AKP-arkivet

Offer og offerrolle

av Kjersti Ericsson Oversikt over e-post-adresser

Trykt i Klassekampen august 2002


Fleire artiklar om kvinnekamp | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

I debatten om dagens feminisme støter en ofte på oppfordringer til kvinner om å bryte med "offerrollen". Underforstått: Syttitallets kvinneforkjempere framstilte kvinner som ofre.

I en viss forstand er dette sant. Syttitallets kvinneforkjempere var opptatt av å vise at kvinner var ofre for strukturell, kulturell (og personlig) mannsmakt. Mange andre kvinner ble rasende over dette, de syntes det var fornedrende å bli framstilt som undertrykt. Heller ikke den gangen var "offerrollen" populær.

Ordet offer blir gjerne forbundet med svakhet og passivitet - et offer er en som ikke kan handle sjøl, men må reddes av andre. De færreste kvinner ønsker å være svake, passive og uten handlingsevne. Hvis vi oppfatter offer slik, blir det imidlertid nokså underlig å se syttitallets kvinneforkjempere som representanter for "offerrollen" - det var ikke mye svakhet, passivitet og handlingslammelse over datidas kvinnebevegelse. Og de som deltok hadde få illusjoner om at de ville bli reddet av andre. Kvinners frigjøring måtte være kvinnenes eget verk.

Men ordet offer kan også forstås på en annen måte: Det handler om posisjon i et maktforhold, ikke om personlige egenskaper. Millioner av kvinner i fattige land er ofre for IMFs strukturtilpasningsprogrammer, som raserer levevilkårene deres. Betyr det at de er svake og passive og ikke prøver å handle i forhold til det de blir utsatt for? På ingen måte. Millioner av kvinner i vår del av verden er ofre for nedrigging av velferdsstaten. Mange protesterer og streiker og er særdeles aktive. Minoritetskvinner i vårt eget samfunn som tar opp kampen mot æresdrap, omskjæring og tvangsgifte er både sterke og modige. Men de er like fullt ofre for motbydelige former for mannsmakt. Det alle disse kvinnene (og mange flere) kvinner har felles, er at de kjemper mot de maktforholdene som gjør dem til ofre. Det samme gjorde syttitallets kvinnebevegelse. Det er noe annet enn å gå inn i "offerrollen".

Når ordet "offer" forbindes med en svak og passiv person, skyldes det antakelig en allmenn tendens vi har til å forveksle samfunnsmessig posisjon og personlige egenskaper. Å gi individualiserte forklaringer på samfunnsmessige ulikheter er en lang tradisjon som har lett for å snike seg inn i måten vi tenker og snakker på. For eksempel ble ordet "ressurssvak" i sin tid konstruert for å understreke at det var manglende tilgang til ressurser som var problemet for mange mennesker. Men de færreste liker å bli kalt "ressurssvak" i dag - det oppleves som en lite flatterende personlig karakteristikk.

Ofre kommer vi kvinner til å være helt til de maktforholdene som bygger opp under seksualisert vold, dobbeltarbeid, kvinnelønn = lavtlønn osv er avskaffet. Vi kan ikke få alt dette til å forsvinne ved å "bryte med offerrollen". Det handler nemlig ikke om en rolle vi kan gå ut og inn av, men om høyst håndfaste realiteter. Men vi kan sjølsagt velge hvordan vi vil forholde oss til disse realitetene: Vi kan for eksempel kjempe for å forandre dem. Og da nytter det sannelig ikke å være svak og passiv. Heller ikke å håpe på en reddende ridder på hvit hest!


Fleire artiklar om kvinnekamp | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

Til AKP si heimeside