Juni 1999

Arbeidernes kommunistparti
har holdt landsmøte

 

[Det nye sentralstyret] [Uttalelse om krigen på Balkan] [Uttalelse om lesbiske og homofiles rett til adopsjon] [Uttalelse om raseringa av verkstedindustrien] [Uttalelse om regjeringa og EU] [Uttalelse om muslimsk privatskole] [Uttalelse om Kurdistan] [Uttalelse om ny forsvarsstrategi] [Uttalelse om privatisering og konkurranseutsetting]

 

Landsmøtet vedtok en offensiv plan med utvikling av nytt program, fordobling av medlemstallet og flere krefter inn i kvinnekampen.

Jorun Gulbrandsen ble gjenvalgt som leder.

Fra uttalelsene som ble vedtatt på landsmøtet, kan nevnes:

Uttalelsene følger vedlagt.

Disse ble valgt til sentralstyret:


Uttalelser vedtatt på AKPs landsmøte 1999

Nei til USA-styrt Kosova! Stans bombinga uten betingelser

Landsmøtet i AKP protesterer mot at USA nå prøver å føre den folkerettsstridige krigen mot Jugoslavia over i en såkalt fredsløsning som innebærer en de facto NATO-okkupasjon av Kosova. Bombingen av Jugoslavia må stanses umiddelbart, uten betingelser!

Kosova-albanerne, serberne og de andre minoritetene i Kosova må få komme sammen i direkte forhandlinger og sjøl få bestemme den framtidige status og styringsform for Kosova. Det internasjonale samfunnets rolle må være å anerkjenne de nasjonale og demokratiske rettighetene til alle folkegruppene i området og kreve at internasjonale observatører som anerkjennes av alle parter får kontrollere at dette blir respektert. Dersom serberne ikke innstiller undertrykkinga av kosova-albanerne, må kosova-albanerne innrømmes retten til egen, uavhengig stat.

Flyktningene må få rett til å vende tilbake, og verdenssamfunnet må bidra med materiell støtte og mannskaper til å gjenoppbygge hele det krigsherjede området. NATO må betale Jugoslavia krigsskadeerstatninger. De ansvarlige for angrepskrigen, også den norske statsledelsen, må stilles for krigsforbryterdomstol på lik linje med Milosevic og andre serberledere som er ansvarlige for forbrytelsene mot kosova-albanerne.

Den "fredsløsninga" som nå lanseres er et reint diktat fra USA og NATO sin side, på samme måte som Rambouillet-avtalen. Målet er det samme; å vingestekke Jugoslavia, den statsmakta som står i veien for USA/EUs totale dominans over området, og opprette et militært kontrollert Kosova ved siden av de mer eller mindre direkte lydrikene Kroatia, Bosnia,, Albania og Makedonia. Kosova-albanerne blir brukt som kasteballer i denne strategien. Den påståtte omsorgen for deres rettigheter er hykleri, og ikke mer verdt enn da de ble tvangssendt hjem fra Norge og andre land for bare et drøyt år siden. Å la seg bruke av NATO i den nåværende situasjonen, vil gjøre det verre for dem å oppnå sine rettmessige rettigheter i en framtidig fredelig sameksistens med de andre nasjonalitetene i området.

Til nå har NATO-krigen forverra konfliktene og problemene på Balkan tifold. Det gjelder både de mellomfolkelige og de miljø- og samfunnsmessige forholda. De direkte ødeleggelsene på grunn av bombinga er svært omfattende, og Milosevic har aksellerert den etniske fordrivinga i ly av bombinga. Dette vil få konsekvenser for generasjoner framover, på samme måte som de samme stormaktenes krig mot Irak. En umiddelbar stans i bombinga og anerkjennelse av kosova-albanernes nasjonale og demokratiske rettigheter er det som må til for å få i stand en konstruktiv fredsprosess nå. Ikke en NATO-okkupasjon av Kosova og en fortsatt trakassering av et helt folk for ledernes misgjerninger.

 

Rett til adopsjon for lesbiske og homofile

AKP støtter kampen til dei homofile, lesbiske og bifile for retten til adopsjon. Det er ingenting som tilseier at dei er dårlegare oppdragarer, det er berre fordommar som gjer at dei ikkje vert vurdert som foreldre.

Denne retten er serskilt viktig når det gjeld stebarnsadopsjon.. Adopsjon for homofile kan gjera kvardagen for unger som har homofile foreldre, tryggare.

AKP meiner i utgangspunktet at retten til adopsjon ikkje skal knytes til seksuell legning eller samlivsform. Vi støtter kravet om likestilling mellom partnerskap og ekteskap i adopsjonsspørsmålet, og ensliges rett til å adoptere.

 

 

Stans raseringa av verkstedsindustrien

Vi ser i dag planer for ei rasering av norsk oljerelatert verkstedsindustri. Kapitalens begrunnelse er at det er nødvendig ut i fra de lave oljeprisene. Oljeprisene har gått opp igjen, men oljeindustrien har ikke lagt om planene sine. De bruker de tidligere lave oljeprisene for å presse fagbevegelsen og myndighetene til å få det som de vil.

Den planlagte raseringa av verkstedsindustrien er en del av omstruktureringa av Norge. Vi skal levere kraft, olje, gass, fisk og tømmer til EU uten at det skal videreforedles i Norge. Distrikts-Norge skal avfolkes, industrien legges ned, olja og gassen skal fortsatt pumpes opp, men industrien knytta til dette skal ikke lenger ligge i Norge.

Hvis verkstedsindustrien legges ned mister vi ikke bare tusenvis av arbeidsplasser, men også den ekspertisen som skal til for å bygge tunge installasjoner forsvinner.

Oljeplattformer må vedlikeholdes, nye båter og plattformer må bygges. Myndighetene har ansvar for å sikre jamne oppdrag i forhold til planlagt oljeproduksjon og styre oppdraga til norsk industri. Alle land bruker forsvarsoppdrag til å utvikle industri og forskning. Vi krever at oppdraget på 6 fregatter til den norske marine går til den norske gruppen.

Regjeringa må ikke la EU styre norsk distriktspolitikk ved å godta dommen mot gradert arbeidsgiveravgift for distrikta. Denne dommen vil spesielt ramme norske verft.

Vi krever at de norske naturressursene brukes til å utvikle, ikke avvikle norsk industri.

 

Bondevik-regjeringa og EU - fra nei til ja?

Regjeringa kalte og kaller seg sjøl en nei-regjering. Men denne nei-regjeringa framstår mer som gisler for et ja-dominert Storting. Og som i mange andre gisselsituasjoner ser det ut som om gislene i dette tilfellet har begynt å sympatisere med sine gisseltakere.

Bondevik-regjeringa følger opp den strategien som borgerskapet har lagt for å få Norge inn i EU - en steg for steg-innmelding.

Regjeringa gikk inn for:

Det står igjen å se hva regjeringa vil gjøre med pålegget om å fjerne gradert arbeidsgiveravgift og med Norges forhold til Euro.

Regjeringas politikk binder opp de borgerlige partiene, landbruksorganisasjonene og landbrukssamvirket. I tillegg bringer regjeringas handlinger hele nei-sida i miskreditt.

 

AKP støtter muslimenes rett til egen skole!

AKP er prinsippielt imot alle privatskoler. Vi er også prinsippielt for en religionsfri skole.

I Norge i dag er imidlertid den offentlige grunnskolen prekestol for den norske statskirken. I tillegg tillates alle kirkesamfunn som defineres som kristne å starte skoler hvor de preker sin versjon av kristendommen.

Dette undergraver det offentlige skoletilbudet. På små steder fører det faktisk til at den offentlige skolen kan bli og har blitt nedlagt.

AKP mener at muslimer skal ha samme rettigheter i Norge som kristne har. Fram til den dagen det er slutt på religiøs misjonering i skolene, må muslimene også innrømmes retten til å drive skoler som har et muslimsk religiøst grunnsyn.

 

Anerkjenn Den kurdiske nasjonalkongressen - sett Tyrkia på tiltalebenken

Avslutninga av Den kurdiske nasjonalekongressens første sesjon i Amsterdam 27. mai med vedtak av den første kurdiske Grunnlova innleder en ny historisk epoke for den kurdiske frigjøringskampen.

AKPs landsmøte krever at den norske regjeringa i det minste anerkjenner den kurdiske nasjonens eksistens. Det kan utenriksminister Vollebæk gjere ved å støtte kravet om at Nasjonalkongressen får status som observatør i FN og andre internasjonale organisasjoner. Presidenten for Nasjonalkongressen bør inviteres både til å snakke om det kurdiske spørsmålet i FNs hovedforsamling og til å møte den norske regjeringa her i Oslo. Utenriksministeren må invitere Nasjonalkongressen til å opprette et fast informasjonskontor i Oslo.

Menneskerettsminister Hilde Frafjord Johnsen må sørge for at Norge reiser sak mot Tyrkia for Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg. For 30 år siden var Norge med på en slik statsanklage mot det greske oberstregimet som styrte Hellas fra 1967. Det foreligger i dag et langt mer omfattende materiale for å underbygge en tilsvarende sak mot den tyrkiske staten.

Siden 31. mai er Abdullah Öcalan, lederen av Kurdistans Arbeiderparti (PKK) daglig blitt ført fra fengselscella til glassburet som er Den militære sikkerhetsdomstolens tiltaleboks. Men egentlig er det hele det kurdiske folket som er tiltalt. Det er selve ideen om en kurdisk nasjon som er målet for generalenes straffeprosess mot Abdullah Öcalan. AKPs landsmøte mener at en dom mot Öcalan er en dom mot det kurdiske folket.

Da Öcalan i fjor høst reiste til Europa, ba han de europeiske regjeringene støtte en fredsplan i åtte punkter. Dermed gjentok han og PKK på nytt viljen til å erstatte krig med fredelige forhandlinger om en politisk løsning. De europeiske regjeringene som avviste dette fredsinitiativet er medansvarlige for at den tyrkiske krigen mot kurderne fortsetter. Ved åpninga av rettssaka gjentok Öcalan den samme viljen til å arbeide for en fredelig løsning innafor ramma av en demokratisk tyrkisk republikk.

Hvis dagens regime i Tyrkia stilles for Den europeiske menneskerettsdomstolen, vil dette være et handslag til både den kurdiske bevegelsen og til andre som arbeider for å innføre alminnelige borgerligdemokratiske rettigheter i Tyrkia.

 

Bevar invasjonsforsvaret - nei til agressiv utrykningshær!

Landsmøtet i AKP går imot forslag som nå lanseres om å halvere vernepliktstida og flytte enda større del av mannskap og ressurser over til utrykningsstyrker som blir spesialisert for krigsoppdrag i utlandet. Den militære og politiske planlegginga av dette har foregått trinn for trinn gjennom hele 1990-tallet - bl.a. gjennom stortingsvedtak i 1994 om bruk av norske styrker i utlandet - men det vi nå ser er at krigssituasjonen på Balkan brukes - eller misbrukes - for å sette ekstra fart i undergravinga av befolkningens tillit til ordninga med vernepliktsforsvar i Norge.

AKP mener det nå må reageres kreftig mot forsvarsledelsen og myndighetenes pågående omlegging av norsk forsvarspolitikk. Hvis ikke, vil debatten som er varsla omkring den nye langtidsplanen for Forsvaret i 2001 bare bli spill for galleriet. Alle premisser vil være lagt på forhånd. Et eksempel på dette er forsvarsledelsens utspill for noen uker siden om halvering av verneplikten. I statsråd 4. juni ble dette fulgt opp av Stortingsmelding 38/99 om "Tilpasning av forsvaret til deltakelse i internasjonale operasjoner", hvor det bl.a.foreslås å bygge opp en såkalt "innsatsstyrke" på 3500 soldater. Dette konkrete forslaget signaliserer ikke bare hva slags oppgaver det norske forsvaret i framtiden er tenkt å ha. Det tvinger også fram en økt grad av vervehær på bekostning av vernepliktshæren, ved at det foreslås at de vernepliktige som går inn i styrken bare skal ha tre måneders ordinær verneplikt, før de verver seg for 24 måneder.

Vernepliktshær er knytta til å drive defensivt forsvar av egen stat mot fiendtlige angrep, for øvrig den eneste type krig som et land kan iverksette uten å bryte FN-pakta. Når Storting og regjering nå i flere år har planlagt at Norge skal delta i angrepskriger rundt om i verden uten FN-mandat, så krever det soldater som er ideologisk og moralsk motivert på et helt annet grunnlag. Det er de framtidige krigers formål - og ikke våpenteknologien - som krever yrkessoldater.

Vi oppfordrer alle som ønsker å ha et uavhengig nasjonalt forsvar, og som ikke vil at Norge skal delta i folkerettsstridige angrepskriger, til å forsvare vernepliktsordninga mot den kampanja som den nå utsettes for.

 

Bekjemp privatisering og konkurranseutsetting

AKP ser det stadig økende presset for privatisering og konkurranseutsetting av offentlig sektor som en alvorlig trussel mot kvinners arbeidsvilkår og arbeidslivstilknytning. I tillegg rammes hele befolkningen av at offentlige velferdsgoder nedbygges. Ikke minst kommer dette til syne på barnehagesektoren. Barnehagene må bygges opp igjen!

Hittil har en del tjenester vært holdt utafor det kapitalistiske markedet og ikke vært gjenstand for profittjaget. Dette er tjenester som i hovedsak har en fordelingsvirkning og som er viktig for folk flest ved å utgjøre et sosialt sikkerhetsnett.

I ei tid med stadig sterkere konkurranse, ser kapitalen seg om etter nye markeder å investere i for å få økt avkastning. Den tidligere skjerma offentlige sektoren er et slikt nytt marked.

Ei utvikling hvor penger og profitt også styrer det som til nå har vært tilnærma universelle rettigheter, betyr nedbygging av tjenestetilbudet, større ulikheter i tilbudet samt mer markedsprising og mindre politisk kontroll av tjenestene.

Samtidig vil den viktigste konkurransefordelen i et arbeidskraftintensivt område, som dagens offentlige omsorgssektor er, være prisen på arbeidskrafta. Den som greier å presse prisen på arbeidskrafta lavest, vil vinne i konkurransen. Dette rammer særlig de lavtlønna i offentlig sektor, det vil si i all hovedsak underbetalte kvinner.

Summen av lang tids profittjakt i offentlig sektor blir at det er de store flernasjonale selskapene som i realiteten bestemmer, både pris, tilbud og lønninger. Resultatet kan bli at kvinner presses ut av lønnsarbeidet, både fordi det stilles enda større krav til at de skal gjøre privat omsorgsarbeid, og fordi de vil tjene så lite at det ikke lønner seg å jobbe. Kvinnene blir ramma på to måter av privatiseringa: både direkte ved at lønna deres presses nedover, og ved at en dårligere offentlig sektor svekker deres mulighet til å delta som økonomiske sjølstendige lønnstakere. Ikke bare er offentlig sektor, og særlig omsorgsbiten, den viktigste og største kvinnearbeidsplassen i dag, men de tjenestene denne sektoren produserer er i stor grad en erstatning for den private omsorgen i familien. Et arbeid kvinner står for i dag. Kontantstøtteordningen bidrar til å forsterke denne tendensen.

AKP vil legge alle krefter inn i å bekjempe alle former for privatisering og konkurranseutsetting/anbud i offentlig sektor, og slåss for at det skal gis flere tilbud om omsorgsoppgaver i offentlig regi. I denne kampen blir det viktig å bygge breie allianser mellom fagforeninger, kvinneorganisasjoner og andre som ønsker å forsvare offentlig sektor.