AKP-arkivet

Mat til emballasje

av Frode Bygdnes Oversikt over e-post-adresser

Artikkelen er publisert i Klassekampen 23. januar 1999.


Fleire artiklar om miljøpolitikk | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

Den vestlige verden har nok av mat og dermed mangel på respekt for mat. Sult er noe vi bare kjenner til fra mediene. Sult og hunger-katastrofer forbindes mest med Afrika, og der er det så vanlig at det knapt nok opprører oss. Ved at grupper hos vår nabo i øst også sulter, bringer matmangelen riktignok nærmere oss. Denne nød møter vi med innsamling av vår egen overflod. Det møtes ikke med respekt for maten.

At verden bare har kornlager for 50 dager og at dette mest er lagret på biler under transport, engster oss heller ikke. Et avlings-uår i USA og i Russland samtidig, vil gi stort underskudd. Men vi veit i vesten at de som har penger får korn uansett formål. Den vestlige dobbeltmoralen er klar. Markedsøkonomien sier at de som ikke har råd til korn, de har ikke bruk for korn, bare de som har penger, trenger korn. Derfor kan vi bruke korn til å fyre med.

I Norge bruker vi også korn til å pakke inn våre kapitalvarer for å beskytte dem. Kongsberg Maritim, Horten bruker mais til å pakke sine kostbare elektroniske varer for Simrad. Av mais lager de chips-lignende fyll som støtabsorberende emballasje. Både i form, farge og konsistens ligner de på "cheez-doddles" en kjøper i butikken. Dette presenteres som miljøvennlig, og det er fordeler med bruk av mais fremfor f.eks. isopor. Det er først og fremst mer miljøvennlig å produsere, det er enklere for mottakeren å kvitte seg med emballasjen, de tar til seg fuktighet så de holder kapitalvaren tørr, de er ikke så brannfarlig. Og mais viser seg her å være et godt byggematerial for tilsetting av luft. Av tolltariffen ser jeg og at mais importert til annet enn dyrefor, er tollfritt også. Det konkurrerer ikke med norskprodusert fór. Kanskje er mais egentlig valgt fordi det er et billig råstoff.

I den eska jeg pakket opp, var det så mange chips at jeg kunne nesten fylle en svart søppelsekk. At den da veide under ½ kilo forteller hvor godt egna mais er som byggematerial. Men det er mat som vi bruker til noe annet enn mat. Og det er rein mat. For denne maisen må være reinere enn mat til mennesker siden den skal gjennom maskiner som skal tilsette maisen luft. Her ser vi bruk av korn til et kjøpesterkt marked. Det beste kornet tar fort vegen til den beste kjøper. Kornetterspørselen til dette byggematerialet vil bli prioritert fordi det er en kapitalsterk kunde. Og da kan det fort bli noen kilo korn til emballasje for kapitalvarer i vesten.

At det er spesielt miljøvennlig er og tvilsomt. Om en isoporbit lå på gulvet i verkstedet, så var ikke det mat til musene. Vi kan ikke hive denne emballasjen i fyllinga, da får vi nok rotteplage på verkstedet. Chipsen løser seg lett opp i vann, men hva skjer med det maritime miljøet hvis vi tilfører slik styrkedrikk? Den vil ihvertfall gjødsle havnebassenget enda mer. Verkstedet sin strategi blir sannsynligvis å bruke dem i alle pakker som blir sendt fra oss.

Men miljø har også noe med forbruket av ressurser å gjøre. Skal matjord brukes til å produsere korn til emballasje o.a. industrielle formål, så legger det beslag på våre globale ressurser. Og det gjør noe med oss sjøl. Vi som ikke lever med sult, vi mister respekten for mat. Miljødebatten i vesten er på avspor når mat til emballasje fremstilles som miljøvennlig.


Fleire artiklar om miljøpolitikk | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

Til AKP si heimeside