AKP-arkivet

Når kvinneraseri blir lovtekst

av Kjersti Ericsson Oversikt over e-post-adresser

(September 1993)


Gå til indeksside for artiklar om kvinnekamp | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

Vinteren/våren 1993 dukket de første toppløs-barene opp i Oslo. Barene ble møtt med demonstrasjon på demonstrasjon, fulgt av politioppbud med køller og hester. Demonstrantene, som utgjorde en allianse av fagforenings- og kvinneaktivister, klarte å skape såpass ståhei at det ga gjenlyd helt inn i Storting og departementer. Daværende leder for Stortingets justiskomite, Jørgen Kosmo, rykket ut med forslag om en lovbestemmelse mot toppløsbarer i arbeidsmiljøloven. Sosialminister Grethe Knudsen fikk postkassa si full av brukte BHer, og kvitterte med en sang på TV, der hun i rim og rytme lovet å gjøre som demonstrantene ville, nemlig stoppe toppløsserveringa med et lovforbud. En interdepartemental arbeidsgruppe ble nedsatt, der hele fire departementer var involvert. Så kom resultatet av gruppas arbeid i form av et høringsdokument, der muligheten av et lovforbud, og i hvilken lov det eventuelt skulle plasseres, drøftes. Det er et interessant stykke papir. Her vil jeg ikke diskutere hvordan et eventuelt lovforbud mot toppløsservering bør se ut. Jeg vil i stedet bruke høringsbrevet som en illustrasjon på hvilke prosesser som skjer når det etablerte apparatet skal forholde seg til en kvinnepolitisk sak og forsøke å lage jus av den.

Den første prosessen vil jeg kalle "Vridning av tema vekk fra det kvinnepolitiske":

Kampen ble ført under slagord som "Nei til salg av kvinnekroppen!" Det var altså ingen kampanje mot nakenhet eller "usømmelig klesdrakt" i sin store almenhet. Demonstrantenes vrede rettet seg mot kommersiell utnyttelse av kvinnekroppen, mot at kvinner ble gjort til objekter og mot hele det kvinnesynet dette er uttrykk for. I departementgruppas hender blir imidlertid tema mer uklart. Det er en tendens til at det fjerner seg fra det kvinnepolitiske og går over over til å handle om bluferdighet og sømmelighet. I innledninga på høringsbrevet nevnes begge temaer:

"De berørte departementer ser på etableringen av slike etablissementer som lite ønsket, og mener det må treffes tiltak for å stoppe denne utviklingen innen restaurantbransjen. Både likestillingshensyn og hensynet til servitørens verdighet og integritet på arbeidsplassen samt hensynet til "den offentlige bluferdighet" ligger til grunn for departementenes syn. De ønsker ikke et samfunn der den kommersielle bruken av kropp og seksualitet stadig blir utvidet."

Alle de konkrete lovforslagene gjøres kjønnsnøytrale, noe som vrir oppmerksomheten vekk fra kvinneforakten og i retning kropp og seksualitet i sin alminnelighet. Utkastet til en eventuell bestemmelse i straffeloven foreslås plassert under kapitlet om sedelighet. Mest interessant er imidlertid arbeidsgruppas syn på å plassere et eventuelt forbud mot toppløsservering i Likestillingsloven. De resonnerer som så:

"Et eventuelt forbud mot toppløs servering vil være et spørsmål om moral, aktverdighet og bluferdighet. Likestillingsloven er ikke en lov om moral, men om forbud mot forskjellsbehandling av menn og kvinner, dog slik at kvinner kan særbehandles hvis det fremmer likestilling. Etter arbeidsgruppens syn bør ikke et forbud mot toppløs servering plasseres i likestillingsloven."

Først definerer de altså sjøl vekk det kvinnepolitiske temaet som var utgangspunktet for at saken ble satt på dagsorden, og vrir den til å handle om "moral, aktverdighet og bluferdighet". Deretter konkluderer de med at temaet "moral" ikke passer i en likestillingslov.

Den andre prosessen vil jeg kalle "Isolasjon av tema som en "spesiell enkeltsak"":

Når arbeidsgruppa drøfter om straffeloven er et mulig sted å plassere et lovforbud mot toppløsservering, sier de innledningsvis:

"Straffeloven bør i utgangspunktet inneholde de mest sentrale straffebud som verner viktige interesser av mer generell karakter. Det at en straffebestemmelse tas inn i straffeloven kan ofte sies å være et signal om at dette er en type kriminalitet som lovgiver anser alvorlig. Det reises derfor spørsmål om toppløs servering er så alvorlig at et eventuelt straffebud bør inntas i straffeloven."

Nå er det mange forholdsvis uskyldige enkeltlovbrudd som faller inn under straffeloven, for eksempel en del simple tyverier. Disse forholdsvis uskyldige lovbruddene ses imidlertid som angrep på "viktige interesser av mer generell karakter", nemlig eiendomsretten. Kvinneaktivistene vil si at toppløsserveringa bare er ett eksempel på den kvinneforakten og objektgjøringa av kvinner som gjennomsyrer samfunnet. Men beskyttelse mot kvinneforakt og objektgjøring finnes ikke formulert i den norske straffeloven som en viktig, generell interesse. Toppløs servering blir dermed stående som en enkeltsak, et spesielt og litt aparte tilfelle, uten støtte i allmenne prinsipper. Det er ofte kvinnesakers skjebne, ikke bare i juridisk sammenheng.

Den tredje prosessen vil jeg kalle "Utstøtning som strukturelt fremmedelement":

Høringsbrevet konstaterer at det i dag ikke finnes lovbestemmelser som kan forby toppløs servering. Forsøkene deres på å lage en slik bestemmelse strander gang på gang på samme klippe, nemlig lovverkets logikk og struktur. Gruppa går gjennom lov etter lov med samme sørgelige resultat: Et lovforbud mot toppløsservering passer dårlig inn.

Først hotelloven og alkoholloven:

"En regulering i alkoholloven eller hotelloven vil åpenbart falle utenfor disse lovenes formålsbestemmelser. Hensynet bak et forbud mot toppløs servering er at slik servering er krenkende, uavhengig av om det serveres alkohol eller ikke."

Deretter drøftes likestillingsloven. Som tidligere nevnt blir konklusjonen at et lovforbud mot toppløsservering ikke passer inn i likestillingsloven, siden denne loven "ikke er en lov om moral ...".

Så er det straffeloven. Her ligger altså betenkelighetene i at toppløsservering verken er alvorlig nok eller handler om "viktige interesser av generell karakter". Videre markedsføringsloven:

"Hovedinnvendingen mot forslaget er at det bryter med markedsføringslovens struktur og anvendelsesområde, idet det i realiteten vil innebære kontroll med innholdet av varen eller tjenesten. Dette betyr at de forhold som skal reguleres faller utenfor markedsføringslovens virkeområde slik det praktiseres i dag."

Og endelig arbeidsmiljøloven:

"Arbeidstilsynets primære oppgave er å forebygge helseskader i arbeidslivet. Etaten har utviklet et system for bransjerettet arbeid og bruker en vesentlig del av sine ressurser til dette. Etaten arbeider videre med å gjøre internkontroll til det viktigste arbeidsredskap for systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i norsk arbeidsliv. På denne bakgrunn vil det således være vanskelig å argumentere for at kontroll av en ny paragraf 8 a om anstendig påkledning skal være en sentral oppgave for etaten."

Poenget her er ikke holdbarheten av de konkrete argumentene de ulike departementene bruker for å hevde at forbud mot toppløsservering ikke er "vårt bord". Poenget er problemet med å finne det riktige bordet. De ser seg om i lovverkets store, staselige lokale og finner ikke noe bord som passer. Det blir nærliggende å definere gjesten som upassende og be vedkommende vennligst snu i døra. Slik gjør selve lovverkets struktur og oppbygning en slags passiv motstand mot at kvinners interesser og virkelighetsoppfatning skal få gjennomslag. Igjen: Dette er ikke noe som er spesielt for lovverket. Det samme skjer svært ofte i politikken, i arbeidslivet, i fagbevegelsen og andre organisasjoner, i skoleverk og helsevesen, i språket. Kvinners liv og erfaringer er annerledes, de går på tvers av mønsteret. Dermed framtrer de enten som ulogiske og sære, eller de framtrer ikke i det hele tatt.

I diskusjonen av Arbeidsmiljøloven klarer høringsbrevet å kombinere alle de tre elementene jeg har analysert. I tillegg til å utstøte som strukturelt fremmedelement klarer de:

Forfatterne virker her fullstendig anelsesløse i forhold til det vide spekteret fra direkte seksualisert vold eller trusler om det til den mer "normale" formen for verbal seksuell trakassering svært mange kvinner må leve med i sitt arbeidsmiljø. Har alt dette ingenting med deres "sikkerhet, helse og velferd" å gjøre? Og hvordan vil innføring av toppløsservering innvirke på disse sidene av arbeidmiljøet?

Kvinners "sikkerhet, helse og velferd" er dypt og gjennomgripende preget av at de lever i et mannssamfunn. Men i høringsbrevets kommentar om Arbeidsmiljøloven blir sentrale trekk ved kvinners liv til noe annet, noe spesielt, som ikke har noen plass innunder de store, generelle begrepene sikkerhet, helse, velferd.

Kvinneraseriet utafor Blaze og Lido lot seg ikke omforme til et greitt lite tillegg til gjeldende rett. Men er det dermed ugyldig? Ja, det kan lett bli utfallet når demonstrantenes rop har stilnet og den etablerte logikken tar over.


Gå til indeksside for artiklar om kvinnekamp | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

Til AKP si heimeside