot sultegrensa. Og kanskje blir deler av jorda tatt fra henne og brukt til produksjon av eksportavlinger for verdensmarkedet i stedet for mat til hennes familie.

I bruttonasjonalprodukt-termer vil prosessen som har skjedd med denne familien, komme til uttrykk som "økonomisk vekst", som "utvikling". Men for kvinnen og barna hennes har nettopp denne utviklinga vært en katastrofe. Betingelsene for hennes bruksverdiproduksjon, som har vært helt grunnleggende for hennes mulighet til å fostre opp barna sine, er blitt drastisk forverret.

Det som har skjedd med denne familien, har skjedd i masseomfang mange steder i den 3. verden.

Vi vet at gapet mellom den rike og den fattige delen av verden øker når det gjelder gjennomsnittlig bruttonasjonalprodukt pr. innbygger. Men heller ikke "suksesshistoriene" betyr nødvendigvis at det store flertallet har fått det bedre. Et eksempel er Botswana, som Tore Linné Eriksen nevner i boka si om Afrikas krise: Botswana femdoblet sitt bruttonasjonalprodukt pr. innbygger i perioden 1966-1987. Det vises også til at statsinntektene er 8-9-doblet bare fra 1973/74 til 1986/87. Mens de aller fleste land andre land sliter med et stort underskudd i statsbudsjettet, noe som er et av de mest sentrale ankepunkter fra Verdensbankens og IMFs side, har Botswana i enkelte år vært oppe i et overskudd på 40%.

Positiv valutabalansen og fravær av underskudd på statsbudsjettet er makroøkonomiske variabler som ikke sier mye om fattigdomsproblemer, fordeling eller langsiktige utviklingstendenser. Med undersøkelsens egne ord: "Botswana er et land med en dualistisk økonomi, med en moderne sektor som nå flommer over av finansielle ressurser, men hvor størstedelen av befolkningen fortsetter å leve under forhold med akutt fattigdom og utbredt arbeidsløshet." Det er ikke bare tale om en liten og særlig sårbar gruppe som faller utenom, det heter i stedet at "storparten av Botswanas befolkning fortsatt er ekstremt fattige." En behøver ikke i være i tvil om hvor størstedelen av kvinnene befinner seg.

Et annet eksempel er Belize i Mellom-Amerika, som Marilyn Waring skriver om: I 70-åra steg prisen på sukker på verdensmarkedet kraftig. I Belize ble mer og mer av jorda brukt til produksjon av sukkerrør. Flere og flere menn tok jobb i sukkerindustrien, og flere og flere små åkerlapper ble tilplantet med sukkerrør. Den lokale matproduksjonen gikk stadig nedover. Kvinnene betalte prisen for denne utviklinga. Tradisjonelt ble matavlinger eid av familien i fellesskap. Tilbereding, lagring og fordeling av maten var kvinnens ansvar og dannet grunnlaget for hennes sosiale og økonomiske rolle. Deler av avlinga lagret hun til forbruk i månedene fram til neste innhøsting. En annen del sendte hun til trengende kvinnelige slektninger som en slags forsikring mot tider med dårlige avlinger når hun sjøl kunne komme til å trenge tilsvarende hjelp. deler av avlinga som ble ødelagt av mugg eller parasitter kunne gis til giser, kalkuner, kyllinger og duer. Disse dyra ga ikke bare mat, men skaffet ogsa den kvinnen som eide og passet dem økonomisk makt. Nå blir hermetisk kjøtt importert. Tapet av matavlinger og dyr har gjort kvinnene fullstendig avhengige av mennene. Pengeinntekta for sukker som har erstattet matavlingene, tilhører menn, men mennenes inntekter har ikke steget nok til at de klarer å bringe familiene sine ut av fattigdommen. Sjøl om illusjonen om velstand er utbredt, viser høy grad av under- og feil-ernæring blant barn at det bare er en illusjon. Marilyn Waring kommenterer: I økonomenes øyne har utviklinga kommet til dette hjørnet av Belize. Inntekt pr. hode har utvilsomt økt. Men hvem har hatt fordel av det?" Og vi kan svare: Ihvertfall ikke kvinnene.

I store deler av den 3. verden har "utvikling" og "modernisering" i form av markedsøkonomi og integrering i verdensmarkedet undergravd kvinnenes næringsgrunnlag og deres økonomiske og sosiale rolle. Og når det går ut over kvinnene, går det også ut over barna. For millioner av kvinner og barn i den 3. verden har markedskreftenes triumf artet seg som en sviende blåmandag.

Men også i den tredje verden har mange kvinner blitt lønnsarbeidere. I likhet med sine medsøstre i vår del av verden, er de fleste sikkert glade over muligheten til å tjene ei pengelønn. I likhet med sine medsøstre i vår del av verden, må de tåle dårligere lønns- og arbeidsforhold enn menn. Vi kjenner til den groteske bruk og kast av unge, kvinnelige arbeidere i den 3. verdens frihandelssoner. Noen steder har statens økonomiske strategi bidratt til å skape et skarpt kjønnsdelt arbeidsmarked. Det har f.eks. skjedd i India, der statens satsing på tungindustri har fått negative konsekvenser for kvinnene. Maithreji Khrisna Raj (1988, s. 68) beskriver hvordan: Statens linje var å konsentrere offentlige investeringer om en planlagt oppbygging av tungindustrien. Forbruksvarer måtte dermed produseres i det Raj kaller den "uorganiserte" sektoren, og som delvis er det samme som ofte kalles den "uformelle" sektoren. Men det dreier seg også om småbedrifter litt i "utkanten" av produksjonslivet. Disse småbedriftene unngår fagorganisering og berøres lite av arbeidervernlovgivning. De unndrar seg en del skatter og trenger ikke konsesjon. Disse småbedriftene ansetter blant annet kvinner som produserer varer hjemme, for stykkpris, i stil med manufakturen i kapitalismens barndom. Slike produksjonsformer er bevisst tatt i bruk for å kunne konsentrere de store midlene på den tungindustrielle satsinga. Kvinnenes skjebne er uløselig knyttet til denne utviklingsmodellen, sier Raj. Deres samfunnsmessige stilling gjør de har små muligheter i den "organiserte" sektoren, f.eks i storindustrien. Kvinners behov for inntekt, og for å dekke reine livsnødvendigheter driver dem inn i den eneste sektoren som tar imot dem.

Her har den statlige strategien har også skapt to økonomiske sektorer, med radikalt forskjellige lønns- og arbeidsforhold. Kvinnene er blitt et ekstrautbytta underproletariat uten rettigheter.

Som et siste eksempel på hvordan kvinnene dras inn i den moderne "utviklinga", kan sex-industrien nevnes. Thailand har f.eks satset målbevisst på utvikling av turisme som ledd i en "eksport"-ledet vekststrategi. Som kilde til valutainntekter har turismen fått større og større betydning. I 1970 lå inntektene fra turismen likt med inntektene fra gummieksport, i 1986 var de første dobbelt så høye som de siste. Staten tar dessuten inn en skatt på hotellrom på opptil 16% og en skatt på "underholdning" på opptil 16,5%. Det anslås at 6-8% av den kvinnelige befolkninga mellom 15 og 34 år arbeider som prostituerte. Disse rekrutteres i stor grad fra den utfattige, thailandske landsbygda. En viktig del av Thailands "eksport-ledete" vekst er altså avhengig av at det finnes et stort antall jenter/kvinner som ikke har annet "valg" enn prostitusjon (Thanh-Dam Truong 1990).

Hvis en kort skal karakterisere kvinnenes rolle i forhold til markedskreftene, kan en gjøre det i tre punkter:

  1. Kvinnene er markedskreftenes ofre.
  2. Kvinnene er kapitalens røverkjøp på arbeidsmarkedet.
  3. Kvinnene er kapitalens usynlige subsidie-leverandører.

De første punktene har jeg allerede snakket om. Markedskreftenes ekspansjon i den 3. verden har marginalisert store masser av kvinner, fratatt dem ressursene deres og økt arbeidsbyrdene deres. Det er ikke snakk om at kvinner er blitt "stående utenfor utviklinga". Kvinner har i stor grad måttet betale prisen for utviklinga - de er markedskreftenes ofre.

I den grad kvinner har fått lønnet arbeid, har det både i den rike og fattige delen av verden, skjedd på andre betingelser enn menn. At kvinners arbeidskraft er billigere enn menns, er et universelt fenomen.

Det siste punktet, at kvinner er kapitalens usynlige subsidieleverandører, krever imidlertid en forklaring. Jeg sa tidligere at ikke all produksjon under kapitalismen er kapitalistisk vareproduksjon. Det foregår også andre typer produksjon, som f.eks kvinnenes bruksverdiproduksjon for å dekke egen families behov. Dette betyr ikke at den produksjonen som ikke er kapitalistisk vareproduksjon er en slags isolerte øyer i et omgivende hav av kapitalisme. Det eksisterer et økonomisk samband mellom den kapitalistiske vareproduksjonen og den andre typen produksjon. De andre produksjonsformene er med på å bestemme betingelsene for den kapitalistiske vareproduksjonen, og omvendt. Men det er den kapitalistiske vareproduksjonen som er den dominerende, og som på sett og vis har underlagt seg de andre produksjonsformene.

I den 3. verden ser en klarest at den kapitalistiske sektoren står for ei indirekte utbytting av den ikke-kapitalistiske sektoren. Prisen på arbeidskrafta er, som vi vet, langt lavere i den 3. verden enn i vår del av verden. Det har flere årsaker, men én av dem er nettopp denne indirekte utbyttinga av det ubetalte arbeidet. Hva skal lønna gå til ? For det første må arbeideren leve, slik at han/hun kan stille arbeidsfør på jobb dag etter dag. Han/hun må spise, sove, rekreere, ha klær på kroppen og tak over hodet. For det andre må det fødes og oppdras nye arbeidere, som kan overta for de gamle når de er utslitt. I mellomtida, mens de er barn, må også de ha mat, klær, hus, opplæring , tilsyn osv.. Lønna til arbeideren skal dekke alt dette. En del av de verdiene arbeideren skaper i løpet av en arbeidsdag, går tilbake til arbeideren i form av lønn. Resten av de verdiene arbeideren skaper i løpet av arbeidsdagen, går til kapitalisten. Dette kaller vi merverdien, og det er grunnlaget for kapitalistens profitt.

Veronica Bennholdt-Thomsen (1984) har gjort en studie som tar for seg lønnsarbeidets forhold til sjølbergingsjordbruket (subsistence agriculture) i den 3. verden. Lønnsarbeideren har ofte ei kone som driver sjølbergingsjordbruk, dvs. hun driver produksjon av bruksverdi, ikke for salg på et marked. Hun produserer det hun sjøl og ungene trenger for å leve, og delvis det mannen, lønnsarbeideren, trenger for å leve. Men dersom arbeiderens familie, og delvis arbeideren sjøl, blir forsørga på det kona produserer på sjølbergingsjordbruket, så trenger arbeideren mindre lønn enn han ellers ville trengt for å leve. For kapitalisten blir utgiftene til reproduksjon av arbeidskrafta mindre, og profitten dermed større. Kapitalistens profitt øker fordi han kan "snylte" på det arbeidet lønnsarbeiderens kone gjør i en ikke-kapitalistiske sektor: sjølbergingsjordbruket. Hun "subsidierer" kapitalisten.

Arbeidet i familien i vår del av verden fungerer på prinsipielt samme måte som arbeidet i den 3. verdens sjølbergingssektor, sjøl om omfanget av utbyttinga ikke kan sammenliknes. I familien foregår det arbeid som ikke er innretta på å produsere noe som kan selges på et marked, enten det er varer eller tjenester. Det er arbeid innretta på å tilfredsstille familiemedlemmenes behov. Men dette arbeidet står i et økonomisk samband med den kapitalistiske vareproduksjonen utafor hjemmet. Dersom det ikke hadde blitt utført ubetalt arbeid i hjemmet, måtte dette arbeidet i stedet kjøpes på markedet (slik vi kjøper kokkens matlage-arbeid, kjøkkenhjelpas oppvask-arbeid og servitørens servere-arbeid når vi spiser på restaurant). Men da måtte folk hatt mye høyere lønn, og kapitalistenes utgifter til reproduksjon av arbeidskrafta hadde økt betraktelig. Det ville betydd mindre profitt. Gratisarbeidet i hjemmet er med på å holde lønna nede og profitten oppe. Slik står kapitalismen for ei indirekte utbytting av arbeidet i hjemmet, også i vår del av verden.

På dette viset "subsidierer" kvinners ubetalte arbeid kapitalistene. Vi pleier ikke å se det slik, for vi tenker at det ubetalte arbeidet gjør vi for vår egen og våre nærmestes skyld, ikke for en eller annen kapitalist på et flott kontor langt borte. Men sammenhengen er der likevel.

I koloniene har den europeiske kapitalismen vært god til å tilpasse seg før-koloniale produksjons- og styringsmekanismer der dette tjente deres interesser. Det samme kan en si i vår del av verden. Husholdsproduksjonen og maktforholdet mellom mann og kvinne i familien fra før kapitalismens tid er blitt utnyttet og integrert i kapitalismens måte å fungere på, økonomisk og politisk.

Hva skjer med kvinnene nå når den kapitalistiske verdensøkonomien knaker i sammenføyningene? I den 3. verden blir kvinnene markedskreftenes ofre i enda større grad enn før. Utviklinga i Afrika i perioden 1950-1980, viser at det er matproduksjonen som har vist stagnasjon eller tilbakegang. For de aller fleste eksportvarer (kaffe, bomull, kakao, te) har det vært en betydelig økning i Afrikas andel av verdensproduksjonen i denne perioden, samtidig som de samme produsentlanda har hatt en dramatisk økning i matvareimporten. Det er denne typen utvikling som har rammet kvinnene så sterkt. Kravet om å betale renter på de svære låna mange land har til stater og finansinstitusjoner i den rike verden, tvinger fram en enda større satsing på produksjon av avlinger for eksport, som kan bringe inn nødvendig valuta, framfor mat til egen befolkning. Men det er ikke alltid at økt eksport bringer økte inntekter. Når det gjelder landene i Latin-Amerika, har det fysiske eksportvolumet økt betydelig, men pengeinntekten av eksporten har ikke økt fordi prisene har sunket. Men mer land er blitt lagt ut til eksportavlinger, og flere kvinner er blitt marginalisert, med sjuke og underernærte barn som resultat. Det internasjonale pengefondets strukturtilpasningsprogrammer gjør vondt verre. Lønn skjæres ned, subsidier og offentlige tjenester kuttes. UNDP, FNs utviklingsprogram, sier i en rapport om Afrika: "Samtidig som kvinner i allmenhet har dratt minst fordel av vekstperioden i mange u-land i 1960- og 70-åra, er det de som har merket 1980-åras nedgang og økonomiske strukturtilpasning aller hardest.

I boka si om Afrikas krise refererer Tore Linné Eriksen til Dorothy Mutemba, som skriver om situasjonen i Zambia. Hun retter søkelyset skarpt mot tilpasninsgprogrammenes virkninger på kvinner og barn. Blant de gruppene som defineres som særlig sårbare, går hun i første rekke inn på fattige byfamilier og hushold ledet av kvinner. I Zambia bor nær 50% av innbyggerne i byene, og en tilsvarende prosentandel er under 15 år. På grunn av migrantarbeid har andelen av hushold ledet av kvinner historisk alltid vært høy på landsbygda i Zambia, og Mutemba viser til at det også nå gjelder ca 25% av husholdene. Dramatiske utslag av prisøkninger, vareslag som kjøtt, fisk og kylling skjæres bort. Bare maismel tilbake. Når også disse prisene stiger, fører til at perioden med morsmelk tynes, tallet på måltider går ned fra to til ett. Virkningene blir dramatiske for fattigfolk når subsidiereduksjoner fører til økning av maismelprisene. Med høyere priser på maismel er det ikke slik at folk "vrir forbruksprofilen", tilpasser seg markedet og kjøper noe annet i stedet. Når fattigfolk i byene bruker nesten alle pengene sine på maismel, betyr prisøkning bare at de får mindre mat, må tynne ut grøten og gå over fra to til ett måltid om dagen.

Men det er ikke bare i den 3. verden at kvinnene er markedets ofre. Marilyn Waring sier det slik : "På slutten av 1900-tallet er det største antallet av markedets ofre ikke arbeidere, men de "økonomisk inaktive", dvs i alle hovedsak kvinner og barn." Også i den rike del av verden skjer det som er blitt kalt en "feminisering av fattigdommen", dvs at kvinnene utgjør en uforholdsmessig stor, og økende andel av de fattige. Og når kvinner er fattige, rammes også barna.

I USA dør tolv ganger så mange fattige barn i branner som ikke-fattige barn. Åtte ganger så mange fattige barn som ikke-fattige barn dør av sykdom. En studie fra staten Maine, med 98% hvite innbyggere, viser at uansett hvilken dødsårsak en ser på, så vil en finne at flere fattige enn ikke-fattige barn dør av den. Dette forteller Marilyn Waring. Og hun siterer Theresa Funiciello, en velferdsrettighetsorganisator i USA, som skriver: "Etter nesten alle ærlige målestokker er fattigdom den største barnedreperen i USA. Legene sier ikke det, i det minste ikke med slike ord, for fattigdom er ikke en medisinsk tilstand, den er økonomisk og sosial. Men den dreper uansett."

Marilyn Waring sier at 40% av barna i New York City lever i familier som er under det myndighetene definerer som fattigdomsgrensa. Dette er kanskje også noen av de unødvendige barna, de kapitalen ikke vil få bruk for arbeidskrafta til. Arbeidsløsheten stiger, og da er det surt, sett fra kapitalens synspunkt, å investere i framtidige arbeidere en kanskje ikke vil kunne gjøre profitt på.

Forskeren Wally Seccombe mener at i dagens situasjon, med kapitalistisk stagnasjon, skjer det hun kaller en generell devaluering av arbeidskrafta, arbeiderklassens eneste vare. Ved å øke investeringene pr. hode i offentlig utdanning, helse og sosial sikkerhet for arbeiderklassen, særlig etter 2. verdenskrig, har de kapitalistiske statene endret virkningene av arbeidsløsheten for kapitalakkumulasjonen, til kapitalens ulempe. Reservearmeen av arbeidskraft er et kronisk og stadig tilkakevendende trekk ved kapitalismen. Ved å være der og konkurrere om jobbene bidrar de arbeidsløse til å holde lønnene nede og disiplinere de som har arbeid, fordi de som har arbeid frykter å bli erstattet av andre som er villige til å arbeide hardere og/eller for lavere lønn. De arbeidsløse spiller fortsatt denne rollen for kapitalen. Men noe er endret, i følge Wally Seccombe. Den viktigste forandringen er de kostnadene som er nødvendige for å holde de arbeidsløse på et visst nivå av sosial sikkerhet, helse og utdanning, slik at de fortsatt er i en konkurransesituasjon i forhold til et bredt spekter av jobber i hele økonomien - altså holde dem i en slik tilstand at de faktisk er tilgjengelige og brukbare dersom kapitalen skulle trenge dem. Disse kostnadene var minimale på Marx´ sin tid. Men i dag er sløsinga med ubrukt arbeidskraft i masseomfang, arbeidskraft som er utdannet og sosialt sikret mot sult til ikke ubetydelige kostnader i ferd med å bli et problem som undergraver de tradisjonelle fordelene kapitalen har hatt av de arbeidsløse. Det at en ikke er i stand til å få en dags produktivt arbeid ut av denne massen, er i ferd med i bli en byrde, ikke bare på skattebetalerne i arbeiderklassen, men også på kapitalakkumulasjonen. Reservearmeen av arbeidskraft som var en grunnleggende hevstang for kapitalakkumulasjonen i det 20. århundre, er blitt mindre og mindre effektiv i denne rollen i slutten av det 20. århundre. I dag kan ikke kapitalen reengasjere noen stor del av denne resrevearmeen i produktive tiltak. Det er en langsiktig tendens i kapitalismen levende , menneskelig arbeid blir støtt ut av produksjonen til fordel for maskiner. Nå kommer disse kreftene hevnende tilbake, sier Wally Seccombe, i form av stigende kostnader som går til den massen av arbeidskraft kapitalen ikke kan finne noen måte å utbytte på.

Det er dette problemet som nå forsøkes løst gjennom det Wally Seccombe kaller devaluering av arbeidskrafta. Produksjonskostnadene for denne varen, både levekostnadene og kostnadene på statens sosiale tjenester, som utdanning og helse, var stigende i en lang periode. Det var ingen katastofe så lenge denne arbeidskrafta kunne settes i produksjon og gi god profitt. Men med stagnasjon, massearbeidsløshet og unerbeskjeftigelse blir dette et alvorlig problem, og det gjelder å få produksjonskostnadene ned. Dette betyr: Mindre i lønningsposen, biligere og dårligere skoler, billigere og dårligere helsevesen, dårligere sosiale trygdeordninger, kort sagt sosiale nedskjæringer.

Hva betyr dette for kvinnene? For det første blir de rammet som lønnsarbeidere. Kvinnene er fortsatt kapitalens røverkjøp på arbeidsmarkedet, også i Europa. I Norge tjener kvinner i industrien 88% av det menn gjør. Vi ligger i tet i Europa når det gjelder likelønn.. Storbritannia er på bånn med 69%. Den virkelige lønnsforskjellen er imidlertid mye større, fordi kvinner jobber færre timer i lønnet arbeid enn menn. Ser vi på EF-området finner vi at14 millioner EF-borgere er i deltidsarbeid, 10 millioner på midlertidige kontrakter. 70% av dem som har såkalt atypisk arbeid er kvinner.

Kvinner i en del EF-land har satt sin lit til EF-byråkratiet i kampen for å lukke lønnsgapet. Kvinner i Storbritannia har f.eks flere ganger klaget sin egen stat inn for EF-domstolen pga brudd på EFs bestemmelser om likebehandling, og vunnet. Forskeren Sylvia Walby peker imidlertid på at utviklinga i arbeidsmarkedet antakelig vil gjøre det vanskeligere å lykkes med en slik strategi. Skal likebehandlingslover fungere etter statlig, byråkratisk styring, er det f.eks nødvendig med sentrale, nasjonale lønnsavtaler. Men dette systemet blir mer og mer oppløst. Vi får desentralisering og deregulering i næringslivet, der avgjørelser om slike spørsmål fjernes mer og mer fra de byråkratiske systemenes innflytelsessfære. Ofte er det ansatte i en rekke ulike underleverandørfirmaer som jobber på samme arbeidsplass. Walby nevner et eksempel som handler om privatisering av rengjøringa på sjukehus. Kvinnene som jobber med rengjøring kan ikke lenger kreve samme lønn som portørene på sjukehuset, for de har ikke samme arbeidsgiver. Slike strukturendringer, som skjer med gallopperende fart, undergraver mulighetene til å bruke EFs likelønnsbestemmelser som brekkstang mot lønnsdiskriminering av kvinner.

Når lønna går ned for alle, blir den enda lavere for kvinner.Og mange kvinner rammes av arbeidsløshet. I AKP hadde vi en gang en teori om at kvinnene var de første som ble skjøvet ut av arbeidsmarkedet når tidene ble dårlige. Seinere har vi kommet til at det ikke automatisk er slik. Arbeidsmarkedet er kjønnsdelt, og om kvinner eller menn havner på toppen i arbeidsløshetsstatistikken, avhenger av hvilken bransje som innskrenker hardest. Tall for Norge fra likestillingsrådet viser at i 1991 utgjorde kvinner 41,4% av arbeidssøkerne og 37,6% av de registrerte arbeidsløse. Dette er ikke nødvendigvis typisk for resten av Europa. Både i Spania, Portugal, Hellas, Danmark, Irland Luxemburg, Belgia, Nederland, Italia, Frankrike og det tidligere Vest-Tyskland var kvinnene i flertall blant de arbeidsløse i 1991. I Storbritannia var andelen mannlige arbeidsløse en anelse høyere enn andelen kvinnelige. Samlet sett er arbeidsløsheten blant kvinner i EF 11,4%, mens den er 7 blant menn (Likestillingsmeldinga). Når vi tar i betraktning at den gjennomsnittlige yrkesdeltakelsen blant kvinner i EF-området er rundt 50%, mot noe over70 % i Norge, så blir disse arbeidsløshetstallene svært dramatiske. Jeg har ingen tall for Øst-Europa. NRKs utenriksmagasin brakte imidlertid et innslag om det tidligere Øst-Tyskland denne uka. Der ble det sagt at 2/3 av alle uten fast abeid var kvinner. En av disse, en meget bitter fru Heinrich, ble intervjuet. Jeg har alltid arbeidet, sa hun, men nå ventes det at jeg skal være hjemme. Jeg føler at jeg blir nedvurdert når jeg søker arbeid, fordi jeg har barn og ikke kan yte så mye. En undersøkelse fra familieforskningsinstituttet ved Tartu-universitetet i Estland forteller oss at kvinnenes situasjone på slutten av 80-tallet var slik: Kvinnene utgjorde 54% av arbeidsstyrken. Kvinner var i gjennomsnitt yrkesaktive i 42 år, menn i 38,4 år. På spørsmål om hvorfor de jobbet, svarte 82% at lønna var viktig for familien. 42% så på seg sjøl som økonomisk avhengige av mannen. Nesten 70% av kvinnene brukte mer enn 3 timer på husarbeid pr. arbeidsdag, 54% brukte mer enn 5 timer på husarbeid pr. såkalt hviledag. Under disse forholda er det ikke så rart at 12% ville ønsket å være husmødre dersom mannen hadde bedre inntekt, 40% ønsket seg deltidsarbeid (noe bare 4% hadde). Hva blir kvinnenes skjebne ved overgangen til markedsøkonomi? "Én million er et kritisk befolkningstall for en nasjons evne til å overleve og forbli en nasjon. Estlendere har alltid stått ansikt til ansikt med dette problemet. Slik er det livsviktig å beskytte Estlands enestående kultur - og livsviktig å være klar over betydninga av kvinnenes reproduktive evne for landet," heter det i innledninga til rapporten. Det er vel ikke helt utenkelig at kombinasjonen stigende arbeidsløshet, kvinnenes egen enorme arbeidsbyrde og sterke ideologiske strømninger kan virke sammen til å skyve kvinner i masseomfang ut av lønnet arbeid.

Ser vi Europa som helhet, er det ikke utenkelig at en modifisert utgave av teorien om kvinnene som kapitalens reservearme kan ha noe for seg i dagens situasjon.

Lavere lønn, usikre og irregulære arbeidsforhold, arbeidsløshet, dårligere og færre ytelser fra det offentlige, sosiale nedskjæringer. Under disse forholdene skal kvinner fortsatt produsere mennesker, eller for å si det med andre ord, drive reprduktivt arbeid. Mange skal gjøre det alene, som enslige mødre. I Norge er 90% av alle enslige forsørgere kvinner. De har en årsinntekt som er 85.000 lavere enn menn som er enslige forsørgere (tall fra 1989 - 114.565 - 199.766).

For kvinner er ikke bare lønnsarbeidere. De gjør ubetalt arbeid, og de har hovedarbeidet med, og hovedansvaret for å produsere mennesker. Det som skjer nå, er at kapitalen og dens redskap staten investerer mindre og mindre i denne reproduksjonen. Lønna, som skal gå til folks dagligliv og barns oppvekst, skjæres ned. Når offentlige investeringer i produksjon av mennesker, som skole og helse, fritidstilbud til ungdom osv. også skjæres ned, blir kvinnene sittende med mer av ansvaret enn før, men mindre midler enn før. Hva skjer ? Kvinnene må prøve å erstatte det som blir borte med sitt eget arbeid. En av de viktigste konsekvensene av krisa i tretti-åra for kvinner i USA, og sannsynligvis ikke bare der, var at husarbeidet økte. Når mannen ble arbeidsløs, måtte kona prøve å kompensere mest mulig av inntektsbortfallet gjennom arbeid: bake brød og sy klær i sedet for å kjøpe osv. I en artikkel om krisas virkning for kvinnene, skriver kvinneforskeren Ruth Milkman:

"Mange kvinner klarte nesten å opprettholde familiens tidligere levestandard på tross av lavere inntekter ved å erstatte varer de tidligere hadde kjøpt med sitt eget arbeid. De foregående tiåras tendens til økt konsumsjon av varer ble dermed snudd. Sylting og hermetisering hjemme var så utbredt at salget av syltetøyglass var høyere i 1931 enn på noe tidspunkt i de 11 foregående åra. Det var en tilsvarende nedgang i slag av syltede og hermetiserte matvarer, som hadde blitt fordobla i tiåret 1919-1929. På samme vis opplevde hjemmesying en renessanse i trettiåra. Folk som aldri hadde sydd før, gikk på kveldskurs for å lære å sy, og sy om gamle klær."

Kanskje vil vi få en liknende utvikling nå. Én ting er uansett sikkert: det krever tid, og som oftest kvinners tid, å leve billig.

Men det er ikke bare det håndfaste arbeidet av denne typen kvinner får mer av ansvaret for. De får også mer av ansvaret for sosialisering av barn til den typen mennesker samfunnet vil ha, med den riktige typen normer og holdninger, arbeidsdisplin, respekt for lov og orden osv. En pedagog har stått fram og forkynt at barnehager er fangeleire for barn, og dermed forkastelige greier. Fra studietida mi husker jeg amerikanske undersøkelser som viste at barn som gikk i barnehager ble mer intelligente enn andre barn. Det er ikke så underlig, siden de faktisk fikk et tilbud også med pedagogiske innslag, og de ble trenet i noen av de kvalifikasjonene skolen krever: Evne til å være sammen med en stor gruppe andre barn, evne til å dele en voksens oppmerksomhet med andre barn osv. Når barnehagene ikke tar seg av dette, blir det mødrene som får ansvaret for å lære barna skolemodenhet, og skylda når de ikke klarer det.

Betingelsene for reproduksjonen, eller produksjonen av mennesker, forverres. Dette er et resultat av kapitalens strategi for å devaluere arbeidskrafta. Når resultatene kommer, i form av barn og ungdom uten de riktige holdningene og normene, uten den rette arbeidsdisiplin, da moraliseres det over familiene som svikter sitt ansvar, og spesielt de enslige mødrene. Anti-snillisme-debatten kan ses i dette lyset. Kvinnene rammes dobbelt: Først undergraves betingelsene for det reproduktive arbeidet. Deretter veltes skylda for resultatet av denne prosessen over på kvinnene, i form av moralsk fordømmelse.

I en eller annen form skjer denne prosessen over hele verden. Den rammer sjølsagt både menn og kvinner hardt. Men kvinner rammes hardest, fordi de både har minst makt og mest ansvar. Til sjuende og sist sitter kvinnen igjen med arbeidet og ansvaret for å produsere mennesker. Alle andre kan skyve ansvaret videre. Ikke kvinnen. Mannen kan i verste fall stikke av, og gjør det i masseomfang i store deler av verden. Det maktesløse fattigdomsmatriarkatet er en utbredt familieform.

I dag avgjøres det hvilke barn som skal bli morgendagens overflødige, hvem det skal investeres i og hvem det ikke skal investeres i. De dødelige resultatene av denne prosessen i den 3. verden er etterhvert blitt gammelt nytt. Men vi ser denne prosessen i arbeid også i vårt eget land. Ghetto-debatten handler ikke minst om dette. Hvilke barn skal det investeres i framtida til? Når Oslo kommune skjærer ned på morsmålsundervinsinga til fremmedspråklige barn, så er det et klart standpunkt i diskusjonen om framtidas overflødige.

Kvinner har ofte nok med strevet for seg sjøl og egen familie, det er ikke lett å få hverdagen til å gå ihop. Men det er i vårt hverdagsliv disse store prosessene slår ned. Og vi kan ikke redde oss unna, én for én.


Fleire artiklar om økonomi | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside