Gå til indeksside for artiklar om kvinnekamp | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
Sekretariatet for kvinneforskning, Likestillingsrådet og Senter for kvinneforskning arrangerte i fjor høst en stor kvinnekonferanse som stilte spørsmålet: Backclash i Norge? Spørsmålet viste seg å være vanskelig å svare på. Konklusjonen ble et både og, tilbakeslag på noen områder, framgang på andre. Jeg tror det er viktig å se nøyere på kvinnenes stilling i dag.
Kvinnene i arbeiderklassen har vokst og vokser fram som en egen del av arbeiderklassen over hele verden. Antallet øker på verdensbasis, i 3. verden øker antallet kvinnelige industriarbeidere. I Norge utgjør kvinnene minst halvparten av den yrkesaktive arbeiderklassen, ca. halvparten i offentlig sektor. Både i USA og EU har flertallet av nye jobber på 80-90-tallet gått til kvinner, for det meste deltidsjobber og etterhvert også en økende andel midlertidige ansettelser.
Utviklinga av teknologien har lagt grunnlaget for en ny organisering av produksjonen, med en mindre kjerne av fast ansatte og ulike former for løsere tilknytta arbeidskraft. I denne prosessen har kapitalen utnytta kvinnenes stilling og igjen vist hvordan kvinneundertrykkiinga veves inn i det kapitalistiske samfunnet. Kvinnene er nødt til å sno lønnsarbeidet sitt rundt familiens behov og krav. 8 timers arbeidsdag har ikke vært mulig for store deler av kvinnene, og de har derfor alltid vært tvunget inn på ulike former for deltid og løsere arbeidskontrakter. Nå utvides omfanget dramatisk og arbeidsgiverne forsøker å gjøre såkalte fleksible arbeidskontrakter til normalen, for kvinnene først og deretter for flertallet i arbeiderklassen. I mange land ser vi også at kvinner, som i stor grad har vært holdt utenfor viktige industrigreiner, utnyttes nå som "grønne arbeidere", når multinasjonale selskaper flytter fra tradisjonelle industriområder med fagforeningstradisjoner til "grønne" områder uten.
Samtidig er det bl.a. nettopp denne utviklinga som gjør at kvinnene i arbeiderklassen i dag øker i antall, og spiller en stadig mer sentral rolle i produksjon og arbeidsliv. Det er et paradoks at det i stor grad er kvinnenes tradisjonelt perifere stilling som i dag gir dem en slik sentral rolle. Stuepikene som går som ekstrahjelp på SAS-hotellet er en helt sentral del av hotellets organisering.
Derfor er det heller ikke entydig at økningen i arbeidsløsheten skyver kvinner helt ut av arbeidslivet, det går ingen vei tilbake til 50-åras husmor. Kvinnene har fått flesteparten av de nye jobbene som er skapt. Istedet vil kvinner i stadig større grad bli budt ulike former for deltid og midlertidig arbeid, og ei lønn de ennå mindre kan leve av.
Parallelt med endringene i arbeidslivet og økende kvinneandel vokser betydninga innafor arbeiderklassen. På den siste ordinære LO-kongressen var det store kvinneforbund som Handel og kontor og Kommuneforbundet som spilte den sentrale rollen, og også i kampen om LOs nei spilte disse en viktig rolle. Både Handel og Kontor og hjelpepleierne har tatt opp kampen for kvinnelønna og 6 timersdagen. Hotell og restaurant har slåss for tariffavtaler og organisasjonsrett og mot toppløs servering. Kravet om 6 timers normalarbeidsdag får igjen økt oppslutning og forståelsen for betydninga øker også i mannefagforeninger. Både i kampen for 6 timersdagen og for heving av kvinnelønna spiller også kvinneyrkene med 3-årig høyskoleutdanning en viktig rolle.
Samtidig er kvinnene på defensiven. Nettopp fleksibiliseringa angriper lønn, arbeidstid og ansettelsesforhold. Ikke bare er kvinnelønna lav, men når du ikke en gang får en full fast jobb blir det enda vanskeligere. Arbeidsgiverne gjør mange steder akkurat hva de vil.
Kvinnenes relativt sterke stilling i Norge bygger bl.a. på et stort antall kvinnearbeidsplasser i offentlig sektor, universelle trygderettigheter og støtte til eneforsørgere. Regjeringas nedbygging av velferdsstaten rammer kvinnene først og hardest: færre universelle ordninger, kutt i uføretrygd og for eneforsørgere. Strategien med en redusert offentlig sektor betyr færre kvinnearbeidsplasser. EU-medlemsskap og EØS-avtale vil dramatisk skjerpe en slik utvikling. Tilsammen kan dette undergrave hele grunnlaget for kvinnenes relativt sterke stilling i Norge.
Ideologi og media avspeiler dobbeltheten. Kvinner framstilles som sterke og sjølstendige, det framstilles som om vi har oppnådd likestilling, samtidig som de ideologiske angrepene øker. Reklame og media fråtser i kvinner som sexobjekter. Økt markedsliberalisme betyr også mer penger i porno og salg av kvinner.
Kvinnene i arbeiderklassen er altså på samme tid en del av klassen som vokser både absolutt og relativt og som styrker sin kvinnebevissthet og sin faglige og samfunnsmessige innflytelse og en del av klassen som får sitt livsgrunnlag , menneskeverd og grunnlaget for sin styrke truet.
Kvinnenes sammensatte situasjonen er grunnlaget for at de stiller både offensive og defensive krav. Kravet om 6 timersdagen er ofte blitt stemplet som idealistisk, spesielt i tider der arbeiderklassen er på defensiven. Kampen for å heve kvinnelønna sprenger alle rammer for tariffoppgjøret. Krava springer ut av kvinners faktiske situasjon, i skvisen mellom en jobb - med stadig større krav - og familiens behov, mellom økonomisk sjølstendighet og lav lønn. En klasse i vekst krever forandringer av hele arbeids- og samfunnslivet, den sprenger seg fram. Og kvinnene stiller krav som gir retning for hele arbeiderklassen, 6 timersdagen gir retning til kampen for å dele på arbeidet. Samtidig må kvinnene slåss for å kjempe for rettigheter de har i dag, ikke minst mot bruken av midlertidig ansatte og ulike former for anbudssystemer. Halve himmelen - og rett til ei vaktliste.
De "store" og de "små" kampene, de offensive og de defensive, henger også sammen, kampen for 6 timersdagen er også en kamp for å forsvare en felles normalarbeidsdag opp mot ulike former for fleksibilitet.
Kvinnebevisstheten har vært, og er, et viktig grunnlag for å utløse krafta som ligger hos kvinnene i arbeiderklassen og deres nære allierte.
Forståelsen for at kvinner kan være en kraft fordi vi er kvinner, ikke på tross av, representerer et brudd med fagbevegelsens tradisjonelle syn på kvinner som et problem. Og erfaringene som kvinner virker i retning enhet i en tid der regjering og arbeidsgivere tar sikte på å splitte opp grupper med felles interesser.
"Kvinner på tvers" var navnet på en landsomfattende konferanse som ble holdt i Oslo i oktober, arrangert av Osloavdelingene av Handel og Kontor, Norsk Hjelpepleierforbund, Norsk Sykepleierforbund, FO, Lærerlaget, førskolelærerne, Avd. 1 av Hotell og Restaurantarbeiderforbundet og Kvinnefronten. "Kvinner på tvers" er en bevegelse for å skape rom for kvinnebevissthet og handling, på tvers - av fagbevegelse og kvinnebevegelse, kvinne- og mannsyrker, privat og offentlig sektor, i og utafor LO, YS, AF for å styrke kvinnenes stilling og forsvare oss mot angrep. Konferansen samlet rundt 200 deltakere, fra mer enn 40 organisasjoner, hvorav rundt 5 menn. 6 timers dagen, kvinnelønna og forsvar av velferdsstaten var sentrale tema.
I oppsummeringa fra konferansen heter det:
"Kvinner på tvers er først og fremst en ide, en måte å tenke på og jobbe på. Ideen om at samarbeid mellom fagforeninger, klubber, kvinneorganisasjoner på tvers, utafor systemet, formelt og uformelt, er nødvendig for å slå gjennom med kvinners interesser - i smått og stort."
Jeg vil skyte inn at dette henger sammen med kvinneundertrykkingas karakter. Den er innvevd i hele samfunnet struktur - og i hele det etablerte organisasjonslivet. Dette fører bl.a. til at der kvinner får posisjoner, kommer de i en dobbelt stilling. De er i posisjon, men samtidig i opposisjon til kvinneundertrykkinga som er innbakt i organisasjonsstrukturen.
Og videre:
"Vår styrke og mulighet som "Kvinner på tvers", ligger i at vi står utenfor det etablerte systemet og kan konsentrere oss om det som er felles og utnytte styrken i å være mange. Vi kan utvikle nye måter å jobbe på, vi kan stille krav til myndighetene og mobilisere opinionen, samtidig som vi også har folk i forhandlingsposisjoner. Vi er overalt."
Gå til indeksside for artiklar om kvinnekamp | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
