AKP-arkivet

Fagbevegelse og kvinnebevegelse
– ild og vann?

av Kjersti Ericsson Oversikt over e-post-adresser

Innledning Kvinner på tvers høsten 2000


Gå til indeksside for artiklar om kvinnekamp | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

"Fagbevegelse og kvinnebevegelse – ild og vann?" spørres det i den tittelen jeg har fått å snakke over. For å forstå bedre de problemene og motsetningene vi står overfor i dag, kan det være lurt å ta et lite dykk ned i historia. La oss gå tilbake til den tida fagbevegelsen og kvinnebevegelsen i Norge oppsto, og se hva som skjedde. Da oppdager vi at både fagbevegelsen og kvinnebevegelsen helt fra begynnelsen av er preget av en dyp tvetydighet, som delvis har kommet til uttrykk i organisatoriske splittelser, delvis som et uløst dilemma i politikk og strategi.

Fagbevegelsen først: Fagorganiseringas pionertid i Norge var på slutten av 1800-tallet. Den eldste fagforeninga her i landet er Den typografiske forening i Oslo, stiftet i 1872. Men det var også kvinner blant pionerene: Fyrstikkarbeiderskenes streik i 1889 vakte stor oppsikt, fikk bred støtte og har siden blitt foreviget både i historie, litteratur og film.

Men fagbevegelsens tvetydige forhold til de kvinnelige arbeiderne gjorde seg gjeldende helt fra starten. Fagorganisering av kvinnene skjedde av og til på initiativ av mennene, forteller historikeren Vera Espeland Ertresvåg. I 1891 innbød for eksempel skreddersvennenes fagforening i Kristiania kvinnelige syersker til et fellesmøte for å drøfte organisering av kvinner i syfaget. Som resultat av møtet ble det stiftet en fagforening for syersker. Andre fagforeninger for kvinner ble dannet i opposisjon til mennene. Dette skjedde i typograffaget, der mennene var engstelige for konkurransen fra de billige setterskene, og prøvde å presse dem ut av faget. "Setterskenes klubb" ble dannet i 1896 som et forsvar mot disse forsøkene på utestengning. Typografene, som var de første som fagorganiserte seg her i landet, brukte altså det nye våpenet sitt også mot sine kvinnelige arbeidskamerater.

Men kanskje var ikke forskjellen på skreddersvennene og typografene så stor når det kom til stykket. Også skreddersvennenes initiativ for å få organisert syerskene sprang ut av at kvinnene ble sett som et problem. Svennene var redde for at kvinnene med den lave betalinga skulle presse dem ut av faget, skriver Vera Espeland Ertresvåg. "De skjønte jo at det var i deres interesse å få kvinnearbeidet under kontroll," heter det i forbundets historie.

En del av tvetydigheten i fagbevegelsens forhold til kvinnene, handler altså om at kvinner i arbeidslivet ble sett som et problem. Hvilken taktikk skulle en velge i forhold til dette problemet? Skulle en prøve å presse dem ut av arbeidslivet, slik typografene prøvde? Eller skulle en ta dem inn i fagbevegelsen og slåss for at kvinnene skulle komme opp på samme lønnsnivå som menn, slik at de ikke kunne brukes av arbeidsgiverne som lønnstrykkere?

En annen del av tvetydigheten handlet om fagbevegelsen og den politiske arbeiderbevegelsens syn på kvinnens rolle. Denne tvetydigheten kan illustreres med to sitater fra samme mann, den kjente sosialdemokratiske pioneren Carl Jeppesen. I 1889 holdt han foredrag om kvinnens stilling i Christiania Arbeidersamfund. Resolusjonen som ble vedtatt som konklusjon på møtet, begynner slik: "Den første betingelse for kvindens frihed og lykke er fuld økonomisk uavhengighed." I 1909 uttalte han seg til et sosialdemokratisk kvinneblad. Og da lød det slik: "…og tages hustruen fra hjemmet, moren fra sine barn, da har familjelivet og barneoppdragelsen mistet sin bedste støtte. /…/ Intet i verden burde være uløseligere knyttet sammen enn hjemmet og kvinden."

Var arbeiderbevegelsens mål den økonomisk uavhengige kvinnen, som arbeidet side om side med mannen? Eller var det hjemmehustruen, som tok seg av hus og barn og overlot forsørgelsen til mannen? Denne tvetydigheten har også fortsatt å prege fagbevegelsen, og bidratt til at lave kvinnelønner har hatt en tendens til å bli sett på som noe naturlig og selvfølgelig, mens kvinnene sjøl har fått status som ikke "ordentlige" arbeidere. En tar neppe munnen for full når en sier at kvinner i fagbevegelsen nokså konsekvent er blitt betraktet fra menns synsvinkel. Og da blir de delvis et problem, og delvis noen som egentlig ikke hører hjemme i arbeiderkollektivet. Slik omtaler for eksempel arbeiderbevegelsens store intellektuelle Edvard Bull kvinnene i sin klassiske bok Arbeiderklassen i norsk historie fra 1947:

"Heller ikke alle grupper av fabrikkarbeidere har like sterk klassebevissthet. Tekstilindustrien har f.eks. mye lavere organisasjonsprosent enn jern- og metall-industrien. Det henger særlig sammen med at det er så mange kvinner som arbeider i tekstilfabrikkene. Kvinnene regner sjelden med at deres framtid er avhengig av utviklingen i deres eget yrke. De fleste regner med at de skal gifte seg, og deres framtid vil da være mer knyttet til mannens yrke enn til deres eget. Selv om de regner med å gifte seg innenfor arbeiderklassen, vil de ikke så lett bli aktive for å bedre vilkårene i sitt eget fag. Dertil kommer at drømmen så ofte lever, drømmen om å gifte seg utenfor arbeiderklassen og dermed avansere i samfunnet. Den drømmen lever rimeligvis sterkere i dag enn for 50 eller 100 år siden, bl.a. takket være ukemagasinene og amerikansk film. Også en slik utsikt til avansement virker til å hemme klassesolidariteten. Det er nok også en av de viktigste samfunnsmessige oppgaver som ukemagasinene og filmen har, å vekke drømmen slik at arbeiderkvinnene ikke går aktivt inn i fagbevegelsen."

Slik tenkte altså en av arbeiderbevegelsens fremste intellektuelle rett etter krigen – i opptakten til skapelsen av det sosialdemokratiske norske samfunnsformasjonen. At kvinnene ikke gikk mer aktivt inn i fagbevegelsen, skyldtes ikke trekk ved fagbevegelsen, men ved kvinnene – de hadde svak klassebevissthet og drømte ukebladdrømmer om å gifte seg rikt.

Tvetydigheten i forhold til kvinnene har blant annet gitt seg uttrykk i at fagbevegelsen bare har tilkjent kvinnene en betinget rett til lønnet arbeid. Dette ble satt på spissen under den store arbeidsløsheten på 1920- og 30-tallet, da det ble fagbevegelsens offisielle politikk å få gifte kvinner ut av arbeid. På LOs fagkongress i 1925 ble det for eksempel vedtatt følgende:

"Fagkongressen pålegger de fagorganiserte arbeidere og deres tillitsmenn å motarbeide at det, i sådanne hjem hvor det ikke er nødvendig for familiens eksistens, at både mann og hustru tar fast arbeide."

Den samme tvetydigheten har også gitt seg uttrykk i at fagbevegelsen bare har tilkjent kvinnene en betinget rett til samme lønns- og arbeidsvilkår som menn. Ideen om forsørgerlønna som menns naturlige rett har hatt stor innflytelse på fagbevegelsens politikk. Edvard Bull sier det slik i Norsk fagbevegelse. Oversikt over fagorganisasjonens historie som kom ut i det sagnomsuste året 1968:

"Tanken på forsørgelsesbyrden har ofte vært brukt også for å rettferdiggjøre de tradisjonelle ulikheter mellom manns- og kvinnelønninger – selv om konsekvensen da ble at en ungkar tjente bedre enn en mor som måtte forsørge en familie. Her har imidlertid fagorganisasjonen i prinsippet helt forlatt forsørger-synspunktet og har gått inn for "likelønnsprinsippet". I 1961 lyktes det, i tilknytning til en internasjonal avtale om spørsmålet, å få i stand en "rammeavtale" mellom LO og Arbeidsgiverforeningen: I løpet av 1967 skulle likelønnsprinsippet være gjennomført, i den forstand at særskilte manns- og kvinnelønninger ikke lenger skulle forekomme i tariffene."

Det er nok mest "i prinsippet" at fagbevegelsen har forlatt forsørgersynspunktet. Avtalen fra 1961 ble en gigantisk nedtur for kvinnene, Likelønn – bare svada, skriver Birgit Wiig: "Det skulle ikke lenger hete kvinnelønn og mannslønn. I stedet ble alt arbeid delt inn i lønnsklasser. I laveste lønnskalsse kom nesten ingen "mannsjobber". Der kom flertallet av "kvinnejobbene". Resultatet ble at en gammel ulikhet ble institusjonalisert – forsørgerlønna og spe-på-lønna ble videreført i ny og mer tilslørt form.

Den fagbevegelsen vi har å gjøre med i dag, bærer fortsatt på arven fra de historiske tvetydighetene jeg har skissert her. Mer eller mindre ubevisst lever de videre, i tradisjoner, strukturer, organisasjonsformer og politikk. Kvinnen som problem, kvinnen som bare marginalt hører hjemme i arbeiderkollektivet, kvinnen sett fra mannens perspektiv, dette er trekk vi uten store vanskeligheter kan kjenne igjen, også i dagens fagbevegelse, sjøl om de ikke er så sterke og utilslørte som i tidligere tider.

Det var fagbevegelsen. Men også kvinnebevegelsen har sine tvetydigheter, som kan spores tilbake til tida rundt slutten av 1800-tallet. Da var kvinnebevegelsen delt etter klasseskillelinjer – en borgerlig/småborgerlig kvinnesaksbevegelse og en arbeiderkvinnebevegelse.

Den borgerlig/småborgerlige kvinnesaksbevegelsen gikk ut fra et liberalt samfunnssyn. Kvinnesaksbevegelsen retta seg mot diskriminering av kvinner, og ønsket like rettigheter for kvinner og menn. Idealet var fri konkurranse mellom individene uten handikap for noe kjønn. Kvinnesakskvinnene oppfatta kvinnesak som noe upolitisk, som ikke hadde noen nær sammenheng med andre samfunnsspørsmål. Kvinnesaksbevegelsen var kvinnenes borgerrettsbevegelse, en bevegelse for likestilling innafor systemets rammer.

Arbeiderkvinnebevegelsen hadde et annet utgangspunkt. Den hadde sin fremste forankring i arbeiderbevegelsen, og så på klassespørsmålene som de viktigste. Arbeiderkvinnene var ikke først og fremst opptatt av like rettigheter, men av den sosiale og økonomiske situasjonen arbeiderkvinnene sto i. Denne så de på som et resultat av kapitalismen, og følgelig måtte arbeiderkvinnene slåss sammen med mennene i arbeiderklassen for å forandre samfunnssystemet. Historikeren Kirsten Flatøy framstiller motsetningen på følgende vis i en artikkel om Arbeiderpartiets kvindeforbund fra 1901 til 1909:

"I 1904 rettet KF kritikk mot de borgerlige kvinnesakskvinnene nettopp fordi den kamp de førte, var rettet mot mannen, og ikke mot det bestående samfunnssystem. Kvinnesakskvinnenes fremste mål var å oppnå formelle rettigheter i samfunnet og hevde seg i konkurranse med mennene på arbeidsmarkedet, ble det sagt. For arbeiderkvinnene var det ikke et mål å oppnå hva de oppfattet som en mer eller mindre kunstig likhet med mannen, men å oppnå forbedringer for arbeiderklassen som helhet."

Litt forenklet kan vi si det slik: De borgerlige kvinnesakskvinnene ville slåss mot mannen, for likestilling innenfor kapitalismens rammer. Arbeiderkvinnene ville slåss sammen med mannen mot kapitalismen for å endre samfunnsforholdene.

Skal kvinnekampen rette seg mot "mannen" eller "mot samfunnet"? Dette er et dilemma som har fulgt kvinnebevegelsen siden. Kvinnene i arbeiderbevegelsen har fått mange advarsler mot å alliere seg med borgerkvinnene mot mannen. Men det var visst ikke like uhørt for mennene i arbeiderbevegelsen å alliere seg med borgermennene mot kvinnene, slik det bl.a. skjedde på 20- og 30-tallet, da LO gikk inn for å lette arbeidsløsheten ved å presse gifte kvinner ut av jobben. For denne formen for kamp mot arbeidsløsheten møtte liten motstand fra arbeidsgiverne. I 1932 hadde formannen i Chokolade- og sukkervarearbeidernes fagforening dette å si om linja med å stenge kvinner ute fra lønnet arbeid:

"Vår største styrke i dette spørsmål er nemlig, at når det gjelder andre krav som vi vil ha gjennomført, møter vi den største motstand hos vår arbeidsgiver. Men i dette spørsmål våger jeg å påstå, at her er forholdet omvendt, da arbeidsgiveren i dette spørsmål må innrømme, og har innrømmet, at her står vi overfor et samfundsspørsmål som vi i første rekke må ordne med."

Arbeiderkvinnene ble altså møtt med krav om kjønnssamarbeid til beste for klassekampen. Det hindret ikke arbeidermennene i å inngå klassesamarbeid til beste for kjønnskampen.

Kravet om ikke å rette kampen mot mennene har på mange måter gjort arbeiderkvinnebevegelsen blass og forsiktig. I praksis har det fungert som en temmelig effektiv hersketeknikk, der mennene, når de førte interessene sine truet, kunne anklage kvinnene for å bryte mot "enheten i arbeiderbevegelsen". Det er dessuten ikke mulig å slåss mot "samfunnet" uten også å slåss mot "mennene", når vi snakker om et samfunn som er dypt preget i selve grunnstrukturen av maktforholdet mellom kjønnene, og der sjøl den mest avmektige mann har priviliegier på grunn av kjønnet sitt. Menn har noen håndfaste grunner til å forsvare dette samfunnet, som arbeiderkvinnene ikke har.

Hva så med den borgerlig/småborgerlige kvinnebevegelsen? Ja, de skulle forandre kvinnens stilling uten å forandre samfunnet grunnleggende. Men hvis en skal ta klasseskiller, sosial urett, kapitalistisk utbytting og markedets herjinger for gitt, da er det mange viktige spørsmål som faller utenfor kvinnekampens område. For å ta et aktuelt eksempel: Nedbygginga av offentlig sektor er et resultat av den moderne kapitalismens dynamikk og markedsliberalismens ideologi. Dersom en definerer dette som "samfunnspolitikk" og ikke "kvinnesak", er det svært mange kvinners vitale interesser som faller utenfor definisjonen av hva som er "kvinnesak".

I praksis var nok ikke den borgerlig/småborgerlige kvinnebevegelsen så snever som grunnsynet dens skulle tilsi. Men det var ikke til å unngå at denne kvinnebevegelsens dagsorden ble bestemt av situasjonen til de bedrestilte kvinnene, ikke til situasjonen til det store flertallet. Dette kunne også gjelde dagsorden i nokså bokstavelig betydning. Forfatteren Arne Garborg, som latterliggjorde sin tids kvinnesakskvinner som "damesakskvinner", lar en av sine personer, arbeiderjenta Fanny, melde seg inn i en kvinnesaksforening. Men det viste seg at møtene i foreninga ble holdt klokka seks, midt i den strieste arbeidstida til Fanny. Hun prøver å få endret dette, men får høre at damene helst ikke vil være seint ute om kvelden. "Fanny skreiv seg ut or samlaget strakst. Det skulde vera eit damesamlag, skyna ho, eit uppbyggjings- eller morolag for damur som ikkje hadde noko å gjera; farvel, humbug!" skriver Garborg.

Da den nye kvinnebevegelsen vokste fram på 70-tallet, var det ikke som "damesaksbevegelse". De sakene som sto i sentrum, var i høyeste grad viktige for kvinner flest: rett til arbeid, daghjem til alle barn, sjølbestemt abort, mot kvinnemishandling og porno, for 6-timersdagen. Men det betyr ikke at den gamle klassemotsetningen er helt borte fra kvinnebevegelsen. Den er ikke så tydelig og uttalt som tidligere. Spontant blir det likevel lett til at noen kvinners interesser får mest gjennomslag og oppmerksomhet, og det er ikke arbeiderkvinnenes. Et eksempel er den for øvrig utmerkete Backlash-konferansen i 1993, som under stor mediedekning samlet tusen kvinner tre hele dager til ende. Men Arne Garborgs Fanny var nok ikke til stede. Den som skulle delta på konferansen, måtte kunne være borte fra jobben i to dager og dessuten betale 800 kroner i konferanseavgift. Det siler effektivt hvem som kan være med. Noen viktige temaer glimret med sitt fravær, andre ble bare stemoderlig berørt. Et tema som glimret med sitt fravær, var innvandrer- og flyktningekvinners situasjon. Et annet tema som ble nokså stemoderlig behandlet, var det som ofte kalles "feminisering av fattigdommen". Både innholds- og arrangementsmessig bar konferansen preg av det sjiktet den var laget av og for, nemlig hvite middelklassefeminister. De to bøkene som i fjor fikk fart i feminismedebatten igjen, nemlig Råtekst og Matriark var også preget av det samme sjiktet, sjøl om Råtekst hadde et par jenter med minoritetsbakgrunn på forfatterlista.

Dersom kvinnekampens temaer og områder for snevert blir definert ut fra de hvite middelklassekvinnenes situasjon, vil vi få en kvinnebevegelse som risikerer å miste kontakten med viktige sider ved kvinners virkelighet i Norge. For tida er det for eksempel mye snakk om det "glasstaket" kvinner stanger mot i sitt forsøk på å komme opp og fram. Hvilke usynlige mekanismer er det som hindrer kvinner i å nå helt til topps? Men for mange kvinner er det mer aktuelt å spørre hva som skjer med det sosiale sikkerhetsnettet som skal hindre dem i å gå helt til bånns. For enda flere kvinner er det aktuelt å stille spørsmålet om en viktig del av grunnlaget for det relativt sjølstendige livet de lever er i ferd med å undergraves. Skal vi peke på én faktor som har vært avgjørende for å gjøre et moderne kvinneliv mulig, så er det utbyggingen av offentlig sektor, som arbeidsmarked, som avlastning, som støttesystem.

Både fagbevegelsen og kvinnebevegelsen har altså sine tvetydigheter som har en lang historie bak seg, og som fortsatt er virksomme. I enkelte situasjoner har de nok vært som ild og vann, siden fagbevegelsen med slik tyngde har henvist kvinner til rollen som problem og marginalisert deltaker. En rekke viktige saker som angår vanlige kvinners liv er det kvinnebevegelsen, ikke fagbevegelsen som har reist, og prøvd å kjempe inn, også på fagbevegelsens dagsorden. Det er nok å nevne 6-timers-dagen. Vi kan trygt slå fast at det ville ha stått enda dårligere til med kvinneperspektiv i fagbevegelsen dersom den ikke hadde hatt kvinnebevegelsen som pådriver utenfra. Men de to bevegelsene har også hatt noe felles: I begge har arbeiderkvinnene måttet kjempe for sin synlighet.

Hvordan vil framtida bli? Vil fagbevegelse og kvinnebevegelse være alliansepartnere, eller vil de være ild og vann? Ja, det kommer an på hvordan de utfordringene vi står overfor, blir møtt.

Fagbevegelsen er bygd opp rundt mannen som modell. Men ikke en hvilken som helst mann. Den mannsmodellen fagbevegelsen har stått for, og som har gitt generasjoner av menn sjølrespekt og mening med tilværelsen, er nå under press. Denne mannsmodellen er forsørgeren. Han er en stødig arbeidskar som tar ansvar for familiens utkomme. Til gjengjeld tar han det som en selvfølge at han er hovedperson i familien. Det er mange bekymringer knyttet til å ha økonomisk ansvar for en hel familie, men også stolthet. Denne mannen er dyktig i jobben sin, og han er stolt av en fagkunnskap som er foredlet gjennom erfaring og er gått ham i blodet. Han vet at jobben han gjør er viktig for samfunnet. På jobben er han del av et kollektiv, arbeidskamerater som er omtrent som han sjøl. Det er bra nok å være arbeider, han går ikke med "en formann i magen", for han har ikke noe ønske om å bryte ut av fellesskapet med kameratene og gå over til den andre sida. Han har en naturlig, viktig og meningsfylt plass både i familien, på jobben og i arbeiderkollektivet. Han gjør en innsats for noe som omfatter mer enn han sjøl. Han tar ansvar. Han bidrar til samfunnet.

Denne mannsmodellen er nå under hardt press, fra to kanter. For det første er den under press fra kvinnene. De vil ikke lenger godta noen hovedperson i familien, og de vil være økonomisk sjølstendige. I stedet for å være trygg i forvissningen om at han oppfyller sitt forsørgeransvar, møter mannen nå anklager om at han ikke tar ansvar, for barneomsorg, for husarbeid. Han er en unnasluntrer.

For det andre er denne mannsmodellen under press fra en aggressiv nyliberalistisk økonomi og en dertil hørende kultur. Hvilken glans står det av å være en stødig arbeidskar i dag, i en alminnelig jobb med en alminnelig lønn? Du blir nærmest sett på som en taper. "Det er bare idioter som ikke tjener penger i dag," som lederen for Geelmuyden Kiese så kjekt har formulert det. En ekstrem individualisme er i ferd med å utvikle seg, der det eneste som teller, er å være en vinner i den store stil. Å bidra til fellesskapet på det jevne har ingen verdi. "Det fundamentale problemet er at i markedssamfunnet framtrer arbeid ganske enkelt som en kostnad som skal reduseres framfor å være en sosial institusjon med sin egen iboende verdi, blant annet på grunn av sin evne til å skape sosialt samhold og personlig utvikling," sier den engelske kriminologen Elliott Currie. I kjølvannet av denne økonomien og kulturen gror det fram latterlige og ondartede former for maskulinitet, både i samfunnets topp og bunn. Den kjente franske sosiologen Pierre Bourdieu snakker om den mannstypen som (sitat) "... man stundom kaller "hardkokte" fordi de er harde mot sin egen lidelse og særlig mot andres lidelse – mordere, torturister og småsjefer under ethvert diktatur og enhver "totalitær institusjon", selv de mest ordinære, som fengsler, kaserner og internater – men like fullt nye, kampdyktige ledere som den nyliberale heltedyrkelsen hyller, og som ofte selv gjennomgår prøver på kroppslig mot og som demonstrerer sin overlegenhet ved å kaste sine overflødige ansatte ut i arbeidsløshet." Og hva med de mennene som blir kastet ut i arbeidsløshet. Om dem sier Currie: "Masseeksklusjon fra fast, godt betalt arbeid samvirker med tradisjonelle kjønnsnormer til å produsere et stort lag av menn der voldelige midler for å hevde sin "manndom" blomstrer i fravær av konvensjonelle midler."

En kollega av meg, Elisabeth Næss, har nylig utført en undersøkelse av unge gutter i Oslo på kanten av loven. Den viser at en aggressiv konsumkultur, der identiteten sitter i merkeklærne og pengeforbruket, tydelig kan avleses i guttenes sjølforståelse og motivering for handlingene sine. For mange startet det med at de stjal ting som de trengte for å kunne opprettholde en motepreget ungdomsstil med "riktige" klær, sko og mobiltelefon, festing med rikelig CD-utvalg og mengder med drikkevarer, sier Næss. Etter hvert har de "raske" pengene og de dyre vanene blitt en del av sjølbildet:

"Det du tjener på tre måneders arbeid tjener jeg på to dager. Kan jeg tjene på to dager, samme hvor mye du tjener. Jeg tror jeg kunne blitt millionær."

"Når du har penger er selvtilliten oppe i to hundre. Du har det så moro, sløser penger, gir bort penger til folk uten å tenke på hva du har gjort. Bare snur ryggen til. Sløser penger, bare sitter på bar og spanderer på venner. Du har det moro, ikke sant. Da er du konge på haugen."

"Hvis du har penger, tiltrekker du deg masse folk. Damer for eksempel. Og når gutter ser at det er mange damer rundt deg, da betyr det at du har penger og så tiltrekker du deg masse folk."

Ikke alle kan være Røkke og Gjelsten og brenne av hundretusener på en racerbåt i Oslo-fjorden eller kjøpe opp hele fotball-lag. Særlig ikke hvis en har feil hudfarge og innvandrerbakgrunn, som guttene i Næss sin undersøkelse. Da må en finne andre veier til å realisere i hvert fall biter av en livsstil som er i ferd med å vinne et slags kulturelt hegemoni.

Susan Faludi, forfatteren bak boka Backlash, er for tida i Norge. Hun er her for å presentere den norske oversettelsen av den nye boka si, der hun tar opp det hun kaller "sviket mot den moderne mannen". Og det er nettopp følgene av den aggressive nyliberalismen i økonomien, og den kulturen som følger med, hun tar opp. I USA tar dette enda mer brutale former enn i Norge. Den vanlige mann opplever at mens faren hans kunne forsørge familien med god standard på lønna si, er det umulig for sønnen, sjøl om han har to jobber og står på døgnet rundt. Fagforeningsknusing, deregulering og industrislakting har satt lønningene i fritt fall for store deler av den amerikanske befolkningen. Samtidig fores de med en ideologi der rikdom og synlighet er det eneste som teller. Susan Faludi beskriver den bitterheten og de mange bisarre strategiene som amerikanske mannfolk møter denne situasjonen med. Og ikke overraskende vender raseriet seg ofte mot kvinnene – når det vanlige mann ikke lenger er verdt noe, så er det kvinnenes skyld.

Problemet med Susan Faludi er at hun ikke har noe klassebegrep. For det er jo ikke menn som rammes av den økonomiske og kulturelle utviklinga hun beskriver, verken i USA eller Norge. Det er arbeidsfolk, vanlige menn og kvinner i vanlige jobber. Og kvinnene rammes minst like hardt som menn. "Hold dere unna omsorgsyrker og kommuner!" sa den samme lederen av Geelmuyden Kiese da han var invitert til en ungdomsskole i Bærum for å gi avgangselevene veiledning. Underforstått: Det er bare idioter som søker seg dit, for der er det ingen penger å hente.

Hvorfor framstår da dette, blant annet for Susan Faludi, som et mannsproblem? Kanskje fordi kvinner tradisjonelt ikke er blitt tilkjent noen yrkesstolthet, noen trang til å finne mening i tilværelsen ved å bidra til et større kollektiv, og heller ikke noen rett til å bli sett og verdsatt for sin innsats. Når mannen blir fratatt sine verdighetsressurser, er det et problem. Kvinner tilkjennes atskillig mindre av slike ressurser i utgangspunktet.

Årets tariffopprør, både i privat og offentlig sektor, handlet om høyst reelle og berettigede økonomiske krav. Samtidig tror jeg også den var motivert av sinne og ubehag over hvordan samfunnet er i ferd med å utvikle seg. I forbindelse med nei-flertallet i privat sektor ble det snakket mye om "grådighetskulturen" blant næringslivstoppene. Men dette er bare ett symptom på den utviklinga folk uroer seg over. Den tidligere siterte Elliott Currie snakker om sju nært sammenhevde mekanismer som opererer i det han kaller "markedssamfunnet". De er ikke forbigående avvik, sier han, men nært knyttet til den indre logikken i markedssamfunnet sjøl. Disse sju mekanismene er:

Currie skriver på bakgrunn av situasjonen i England og USA. Men tendensene er svært tydelige, også i Norge. Denne utviklinga er en fryktelig trussel mot alle vanlige kvinner og menn. Og vi trenger en sterk fagbevegelse og en sterk kvinnebevegelse som motkrefter. Men ikke en hvilken som helst fagbevegelse, en hvilken som helst kvinnebevegelse. En fagbevegelse med en snever forståelse av sin egen rolle, vil ikke ha stort å bidra med. Heller ikke en fagbevegelse som bare halvhjertet har tatt oppgjør med den tradisjonsrike oppfatningen av kvinnen som problem og marginal deltaker. For de fleste av de sju mekanismene som Currie peker på, rammer kvinner spesielt. En fagbevegelse der kvinners perspektiv og virkelighet ikke får gjennomslag i form av konkrete krav og strategier, har ingen sjanse til å til å slå kraftfullt tilbake mot markedssamfunnets frammarsj. Det finnes ingen vei tilbake til etterkrigstidas mannsmodell. Men det finnes en vei vekk fra den fornedringen og forakten som markedssamfunnet står for i forhold til vanlige mannfolk. Den veien går sammen med kvinnene, i full likeverdighet.

Kvinnebevegelsen trengs i denne situasjonen, som sjølstendig politisk aktør, og som ytre pådriver for fagbevegelsen. Også kvinnebevegelsen må utvikle konkrete krav og strategier mot markedssamfunnets frammarsj og de følgene dette får for kvinner. Og da må tyngdepunktet for virkelighetsforståelse og politikkutvikling være de kvinnene som rammes, som er det store flertallet, men ikke nødvendigvis de mest synlige, eller de som har lettest for å bli hørt gjennom mediestøyen.

I vår tid er det viktigere enn noensinne å være noe helt spesielt, å skille seg ut, å ikke være en del av den "grå massen", som det heter. Det er noe fint i dette også, fordi alle mennesker er interessante på sin egen helt særegne måte, og har sider og talenter som de burde få lov til å utvikle. Problemet er at du ikke bare skal være noe helt spesielt, du skal også være noe mer enn andre, du skal heve deg over hopen. Denne ideologien bidrar til at vi mister av syne hvor mye vi har felles, og hvor mye vi har å tjene på å kjempe sammen. Men er vanlige folk "grå"? Er det vi har felles kjedelig og uskjønt? Nei! La meg avslutte med et lite vårdikt, sjøl om det er høst, som handler om nettopp dette:

Se på meg,
hvisker hvitveisen.
Ikke er jeg sjelden
og merkverdig
på noen måte,
stikker meg ikke ut
rager ikke opp
over mengden.

Her står vi helt alminnelige,
skulder ved skulder.
Vet du noe vakrere?

Drømmen min er å se fagbevegelsen og kvinnebevegelsen rykke fram sammen, som hvitveisteppene om våren, og sette sitt preg på samfunnet som hvitveisen forvandler skogen, og slik gjøre livet bedre og rikere for oss alle.


Gå til indeksside for artiklar om kvinnekamp | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

Til AKP si heimeside